Lørdag 26. september var det duket for konsert med Band of Horses på Sentrum Scene i Oslo.
Anledningen var 20-års jubileet for deres debutalbum “Everything All The Time”, og i følge Instagram-meldinger fra Stockholm-konserten kvelden før, så ville bandet først spille låtene fra albumet back-to-back, før de etter en pause gjøv på et andre sett med låter fra resten av deres karriere.
Jeg må innrømme at jeg aldri har vært noen blodfan av bandet. Jeg har vel de to første platene på CD, og oppdaget de gjennom en studiekamerat på Lillehammer samme år som de debuterte - i 2006. Debutplata ble flittig spilt i løpet av det året, men derifra og frem til i dag, så har det stort sett vært et lite utvalg av de grommeste låtene jeg har spilt. Som helhet har jeg nok alltid syntes at låtene spriker for mye, og at ikke alle fenger meg like godt.
De siste årene har de flittig besøk Norge på festivaler, og omtalte seg også som Norgesvenner under introduksjonen på Sentrum Scene. “Oslo is our second home”, uttalte frontfigur - og hovedhest - Ben Bridwell, som også er den eneste gjenværende i bandet fra de debuterte i 2026.
Trommis Creighton Barrett ble med i bandet like etter, mens resten av bandmedlemmene i tur har blitt byttet ut; slik at line-upen nå består foruten disse to av Matt Gentling, Brett Nash og Joel Graves.
Jeg kjenner på at det blir et større og større ork å farte langt for å dra på konserter. Kanskje er det alderen som tynger? Kanskje det bare er det faktumet at jeg trives best innenfor husets fire vegger, og uten så mye lyd og folk rundt meg?
Heldigvis var dette på en lørdag, så da hadde vi anledningen til å kjøre innover litt tidligere. I Oslo hadde vi avtalt å møte Frank & Gerald, og det var et hyggelig gjensyn. Først ute på Fyret rett ved Youngstorget, og deretter middag på klassiske Cafe Sara. Plan A var sushi på Sea, men her hadde de skiftet meny - og tilbød kun buffet. Det var vi litt skeptisk til; i tillegg til at det var tjue minutters ventetid på bord. En bluecheese burger på Sara var heller ikke å forakte.
Etter en tur innom Kakadou, så ruslet vi bort til Sentrum Scene først kvart over åtte. Da hadde dørene vært åpne i godt over en time, og selv om vi da slapp å stå i kø - så hadde lokalet fylt seg såpass opp, at det nesten virket umulig å komme seg såpass langt frem at man i tillegg til å høre, også fikk se.
Konserten var så godt som utsolgt, men etter å ha sjanset på å bruke passasjen for øltørste helt til høyre i lokalet, så klarte vi etterhvert å komme oss ned til det nederste planet, og fikk en grei utsikt til scenen i mylderet blant mennesker - med en overvekt av menn 55+.
Ikke lenge etter at vi hadde plassert oss, så gikk scenelyset av, og bandet entret scena. De var glade for å være tilbake i Norge - deres andre hjem. Oslo var den første byen bandet i sin tid hadde besøkt utenfor USA, og det var også den første byen utenfor USA som de fire døtrene til Ben hadde besøkt - siden de alle hadde blitt med til Norge da de spilte på Øya-festivalen tidligere i sommer.
Albumet “Everyting all the time” gjorde det også ganske bra i Norge i sin tid - og bandet opplevde nok større suksess her, av en eller annen grunn, enn hjemme.
For min del var jeg ganske fornøyd med at det var nettopp dette albumet som ble spilt back-to-back, siden det også var albumet jeg hadde størst forhold til. Spesielt låta Wicked Gil, som jeg selv brukte på diverse hjemmevideoer back in the days, og så klart den store hitten “The Funeral”.
Første settet så dermed slik ut:
The First Song
Wicked Gil
Our Swords
The Funeral
Part One
The Great Salt Lake
Weed Party
I Go to the Barn Because I Like The
Monsters
St. Augustine
Etter en litt for lang pause etter min smak, så kom bandet ut igjen for å spille det andre settet. Der var det langt flere ukjente låter for min del, men gledelig nok kom også de to andre favorittene mine; “Is There a Ghost” og “No One’s Gonna Love You”.
Lydmessig var jeg litt usikker på hva jeg syntes om helheten av konserten. Det var tidvis litt lite dynamikk, og full prupp fra A til Å på en del låter. Lyden opplevde jeg derfor også som tidvis grøtete, og vokalen ble tidvis litt borte.
Høydepunktet ble kanskje derfor da Ben alene helt på slutten av første sett spilte den fine St. Augustine alene; med gitaren på fanget.
Artig var det også at de spilte ei helt ny låt, som Ben hadde skrevet til sin første datter. Låta “Little Suspect” var trivelig den, og kom med en annonsering at bandet i april neste år skulle slippe nytt album - for første gang siden 2022.
Med lett øresus i ørene, så ruslet vi ut igjen i Oslo-natten, og fant etterhvert igjen bilen vi hadde parkert ved Sofienberg-parken - og kjørte hjemover mot Gudbrandsdalen. Med el-bil som fremkostmiddel inkluderte det et par ladinger, så vi var ikke innafor dørstokken igjen før etter halv fire.
Det var enda godt vi kunne sove lenge på søndag. En slik tur på en ukedag vet jeg ikke om jeg hadde maktet lenger.