Litt før klokka 11 fredag 3. juli satte vi oss i Mondeoen på Vingnes med kurs for Oslo, Ekebergsletta og Karpe World.
Kjæresten har vært blodfan i en årrekke, og var tidlig ute da billettene ble lagt ut i september i fjor. I løpet av sju minutter var rundt 100,000 billetter solgt, og hun sikret seg to. Som tur var fikk jeg følge med på turen, selv om jeg ikke har et like stort forhold til duoen. Jeg har hørt de fleste av hitsa, og liker godt brorparten av dem. Karpe figurerte til og med på 365-lista jeg lagde sist i 2024 - med låta “Her”. Men jeg har aldri tenkt at Karpe var noe jeg skulle sjekke ut live. Så feil kan man ta.
Etter å ha fått et stalltips fra en av Ps gamle klassekamerater fra videregående, så svingte vi etterhvert Forden ned en slak blindvei på Ryen, der vi kunne stå parkert gratis. Et life-hack som gledet en gammel, surmaga gnier.
Vi tok beina fatt, og ruslet de 20 minuttene det tok opp Vårvegen i retning Ekebergsletta. Ei slette i hovedstaden jeg faktisk aldri på mine 49 år her på kloden har besøkt - selv om det var nære på i juli 1996. Forsøket på å komme seg til Norway Cup den gangen endte på en bensinstasjon i Minnesund med overtrekk på konto. Den gangen ble vi attpåtil frakjørt et sted mellom Minnesund og Feiring, og måtte ringe hjem etter skyss fra en hustelefon i Feiring. Det er ei helt anna historie. Dette skulle bli en helt annen feiring.
Vi labbet innom Spar Simensbråten for å kjøpe med en liten tube solkrem. Sola tok nemlig skikkelig tak, og med langbukse og hettegenser fryktet jeg at det skulle bli i heiteste laget blant 35,000 folk på sletta. Det skulle vise seg at kleskoden var helt perfekt.
Vi ankom det store grøntarealet på toppen av Oslo et lite kvarter før innslipp klokka 15, og da vi endelig kom oss i køa foran det grandiose inngangspartiet til Karpe World, så var det ikke mer enn en fem minutters tid før de imaginære dørene åpnet seg.
Folk strømmet inn, og mens de aller fleste så ut til å stille seg i den eviglange Merch-køa for å sikre seg limited editions av Karpe-merch, så hastet vi oss mellom mennesker over plassen, forbi hovedscena, og deretter en sving forbi det store pariserhjulet, før vi endte opp i køa utenfor teltet Diaspora Dream Club. Et pompøst navn, kanskje - men pompøst var tross alt mellomnavnet til alt på Karpe World. Gutta og manager Silje Borgan hadde overhode ikke spart på kruttet - som seg hør og bør, når de skal takke av en 25 år lang karriere som har fenget det norske folk på tvers av både alder, etnisitet, sosial- og økonomisk bakgrunn, legning og you name it.
Etter å ha stått en god halvtime i solsteiken utenfor teltet fikk vi endelig komme inn som noen av de første. P hadde forhåndsreservert billetter, og vi fikk oss gode plasser på rad tre foran den lille scena innerst i teltet.
En kis jeg ikke husker navnet på hadde fått oppdraget om å varme opp før hovedattraksjonen Galvan Mehidi skulle opp på scenen med en forsmak på sitt kommende stand-up show “Hvis Gud vil”. Inshalla. Oppvarmeren var så som så, og noe av humoren var muligens litt i drøyeste laget med tanke på at det også var barn i salen. Karpe World var for alle - også de som var langt yngre enn myndige.
Etter en liten kunstpause gikk en hvit duk ned med tittelen på showet til Galvan projisert med lyse bokstaver. Deretter masse strobelys, og en høy intro med mye bass. Det ble ikke spart på konfettien her heller, selv om det nok kunne virke som litt overkill, og en smule kontrasterende, da introen stoppet, og en stuttjukk kurder entret scenen foran sceneteppet. Beskrivelsen er i hovedpersonens egen sjargong. Som de fleste stand-up komikere, så er gjerne det første de lirer av seg en hel haug med selvironi og nedslående beskrivelser av seg selv. Oppvarmingsartisten hadde samme sveis som meg, og begynte selvfølgelig å gjøre narr av seg selv først - og deretter alle andre med omvendt trend-sveis; kort oppå, og litt lenger ved øra. Et lite øyeblikk fryktet jeg at han skulle sette øynene i meg også, da jeg etter et par hodekast innså at jeg nok var den eneste på de fremre radene som delte denne karakteristikken.
