Endelig fredag – og endelig begynner fotball-EM 2024! I kveld starter ballet, og nå venter et gruppespill med et vell av TV-kamper i all overskuelig fremtid. Tre kamper per dag først gjennom hele gruppespillet.
Et drømmelag må jo også ha en lagleder, og jeg akter ikke lede laget, selv om jeg sikkert har flere års erfaring fra diverse managerspill opp gjennom årene. Det duger ikke her, og derfor presenterer jeg i dag Vladimirs All-Star lags lagleder.
Siden dette drømmelaget nå består av både tilårskomne og frafalne, så trenger vi en innbytterbenk med noen som kan komme inn mot slutten av kampen. I mesterskap var det faktisk ikke lov med innbyttere før i 1970, selv om inn det hadde blitt innført i klubbfotballen allerede i 1958.
Jeg må nesten ha med en aktiv spiller som faktisk skal spille i sommerens EM i dette All-Star laget, og valget faller på en fyr som neppe kommer gjennom gruppespillet.
Van Basten leverer volley-scoringene, men vi trenger en artist til å score med brassespark også. Da må vi vel til Brasil, tenker du? Nei, da må vi til Mexico.
Jeg sa innledningsvis at jeg skulle styre unna de største, men jeg ser jo at det ikke går. For på mange måter er dette den største. Hans volley fra nærmest død vinkel i EM 1988 gjorde at også en 11-år gammel gutt fra Toten merket seg navnet.
Et hvert drømmelag trenger en Gud. For de fleste ville nok sikkert Guden vært argentinsk, og hatt etternavnet Maradona – men på Vladimirs All-Star lag er Guden fra kanaløya Guernsey, og bærer det minst like sexy etternavnet Le Tissier.
Ett hvert drømmelag trenger en skikkelig overraskelse, og den kommer i dag på venstrekanten. Her rydder jeg enkelt plass til den spilleren jeg nyter mest å se på av dagens aktive.
På midtbanen kommer vi ikke utenom en av de mest elegante fotballspillerne fra 80-tallet, nemlig Glenn Hoddle. Glenn ble født i en av Londons vestlige forsteder i 1957, men flyttet som barn sammen med familien til byen Harlow
Okey, så må jeg gå litt utenfor rammene, og dele den andre stopperplassen ved siden av Koeman på to brødre som ikke er brødre. Begge får en omgang hver seg, og det er vel kanskje ikke mer enn hva begge også tåler?
Venstrebacken er krystallklar. Nei, ingen brasilianer her, men derimot en av mine mange store fotballidoler fra egen ungdomstid – selveste Andreas Brehme.
Høyrebacken på laget blir Swindons gamle, lysende Nicky Summerbee, som brukte første halvdelen av 90-tallet til å løpe sokkene av seg opp og ned høyrekanten for Swindon Town.
Keeperen på mitt lag kunne jo egentlig vært meg selv, men siden jeg la hanskene på hylla rett før juniornivå, så får jeg vel gi ansvaret videre til en med litt mer rutine, men med samme navn.
Det er fredag, og siste dag i mai. I morgen skriver vi juni, og det betyr at nærmer seg et av livets mange høydepunkter som bare kommer annen hvert år – nemlig et stort fotballmesterskap.
I dag går turen tilbake til Canada, og der forlater vi Nunavut og begir oss vestover inn i territoriet som de før 1999 var en del av, nemlig Northwest Territories.
Mange menn på min alder og eldre, henger ofte igjen i gammel musikk. De ville aldri i sin villeste fantasi funnet på å løse billett til 1500 kroner for å se ei 21-år gammel tidligere Disney Channel-skuespillerinne synge og spille.
I dag er det duket for en helt spesiell konsertopplevelse. Far og datter setter seg på toget, etter å ha bedt seg fri noen timer fra både jobb og skole – og farter innover til Telenor Arena i utkanten av Oslo.
Jeg har til gode å se serien «Stranger Things», men den har stått på lista over serier jeg burde ha sett i lang, lang tid – men jeg har ikke klart å finne tid.
Spotify og tilsvarende strømmetjenester er en flott måte å oppdage ny musikk på, men det store problemet ligger i den økonomiske modellen, som mest av alt kommer de mest strømmede til gunst.
