26. mars 1993 satte jeg meg på flyet til California, via et flybytte i London, sammen med min daværende kjæreste og et vennepar. Endelig skulle jeg få oppleve Amerika. Los Angeles, Las Vegas, San Fransisco. Ørken, døde bikkjer og lurendreiere.

Jeg har alltid elsket å oppdage ny musikk, og litt av målet med denne musikalske reisen gjennom 2024 er også at det skal dukke opp artister som jeg enda ikke har oppdaget, og perler av låter jeg ikke enda har hørt.

Den observante leser har kanskje merket et geografisk mønster fra de to forrige innleggene. To av femti stater er lurt inn i alfabetisk rekkefølge, og jeg ser ingen grunn til å avvike fra dette mønsteret enda. Dermed beveger vi oss i dag inn i Arizona.

Jeg vokste opp med en far som mildt sagt var her tullete etter å pilke, og som benyttet en hver anledning på vinterstid til å komme seg ut på isen. Helst uten at jeg var på slep, for da ble det ikke den egentiden han egentlig trengte, og som nok var hovedmotivasjonen for å pilke. Han likte jo ikke fisk, en gang.

Mine første kulturelle drypp fikk jeg ved å snoke rundt på rommet til min 16-år gamle eldre søster Reidun. I stua var det kun dagsfersk lokalavis og Villmarksliv å oppdrive, og musikken som ble spilt i huset der jeg vokste opp kom stort sett fra radioen, så hvis jeg skulle oppdage noe annet – så ville det være på rommet til min søster.

Årets første dag. Mye har skjedd gjennom historiens løp på denne datoen, som naturlig nok har blitt sett på som et symbol på en ny start, både på godt og vondt.