Galvan kjørte på med litt av det samme. Han startet med eget utseende og etnisk bakgrunn. Noen linjer om at han som komiker og en person med scenen som sitt arbeidssted kom unna med å være under middels kjekk. Ikke at det har noe å si. Han gjorde et poeng av at folk garantert hadde fått et annet inntrykk av ham rent fysisk hvis han heseblesende hadde kommet opp døra i Foodora-klær. Så åpnet himmelen seg over oss, og vi kunne høre regnet bøtte ned på telttaket. Sannelig bra timing for alle oss som hadde valgt å starte dagen i teltet!
Humoren hans fungerte bra. Jeg likte det. Jeg lo godt, kanskje også på de rette stedene, og koste meg med mange av poengene som mange tenker, men få tør å si. Han måtte så klart dra noe under beltestedet han også, men angret seg med en gang da han fikk øye på ei ung jente på rad fem. Unnskyld, sa han - og stoppet seg selv.
- Hvor gammel er du?
-Tretten.
-Det er like mange år som jeg få sitte inne etter dette, repliserte han - og fikk samtidig også vist frem sine impovisatoriske evner.
Showet kunne gjerne vart enda litt lenger, en samtidig var det sikkert greit med en snau halvtime. Det var tross alt så mye, mye mer som skjedde der ute i Karpe World. Han takket av, og forlot scena - og teltet tømtes etterhvert for folk.
Vi ruslet videre for å ta resten av området i øyesyn. Sjekket ut en del boder, og gjorde oss kjent med hvor det var toaletter, barer og matsteder. Det krydde av muligheter til å bruke penger på området, og på flere av stedene var det allerede lange køer. I tillegg var også området rigget som et slags småskala Tusenfryd med Karpe-referanser. Det var tydelig at duoen har hatt full kreativ kontroll selv på hele opplegget, og at de har jobbet lenge med ideen. Det var oppblåsbare artefakter og detaljer kjent fra duoens mangeårige musikkunivers. Karpe har gjort seg allemannseie ved å være kompromissløse som faen, og sette skapet der det skal stå i forhold til å sette ord på opplevelsen av å være annerledes. Opplevelsen av å ha en minoritetsbakgrunn i Norge. Opplevelsen av kulturer og kultursjokk. Det er mye alvor, men også mye humor i tekstene. Det reflekterte også Karpe World.
Da Chirag senere på kvelden skulle entre hovedscenen, så hadde han prydet sitt ikoniske antrekk og signatur-skjørt med ei beltespenne som også bekreftet lekenheten og ideen om å også blande inn fornøyelsesparkelementer inn i disse tre repetative en-dagsfestival-dagene; nemlig ei skinnende blank beltespenne med navnelogoen til Tusenfryd.
I en bod kunne folk betale for å kaste en sko på et papp-ansikt av Magdi. Det å kaste sko på noen er i noen arabiske kulturer en sterk fornærmelse. I 2008 kastet et journalist fra Midt-Østen en sko på daværende president George W. Bush - noe som fikk stor medieoppmerksomhet. I mange familier blir skoen også visstnok kastet for å få slutt på opphetede diskusjoner, eller rett og slett for å markere. En protest. En slags forakt.
Et annet sted kunne du betale for å kjøre radiobiler. Ikke hvilke som helst radiobiler, men så klart røde Toyotaer. Toyotaen til Magdi.
Vi ruslet bare rundt og kikket. I tillegg til det massive antall boder, så var de også flere scener på området. En stor Sheriff-scene under et digert telt, der kuraterte artister fra hele verden skulle opptre. Fire unike for hver dag. Ingen kjente for oss denne fredagen, så vi ruslet i stedet bort til den tredje og minste konsertscena; MikeItHappen. Mike er Karpes faste fotograf, og hadde fått frie tøyler på et eget område. Visstnok. Her ble ikke artistene promotert eller annonsert i forkant, men du måtte bare være der, vente og se.
