Vladimir & Estragon

Så var dagen her. Vi skulle hjem. Farvel, Sverige. Hallo, Norge. Hallo, regn. Selv om det skulle regne helt frem til snøen kommer, så har vi fått sol i bøtter og spann på turen. Det var ikke en selvfølge. Da jeg kjente etter kunne jeg plutselig ikke brydd meg mindre om været heller, for varmen og sola skinner jo uansett på innsiden.

I dag tidlig våknet jeg, duppet av igjen, og halvvåknet igjen flere ganger, før alarmen til slutt ringte, og det var tid for å stå opp og starte med de faste campinghytterutinene. J

Vi våknet til nok en strålende dag utenfor Härnösand litt over halv ti. Det skulle bare mangle at vi fikk hentet igjen litt søvn etter noen sene netter, slik det ofte blir når vi er på road-trips - og ungene skulle gjerne sett at de kunne sove enda lenger.

I dag gikk turen fra The Projects og ned til Vaasa, der vi i morgen skal ta ferga over igjen til Sverige. Varmen vil ingen ende ta, og vi har vært oppe i 32 varmegrader i dag. Mobiltelefonene har gått i svart, og vi har fått overopphetingsvarsler. Stort kjøligere ble det ikke da vi ankom den vesle hytta på Top Camp Vaasa.

Vi forlot Rovaniemi med kurs sørover i 30 varmegrader, og reisen skulle også bli en klassereise fra overveldende komfort ved polarsirkelen, og til et sted som ga assosiasjoner til The Projects ute på landsbygda et godt stykke lenger sør - og mellom alt dette gode tanker for varme isbjørner og sultne hjemløse.

Turen i dag gikk via sommerkalas og Pride i Kalix, og til nisseland i finske Rovaniemi, der gradestokken viste 33 grader ved polarsirkelen, og årets julekort ble skapt i stuttbukser og t-skjorter.

Mandag 7. juli var det klart for sommerferiens andre road trip: destinasjon Sandane, i Gloppen kommune.

Etter en god natts søvn på det gamle barnerommet til en av de nå voksne barna til husverten, så unnet vi oss en rolig lørdag formiddag med pulverkaffe og medbrakt frokost fra kjølebagen.

“Det regner - kanskje vi skal pakke sammen før teltet blir for bløtt?” Stemma kom fra P, som lå og frøs inni den litt for sommerlige, tynne teppeposen, og prøvde få min oppmerksomhet.

Litt over klokka ni torsdag morgen, så rullet vi ut på E6 i Mondeoen i retning Egersund, der vi i morgen hadde fredagspass til Egersund visefestival.

Her kommer en liten prolog for sommerferien 2025 så langt, før vi torsdag morgen legger ut på sommerens første road trip - med Egersund som reisemål.

Det er galskap for en som er over gjennomsnittet glad i sol å, for en gangs skyld, forlate moderlandet og Lillehammer når det først er meldt knallvær, men det var en kalkulert risiko.

Torsdag klokka 13 var det endelig sommerferie på de to minste på 15 og 11, og mens fattern måtte stille klokka i dag tidlig også, så kunne jentene dra seg videre i sengene sine mens Mondeoen spant ut av gårdsplassen.

Så var dagen her. Vi skulle hjem. Farvel, Sverige. Hallo, Norge. Hallo, regn. Selv om det skulle regne helt frem til snøen kommer, så har vi fått sol i bøtter og spann på turen. Det var ikke en selvfølge. Da jeg kjente etter kunne jeg plutselig ikke brydd meg mindre om været heller, for varmen og sola skinner jo uansett på innsiden.

I dag tidlig våknet jeg, duppet av igjen, og halvvåknet igjen flere ganger, før alarmen til slutt ringte, og det var tid for å stå opp og starte med de faste campinghytterutinene. J

Vi våknet til nok en strålende dag utenfor Härnösand litt over halv ti. Det skulle bare mangle at vi fikk hentet igjen litt søvn etter noen sene netter, slik det ofte blir når vi er på road-trips - og ungene skulle gjerne sett at de kunne sove enda lenger.

I dag gikk turen fra The Projects og ned til Vaasa, der vi i morgen skal ta ferga over igjen til Sverige. Varmen vil ingen ende ta, og vi har vært oppe i 32 varmegrader i dag. Mobiltelefonene har gått i svart, og vi har fått overopphetingsvarsler. Stort kjøligere ble det ikke da vi ankom den vesle hytta på Top Camp Vaasa.

