Det er galskap for en som er over gjennomsnittet glad i sol å, for en gangs skyld, forlate moderlandet og Lillehammer når det først er meldt knallvær, men det var en kalkulert risiko. Jeg hadde jo sett av værmeldingen at det kom til å bli et par knepp dårligere i Sverige, men aldri hadde jeg forutsett at det midt inni svarteste skauen i Dalarna skulle blåse opp til kuling.
Så lufta gikk litt ut av ballongen allerede da jeg gløttet på øynene ved halv åtte-tida i dag tidlig, og hørte vinden røske tak i 70-talls-markisen utafor.
Vel, vel. Jeg har lang trening i å fungere på tom ballong, så det skulle ikke hindre oss i å ha en bra dag i Svealandet. Skjønt oss og oss; jentene er heldigvis ikke så værsjuke som faren sin, selv om jeg ser tendenser. Det er jo heller ikke så rart, all den tid de er fostret opp med fars raljeringer over dårlig og surt sommervær i alle år. Snakk om good parenting.
Vi gned den lille søvnen ut av øynene, og travet ned i kjelleren for å lage oss frokost på skolekjøkkenet. Egg og bacon stod på menyen i dag, samt restene av Manchego-osten fra i går. Etter å ha ryddet og vasket etter oss - et fantastisk bra teamwork forøvrig, der alle tre bidrar etter malen fra en god, gammeldags sørstats-chain gang - så ordnet vi oss litt på rommet, før vi kom oss ut i Forden, og la i vei mot Mora.
Jeg hadde sjekket åpningstidene på Dollarstore, og visste vi var ute i rikelig god tid. Det var tross alt midsommar, og derfor åpnet ikke billigbutikken før 11. Vel, vel - da fikk vi heller ta oss en tur inn i sentrum og kikke litt først. Det er noen år siden jeg sist var i Mora. I fjor passerte jeg bare, på vei til Rättvik. Vi snakket litt om at Iris kanskje kjente seg igjen da vi nærmet oss - for det var hit turen gikk på vår første road-trip alene tilbake i 2016.
Det meste hadde nok gått i glemmeboken, for ingenting så kjent ut da vi rullet inn i sentrum, og fant en parkering ikke langt unna den karakteristiske kirka.
Jeg fisket opp telefonen, som nesten ikke hadde tatt lading, siden vi hadde brukt blåtann og hørt ferdig Svingen-lydboka fra i går på turen. Deretter åpnet jeg EasyPark-appen, og tastet inn bilnummeret og trykket enter. Endelig en ny teknologi som faktisk går smooth på tvers av skandinaviske naboland.
Vi ruslet de få meterne bort til gågata. Klokka nærmet seg 10, og i påvente at at Dollarstore skulle åpne, så tok jeg en sjanse på at kanskje noen butikker her åpnet timen før.
Vi rakk nesten ikke ta gågata i nærmere øyesyn før vi synkront innså at vi hadde bommet på bekledningen alle tre. Det var kastevinder mellom husene, og det som var av sol på himmelen ble skygget for av de samme bygningene mot øst.
“Jeg har ikke pakket jakke en gang”, stønnet far. Jentene hadde begge gjort klokere valg, og hadde med hver sin jakke - men det var kun den ene som hadde tatt den med i bilen. Vi skar ut av gågata, siden det ikke var tegn til åpne butikker allikevel, og gikk ned mot Siljan - og ut i sola. For det var slettes ikke så dårlig vær. Greit nok, det var mer skyer enn hjemme - men sola varmet i fjeset fra noen skyfrie områder på himmelen. Det hjalp litt, men ikke mye - all den tid vinden reiv godt tak i oss, så fattern til og med måtte holde et hardt grep på Arnemoen-capsen for at den ikke skulle havne ut i Sveriges sjuende største innsjø.
Vi gjorde en brå sving, og kom tilbake til gågata i den andre enden. Der så vi til vår store glede at i alle fall èn butikk var åpen. En lekebutikk.
Man blir vel aldri for gammel for leker, blir man?
Vi hastet inn alle tre, den ene minst like entusiastisk som den andre. Fyren bak disken ønsket oss velkommen, men måtte skuffe oss med nyheten om at han nok var den eneste som gadd å åpne butikken sin i dag. “Det er jo midsommar”, humret han. Alle hadde vel vært på fylla i går, og selv digre kjedebutikker som Åhlens tok seg derfor friheten til å holde komplett stengt på en lørdag i starten av sommerferiesesongen.
Lekebutikk fikk duge. Vi fikk igjen varmen, og jentene fikk en kort demonstrasjon av magiske såpebobler, som den gode selgeren bak disken hevdet var butikkens all-time bestselger. Det skjønner jeg jo godt med en slik markedsføring - og vipps hadde han solgt ytterligere tre til to småfrosne norske jenter.