I etterkant skjønte vi at selveste (!) Marcus og Martinus hadde vært på scenen allerede mens vi satt inne i teltet med Galvan. Dagen før hadde artister som Madcon og Emilie Nicolas opptrådd. Samtlige med det til felles at de har vært eller er en del av Karpes krets - på en eller annen måte. Ja, kanskje bortsett fra ungguttene fra Trofors, da? Jeg tok i alle fall ikke umiddelbart den referansen.
Vi suste litt rundt på området, og gikk glipp av flere artister også på denne scenen. Vi så et glimt at Magdi på et tidspunkt, og det viste seg at han hadde vært der sammen med Isah. Forøvrig en av bestemor (91) sine ferske favoritter!
Vi fikk med oss litt av både Isah og Jonas Benyoud på scenen, samt et eller annet slags interaktivt quiz-show, med et par fyrer jeg aldri har hørt eller sett før - i samme, litt anmasende stil som han derre Markus Neby. Ingen sammenligning forøvrig.
Vi ruslet noen runder til på området, og prøvde få et glimt av det meste. Det var stands fra ulike sponsorer, det var en telefonkiosk der du gratis kunne ringe en venn i et annet land, og det var dasser i fleng. Dass pluss. Dass pussy. Jeg sa at Karpe også hadde god humor?
Ved inn-/utgangen var det satt opp et gedigent bygg som også huset en kino, der det ble vist konsertfilmer, musikkvideoer og diverse audiovisuelt fra Karpes rikholdige karriere. Der kom vi oss aldri inn, men tok i øyesyn den majestetiske muralen på sideveggen. Magdi og Chirag som klemmer. Som på coveret til Omar Sheriff. Ja, det er pompøst - men gutta er for solidariske og godhjerta til at det bikker over i ekte meglomani. For fansen blir det bare søtt.
Men det er mer enn søtt. Det er brorskap. Det er vennskap. Det er to unge gutter som har reist sammen et kvart århundre. Fra de først møttes som kids, og spilte live for så og si ingen på en afterski i Hemsedal - og til nå. En reise i både tid og status. Men hvordan bevare seg selv og sin integritet når du går fra å kjøre en rød Toyota til en spillejobb for ingen, til å ha gullkort hos SAS. Alt dette via et helikopter til Fredrikstad. Alltid tro mot sin bakgrunn. Både sosiokulturellt og sosioøkonomisk. På området var sogar også barndomshjemmet til Chirag satt opp. Et gult hus, der fansen også kunne køe opp og få gå inn. Vi var aldri inne, men jeg tipper det interiørt også matchet barndomshjemmet. En takk og hyllest til hvor det hele startet.
Mange av tekstene deres dveler også ved disse etiske og moralske dilemmaene. Litt innover, men aller mest utover. Skarpe observasjoner av samtiden. Av verdensbildet. Politikk. Av nordmenn og norsk (u)kultur. Integrering. Integritet. Internett. PAF.no
Midt i settet til Jonas Benyoub valgte vi å trekke oss bakover, og i retning hovedscena. Det var fortsatt halvannen time til selve hovedattraksjonene som de eneste (!) skulle gå på scena, men P var sugen på å komme seg lengst mulig frem, og jeg var helt klart med på den tanken. Det gir en mye bedre opplevelse å være såpass langt fremme at du får se det som foregår på scena - og slipper følge med på storskjermene. I tillegg slipper man som regel unna det verste av trafikk, med folk som skal handle drikke, gå på do - og noen ganger gjerne skravle seg helt bort.
Vi fant oss først en liten spot på venstre kant av scena, før vi fikk melding om at en liten gjeng fra Vinstra & omegn hadde funnet en minst like bra spot på høyresiden. Så vi gikk dit. Og vi ventet.
Ti minutter før Karpe skulle gå på scenen kl. 20.20 startet en nedtellingsklokke på den store LED-skjermen bak scena, og 35,000 brøt ut i hyl og skrik. Det nærmet seg den store finalen. Det nærmet seg slutten av Karpe som stadionartister.
