Årets road trip med døtrene begynte med prepping mandag ettermiddag. Tradisjon tro ble lister skrevet, klær og utstyr funnet frem og pakket, og biltetris spilt helt til fattern fant den perfekte kombinasjonen for årets pikkpakk.
Den lille malurten var at en smertefull ørebetennelse fortsatt herjet 11-åringen etter uka i Granca, og siden storesøster også hadde kjent på vondt i øret, så startet vi dag 1 med en legetime ti på ni.
Det ble ikke all verdens søvn på noen av oss, så det var tre trøtte tryner som møtte morgensola etter en tredje slumring av alarmen i dag tidlig. Selv om bilen allerede var pakket, så var det fortsatt ting å gjøre før vi var reiseklare - og med litt for lite tid, så ble det - også tradisjon tro - høy stressfaktor på den eldste i crewet. Jeg setter tid og punktlighet høyt. Ok, kanskje litt for ekstrem i motsatt ende, jeg skal innrømme det - men for sent akter jeg ikke å komme, selv om jeg så klart er vel vitende om at et slikt kompass ikke eksisterer i det offentlige helsevesenet. De er alltid forsinket, så selv om jeg skrenset inn foran legekontoret akkurat på tiden, og sendte jentene inn først mens jeg skulle finne parkering, så fikk jeg så klart gleden av å vente ekstra ti minutter sammen med dem, da jeg til slutt også kom meg inn.
Ved 10-tida var alt som skulle utkvitteres utkvittert, og for sikkerhets skyld hentet vi ut øredråper også til 15-åringen, hvis den gryende betennelsen skulle utvikle seg i feil retning. Så bar det ut på veien i retning Sverige. Vi hadde gått noen runder på veivalg før leggetid i går, og hadde til slutt blitt enige om Røros - siden begge ungene har vært på leirskole der, og har lagt sin elsk på byen. Tilfeldig nok var det også i dag på dagen 10 år siden Iris og jeg var innom Røros på vår første sommer-roadtrip alene.
Vi liker å reise uten noen stramme planer, så hvor vi til slutt skulle ende opp i kveld var fortsatt et stort mysterium. Vi hadde kun to løse planer. Kjøre om Røros, og bevege oss nordøstover i Sverige, og kanskje komme oss innom Finland.
Den første etappen gikk over den vakre Friis-vegen. Jeg har sett utsikta mer spektakulær, for i dag lå det et varmedis over mange av toppene i det fjerne. Sommervarmen har for alvor kommet til Skandinavia, og selv om vi alle tre elsker sol og varme, så kan det også bli i meste laget for oss. Da er det fint å ha både aircondition, kaldt drikke, solfaktor 50 - og ikke minst et sted å avkjøle seg - så før vi var over det første fjellet, så var også ønsket om å finne et sted vi kunne bade i løpet av dagen fremmet.
Selv var jeg egentlig mest hypp på å komme oss lengst mulig på den første dagen. Områdene rundt riksgrensa er alt for kjent, og ikke så veldig spennende. Skog, skog og atter skog - og ett og annet fjell. Jeg er nok litt mindre nasjonalromantisk skrudd sammen enn den norske allmuen, all den tid jeg elsker vann og hav, og flate, åpne landskap, minst like mye.
Ikke mindre enn at jeg også syntes det var helt innafor å avlegge dagens første korte rast på torget i Tynset, for å ta verdens største sparkstøtting i nærmere øyesyn. 11-åringen gjorde et tappert forsøk på å komme seg helt opp til setet, men ga opp da et lite publikum av andre turister begynte å stimle seg rundt sparken.
Vi tok et par obligatoriske bilder, satte oss i bilen, og fartet videre i retning Røros. Siden vi måtte stresse oss ut i dag tidlig, så ble frokosten bare en byggrynslunsj i bilen på vei ut av Lillehammer, så nå begynte i alle fall de to eldste å kjenne på at de var sultne. DIY-niste var pakket med i kjølebagen, så alternativet var nå enten en pause på en rasteplass før Røros, eller slå to fluer i en smekk: ta oss en liten matbit utenfor bilen når vi ankom verdensarvsbyen.