“Forresten”, sa han, i det vi var i ferd med å gå ut igjen i vinden; “Det kan nok være at noen cafeer er åpne”.
Det var fortsatt en god halvtime til Dollarstore åpnet, så derfor var vi ikke vonde å be da vi så at Waynes Coffee i enden av gågata, mot kirka, hadde åpent. Fattern kunne trengt seg en solid kopp med svart kaffe, både for å våkne skikkelig - men også for å få igjen varmen. Jentene på sin side var også sugne på noe drikke - men ville begge ha noe…. kaldt! Med en nyblenda smoothie, og en litt for sterk islatte, så fant vi oss et bord, og slo ihjel nok en halvtime.
Litt over klokka elleve var vi ute igjen på veien, og kjørte de snaut fem minuttene bort til rundkjøringa der veien deler seg mot Rättvik og Orsa. I det området lå Dollarstore, men også flere større butikker. Først gjorde vi en sving innom ICA Maxi, der fattern fikk tak i den nye utgaven av “Ett tidsfördriv att dö för”. Kanskje det skulle bli nettopp det, hvis ikke den hersens vinden ga seg snart. Boka om Kent, som er ført i pennen av en fyr som ikke har noe annet med Kent å gjøre enn at han er en fan, og ei bok som ingen i bandet selv hverken har bidratt til eller gitt grønt lys til, har jeg alltid hatt lyst til å lese. Nå skal jeg snart få sjansen.
Deretter tok jeg en kikk på Mondeoen. Den var ekstremt møkkete. Derfor rakk vi også en sving innom en bilvask før vi etterhvert parkerte utenfor Dollarstore, og gikk inn med røde dollartegn i øynene.
Etter en god halvtimes susing inne i den digre butikken, som gikk vi alle tre ut igjen med noen gode varp. Jentene sikret seg både litt snop, litt sminke, og enda mer tegnesaker. Fattern dro med seg noen billige chipsposer, en pakke superlim til 100 kroner, et par nupperuller og ei magnumflaske med svensk tøymykner.
Superlimet skulle brukes tvert for å endelig få bukt på to løse blinklys på bilen. Gaffateipen hadde fungert midlertidig, men nå trengtes det kraftigere skyts!
Litt etter tolv la vi i vei hjemover mot Åsen vandrehjem. Vinden hadde ikke løyet stort, men det var fortsatt mer sol enn det var overskyet på himmelen - så planen var at alle tre nå skulle ut i bassenget. Krittavla utenfor fristet med 24 grader i vannet. Det måtte vel varme nå som lufttemperaturen effektivt neppe var noe særlig over 10.
Fattern hoppet entusiastisk uti med hodet først, men bakset som en katt som var slengt uti bassenget mot sin vilje da han kom til overflaten igjen. Etter en ti-tolv svømmetak, så innså han at han måtte opp og varme seg igjen alt. Ellers kom likfingrene til å dukke opp rimelig kvasst.
Jeg pakket meg inn i håndkler, og angret bittert på at jeg hadde lagt igjen både hettegensere og jakker hjemme. Jentene derimot, de koste seg i bassenget - og hadde ingen planer om å opp igjen på ei stund. Jammen bra de ikke har endt opp helt som meg!
Vi var alene på bassengområdet, og det var vel en grunn for det. Dama i kiosken akket seg også over været og vinden, og beklaget seg over at hoppetårnet ikke var blåst opp i anledning de sterke vindene, da jeg subbet bort på bløte crocs for å kjøpe meg en varm kopp med kaffe. “Jeg har ikke satt på kaffen enda, for det har ikke vært folk her”, sa hun. Hun så på meg at jeg trengte å varme meg, så hun skyndte seg å sette på mocca-masteren på bakrommet, og ba meg komme tilbake om tre minutter.
I det jeg returnerte til plassen min ved bassenget, så hadde allerede stolen min blåst over ende, og håndkleet lå planta på de skitne steinhellene. Fuck it. Jeg drikker en kopp svart kaffe, også krysser jeg fingrene for at jeg får igjen varmen. Den ene fingeren på høyrehånda hadde allerede rukket å bli kvitthvit. Følelsen var borte fra det midtre leddet og opp. Jeg knuget kaffekoppen da jeg endelig fikk den i hånda, og håpet på virkning. Med den andre hånda prøvde jeg å begynne å lese boka om Kent - men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det eneste stedet som var riktig å være nå, var inni den varme soveposen på rommet.