Publikum skrek med på nedtellingen de siste ti sekundene, og da tallene viste 0, så begynte scenen og fylles opp av mennesker, karakterer, og Karpes venner og indre krets. Så begynte en gammel hjemmevideo å rulle over skjermen. Av de to gutta på Hemsedal for over 25 år siden. En spillejobb på vinteren, foran ingen. En diskusjon var festet på tape, der Magdi virket oppgitt over Chirag fordi han hadde hatt en gi faen-attitude pga. dårlig oppmøte. Det kommer ikke til å funke, sa Magdi. Vi må gi alt. Alltid.
P hadde varslet i flere måneder at dette kom til å bli en tøff påkjenning. Jeg hadde aldri i verden tenkt at jeg, som ikke har det forholdet til Karpe eller deres univers, skulle la meg rive med. Etter at filmen fadet ut, så fant alle på scena sin plass, og ei lita jente - kanskje maks 8 år gammel - kom inn med en enkel, hvit rose i hånda. Det hele var rigget som en stor begravelse. Teppene som hadde dekket til det meste av scenen ble løftet av i en nøysom regi, og takt - og den røde Toyotaen manifisterte seg rett overfor oss, på høyre side av scenen for publikum, med en diger begravelseskrans med kondolansebånd på panseret. Inni satt Magdi.
Det skulle ikke mer til altså. Da kom jaggu meg tårene også hos meg. Pompøst, ja. Overkill, ja. Men herregud, som det funker.
Jeg begynte å skjønne greia: Dette er stort, og det går mot slutten. Toyotaen skal begraves sammen med sine trofaste eiere, men minnene skal bestå for evigheten.
Magdi begynte å synge ifra forsetet på den gamle, røde Toyota Corolla Ginza’n, mens fotocrewet filmet slik at vi fikk med oss alle detaljene vi ikke kunne se; på storskjermen:
vi var
overtime
overkill
grab them by the positive
Estetisk var alt som foregikk på scena en nytelse å se på. Karpe-gutta var seg selv like i kommunikasjonen ut til publikum også. Magdi fremstod som den kreative hjernen, og den som på en veldig rolig og introvert måte både sang og formidlet tekster med en stoisk ro. Chirag som den enda mer introverte. Det var en artig kontrast fra hjemmefilmen back in the days da de var teens. Det kom tydelig frem at de hadde gitt alt, alltid - men at det man kanskje forbinder med et rap-image hos Karpe forblir bare verbale spark og slag. I fysisk format fremstår de som ydmyke. Takknemlige. Uten stjernenykker.
I etterkant av konserten leste jeg en anmeldelse der noen sammenlignet Karpe med en religion, der duoen fremstod som predikanter. Med positivt fortegn, altså. Jeg ser absolutt sammenligningen. Scena på Ekeberg var deres kirke. Deres moske. Publikum deres trofaste følgere. Deres menighet. Det ble jo ganske bokstavelig underbygget av det sermonielle, estetiske uttrykket. Begravelsestemaet. Alle blomstrene. Folkene i hvitt. Og svart. Kontraster. Fellesskap. Likeverd.
Magdi steg ut av Toyotaen, og gutta samlet seg foran på scena. Stillferdig ønsket de velkommen. Velkommen til Karpe World. Magdi understreket at de aldri hadde sett seg tilbake. Etter hvert album, og på hver nye turne, så hadde de alltid kun spilt av det nye. Det aktuelle. De hadde satt seg et mål om å ikke bli en slik type artist, som melket gamle hits. Ikke på Karpe World. Her skulle here diskografien få rom. Hele historien. Fra begynnelse til slutt. Fra vugge til grav.
Jeg er ikke veldig kjent med diskografien og rekkefølgen, og for min del var det mange låter jeg hørte for første gang denne første fredagskvelden i juli.
For min del var det en real opptur at de fremførte låter og tekster fra hele karrieren. Den eneste låta jeg savnet da kvelden var omme måtte ha vært “Stjerner” fra albumet “Fire vegger” (2008).
Neste låt ut var “Jens”, før de fortsatte med “Sulten 2”. Der setter de ord på utvilkingen de har hatt.
Du lukter alt for lite svette
Til å ha spilt konsert
Er du verdt intro'n, er du introvert
De setter ord på livet, som for mange av oss er en transisjon fra å være selv med sine drømmer, og til å måtte balansere dette opp med ansvar. Barn. Familie.
Jeg styrer mitt konsern
Med én hånd mens jeg skriver rap
Med én hånd, lager middag sjæl
Med én hånd mens jeg skifter bleie
Allerede som låt nummer fire ut kommer “Her”. Så puster vi fortsatt?