Vi forlot Rovaniemi med kurs sørover i 30 varmegrader, og reisen skulle også bli en klassereise fra overveldende komfort ved polarsirkelen, og til et sted som ga assosiasjoner til The Projects ute på landsbygda et godt stykke lenger sør - og mellom alt dette gode tanker for varme isbjørner og sultne hjemløse.

Turen i dag gikk via sommerkalas og Pride i Kalix, og til nisseland i finske Rovaniemi, der gradestokken viste 33 grader ved polarsirkelen, og årets julekort ble skapt i stuttbukser og t-skjorter.

Mandag 7. juli var det klart for sommerferiens andre road trip: destinasjon Sandane, i Gloppen kommune.

Etter en god natts søvn på det gamle barnerommet til en av de nå voksne barna til husverten, så unnet vi oss en rolig lørdag formiddag med pulverkaffe og medbrakt frokost fra kjølebagen.

“Det regner - kanskje vi skal pakke sammen før teltet blir for bløtt?” Stemma kom fra P, som lå og frøs inni den litt for sommerlige, tynne teppeposen, og prøvde få min oppmerksomhet.

Litt over klokka ni torsdag morgen, så rullet vi ut på E6 i Mondeoen i retning Egersund, der vi i morgen hadde fredagspass til Egersund visefestival.

Her kommer en liten prolog for sommerferien 2025 så langt, før vi torsdag morgen legger ut på sommerens første road trip - med Egersund som reisemål.

Det er galskap for en som er over gjennomsnittet glad i sol å, for en gangs skyld, forlate moderlandet og Lillehammer når det først er meldt knallvær, men det var en kalkulert risiko.

Torsdag klokka 13 var det endelig sommerferie på de to minste på 15 og 11, og mens fattern måtte stille klokka i dag tidlig også, så kunne jentene dra seg videre i sengene sine mens Mondeoen spant ut av gårdsplassen.

I dag ringte alarmen klokka sju, for å brutalt minne oss på at dette var siste morgen i utlandet for denne gang - og at vi hadde ei ferge å nå klokka ni.

Etter å ha sovnet alt for sent, så våknet begge alt for tidlig i dag. Klokka var ikke mye over seks da begge gløttet på øynene - muligens på grunn av morgensola som brøt seg inn gjennom loftsvinduet på Klimentska 28

Jeg elsker å vandre rundt i matbutikker når jeg er på reise, for å inspirere og la meg friste av forskjellige saker som ikke finnes hjemme.

Så var avreisedagen her. Estragon hadde visst bestilt med frokost på rommet den ekstra natta, så i dag kunne vi på siste morgen i Kroatia teste ut frokostbuffeten.

Jeg våknet ved halv ni tida, og fant frem Babylon Badlands for å lese litt, mens Estragon fortsatt sov på andre siden. 

Etter gårsdagens eskapader, så passet det fint at det i dag var søndag. For to ateister på tur, så ga det allikevel å bruke det fjerde bud som en rettesnor for dagen: den syvende dagen skal man hvile! 

I går snakket vi om at vi burde prøve å komme oss tidlig, men det er uaktuelt å ha på vekkeklokka når man først har ferie. Vel utenom når man må, da. Jeg måtte ikke. 

Det å ikke bestille frokost til 20 Euro per person per dag viste seg å være et klokt valg på flere måter. Vi trengte nok nemlig søvn mer enn frokost. 

Vi hadde klokka på åtte i dag, for å prøve og komme oss på veien igjen fra morningen. Vladimir var først oppe, tok en dusj og lagde seg litt frokost som ble inntatt på balkongen

Jeg våknet på en nedsunket luftmadrass i 7-draget, og kjente spenningen stige rundt hvordan det så ut utafor teltduken. For noen timer siden så jeg ingenting. Nå så jeg alt

Så var siste dagen kommet. Siste frokosten på Hotel Örgryte. Siste spaserturen gjennom den krispe, blå og klare vårlufta i byen vi har blitt så glad i.Siste bilturen ut gjennom byen, og nordover i retning snø og is. Farvel gress og krokus. Farvel Göteborg. Känn ingen sorg för oss!

Etter en sen kveld på rom 310, så var det tre trøtte typer som gløttet på øynene litt før halv ni i dag tidlig. Da hadde fattern vært våken en god stund, men holdt stand i senga - og bare ventet på at ungene fikk sove ut lengst mulig.

I dag hadde vi ingen større planer annet enn å henge nede i byen. Planene var å gå litt i butikker, kikke oss litt rundt, kjøre litt kollektivtransport, og spise og drikke godt. Siste hele dagen i byen, og siste hele dagen med ungene før de farter videre til påske hos mor fra i morgen kveld.

