Bob, bob, bob, ikke sant? — Vladimir og Estragon

Denne uka var jeg innover i Oslo med jobben for vårt årlige kick-off personalseminar før det nye studieåret på Den norske filmskolen, og i det sosiale laget med grilling utenfor Myrens verksted torsdag ettermiddag, så penset samtalen rundt bordet inn på at vi burde blåse liv igjen i et gammelt bedriftsidrettslag på huset - i Curling!

En av mine kolleger bodde og vokste delvis opp i Canada, og ble da naturlig nok introdusert for curling - og sammen med andre kolleger på tvers av fakulteter, så var han med på gamle HILs bedriftslag i curling. Ingen av oss andre rundt bordet hadde testet curling før, men i rusen etter å ha vunnet filmskolens uhøytidelige Kubb-turnering utenfor våre lokaler på Myrens, så var ikke det forslaget vanskelig å si ja til.

Jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Vel. Tankene rundt bordet gikk fort til filmen “Cool Runnings” (Turteltaub, 1993) - som var løst basert på den sanne historien om Jamaicas bobsleigh-lag under vinter-OL i Calgary i 1988.

Den gangen rekrutterte Jamaica fire karer fra Forsvaret i landet, og stablet på beina et team som skulle delta i 4'er bob. Mot alle odds kom de på 30. plass av 41. startende, med marginalt med erfaring med både is og vinter. Dette ble starten på et aldri så lite vintersportseventyr for den karibiske øystaten, og siden den gang har de fra tid til annen dukket opp med bobsleigh-lag i Vinter-OL - senest i Bejing tidligere i år.

Men faktisk kunne det blitt lagd en norsk film med omtrent samme bakteppe. Vinternasjonen Norge har nemlig en historie ikke så ulik Jamaica sin når det kommer til bobsleigh, og da må vi spole helt tilbake til Vinter-OL i St. Moritz i 1948.

Norge hadde aldri deltatt i denne grenen før, men i 1948 var de en av ni nasjoner som deltok - og det med hjemmesnekrede bobsleigh-kjelker, lagd av blant annet en gammel bilskjerm!

Grunnen til at Norge i det hele tatt hadde stablet et bobsleigh-lag på beina, var at de året før selv var blitt tildelt de olympliske vinterleker for 1952 - og Norge bestemte seg for å sende noen nordmenn nedover for å lære mer om denne litt snåle idretten, som først hadde dukket opp i OL-programmet i Chamonix i 1924.

Først hadde man tenkt å sende nedover to av Norges fremste innen motorsykkel-racing (speedway) - Basse Hveem og Werner Lorentzen. De ble begge kontaktet, og sa seg villige til å bygge en egen bobsleigh for anledningen. Men det måtte da vel være noen andre som var bedre skikket? Hveem var liten av vekst, og med sine 55 kilo ikke akkurat den ideelle bobsleigh-utøveren. Norge valgte i stedet å se til det lille akemiljøet som allerede så smått var begynt å etablere seg i landet.

Under krigens dager i Norge, så var det blant annet et lite akemiljø rundt Korketrekkeren i Oslo, og en av guttene som akte der var baker-læringen Reidar Berg. Sammen med Alf Lange, Ivar Johansen og Arne Holst ble han forespurt å delta i OL 1948 i en gren han knapt hadde hørt om. Ingen av gutta hadde sogar noen gang hverken sett eller prøvd en vaskekte bobsleigh. I Trondheim hadde de også trommet sammen fire karer; Gunnar Thoresen, Bjarne Schrøen, Ben Valsø og Dyrdal. Sammen var hele gjengen på åtte - pluss lagleder Carl Vendelboe - klare for sitt livs eventyr.

OL-troppen til Norge telte totalt 34 mann, og sammen med godt og vel 2 tonn med utstyr, deriblant to halvferdige bobsleigh-skrog, så ble de fordelt på to flymaskiner som lettet fra Gardermoen i retning Zürich på morgenkvisten den 9. januar.