Skvist mellom egne og andres forventninger. Skivst mellom et samfunn og et land fylt med fordommer og åpenhet. Skvist mellom generasjoner. Arv. Kultur. Skvist mellom ønsket og redselen for å bli sett. Å gjøre en forskjell. Hvordan kan man redde verden hvis man selv er redd verden?
Kan jeg puste ut?
For kona mi var kulere enn jeg husket.
Magdi gjør hjertetegnet mot kona i publikum.
På låt fem er de tilbake til materialet de ga ut tidligere i år. Et massivt antall med arbeider fra en lang karriere. Mye gammelt, mye nytt. Skisser. Skrivebordsskuffgreier. Nytt liv. “Soccer Mom 1+2”
En hyllest til de som ordner det praktiske. Familielivet. Jeg drar paraleller til et intervju jeg leste om kona til Ståle Solbakken nå i disse VM-dager. De som ofrer seg for at den andre parten har en jobb som er alt annet enn A4. Et ønske om å være til stede. Et nytt liv.
Stille opp for barna som en soccer mom
Et ønske om å leve et ordinært liv. Ikke ha noe behov for det ekstra. Michelin-restauranten Noma virker forlokkende på noen, sikkert, men til syvende og sist er det enkle ofte det beste.
Ingen av oss to forstår noe på Noma
Once in a blue moon, blue fin tuna
Deretter plasserte Chirag seg på ei scene litt ute blant publikum, og en av deres største hits - Spis din syvende sans (2012) - ble sparket i gang av det høyst stødige husbandet.
Det ligger mye stikk i låtene til Karpe. Stikk til en bransje full av kukkhuer. Det ligger dilammaer og ambivalens der. Tjukt av det. Å være et sted mellom pupper og foreldra mines kultur.
På denne låta bruker de å dra opp noen fra publikum for å bli med på andre vers. Så også denne kvelden. Søster ble dratt opp. Chirag følte han måtte forklare at det ikke faktisk var søstera, men at det var slik sjargongen deres var. Ei jente som også så ut til å ha indiske fysiske trekk fikk sitt livs opplevelse. Litt overtenning, og vokalen dro i vei raskere enn bandet - slik at Chirag til slutt måtte bremse, slik at alle kom i synk igjen. Bare sjarmerende; ikke sjenerende. Alle skal med, om du kan synge eller ikke.
Karpe fulgte på med “Paw Patrol” og “Piano”, før de som låt ni dro låta ingen andre kunne gjort: “Vestkantsvartinga”. Vest vs. Øst. Fordommer begge veier. Hvor er det du bor hen, a?
Oslo er for alle. Eller er det det? Tidligere i år så jeg på det skoleprogrammet på TV2, der en skoleklasse fra østkanten skulle være med en skoleuke på vestkanten vice versa. Samme by. Et helt kontinent i fra hverandre.
Å si det vakke meg er en vaneting
For en eller annen grunn har alle sammen fått et dårlig ry
Karpe har bygget broer. Forståelse. En hel nasjon. Akkurat sånn landslaget i fotball gjør over dammen i disse dager.
Nå var det på tide å hente opp gjesteartister på scena. Først ut Arif på låta “Saus”. Deretter gjenforente M.A.R.S med Karpe-gutta, Arif og Stig Brenner seg på “Jeg er lei meg”. Stig ble takket av. Arif ble igjen. "Åh Tåmy, Tåmy”.
Deretter skimter vi Cezinando på huk bak opphøyningen der Toyotaen står. Han synger noen strofer på “alltid forever in love”, før han forsvinner av scena igjen.
"SALMALAKS” er neste ut. Låt nummer 14 for kvelden. Publikum sitrer som oppdrettslaks i en mære. I Karpedammen på Ekebergsletta. Legger hjertet mitt i iskaldt vann.
Så tones alt ned. Tårene sitter løst både på scena og blant fansen når de drar en hyllest til sitt opphav. Erkjennelsen, som andregenerasjons innvandrere, av å snart miste sine foreldre smerter. Den siste linken til en annen kultur, et annet folk, et annet land. Snart er de borte. Tilbake står en del av de som vokser opp som vaskekte nordmenn, men som kanskje ikke har noe forhold til opphavet enn i DNAet. I navnet. Smelt så God damn urettferdig i trynet på mange hver bidige dag fra ignoranter som har et behov for å gjøre forskjell. Behandle folk ulikt. Ingen øye for øye, tann for tann.
