Det er ikke bare bare å skulle lage avis, hverken i dag eller for 100 år siden. Var det ikke maskinstans, skrivesperre eller manglende nyhetssaker som knakk motivasjonen til selv den mest entusiastiske redaktør, så kunne det saktens bare være godt med «en pust i bakken», slik lokalavisa i Vadsø tok noen dager i januar 1920.

Å bosette seg på Lillehammer uten å være ihuga bortoverski-entusiast virker kanskje som galskap, men sånn ble det altså for denne totningen - som til alt overmål også foretrekker fotball over ishockey, og road trips over sykling.

Se ikke på sola, sa dem - og vi så opp på den. Samme greia var det om vinteren, da det ble formanet om at vi ikke skulle sette tunga på dørklinka. Trangen til å gjøre ting som man jo vet man ikke skal gjøre virker som en sterk impuls i oss mennesker, og det gjaldt også i 1920.

Torsdag 22. januar 1920 var det duket for hestemarked på Lillehammer, og folk strømmet til fra Romsdal i nordvest og Sverige i høst for å selge og kjøpe arbeidshester, fjordinger og dølahester. I tillegg var det mange salgsboder med alt fra munngodt til seletøy.

I dag skal vi sydover til Risør, og til den gamle avisa Nedenæs Amtstidende (1867-1924). Der rykket Ingolf A. Eriksen inn følgende to annonser onsdag 21. januar 1920.

Jula varer helt til påske, sies det. Den 20. januar 1920 stod denne invitasjonen på trykk i avisa Vestfinmarken (forløperen til Finnmarksposten). Honningsvåg losse- og lasteforening inviterte til «pakkefest med svingom», og damer med pakker ble lokket med fri entré.

Å drive avis er ingen spøk. Det fikk jeg selv erfare da jeg som 15-åring startet supporterklubb for Swindon i Norge, og vi begynte å skrive nyhetssaker på både skrivemaskin og gamle 486-maskiner.

På det gamle forsamlingslokalet Heimtun på Vingnes, som nå har stått tomt og forfalt i flere år, var det for 100 år siden helt andre tilstander!