Da jeg hadde 366-dager prosjektet på denne bloggen i 2024, der jeg gravde frem ei låt og en historie hver dag i løpet av hele året, så kom jeg over den amerikanske artisten Ethel Cain på en av mine dypdykk i en kjent strømmetjeneste. Albumet jeg oppdaget var “Preacher’s Daughter”, og både musikken og hele narrativet som var bygd opp rundt både artisten og plata krøp skikkelig inn under huden på meg.
Da året skulle oppsummeres rett før vi skrev 2025, så kunne samme strømmetjeneste melde om at 2024s mest strømmede artist for min del var nettopp Ethel Cain. Såpass fanget hadde jeg altså blitt. Låta jeg strømmet mest det året var “A House in Nebraska” fra nevnte plate.
Så kom 2025. Ethel Cain startet året med å gi ut et mildt sagt eksperimentell album i grenseland mellom post-rock, noise-rock, støy og mørk elektronika, før hun etter sommeren klinte til med sitt andre offisielle studioalbum “Willoughby Tucker, I’ll Always Love You”.
Planen var at “Preacher’s Daughter” skulle være en triologi, og at plate nummer to skulle hete “Preacher’s Wife” - men de planene var nå justert. “Preacher’s Wife” er forsatt under planlegging, men med WTIALY-albumet skulle historien til karakteren Ethel Cain før “Preacher’s Daughter” fortelles.
Omtrent samtidig som at det albumet ble gitt ut, så kom nyheten om at Ethel Cain skulle ut på Europa-turné - og Oslo, Norge, stod på lista. Jeg kastet meg rundt og bestilte billetter samme dag som de ble lagt ut. En til meg selv, en til kjæresten min, Pernille, og en til min eldste datter Iris. Vel vitende om at ingen av disse hadde noe forhold til artisten, eller hørt noe særlig på henne - om noe. Sporty nok som de er, så takket de begge ja til å bli med .
Mandag 27. oktober var dagen kommet. I fire-tida spant vi ut på E6 i retning Oslo og Sentrum Scene, vel vitende om at det kom til å bli en lang kveld før både skole og jobb igjen ventet tirsdag morgen.
Vi ankom Tigerstaden nærmere halv sju, og fikk parkerte i Thor Olsens gate. Derfra labbet vi ned i retning Sentrum Scene, effektivt navigert av Pernille, som etter flere år i Oslo kjenner gatenettet ut og inn.
Utenfor Deli De Luca, der Råkk n Rålls lå i gamle dager, svingte køa seg som en boomerang helt fra inngangen. Det var fortsatt en halvtime igjen til dørene åpnet, men med to jakker på deling skulle vi klare å holde varmen alle tre.
Etter en liten stund kom ei vakt forbi og ropte ut at folk i køa med billetter til galleriet skulle følge ham bort til en annen kø. Det var på galleriet vi hadde billetter, siden det var der det var fri aldersgrense. Vi labbet etter to tenåringsjenter, som også ble dratt ut av den ordinære køa, og fikk oss en ny plass akkurat på hushjørnet ved den gamle bruktplatesjappa.
Tjue minutter senere begynte køa endelig å flytte på seg. Etter langt om lenge, så kom vi endelig inn døra. Vi viste frem billettene, og ruslet opp trappene til galleriet, der vi tilslutt fant oss noen fine plasser på rad fem.
Pernille tok seg en tur for å kjøpe forfriskninger, mens Iris og jeg etter hun kom tilbake stakk opp for å sjekke merch-standen helt på toppen. Etter konserten skulle de legge frem enda mer utvalg nede i foajeen, men på grunn av den potensielle trengselen der, så tenkte vi det var best å gjøre unna merch-kjøpet før konserten begynte.
Etter ti minutter i kø i en liten svalgang, så kom vi endelig frem til standen, der vi kunne velge mellom en hettegenser, ei t-skjorte og et par forskjellige capser. Iris ville ha t-skjorta, siden hun også fikk t-skjorte sist hun og jeg var på konsert (Olivia Rodrigo i fjor sommer). Det blir jo en tradisjon, sa hun fornøyd. En t-skjorte fra hver konsert er fine minner å ha med seg.
