Torsdag klokka 13 var det endelig sommerferie på de to minste på 15 og 11, og mens fattern måtte stille klokka i dag tidlig også, så kunne jentene dra seg videre i sengene sine mens Mondeoen spant ut av gårdsplassen.
Jeg vet at jentene akkurat som sin far er glad i å være på farten når sommerferien først setter inn. Ikke nødvendigvis at vi skal panke og kjøre så langt, men at de liker et change-of-scenery. Spesielt da 15-åringen.
Derfor hadde jeg hatt en løs plan om en liten svensketur lørdag. Eller Ringebudagene. Alt annet enn å bare henge hjemme. Skjønt værmeldinga lovet strålende sol på Vingnes, så fristelsen var deegentlig for en gangs skyld stor til å droppe helgeeskapadene, og bare bli hjemme i hagen. På gresset. På trampolina. I sola.
Siden fattern må stålsette seg for nok ei uke på jobb før han kan ta sommerferie, og jentene allerede mandag morgen drar på en tre ukers sommerferie hos mor - så kunne jeg ikke slippe tanken på å gjøre noe mer enn å bare sløve i sola - eller i skyggen - hjemme.
Jeg kastet meg på telefonen til Evelin ved lunsjtider. “Er Iris oppe?”. Nei, hun sov visst fortsatt. “Kanskje vi skal dra til Sverige i dag, og bli til i morgen?”. Jeg kom på at det var midsommarafton, og kanskje slumpet vi til å få et innblikk i denne flotte svenske tradisjonen - i alle fall for de som ikke har fått bildet ødelagt av Ari Aster.
“Jeg vil - og jeg skal høre med Iris når hun står opp"“, svarte Evelin.
Det gikk ikke lang tid før storesøster nok hadde blitt kontaktet av en ivrig lillesøster, og like etter fikk fattern grønt lys. Han tok deler av lunsjen på Hotels dott com, og ikke lenge etter lå kvitteringen i innboksen. Ikke bare skulle det bli ei natt i Sverige, men to. Fattern hadde kommet over en god deal på et familierom på en gammel skole, midt i ingensteder i Dalarna - ikke langt fra fascinerende Älvdalen.
Han kommanderte jentene til å kaste seg rundt og pakke for to døgn på den svenske landsbygda, og skyndte seg hjem i samme ærend så fort han fikk muligheten til å stikke for dagen.
En snau time etter var vi på veien, i retning Sveariket. Kun oss tre. Kjæresten hadde sine egne planer, avtalt for lenge siden, denne helga - ellers skulle vi så klart også hatt med henne på tur.
Vi satte på en lydbok av Arne Svingen, og koste oss med å høre “Perfekt ondskap” mens vi la mil etter mil av landevei bak oss.
Middag hadde vi ikke rukket å få i oss, så det løste vi enkelt med en svingom innom drive-throughen på McD Elverum. Med hendene fulle av cheeseburgere og McWraps cruiset vi videre nordøstover i retning Trysil.
Siden det var midsommarafton, så stengte stort sett alle butikker unormalt tidlig. Kvelden er vel å regne som svenskenes kjæreste festdag - muligens kun slått av julaften. Ikke var det noen butikker i nærheten av Åsen, som var grenda vi skulle til senere i kveld, heller - så derfor la vi inn en halvtimes omvei om Långflon, slik at vi kunne bunkre opp litt til rommet.
Etter å ha svinset rundt på Långflon i tre kvarter, så var vi klare for den siste etappen. I “Perfekt ondskap” var Skage i ferd med plotte det ene psykopatiske påfunnet etter det andre, mens vi forlot allfar vei, og sneglet oss dypere innover de svenske skogene på mindre grusveger. Det var ikke et menneske å se. Ei heller ei maistang. Det var nok ikke østafor Trysil som midsommarfeiringene var som spenstigst.
Etter halv annen time bak rattet, så svingte vi endelig inn foran Åsen Vandrarhem. Overnattingsstedet var tidligere en gammel bygdeskole, og spesielt Evelin syntes nok hele bygget så litt creepy ut. Øynene fikk imidlertid en helt annen glød da hun fikk se det som ventet bak det ene hushjørnet - og som var hovedgrunnen til at dette overnattingsstedet ble valgt i utgangspunktet; og at det ble to døgn i stedet for ett. Et digert, utendørs svømmebasseng! Det var nå stengt for kvelden, siden klokka hadde blitt nærmere halvt åtte - men i morgen den dag åpnet det igjen på slaget 12, og da tenker jeg både 11-åringen og 48-åringen står klar. Høydepunktet for far var at han endelig fikk se kveldens første maistang, som også stod utenfor den gamle skolen - men fortsatt var det ikke et menneske å se.
Vi installerte oss på rom 7, og pakket ut det vesle vi hadde med oss. Matvarene vi hadde kjøpt på Långflon, og brakt helskinnet gjennom skogene i vår 12 volts kjølebag, ble sirlig stablet inn i ett av de to felleskjøleskapene nede på det gamle skolekjøkkenet. Deretter tok vi resten av etablissementet i nærmere øyesyn. Her var det et høggammelt treningsrom, ei koselig og litt Twin Peaks-aktig stue, et lite rom med både dart og biljard - og masse brettspill og bøker om lokalhistorie. Ja, til og med en tjukk ordbok lå på det ene stuebordet: Svensk-älvdalska - Älvdalska-svensk.
Vi hang noen timer nede i fellesområdet uten å se snurten av andre mennesker. Vi ordnet oss med litt kveldsmat. Svenske hönökakor med pålegg, sjokolademelk, og litt deilig Manchego. Mat for mons.
Fattern unnet seg en svensk-tysk folköl, mens jentene kastet seg over hver sin Frus, etter at en av investeringene på Långflon hadde gått i vasken - en bubble tea. Bubble tea som de aldri har likt, men som de allikevel alltid lar seg friste til å kjøpe. Kanskje liker jeg det neste gang? Nei!
Deretter ble det et par slag biljard, litt dart, og senere Yatzy. Iris dro i land seieren i alt sammen, men da klokka nærmet seg 23, og overtrøttheten meldte seg underveis i et forsøk på et slag natterlig kinasjakk - ja, så fant vi det som klokest å trekke tilbake til rom 7, og finne sengene.
I morgen venter forhåpentligvis en dag i det våte element - men siden bassenget ikke åpner før 12, så lukter det en liten road-trip lenger inn i Dalarna før den tid.
Det brenner nemlig i lommebøkene, og selveste paradis finner man da kun i tilknytning til litt større steder, nemlig Dollarstore.
Så får vi se, da. Hva morgendagen bringer.