I dag gikk ferden hjem. Årets sommerferie med kidsa er herved historie, men minnene vil forhåpentligvis leve i mange år - og skulle noe gå i glemmeboken, vel så kan de alltids gjenoppleve turen på denne bloggen. Takk for følget til alle som har valgt å følge oss på turen, og tatt seg bryet med å lese reisebrevene.

Siste hele feriedag i Svelandet startet med at fattern våknet brått opp fra en besynderlig drøm, der han jobbet som el-sparkesykkel bud i en storby, og på vei til en leveranse passerte jeg en samling, der noen ropte opp nitt navn på speakeranlegget akkurat i det jeg passerte, og ønsket meg velkommen opp til scenen for min audition.

Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye i juli noen gang. Hendene mine var helt blå, og etter å ha gulvet kaffe nummer to, så var det bare å komme seg fortest mulig opp igjen i teltet, og ned i varm sovepose. Ikke f**$ om jeg skal feriere i Norden noe mer. Jeg orker bare ikke fryse i juli, all den tid jeg må fryse resten av året. 

Fattern våknet rett før åtte i dag, og var nær kokepunktet i posen. Selv om teltet er svalt og godt, siden det er svart innvendig, så måtte jeg bare ut. Jeg snek meg ut mens ungene sov, smurte meg inn med solfaktor 30, og landet på horisontalen i gresset utenfor.

Fattern var nok en gang først ut av blokkene i dag tidlig, og snek seg ut av teltet mens jentene dormet videre i posene. Da fikk han en morgenstund i ro og mak, tatt en dusj, og satt på en klesvask før vi skulle videre.

Det eneste vi visste om dagen var at vi måtte vaske oss ut innen klokka 12. Vi var godt i rute, og rett etter 10 låste fattern døra til nummer 18 for godt. Da hadde vi også rukket å få i oss litt frokostblanding.

Etter å ha vært oppe i otta i går, så kunne vi i dag nyte en lang og deilig morgen. Ungene gløttet ikke på øynene før nærmere halv elleve, og det må jeg si er underbart etter mange år med revelje før klokka sju på helg og i ferier.

Dag 5 på tur tok oss tilbake til Kolmården, og de fantastiske delfinene, men tradisjon tro kommer de snåleste og mest bisarre opplevelsene når vi havner litt utenfor kartet 

I dag våknet vi ikke før halv ti, og da rullgardina og døra gikk opp, så kunne vi ønske velkommen inn den gjesten vi hadde savnet på turen; sola! Endelig! For en glede.

Før avreise Sverige så viste Yr intet annet enn sol, og en og annen sky. Tradisjon tro våknet vi i dag til mørke skyer, sur vind og noe som minnet mer om høst enn sommer. Et lite søk igjen på Yr bekreftet mistanken - dårlig vær i sikte.

Jeg hater regn! Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg har nesten like anstrengt forhold til regn, som det Odd Børretzen hadde til måker. Jada, jeg skjønner at regn er nødvendig. Og, jada, jeg kan også sette pris på regnet, og til og med synes det er svært så koselig. Som når jeg vet at jeg bare skal ligge inne og høre på det. Da er kraftige regn både beroligende og nær sagt romantisk. 

Tenkte jeg meg det ikke. Vi klarte ikke å vente. Bilen var allerede pakket, og midt i en tallerken grønnsakssuppe, så tok jeg sjansen; “Jenter, vi skal ikke tjuvstarte, og dra i kveld?”. “Jaaaa!”