Onsdag 30. april var det duket for en skikkelig Honky Tonk-kveld på Arnemoen Gard i Ringebu, da Alabama-fødte JP Harris tok med seg bandet sitt, og stakk innom for å underholde et 20-talls betalende publikummere med sin dønn ærlige, erkeamerikanske, midtvestkøntri - med k og ø.
JP tok seg god tid til å prate til publikum både før og underveis i konserten, og delte alt fra historier fra sitt liv, anekdoter fra hjemtraktene, dårlige vitser, og den programforpliktende skryten av stedet de nå hadde ramlet innom - men som de tidligere bare hadde kjørt forbi. Han fortalte at de i flere år hadde turnert rundt omkring i Norge, men stort sett bare kjørt forbi Ringebu på vei fra Oslo til Trondheim. Det ble et hyggelig møte med Ringebu for både JP og bandet, som skrøt hemningsløst av utsikta og været - og frittet et relativt beskjedent og disiplinert publikum for tips om hva de kunne finne på dagen derpå - på selveste 1. mai - foruten å besøke den “800 år gamle kirka”, altså Ringebu Stavkirke.
JP fortalte at han hadde skrevet låter helt fra 16-17 års alderen, og en av de første låtene han skrev dro han frem igjen i offentligheten denne kvelden. Foruten den, så var reportuaret spredt fra et langt liv med låtsnekring. Som seg hør og bør i denne sjangeren, så var det mye hjerte og smerte i tekstene, og med sitt stødige gitarspill og mørke, men varme, country-stemme, så tror jeg alle som hadde tatt turen denne kvelden fikk god valuta for inngangsbillettene.
Bandet han hadde med seg var en del år yngre enn hovedpersonen selv, men også de var stødige musikere, som dog ikke gjorde noe særlig ut av seg - bortsett fra kanskje gitaristen, som lignet på Thomas Dybdahls ukjente lillebror, og som vagget i takt med musikken, mens han krydret lydbildene med sitt sobre, og tidvis delikate gitarspill. Han var også den eneste ved siden av hovedpersonen som viste litt mimikk ut over å bare være “på jobb”. De tre siste var mer anonyme, men det må nok skrives til at det nok var fire vidt forskjellige mennesketyper kastet inn i backingbandet - og jeg tenkte i mitt stille sinn at “The Tough Choices” også da måtte være det perfekte navnet på gjengen han hadde med seg.
Personlig var jeg ikke godt kjent med JP Harris sin musikk før denne kvelden. Jeg hadde hørt meg opp litt i bilen på vei opp til Hundorp, og vi hadde hørt noen låter på kjøkkenet hjemme før vi tok turen ned til Arnemoen rett før konsertstart. Ei låt hadde jeg merket meg. “Home is Where the Hurt is”. Var det ei låt jeg håpet på, så var det den - men selv da de kom ut igjen på scena etter en kort, kort tur backstage før de to ekstranummerene, så glimret den med sitt fravær.
Jeg kjente ikke låtene han spilte fra før, men hygget meg med vaskekte honky-tonk gjennom litt over en time. Med seg i den belgisk-registrerte leiebilen hadde gjengen en haug med merch som de prøvde å pushe på de fremmøtte etter konserten. Jeg vurderte et lite øyeblikk å spe på caps-samlinga med en “I love Honky Tonk”-caps, men dro fra Arnemoen etter konserten med hendene tomme - vel bortsett fra hånda til kjæresten da.
Jeg har alltid hatt en liten, hemmelig drøm om å oppleve en vaskekte honky-tonk kveld et eller annet sted på den amerikanske landsbygda - kanskje miljøskadet av en oppvekst med storesøster sine kassetter av både Bjøro Haaland og Jim Reeves. Ingen sammenligning forøvrig. Den drømmen forblir fortsatt en drøm, men denne kvelden fikk jeg i alle fall oppleve en flik av den musikalske honky-tonk stemningen i en låve på Ringebu i Gudbrandsdalen, som hovedpersonen mellom to låter sammenlignet med de dype daler i West Virginia, USA.