Nordmennene hadde kun delvis bygd ferdig bob-kjelkene sine. Den siste finpussen ble gjort på et lokalt verksted de fikk tilgang til i den sveitsiske alpebyen.

Treningen nede i St. Moritz ble gjort på snølagte gater, og for å få et bedre feste på skoene, så dro nordmennene på seg ullstrømper utenpå vinterskoene sine.

Nyheten om de åtte norske bobsleigh-utøverne ble ikke tatt i mot særlig godt her hjemme, og mange stilte et stort spørsmål rundt hvorfor Norge hadde “kastet bort” penger på å sende amatører nedover til Vinter-OL for “å lære” - og det da på bekostning av gode, norske idrettsutøvere i andre vintergrener. En journalist i en norsk dagsavis brukte følgende skyts:

“Bobsleigh har intet med sport å gjøre. Det er en kostbar fornøyelse for dem som driver med den, for ikke å snakke om farlig. En sitter så og si med livet i hendene under den vanvittige farten i utforbakken med alle de mange, vrange svinger. Vel kan bobsleigh virke oppmuntrende på det cirkuslystne publikum som befinner seg i St. Moritz, men hos oss nordboere vil bobsleigh aldri bli populær!”

I dagene frem mot selve konkurransen, så fikk nordmennene også prøvekjøre selve OL-traseen. Da hadde nordmennene allerede rukket å gjøre seg til latter for de andre konkurrentene, og storfavorittene fra USA - med fabrikklagde, profesjonelle bobsleigh-kjelker - hadde moret seg veldig med å se de to norske farkostene.

Nordmennene skulle konkurrere både i 2’er og 4’er bob.

2’er-bob konkurransen ble avviklet 1. februar, og Norges lag kom på 7. plass av 8 startende lag. Ikke verst, tross alt, at de klarte å holde det ene italienske laget bak seg på resultatlisten.

Den 6. februar 1948 var det endelig klart for 4’er bob-konkurransen. Alle lagene skulle da kjøre to omganger, før de avsluttet dagen etter med de siste to omgangene.

Latteren fra de andre deltakerne skulle snart stilne, for etter den første omgangene lå Oslo-laget på en mildt sagt overraskende tredje plass, bak hjemmenasjonen Sveits og storfavorittene fra USA.

Etter tredje omgang så hadde Oslo-laget klatret opp til 2. plass. De hadde også til alt overmål den aller beste tiden i den tredje omgangen - bedre enn amerikanerne, som allikevel fortsatt ledet konkurransen totalt.

Om det så var nervene som tok Oslo-laget i siste omgang vites ei, men etter en svak siste omgang, så ramlet Norge ned på en 5. plass totalt - men de hadde overrasket så vel de andre deltakerne, publikum og ikke minst norske sportsjournalister - som kunne melde hjem om en imponerende innsats av de totalt ukjente norske OL-utøverne i bobsleigh.

Vel hjemme igjen i Norge så ble det straks prosjektert en bob- og akebakke i Oslo, og den stod klar i god tid før Vinter-OL gikk av stabelen i 1952. Kun to av de åtte deltakerne fra St. Moritz var igjen på de norske lagene: Arne Holst og Gunnar Thoresen. De klarte aldri å gjenskape det fantastiske resultatet fra St. Moritz, og Norges to lag kom på henholdsvis 12. og 13. plass av 14 startende lag.

Prestasjonen til Holst, Kristiansen, Lange og Berg står fortsatt som tidenes beste norske bob-prestasjon i et vinter-OL. Det sier vel litt om bragden til de fire amatørene med sin hjemmesnekrede bobsleigh.

Reidar Berg vendte tilbake til jobben som baker og konditor med en gang han landet igjen i Norge, og han satte seg faktisk aldri opp i en bobsleigh igjen - før han som gammel mann i 1994 fikk lov til å være med ned bob- og akebakken på Lillehammer. I et OL der vi forøvrig ikke stilte et eneste lag i konkurransen, selv om det foregikk på hjemmebane.