Tar det som klær når de prater bak min rygg
Det er bare utapå meg
Forvirringen som mange deler av å høre til. Også de med 50/50, som de kaller det. Magdi sin mor er fra Stryn. Faren fra Kairo.
Og våre mammaer er hvite som baraf. Baraf betyr snø på flere indoiranske språk.
Så trer en av brødrene Killi Olsen opp på taket av Toyotaen til Magdi med bassen sin. Den kuleste Karpe-låta for min del er i gang. Toyota’n til Magdi.
Chirag og Magdi deler Ekebergsletta i mellom seg på midten. Chirag kommer på vår side. Hvem synger høyest? Det store korslaget møter Karpe World i en leddsetning. Magdi sin side roper “Spiser heller bacon”, mens vi på Chirag sin side roper “Drikker heller mensen”. Tatt ut av kontekst veldig plumpt, så klart.
Nok en gang et bilde på deres verden. Deres virkelighet. Deres liv. Hvordan det er å være dratt mellom foreldrenes kultur og forventninger. Religion. Og en ungdommelig drøm om å bli rik. Gjøre en karriere. Bli kjent. Bli stjerner. Leve av musikken, men møte motstand blant sine nærmeste fordi det er noe stigmatiserende og fremmed bare med tanken. Man skal helst ikke skille seg ut. Samme gjelder om du er 15 på Toten, om du er 15 i Kairo, eller om du er 15 på Tåsen.
Spiser heller bacon drikker heller mensen
Enn å selge Ginza'n fordi den sluker bensin
Bilen er på Bjølsen lyden er på Tåsen
Toyota Corolla'n min den er awesome
Kunne kjøpt classy men valgte å kjøpe classic
Kunne kjørt fancy men valgte å lønne bandet mitt
'97-modell med rød lakk på
Krølla 50-lapp y'all
Karpe fortsatte videre ufortrødent med låter som “Kunsten å være inder” og “Gunerius”, før Isah kom opp på scena og ble med gutta på “Blod, Homie”.
Etter at Isah forlot scenen gikk bandet over i “Layla Majnun 100%” før gigastikket til alle nettkrigere der ute fylte sletta: “Lett å være rebell i kjellerleiligheten din”.
Plukker frukt i våre haver
(Du blir aldri skandinaver)
NAVer, NAVer, NAVer, NAVer, NAVer
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg
Bli som deg, baba, bli som deg
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, din feiging
Og det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging
Et par regnskurer litt tidligere gjorde at regnbuen manifisterte seg over Ekebergsletta denne fredagskvelden. Ikke bare én, men dobbelt. En for Chirag, en for Magdi. En for Vest, en for Øst. En for far, en for mor. En for søster, og en for bror. Ti kniver i hjertet og kors på halsen, helt til mor og far dør.
“Made in Europe + Jahn Teigen-verset” var neste ut. Chirag uttrykte at han var jævlig fornøyd med teksten. Det må være lov, mente han. Ja, det er lov. Så til de grader. Fuck Jante og hans gjeng.
Det nærmet seg kvelden, og nå gjenstod sjarmøretappen. Grineetappen. Jordfestelsen. Den siste bønnen før avreise. Før døden.
SAS PLUS/SAS PUSSY. Udødeliggjort på Ekebergsletta i et dad jokes-ordspill på dassene. Nå fjerde sist ut mot sommernatten.
Nok en gang om skvisen de kan stå i. Når suksessen kommer. Når Hemsedal og tom bakke blir til Ekebergsletta og 100,000 Når cashflowen kommer, og med den skammen. Hva har vi gjort for å fortjene dette? Hva er ekte integritet?
Jeg savner meg
Jeg savner meg
Jeg spyr i en
Goodiebag
Hva er ektefølt? Hva er spill for galleriet? Hvor ligger hjertet ditt? I penger eller plastikkplanter?
