Gamle Frogner stadion var opprinnelig en skøytestadion som ble anlagt i 1899, og etter hvert ble det både holdt friidrettsstevner og etter hvert fotballkamper her. Norges første landslagskamp i fotball ble spilt her i 1910 (mot Sverige), men det gikk ikke mange år før alle arrangementene trengte en bedre og større stadion for å ta i mot det sportsinteresserte publikummet.
Det ble derfor bestemt at ny stadion skulle bygges. Siste skøytesesongen på gamle Frogner stadion var vinteren 1912, og den nye stadionen stod ferdig før jul i 1913.v Nye Frogner stadion ble uoffisielt åpnet med skøyteløp søndag 14. desember 1913.
Den offisielle åpningen av den nye stadionen var et større kunstløp- og skøytearrangement i januar 1910, med vår store skøytehelt på den tiden, Oscar Mathisen, som det store trekkplasteret. Han skuffet ikke, og satte ny verdensrekord på 500 meter sprint. Den nye Frogner stadion skulle som den gamle også huse fotball i sommerhalvåret, og Fotballforbundet planla derfor en egen innvielse fotballbanen til sommeren.
Tirsdag 19. mai 1914 og torsdag 21. mai ble satt av i kalenderen. Forbundet forhørt seg med flere engelske fotballklubber, og i april 1914 ble det skrevet kontrakt med klubben Crystal Palace på at de skulle gjeste Kristiania og spille to kamper på Frogner stadion.
Crystal Palace spilte i daværende Southern League First Division, noe som tilsvarte tredje nivået i engelsk fotball. I motsetning til de ordinære to divisjonene (first og second division) var dette kun en halvprofesjonell serie, men Crystal Palace var allikevel fullt og helt et profesjonelt fotballag, og hadde hatt status som dette siden 1905. Den inneværende 1913/14-sesongen hadde Palace endt på 2. plass i den hjemmelige serien, bak Swindon Town.
Crystal Palace’ motstander i den første kampen skulle være et sammensatt lag i fra Grenlands krets.
Motstanderen i den andre kampen, som skulle spilles 21. mai, måtte gjøre seg fortjent til oppgaven ved at Kristiania krets og Smaalenenes krets skulle spille en kvalikk-kamp.
Vinneren av kvalikk-kampen skulle senere, etter kampen mot Crystal Palace, møte Grenlands krets i en slags finale - og premien der var faktisk å få representere Norge i landskamp (federationsmatch) mot Sverige den 28. juni 1914.
Smaalenenes kreds valgte å stille med det allerede sammensveiste laget til Kvik (Halden) som sitt lag, supplert med én spiller fra Sarpsborg. Kvik var på den tiden ett av Norges beste fotballag.
Kristiania kreds på sine side hadde satt sammen en egen komite som skulle plukke ut spillerne. Komiteen bestod av herrene Granum (Lyn), Andersen (Njord) og Knutzen (Ready). De endte til slutt opp med en god blanding med gode fotballspillere fra fire Kristiania-klubber: Arne Wendelborg, David Andersen, Sigurd Rasmussen og Rolf Nestor (Frigg), Adolf Wold, Carl Poppe, Fr. Tønnesen, Sam. Knutzen (forøvrig samme Knutzen som satt i komiteen som skulle plukke ut spillerne!) og Paul Wiig (Ready), Chas. Herolfson, Rolf Aas, Kaare Engebretsen og Eystein Holmsen (Mercantile) - samt Gunner Andersen (Lyn, lagets kaptein).
Kvalifikasjonskampen mellom Kristiania og Smaalenenes kreds ble spilt 3. mai, og Kristiania vant hele 4-1, og fikk dermed muligheten til å møte Crystal Palace et par uker senere.
Crystal Palace hadde i forkant av turen til Kristiania også vært innom både København og Göteborg, der de blant annet hadde slått et sammensatt Göteborgslag med 4-2.
Grenland krets sin tropp bestod av følgende spillere: Ingolf Pedersen, Per Skau, Otto Aulie, Peder Henriksen, Fin Jacobsen, Sverre Andersen og Rolf Haakonsen (Odd), Sama (Urædd), Bjarne Hansen og Johan Hallberg (Larvik) - samt Johan Lauritzen (Storm). De sju Odd-spillerne hadde alle året før blitt NM-vinnere i fotball, da Odd slo Mercantile 2-1 i NM-finalen 1913.
Arrangementet den 19. mai ble en aldri så liten skuffelse skal vi tro avisa Tidens Tegn. For det første så var det i følge avisa veldig få tilskuere til stede, sammenlignet med da Mathisen satte verdensrekord på skøyter samme sted noen måneder tidligere. Kanskje ikke så rart, siden det var et lag fra Grenland som fikk spille først - og ikke Kristianias egne helter. Tilskuertallet skal ha vært på ca. 2000 skal vi tro et sammendrag i Middagsavisen dagen etter.