Lokalet begynte å fylle seg opp både oppe på galleriet og nede. Konserten var for lengst utsolgt, og majoriteten var som jeg hadde mistenkt på forhånd jenter i alderen 18-25 år. Mange hadde lagt seg flid i både utkledning og sminke, for å etterligne sitt store idol Ethel Cain - som i tillegg til artist både har blitt et transikon og en internasjonal ettertraktet modell etter gjennombruddet, med sin alternative, litt Southern Gothic-aktige stil.
Klokka åtte sharp var det imidlertid først klart for oppvarmingsbandet. Da de entret scenen skjønte jeg at det var de som hadde gått rett forbi Iris og meg da vi stod i merch-køa noen minutter tidligere. Bandet 9Million hadde tatt turen helt fra Toronto, Canada - og den ellers så introverte vokalisten, som minnet oss litt om ung Dave Grohl, da han fortsatt var langhåra, kunne fortelle at de aldri i verden hadde sett for seg at de skulle spille verden over - og i kveld i Oslo. De sju (!) unge kanadierne var mye tyngre og mer rufsete enn Ethel Cain, og kunne minne om en blanding av gammel Nirvana og 90-talls LoFi-rock som Sebadoh og lignende. Alt hørtes litt rammeskakt og surt ut, men spesielt trommisen og den ene av tre gitarister imponerte med sin energi på scena (i sterk kontrast med et par av de andre, som bare stod rett opp og ned).
Bandet rakk å spille hele 9 låter før de takket for seg med at vokalisten ga en shout out til Baseball-laget Toronto Blue Jays, og lurte på om noen i salen var baseball-fans? Do they even play sport in Norway, spurte han retorisk da han ikke fikk den responsen han var ute etter. Så gikk bandet av scena, og mannskapet til Ethel Cain startet med å rigge og avduke den imponerende sceneriggen og scenografien som de hadde med seg.
Linken mellom 9Million og Ethel Cain fant jeg i etterkant ut at var nettopp vokalisten Matthew Tomasi, som visst nok er en god venn av Hayden Silas Anhedonia, som er Ethel Cain sitt egentlige navn. I tillegg har han både vært med og skrevet og produsert flere av hennes låter og album.
Etter en liten pause ble alle lysene plutselig skrudd av, og droneintroen Willoughby’s Theme trengte seg ut av høyttalerne. Hele salen eksploderte i tenåringshyl, og et lite øyeblikk trodde jeg at jeg befant meg i Liverpool i 1963. Jeg kjente gåsehuden spre seg over hele den 48-år gamle skrotten, og selv om jeg nok tilhørte de eldste i lokalet, så var jeg like med som de som var 30 år yngre.
Siluettene til gitaristen Dakota Floeter, bassisten Kayleigh Stenberg og trommisen Bryan De Leon kunne skimtes gjennom det hvite lyset som brøt med røyken og mørket, mens hylene fortsatt eskalerte. Så ble hele scena fylt med et irrgrønt lys, og Ethel Cain vandret ut på det mosekledde alteret sitt, der hun elegant, nonchalant og rakrygget stilte seg opp ved siden av det store korset som prydet den lille, kvadratiske plattingen hennes. Gitarist Dakota Floeter slo an første chord på låta Janie, og vi var i gang.
Hold me, smell of mildew
I wanna die in this room
I still shake
Just by nature
Det var som hun sang rett til den mest ihuga fansen, som nok mange allerede hadde tegnet medlemsskap og troskap til hennes fanskare Daughters of Cain.
Musikken, stemningen, lyddesignet, scenografien. Det var til sammen så sterkt at helt ut av det blå, så spratt tårene ut av øynene mine, og jeg måtte lette litt på brillene for å tørke vekk det verste, så jeg kunne se. Jeg trodde jeg kom unna med det, men 15-åringen hadde sett det. Det er ingen skam å gråte av musikk. Selv ikke musikk som muligens er langt unna det man tenker er målgruppa for en 48-år gammel norsk byråkrat.