Hei kunst, hei kunstig
SAS Plus / SAS Pussy
Karpe er ektefølt. Jeg har i løpet av en kveld på Ekebergsletta gått fra å være relativt nøytral til hva Karpe har vært og betydd for Norge, for en del av verden, til å hylle dem. Ektefølt. Respekt. De kan kanskje ikke redde verden, men de kan gjøre en forskjell. Det har de gjort, og det vil de for alltid gjøre langt inn i fremtiden. Inn i evigheten.
Det nærmer seg slutten. Publikum klapper.
Noen ganger alt for lite, synes jeg. En litt (SAS) pussig og rar observasjon denne kvelden var at publikumet tidvis var veldig stille. I alle fall mellom låtene. Mange sang med underveis, men da låtene var ferdig - så var det tidsvis ganske så stille. Lite applaus. Jeg observerte mange unge voksne og ungdommer som ikke klappet. Kanskje klapping ikke lenger er greia? Kanskje er det fordi du ikke har hendene ledig på grunn av mobiltelefonen, som helst skal dokumentere det meste underveis? Til og med Magdi sa det på et tidspunkt. Han kikket utover folkehavet og smilte med sitt stillfarne, lune smil. Så sa han rolig; “dere er så stille”. Han fikk reaksjonen han egentlig ikke var ute etter. Tror jeg. Folk jublet og skrek. “Jeg måtte be om det”.
Eller var det kanskje fordi majoriteten bare var grepet av stundens alvor. At det nærmet seg slutten. Folk gråt rundt meg. Jeg hadde selv grått. Unge som gamle.
Nå samlet hele prosesjonen seg på scena til “KENYA”.
Ey, ikke si det ikke blir historie
Ikke si det ikke blir bok
Ikke si det ikke blir film
Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg tror
Og de ler, de lеr
Og jeg skal le, jeg vеt
Seremonien var et steg nærmere slutten. Menigheten gråt.
Når jeg dør
Jeg har gitt dem en good run for penga
Karpe takket alle. Enkelt og greit. Det virket som de egentlig hadde tenkt å begynne å name droppe takk, men nøyet seg med å takke alle. Alle!
Hva varer evig, yara
Penger og plastikkplanter
Der kom den. PAF dott no. Patel & Abelmaguid Foundation. Pengene som renner inn går ikke til dyre biler eller classy ting. Ikke noe flashy. De betaler bandet. De betaler sine. Så støtter de humanitære virksomheter. Et spesielt hjerte for Palestina. Det var både en egen bod på Karpe World med Palestina-skjerf, samt også en egen matbod. Som de ordsmedene de er, så går referansene selvfølgelig også til Palestinian Arab Front - PAF - som er et venstreorientert palestinsk parti.
Karpe har donert masterrettigheter og inntekter til stifelsen sin PAF.NO i en årrekke. Det sier jo litt om hvor hjertet deres ligger. De trenger ikke Tesla eller Jaguar. De er fornøyd med å kjøre Toyota - selv om de var ekstatiske for å ta helikopter første gang de slapp å ta bilen eller bussen til første gig. Det er ikke viktig med SAS Pluss. Bedre å være SAS Pussy. Mindre på dem, mer på de som virkelig trenger det. Ja, og bra for miljøet.
Penger er ikke alt i livet.
Nye sedler og nye sedler
Nye sedler og nye sedler
Jeg får nye sedler og nye sedler
Men ingen ser ut som oss på pengene ennå
Kontanter er vel på vei ut, akkurat slik som Karpe denne fredagskvelden er. Karpe vil leve for evig som fenomen og som et paradigmeskifte for det usynlige integrasjonsarbeidet her i landet. Politikere kan snakke, men få forstår. Karpe snakker så alle forstår. I alle fall de som har behov for å forstå. Som vil forstå.
Skal det noen gang produseres nye papirpenger i dette landet før digital valuta tar fullstendig overhånd, ja så håper jeg at også bankene er på ballen her - og at vi i fremtiden får ansiktet til Magdi og Chirag, gjerne omsvøpt som i muralen utenfor kinoen og på coveret til “Omar Sheriff”, på krølla 50-lapper. Please!
Realiteten nærmer seg. Det begynner å gå opp for publikum. Det begynner å gå opp for Karpe.
Nå er det virkelig snart over for denne gang. I dette formatet. De skal ut på veien igjen før de i 2028 legger opp. Det er bestemt. Det er avgjort. Karpe har integritet og stolthet. De står for sine valg. De kommer aldri til å gjøre comeback, og det elsker jeg dem for. Jeg vet, du vet, og de vet at de allikevel vil være for evig.