I tillegg så var ikke forholdene en ny fotballstadion verdig, skal vi tro Tidens Tegn sin journalist: “Efter kort tids forløp saa pladsen ut som efter en hesteopvisning; der blev dype spor of hvert skritt, mens støvet, hvor banen var tør, hvirvlet lystig iveiret.”. Gress var ikke vanlig på norske stadioner enda, og savnet etter en rendyrket fotballstadion i Kristiania overskygget det som i utgangspunkt var tenkt å være en festdag for Frogner stadion også som fotballstadion. Som Middagsavisens journalist skrev: “Det var en sørgelig indvielse av Stadion som fotballbane. Saa stor tilslutning som fotballkampene ellers pleier at ha her i byen, aatte det vel snart kunde bli mulig for forbundet at skaffe sig en virkelig ordentlig fotballbane efter de bedste mønstre, hvor sporten virkelig kan komme til sin ret”.
Forsvarsspiller Ernest York markerte seg med tre scoringer på Frogner Stadion under åpningen av fotballbanen den 19. mai.
De glade amatørene fra Grenland var heller ingen match for de profesjonelle fotballspillerne fra Crystal Palace, og engelskmennene vant til slutt kampen hele 6-0. Dommeren stod ikke høyt i kurs hos Middagsavisens journalist, der han i trykksværten ble kritisert for å både være engelsk - og en umulius!
Palace sine målscorere var Ernest York (3), Benjamin Bateman, William Davies og Charles Hewitt. I laget hadde de også en talentfull forsvarsspiller ved navn Horace Colclough, som senere samme år skulle bli den første Crystal Palace-spilleren på det engelske landslaget.
Crystal Palace byttet flere spiller foran neste kamp mot Kristiania kreds, men hadde allikevel ingen problemer med å vinne også den kampen. Sluttresultatet i den kampen ble 4-1 til engelskmennene, etter at de ledet 3-0 til pause. Kristianias trøstemål i andre omgang ble scoret av Friggs David Andersen.
Nye Frogner stadion fikk altså ikke den mottakelsen som mange i både Fotballforbundet og i kretsen rundt Frogner hadde håpt på. Det var på ingen måte Crystal Palace sin feil, for de gjorde jobben de hadde blitt hentet inn for å gjøre - men da som nå var det nok vanskelig å sammenligne seg med populære vinteridretter, og med Mathisens vinnerløp på stadion i januar i minne, så ble nok fotballopplevelsen samme sted en aldri så liten nedtur for de fremmøtte. Det skulle gå ytterligere tre år før noen i Lyn lanserte konkrete planer til Fotballforbundet om å bygge en permanent fotballstadion. Disse planene kulminerte i Ullevaal stadion, men det tok sine år. Den nye storstuen for norsk fotball stod først klar i september 1926.
Hvordan gikk det så med landskampen senere den sommeren 1914?
Kristiania kreds møtte Grenlands kreds til en avgjørende kamp den 31. mai om hvem som skulle få møte svenskene til landskamp i slutten av juni. Denne kampen vant Kristiania 2-1.
Landslaget ble imidlertid forsterket med noen spillere fra det tapende laget Grenlands krets, samt Lyn-brødrene Rolf og Erling Maartmann, som ikke hadde vært med mot Crystal Palace.
Landskampen ble spilt på nye Frogner stadion 28. juni, og svenske vant 1-0. Nå kjente publikum endelig sin besøkstid. I en avis ble tilskuerantallet oppgitt til å være 6000, mens Morgenbladet på sin side meldte at det hadde vært 10 000 innenfor portene på stadion.
Morgenbladets utsendte fikk et blinkskudd fra kampen, og ikke minst et skikkelig scoop til aftenutgaven den 29. juni: Dommer Hagbard Vestergaard fra Danmark tok oppdraget med å skrive kampreferat, og det var en sann forlystelse å lese dommerens egne refleksjoner fra kampen.
Vestergaard var heller ikke veldig imponert over underlaget på Frogner stadion. Dansken var overrasket over at Norge spilte så bra som de gjorde til tross for banens slethed. Når det er sagt, så hadde også Vestergaard sitt å si på den manglende taktiske forståelsen han observerte hos nordmennene: “I det hele taget fik man for meget Indtrykket af at det var 11 Spillere og ikke et samlet Hele”, skrev Vestergaard.
Det var vel ingen hemmelighet at vi fortsatt lå ganske langt bak, og heldigvis skulle vi etterhvert få impulser fra utlandet som lærte oss både taktikk, teknikk og spilleforståelse.
Se forøvrig film fra 1914 her: https://www.nrk.no/video/folk-paa-frogner-stadion-1914_147457