Neste låt ut var Fuck Me Eyes, som er en av de mest melodiske og kommersielt tilgjengelige på det ferske andrealbumet.
Nowhere to go, she's just along for the ride
She's scared of nothin' but the passenger's side
Of some old man's truck in the dark parkin' lot
Både estetikken, narrativet og da også selve tekstene er temmelig mørke greier, som graver ned i tung tematikk som gjør at en del av foreldrene som fulgte tenåringene på galleriet muligens sank litt ekstra ned i stoffsetene hvis de fikk det med seg - men ærlig talt, dagens gjengse ungdommer hører jo på Sabrina Carpenter og tilsvarende, så det er nok bedre vant enn det vi var da vi var på samme alder.
Så fulgte Nettles, der et ferdig innspilt spor med fele ble akkompagnert av vesle Kayleigh Stenberg med en banjo rundt overkroppen. Bakerst i lokalet kunne vi nå skimte at bandet hadde blitt supplert med et turnemedlem til - og det var nok ingen ringere enn frontmannen fra oppvarmingsbandet 9Million - Matthew Tomasi
Jeg hadde i bilen innover pratet ned Ethel Cain live, fordi jeg hadde hørt noen klipp på nett der jeg ikke var spesielt imponert over hverken lyden eller stemma - men så feil kan man altså ta. Stemma og formidlingsevnen overgikk alle mine (litt lave) forventinger. Det er en krevende kunst å formidle på måten hun formidler på, og det koster. For en snau uke siden ble en konsert i Paris avbrutt midt i denne låta, fordi hun begynte å gråte, og bare gikk av scena. Publikum måtte gå hjem, men konserten ble satt opp igjen dagen etter. At Ethel Cain har sitt å stri med er ganske velkjent, og grensene mellom hva som er fiksjon og hva som er selvopplevd er ikke helt klare i hennes narrativ, selv om hun ofte hevder at alt er ren fiksjon. Det finnes allikevel mange likheter, som at hun selv er dattera av en pastor, og har vokst opp i et strengt, religiøst hjem.
Det var derfor fint at hun fikk hentet seg litt inn igjen, mens instrumentale Willoughby’s Interlude masserte ørene til publikum. Det er vanskelig, om ikke umulig, å sette Ethel Cain inn i en bestemt sjanger. Det er elementer av post-rock, støyrock, elektronika og shoegaze. I tillegg til mange andre sjangeruttrykk; som country i “Nettles” og reinspikka pop i “American Teenager”.
Neste låt ut var Dust Bowl, som for meg også satte tankene tilbake til John Steinbecks Amerika. Ethel Cains egen lekegrind er sørstatene. Southern Gothic, er et begrep mange bruker for å beskrive estetikken - og selv er hun født i Florida, som med litt godvilje så klart blir en del av sørstatene. Det er ikke bare pelikaner, raske båter og strålende sol i The Sunshine State.
Pretty boy
Natural blood-stained blond
With the holes in his sneakers
And his eyes all over me
Låta er en av mine absolutte favoritter fra den nye plata, så jeg satt på nåler og digget fra rad 5 på galleriet. Her var jeg altså. På Ethel Cain-konsert. I Oslo.
Jeg var ganske så forberedt på setlista. Den har med veldig få unntak vært identisk på alle konsertene i Europa på nå. Så jeg stålsatte meg for at det nå kom to eksperimentelle spor fra EPen “Perverts” fra januar i år. Det er nok plata som er minst tilgjengelig for folk flest, og da Ethel la seg ned på scena, og buktet seg rundt til lyddesignet og støyen fra sporene Vacillator og Onanist, så måtte jeg nesten skotte litt rundt meg for å se om en del av 14-15-16 åringene på galleriet fortsatt hang med. Det gjorde de. Imponerende, sådan.