Vi var skjønt enige om det siste alternativet, men da vi svingte inn mot Røros sentrum, så var det bare flaks og tilfeldigheter som fikk oss til å faktisk priotere en stopp. Kanskje fikk vi et frempek tidligere på formiddagen, da vi over Friisvegen hadde lydboka “Tordivelen flyr i skumringen” på øret, der anslaget nettopp tar opp det med tilfeldigheter, og hvordan tilfeldigheter forplanter seg til nye. Sliding Doors og så videre.
Byen var nemlig smekk full av turister både til fots og på hjul, og vi måtte holde et par runder rundt i byen før vi tilslutt fant en ledig parkering. Hadde aldri den ledige parkeringsplassen åpenbart seg, så hadde vi kanskje ikke fått ta den ikoniske kirka i nærmere øyesyn nok en gang på denne julidagen, 10 år siden sist gang.
Jeg hadde heller aldri blitt bevisstgjort på hva David Bowie faktisk synger i “Starman”: “There's a starman waiting in the sky, He'd like to come and meet us, But he thinks he'd blow our minds” - som var sitert på en plakett festet til en Earthling utenfor et keramikkverksted i gågata.
Ei heller hadde vi fått i oss et vassent, gammelt rundstykke med en hjemmelagd lunsjkake fra fryseren på Vingnes i solsteiken utenfor Mondisen, mens sola freste mot huden, og svetten piplet fra panna.
Åkkesom ville vi nok garantert allikevel ha fulgt vår opprinnelige plan om å kjøre vestover, og en god halvtime etter at vi forlot Røros, så rullet vi inn i Svealandet og Härjedalen. “Velkommen hjem”, utbrøt vi alle tre i kor. Vi simpelthen elsker Sverige alle tre. “Vi må ha vært i Sverige 50 ganger?", sa 11-åringen. 15-åringen mente det måtte være enda flere ganger. Fattern fikk oss alle ned igjen på jorda med å sette ting i perspektiv. “Jeg har ikke feiret 50 julaftener en gang, så vi har nok ikke vært her mer enn toppen 25 ganger” - men hver gang føles så bra at det sikkert bare virker slik.
Maria Gripe var forlengst byttet ut med Kent, selv om begge er svenske. Kent har vært det faste soundtracket til svensketurer helt siden jeg brente ut to CD’ere med Kent-favoritter tilbake til før jentene ikke eksisterte. Vi måtte også igjennom to av jentene sine roadtrip-favoritter, som har vært med dem på roadtrip så lenge de kan huske: en sjørøvermusikk-CD som de fikk på danskebåten i 2015, og barneplata over alle barneplater: Juba Juba av Knutsen & Ludvigsen. Jeg sverger, hadde de ikke lagt seg på tulletekster - så kunne den plata overgått Pet Sounds av Beach Boys.
Med oss et stykke innover i Sverige fikk vi også P på live-stream fra Gudbrandsdalen. Apropos Bowie - katten Siggy trenger sin kos, så en uspesifisert ukeslang roadtrip ble i meste laget, selv om vi gjerne skulle hatt henne med på tur. Begge for den saks skyld. Jeg tror imidlertid ikke det hadde vært særlig artig for katta å panke og kjøre gjennom svenske skoger.
Grensetraktene ser omtrent likt ut samme hvor man krysser mellom Långlon og Åre. Nå var vi midt i mellom, og vi så ikke folk før vi rullet ned i Funäsdalen. Der var det imidlertid plenty, mye takket være den freshe gondolen, som gikk i skytteltrafikk opp ei fjellside, og fraktet sommerturister opp til både utsikt og fika.