Med ett par sov-i-ro dyttet inn i øregangene, så sov jeg som en stein på rom 310, og våknet ikke før det skarpe, bohuslänske morgenlyset stakk gjennom lamellgardinene litt over klokka åtte. Da var 13-åringen allerede nydusjet. Ikke daglig kost at hun er den som er tidligst våken av oss tre lenger.

Endelig noen fridager i en hektisk periode på jobb, og hva passer ikke bedre etter en lang, kald og snøtung vinter enn å pakke snippsekken og dra sydover - i retning byen som huser fotballaget som vant UEFA-cupen i 1986/87-sesongen.

I utgangspunktet hadde jeg planlagt at vi skulle ta turen ned til Bud i dag, men siden vi oppdaget hvilket smykke Langøya og øyene utenfor var i går kveld, så ble vi enige om å tilbringe dagen der i stedet for å sitte i bilen i flere timer.

I dag våknet vi til et Averøya som badet i sol. Jeg skottet bort på regntøyet som hang ubrukt i gangen da jeg ruslet ned for å ta meg en kaffe før ungene stod opp, og humret godt for meg selv. Snakk om opptur. Jeg hadde stålsatt meg for noen dager i øs pøs vestlandsvær med dertil blåst. Så feil kunne man altså ta.

I dag våknet jeg av at regnet trommet på taket på ett av de fire soverommene i andre etasje på sjøhuset vi bor i. Heldigvis hadde jeg stålsatt meg for dårlig vær, så bagene var fulle av fleece, ull og regnklær. En armslengde unna meg lå Evelin fortsatt og sov i sin seng, men hun gløttet på øynene da jeg snek meg opp for å få meg en stille og rolig morgenstund nede. “Jeg vil slappe av litt til”, sa hun i det jeg listet meg ut av døra. Phu!

Noen dager fri i høstferien betyr at reisefeberen herjer igjen, og i dag tidlig satte vi oss inn i Mondeoen ved 8-tida med retning en av få områder jeg fortsatt har hatt tilgode å besøke syd for Trondheim - nemlig Averøya på Nordmøre. Ved 8-tida var vi pakket og klare for landeveien, etter sesongens andre økt med isskrapen.

I dag gikk ferden hjem. Årets sommerferie med kidsa er herved historie, men minnene vil forhåpentligvis leve i mange år - og skulle noe gå i glemmeboken, vel så kan de alltids gjenoppleve turen på denne bloggen. Takk for følget til alle som har valgt å følge oss på turen, og tatt seg bryet med å lese reisebrevene.

Siste hele feriedag i Svelandet startet med at fattern våknet brått opp fra en besynderlig drøm, der han jobbet som el-sparkesykkel bud i en storby, og på vei til en leveranse passerte jeg en samling, der noen ropte opp nitt navn på speakeranlegget akkurat i det jeg passerte, og ønsket meg velkommen opp til scenen for min audition.

Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye i juli noen gang. Hendene mine var helt blå, og etter å ha gulvet kaffe nummer to, så var det bare å komme seg fortest mulig opp igjen i teltet, og ned i varm sovepose. Ikke f**$ om jeg skal feriere i Norden noe mer. Jeg orker bare ikke fryse i juli, all den tid jeg må fryse resten av året. 

Fattern våknet rett før åtte i dag, og var nær kokepunktet i posen. Selv om teltet er svalt og godt, siden det er svart innvendig, så måtte jeg bare ut. Jeg snek meg ut mens ungene sov, smurte meg inn med solfaktor 30, og landet på horisontalen i gresset utenfor.

Fattern var nok en gang først ut av blokkene i dag tidlig, og snek seg ut av teltet mens jentene dormet videre i posene. Da fikk han en morgenstund i ro og mak, tatt en dusj, og satt på en klesvask før vi skulle videre.

Det eneste vi visste om dagen var at vi måtte vaske oss ut innen klokka 12. Vi var godt i rute, og rett etter 10 låste fattern døra til nummer 18 for godt. Da hadde vi også rukket å få i oss litt frokostblanding.

Etter å ha vært oppe i otta i går, så kunne vi i dag nyte en lang og deilig morgen. Ungene gløttet ikke på øynene før nærmere halv elleve, og det må jeg si er underbart etter mange år med revelje før klokka sju på helg og i ferier.

Dag 5 på tur tok oss tilbake til Kolmården, og de fantastiske delfinene, men tradisjon tro kommer de snåleste og mest bisarre opplevelsene når vi havner litt utenfor kartet 

I dag våknet vi ikke før halv ti, og da rullgardina og døra gikk opp, så kunne vi ønske velkommen inn den gjesten vi hadde savnet på turen; sola! Endelig! For en glede.