Jentene ville fortsatt bade, så de ble igjen ute - mens jeg hastet inn igjen.
Etter en snau halvtime i posen, så gikk det i døra. Jentene var også blitt kalde, og ville inn igjen, og ta en varm dusj. De fikk på seg noen varmere klær, og vi labbet etterhvert ned igjen til kjøkkenet, der vi lagde oss litt tidlig middag. Vi hadde tatt med ei pølsepakke som snart gikk ut på dato hjemmefra, og dermed ble den tidlige middagen vår i dag stekte kalkunpølser i lompe. Ketsjup og sennep hadde vi ikke tatt med, men hun som eide plassen, og som jeg traff på over kokekarene, og slo av en prat med, sa vi bare kunne forsyne oss med det som stod i det andre kjøkkenet. Det var deres. Hun og familien bodde også her, og hadde drevet denne gamle skolen som vandrerhjem nå i snaut tre år. Belegget var visst bra, til tross for at det lå midt i ingensteder. De fleste som stoppet lå ei natt på gjennomreise - samt at det også var en del barnefamilier som oppdaget plassen nettopp på grunn av bassengfasilitetene. “Men i dag er det nok litt for kald vind”, sa hun. “No shit”, tenkte jeg, og smilte tilbake.
Etter å ha dyttet i oss to pølser i lompe, med svensk ketsjup og sennep, så ryddet vi pent etter oss, tok oppvasken, og ruslet opp igjen på rommet.
Hun som drev plassen hadde tipset meg om en foss like i nærheten, da jeg spurte om det var noe som skjedde i tilknytning til midsommar eller lørdag her i nærheten. Det var det ikke, men fossen kunne være et fint turmål om ikke annet.
Vi hadde ingen bedre ting å foreta oss, så vi satte oss i bilen igjen, og kjørte et kvarter opp gjennom noen smale grusveier. Plutselig kom vi til en stor ansamling biler på veiskuldra. Det var tydeligvis flere enn oss som hadde planlagt en tur ned til Stops vattenfall denne lørdagen.
Fossen er faktisk den samme som Pippi Langstrømpe blir kastet utfor i ei tønne, i filmen fra 1970. Scenene ble spilt inn her, og plassen var visst nok et yndet turmål her i disse traktene.
Etter en liten spasertur i litt bratt terreng ned i terrenget, så var vi fremme.
Vi tok noen obligatoriske bilder, og nøt både den fine fossen, og de beroligende lydene av bruset. Her nede var det heller ikke så mye vind, så det ble et fint og godt avbrekk fra vinden litt lenger opp i terrenget.
Mens vi stod og betraktet fossen dukket det også plutselig opp en fyr med en lang, svart frakk fra intet, og stilte seg opp for å beundre fossen.
Han kikket rundt seg, og virket til å posere. Plutselig var han oppe ved en av hyllene i fossen, og dusjet seg i fossen, og deretter i barings like i nærheten av oss. Radaren min fulgte litt ekstra med, da det var litt snodig oppførsel - men han virket hyggelig mente 15-åringen, fordi han hadde sagt hei til henne da vi gikk opp igjen.
Tilbake på vandrehjemmet, så var lørdagskvelden fortsatt veldig ung. Jentene var imidlertid ikke hypp på hverken bading eller nye utflukter - og ville nyte resten av kvelden med fasilitetene som stedet ellers hadde å by på.
I tillegg til et par nye runder med biljard, så fikk vi også anledning til å prøve bordtennis og basketball i skolens gamle gymsal. Her hadde åpentbart også tida stått stille noen tiår.
Resten av kvelden gikk ganske så rolig for seg. Jentene spilte litt kort i TV-stua, mens fattern kunne sone ut litt, og ta fatt på boka om Kent. Noe kveldsmat var det egentlig ingen som var særlig hypp på, men i stedet ble hendene styrt inn i noen poser med snop fra så vel grensebutikken i går, som fra Dollarstore.
Da temperaturen også begynte å synke i fellesarealet, så ruslet vi rett og slett opp igjen til rom 7, og fant oss hver vår sovepose, og krøp nedi. Der begynte fattern tradisjon tro å klapre litt på bloggen, mens jentene forsvant inn i hver sin TV-serie.
Det er jo greit å få litt valuta for rommet også, tenkte jeg, mens skyene forsvant fra himmelen og vinden løyet. Det er jo litt typisk at godværet nå kommer hit, nå som bassenget er stengt, og alle tre ligger i hver sin sovepose, litt smale i øynene, og gjesper.
I morgen venter det frokost, utvask, harryhandling og retur mot Norge. Våkner vi grytidlig så pønsker jeg nok på å ta en annen tur tilbake - så den som lever, får se.