Så reiste hun seg opp igjen, grep mikrofonen, og sa at hun var glad for å være i Norge. Et vakkert land. Det sier vel alle, men jeg trodde på henne. Nå skal jeg spille en gammel en, sa hun - og så fulgte Misuse Oh fra debut-EPen Carpet Bed fra 2019. På den tiden kalte hun seg White Silas - altså før hun hadde påbegynt karakteren Ethel Cain. Låta er det nærmeste hun kommer en klassisk ballade, med kassegitar som det førende instrumentet.
I told you from the start
I disappear when it gets cold
But you found a way to keep me here
With a body to hold
And i think of you
When i'm drunk in the road in front of your old house
I miss what you'd do to me
When i was in need of you and blacked out
I miss you, darling
I miss you so
I'm sorry i went crazy
I just thought i'd let you know
Etterpå fulgte to spor fra den nye plata, Radio Towers og Tempest.
Please, just go easy on me
I am young and naive
I don't know what I need
"I can lead you to bed
But I can't make you sleep"
I've heard it before
From someone who leaves
Hun takket pent for seg med å introdusere kveldens siste låt, Sun Bleached Flies fra “Preacher’s Daughter”. Jeg var litt spent, for noen ganger har hun byttet ut denne med min favoritt A House in Nebraska, eller Waco, Texas fra WTILY.
What I wouldn't give to be in Church this Sunday
Listening to the choir, so heartfelt, all singing
God loves you, but not enough to save you
So, baby girl, good luck taking care of yourself
Så gikk både hun og bandet av scenen til vill applaus og skrik. Noen rett bak oss grep til jakkene, og forsvant ut - men de hadde ikke gjort hjemmeleksa si. Jeg visste at det var tre bonusspor igjen før kvelden var omme, og vi kunne sette kursen nordover igjen.
Etter noen minutters ovasjoner, så kom de inn igjen - og desibelnivået steg til værs blant fansen.
Bonussporene har vært identiske på hele turneen. Først kom den folk-country aktige låta Thoroughfare fra “Preacher’s Daughter”, som faktisk er litt streiflik Eddie Vedder-låta “Hard Sun” fra filmen Into the Wild i sin fremtoning og melodi.
So we made off for California
To find your lover, driving day and night
And every small-town diner
Saw our faces at least once or twice
But in these motel rooms
I started to see you differently, oh
'Cause for the first time since I was a child
I could see a man who wasn't angry
Nest siste låt ble så introdusert: Crush. Det eneste sporet fra EPen Inbred fra 2021.
Så kom øyeblikket mange i salen nok både lengtet etter og fryktet. Siste låt, men hennes største kommersielle suksess så langt; American Teenager.
The neighbor's brother came home in a box
But he wanted to go, so maybe it was his fault
Another red heart taken by the American dream
And I feel you there
In the middle of the night
When the lights go out
And I'm all alone again
Say what you want, but say it like you mean it
With your fists for once, a long cold war
With your kids at the front
Just give it one more day then you're done
Ethel vinket med sin kledelige blughet litt til fansen, og pekte mikrofonen utover på refrenget for å få med fansen på allsang. Så forlot hun scenen og Oslo for denne gang, mens bandet stod igjen noen minutter for å avslutte på et ekte rockbands vis. De satte fra seg instrumentene, lot feedbacken være, og fulgte etter backstage mens lyset ble skrudd på.
Vi reiste oss, og vandret ut igjen i oktobernatta. Jeg var spent på hva Iris og Pernille syntes, og kjente varmen strømme på, da jeg så smilene deres, og de begge - omtrent i kor - sa de var fornøyd, og at et var bra. Ikke at de må like det jeg liker, men det er alltid gøy når et band eller en konsert blir bedre enn forventingene. Det var denne konserten. Denne kvelden. For alle tre.
Det var bedre enn jeg fryktet, sa 15-åringen, mens vi ruslet opp igjen mot bilen, og kjørte i retning E6 og nærmeste McDonalds for litt nattmat og ei dopause - før vi la fatt på den lange turen hjem til Lillehammer. Så fikk det bare være at det ble lite søvn på alle tre før en ny skole- og arbeidsdag. Det var verdt det til gangs.
'Cause in your pickup truck with all of your dumb luck
is the only place I think I'd ever wanna be