Før avreise Sverige så viste Yr intet annet enn sol, og en og annen sky. Tradisjon tro våknet vi i dag til mørke skyer, sur vind og noe som minnet mer om høst enn sommer. Et lite søk igjen på Yr bekreftet mistanken - dårlig vær i sikte.

Jeg hater regn! Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg har nesten like anstrengt forhold til regn, som det Odd Børretzen hadde til måker. Jada, jeg skjønner at regn er nødvendig. Og, jada, jeg kan også sette pris på regnet, og til og med synes det er svært så koselig. Som når jeg vet at jeg bare skal ligge inne og høre på det. Da er kraftige regn både beroligende og nær sagt romantisk. 

Tenkte jeg meg det ikke. Vi klarte ikke å vente. Bilen var allerede pakket, og midt i en tallerken grønnsakssuppe, så tok jeg sjansen; “Jenter, vi skal ikke tjuvstarte, og dra i kveld?”. “Jaaaa!”

Dagen før dagen. Bilen pakkes for tur, og far reflekterer litt rundt sommerferie og opplevelsen av tid. Holder bilen? Bevarer far sitt gode humør? Hvor lenge er det egentlig igjen til jul? Velkommen til årets sommerferieblogg av wanna-be alenepappainfluencer Hans Josef aka fattern aka papsen aka far aka Vladimir.

I dag ringte vekkerklokka for første gang denne ferien. Dag 20 på vår tur, og dags for avreise Rjukan. Men, heldigvis - med en ekstra passasjerer nordover.

I natt hadde vi den kjøligste natta i teltet, men det var fortsatt godt og varmt i den defekte soveposen min. Iris derimot frøs, og våknet ved 5-tida av at hun var kald, selv om hun lå i ull-undertøy. Jeg fryktet det verste, men heldigvis ingen tegn til forkjølelse - så det var nok bare at hun hadde krabbet delvis ut av soveposen, samt at hun hadde vært bløt etter kveldsbadet da hun la seg.

I dag våknet far av et leven utenfor teltduken rett etter klokka fem. Ei sulten måke hadde i desperasjon prøvd å gå løs på en boks med gullfisk-kjeks, og dratt med seg den flere meter fra teltet vårt. I tillegg hadde den klart å få tak i en nesten tom chipspose, som var sammenkrøllet og dyttet inn under teltduken. 

Nok en sen natt gikk over til nok en tidlig morgen, men heldigvis var dobbeltsovesofaen klar nede for litt ekstra hvile og kos før frokost.

Dagen i dag startet på rom 29 litt før klokka halv ni til et overraskende fint vær som gløttet inn bak gardinene. Etter en rask dusj ganger tre, så var vi på vei ned for å innta frokost. 

Endelig er sommerferien her igjen, og tradisjon tro blåses det litt liv i Vladimir og Estragon-bloggen igjen. Etter en uke med hjemmekontor hos kjæresten i Rjukan, så ble det retur Lillehammer i går kveld, og litt ompakking av allerede ferdig organsiert bagasje til årets sommerferie med kids.

I løpet av snart 14 dager på veien, så har vi etter hvert snudd døgnet om til sommertid for oss early birds. I dag var intet unntak, og selv om det så mørkt ut da både Iris og jeg våknet av noen hissige måker, og en illsint kolikk-baby i 5-leite, så sovnet vi begge igjen, og sov til halv ti!

Endelig! På feriens nest siste dag kunne vi innkassere gevinsten: sol og blå himmel da vi åpnet teltduken. Da fikk vi heller leve med at det fortsatt var frisk temperatur, på grensa til det kjølige. Vi er tross alt ganske langt inni landet, og ikke så veldig langt unna Jostedalsbreen nasjonalpark.

Etter ei rekordkald natt, så våknet vi i 9-tida av fortsatt tromming på teltduken. Teltet er dog den beste campinginvesteringen jeg har gjort, så uavhengig av vær og vind kan vi i allefall stole på at vi er tørre. Så får vi heller pimpe opp med varmere soveposer til neste gang. 

Søndagen startet med en rusletur ut i Edinburghs gater for å få oss litt frokost. På gjestegiveriet vi bodde serverte de ikke frokost, og det var egentlig helt greit - så da havnet vi på Subway i stedet. Enkelt og greit.

Etter frokost hadde vi noen timer å slå ihjel før dagens rosin, Hearts of Midlothian mot Aberdeen i skotsk Premier League.

Dag 2 i Skottland startet med frokost på hotellet klokka halv ti, etter en god natts søvn på rom 411 på Hampton by Hilton i Dundee. 