Karpe4Life<3 - så klart siste låt ut. Tårene renner på Ekebergsletta, og vasker vekk alle forskjeller. Vasker vekk alle bekymringer, vasker vekk alle fiendlige holdninger. Igjen står hjertene. Pulserende. Ikke lenger i iskaldt vann, men noen grader over 37 celcius.
Jeg elsker magdi til døden elsker magdi ennå
Aldri sagt det til'n
Sa Chirag, før han tok en titt inn i fremtiden, og malte frem et bilde av en scene noen år etter i dag.
Så deg på frukt og grønt du stod ved ferskenen
Som en vanlig kar
Men du er Zinedine Zidane av denne rappingen
Kan si hei da
Når du ser meg på butikken i framtiden må du love å si hei
Det kan du gjøre i fra en avstand du treng'ke en gang å gå bort meg
Karpe har vært sammen om dette siden de begge var 13. Nå er de 42. Et helt, halvt liv sammen går mot slutten. De hentet frem igjen referanser fra tidligere, innsvøpt i sin åpenbare kjærlighet for hverandre og prosjektet:
Jeg kommer aldri i verden
Til å finne en annen en som
Du og jeg sku' redde verden
Nå er de redde oss
Alle på scenen reiser seg og går sakte ut. Som i en ekte begravelsesprosisjon. Chirag og Magdi blir igjen. Tar i mot folkets hyllest. Ydmykt. Takknemlig.
Når de ser meg nå for tiden vil de prate som om vi gjorde en feil
Det er alle mulig typer i folk i fra loafers til sherrox og nike'ies
Jeg vet de håper de kan trylle for det er én ting å fylle
Og det er fortsatt våre sko du veit
De veit
Fortsatt våre sko du veit
Det er store sko å fylle, men ingen andre skal eller trenger å fylle dem. Det vil fortsatt være deres sko. Det kommer sikkert andre sko, eller det kommer dupes. Men ingen skal noen gang gå i disse skoene igjen slik Karpe gjorde.
Og med det tok de beina fått. Skilte Ekebergsletta som Moses skilte rødehavet. Laget seg en tørrskodd renne mellom fansen, og satte en sko foran den andre på vei ned trappa, og gjennom folkehavet. Da vi mistet dem av syne, kunne vi heldigvis følge dem ut på storskjermen. Akkompagnert av et massivt og vakkert fyrverkeri, som lyste opp himmelen over Ekeberg. Porten til Oslo øst. I kveld også porten til himmelriket.
Hva skal du ta med deg, yara
Når lufta går ut av lungene dine, ya ya
Penger og plastikkplanter? Mest av alt tar Karpe nok med seg gode minner gjennom snart 30 år. De tar med seg gode vennskap, gode verdier og vissheten om at de har gjort en forandring for så inderlig mange på tvers av alder, etnisitet og alt. De tar med seg kjærlighet. Fra alle som fortsatt har en lomme av luft igjen i lungene sine.
Ja, også tar de med seg Corolla Ginza’n, da.
For i enden av folkehavet ventet den røde Toyotaen trofast på slette. 97-modellen tok med seg de to 84-modellene, og kjørte av sted. Dermed var det slutt, og vi så de aldri igjen.
Scenen stod tom tilbake. Kun rekvisittene igjen.
Karpe World var over for oss. Chirag og Magdi fikk lov til å gjøre det samme én gang til dagen etter. En ekstra runde. Overtime. Jeg tenkte ikke lenger på det jeg var vitne til som pompøst. Grandiost, ja. Men aldri følelsen av overkill. Bare følelsen av riktig. Av viktig.
35,000 varme sjeler forlot Ekebergsletta, og hvert til sitt - vel vitende om at om de aldri noen gang kommer til å glemme hvor de var 3. juli 2026.
Og ett eller annet sted der ute var de to som knulla hele gamet fortsatt i den røde Toyotaen til Magdi.
Om Corolla Ginza’n hadde vært mikket opp, så skulle det ikke forundre meg om Chirag endelig fikk sagt det han aldri hadde sagt til’n - da de begge kjørte inn i historiebøkene:
“Jeg elsker deg”