Til Vladimirs store glede ble det servert Haggis til frokost. When in Scotland, do as the Scots!

Her følger reisebrevet fra dag 1 av Vladimir og Estragon sin Skottlands-tur.

En lang dags ferd, som startet hjemme på Vingnes ved 05-tiden, ente opp i senga på Hampton by Hilton i sentrum av Dundee, litt etter sentrum. 

Dette reisebrevet er fra Vladimir og Estragon sin tur til Yorkshire i februar 2018. Innlegget ble i sin tid publisert på det nå nedlagte nettstedet blogg dott no. Mye god mat, godt øl, god cider, trivelig folk, fantastisk musikk, breddefotball, toppfotball, sightseeing og kultur. Jorvik leverte på alle måter, og det ble trivelige februardager for to anglofile kompiser på tur!

Så var årets intravenøse dosering med sol og varme historie, og jeg er tilbake i det grå, regntunge og kjølige moderlandet. Var Tyrkia bra? Ja - med to, dessverre røde, streker under svaret…

Etter å ha forlenget hotellrommet med ett døgn, så slapp jeg stresse med avreise, transport og uvissheten i dag, søndag. Jeg benyttet muligheten til å ligge lenge, og sovnet attpå flere ganger.

For noen dager jeg har hatt i vakre Tyrkia, og innimellom alle lurendreierne og turistfellene, så har jeg også vært så heldig å få møte en rekke flotte, genuine mennesker.

I går natt, eller rettere sagt i dag tidlig, satte jeg alarmen til 12 blank, og satte på skiltet ikke forstyrr på dørklinka. Etter en prima kveld med den koselige gjengen fra Durham, kunne jeg nok trengt litt ekstra søvn.

I dag ble det en lang, deilig og avslappende båttur rundt omkring i den lokale skjærgården, men møter mellom mennesker trumfer noen ganger møter med naturen. Og evner tyrkere egentlig å organisere noe? 

Nok en brennheit dag i Tyrkia startet da øynene traff solstrålene rundt åtte. Jeg nøt livet i senga, før jeg stod opp, steg over et par sko og en avvrengt shorts med undertøy, som lå i en bult på gulvet mellom døra og senga, og tok meg en lang dusj.

Åh. Paradis på jord. Jeg lå på ryggen og bare nøt livet en stund. Jeg la meg ned på solsenga igjen, lette litt mer etter den svarte plastdingsen, og kjente nysgjerrigheten dro meg mot de fire-fem store piratskip-replikaene rett bortafor

Flyet fra tyrkiske Freebird Airlines var ribbet for magasiner, og ikke hadde jeg bestilt noe mat. Travel light. Travel cheap. Jeg gjorde et forsøk på å sove, men det var fånyttes. Øyet plaget meg fortsatt, så for å ha noe å finne på de snaut fire timene flyturen tok, så blunket jeg. Og blunket. Og blunket.

Første og siste gang jeg har vært i Syden var tilbake på senhøsten 2013. Jeg skulle aldri falle for fristelsen for å dra på pakketur, og slettes ikke noe slikt all inclusive-greier - men jeg må innrømme at Rhodos-ferien da fortsatt står ut som et av feriehøydepunktene mine. 

Her kan dere lese reisebrevet fra min solo-road trip tur/retur Bodø sommeren 2017.

Dette var min første tur noensinne nord for Stjørdal, og tross dårlig vær ble den en flott opplevelse opp Kystriksvegen, via de flotte øyene Vega og Dønna.

Denne helga skulle guttegjengen i utgangspunktet ha vært på Fjorda. En tradisjon vi mer eller mindre har holdt ved like i 20 år, men som de siste årene for mange nok har blitt mer ett ork enn rekreasjon. I år kokte hele turen bort, og det var nok en god grunn til å på egen hånd komme seg ut denne helga.

Fredag 4. september etter jobb pakket Estragon, Pozzo og Lucky bilen på Gjøvik, og tok turen nordover for å plukke opp Vladimir, som utålmodig ventet utafor Kiwi Vingnes. Helgen skulle tilbringes i Rendalen; på Skånborket og Midtre Sølen.

Vladimir, Estragon og Pozzo hadde planlagt en tur opp på Rundemellen i Valdres i løpet av ferien, og sist helg gjorde vi unna pre-camp med litt kartglåming, pakkeprat og litt godt drikke.

I påvente av sommerferie og nye road trips, så pakket Vladimir sekken rett etter jobb fredag 12. juni, og satte kursen sydover mot Gjøvik og Totenåsen.