Vi nøyde oss imidlertid med å proviantere litt på den lokale kooperativen. Bestillingen var egentlig en is i varmen, men jeg så mitt snitt til å kjøpe med litt diverse til eventuell middag og frokost, hvis det viste seg at vi ikke kom til flere butikker før vi tok kvelden. Det skulle vise seg å bli et klokt valg.
Vi kom oss ut igjen på 84’an i retning østover, og kusket på videre gjennom skog, fjell og skilter som varslet for både snøscootere og rein. Vi så ingen av delene.
Da vi passerte Hede tok vi av i retning Vemdalen. Dette området hadde jeg aldri hverken vært eller kjørt i før, og det ble en nydelig opplevelse - spesielt stigningen opp mot Vemdalsskalet. Unisont syntes vi det minnet om noe av utsikten vi hadde på returen over Alpene i fjor, skjønt i en langt mer nedskalert skala.
Klokka krabbet seg nå mot kvart over fem. Vi tok en kort rådslaging i bilen: vi må snart begynne å se etter overnatting. Bestillingen var å slumpe på en ledig hytte på en campingplass, men fordi alternativet med telt ikke virket særlig forlokkende på jentene, så ble vi enig om at vi skulle kjøre til nærmere seks - og hadde vi ikke funnet noen camping da, så måtte far inn på Google Maps og gjøre litt research - og eventuelt snuse opp en eller annen AirBnB i nærheten.
Fattern begynte nesten å gi opp håpet om camping, for det var ikke akkurat flust med biler langs veiene østover langs 315. “Kanskje det ligger en camping nedi her”, sa plutselig Iris, da hun innså at vi bevegde oss nedover mot et mindre tettsted, og vi fikk flere og flere avkjøringer til små bruk og stugor på hver side av veien. Ikke før hun hadde sagt det, så åpenbarte det seg en reklamebanner i skogskanten på venstre side: “Rätan camping” stod det. Like etter fikk vi øye på en flott innsjø med litt spredt bebyggelse og en fin kirke langt frem og nedenfor oss.
Kanskje ville tilfeldighetene det slik at vi fikk oss tak over hodet for natten, og det på en vaskekte campingplass - kanskje til og med med badefasiliteter?
Før vi fikk sukk for oss var vi nede igjen ved E46. Her var det skiltet til Mora sydover og Östersund nordover. Vi kjørte rett over, og gjennom tettstedet Rätansby, før vi like etter gjorde en sving rundt enden av Rätanssjön, og inn i det enda mindre tettstedet Rätan. Population 185, og mest kjent for å ha fostret det svenske popikonet Tomas Ledin.
Her fantes det hverken kooperativer eller andre større kjedebutikker. En Tempo-butikk var det eneste, og den var i ferd med å stenge. Takk og lov hadde vi fått proviantert litt i Funäsdalen.
Vi svingte inn foran resepsjonen på campingplassen, og et lite stykke paradis for både barn og ungdom åpenbarte seg: både et oppvarmet klorbasseng, og ei fin sandstrand nede ved innsjøen. “Vi får bare håpe at de har hytte ledig”, sa jeg, for ikke å ta gleden på forskudd.
11-åringen var rask til å komme seg ut av bilen. Glemt var smertene i ørene for et øyeblikk. Nå var det spenningen med å sjekke tilgjengeligheten i resepsjonen som var rådende. Dama i resepsjonen var ikke den enkleste å kommunisere med, med sin polsksvenske aksent - men vi forstod hverandre såpass at jeg tre minutt og 450 svenske kroner senere stod med nøkkelen til campinghytte nummer 3 i neven.
Ut i fra slik jeg forstod det, så var også inngang til bassenget inkludert - og hun ramlet også noe om en sauna, akkurat som om det skulle være et behov for det. Gradestokken i bilen hadde nå bikket 30 med god margin.
Fornøyde og spente rygget vi inn foran nr. 3, satte på brekket, og åpnet alle dørene for å slippe det som var av sirkulerende, ny luft inn. Vi stabbet opp den lille trappa mot hytta, og vred om nøkkelen. Perfekt! Akkurat slik vi liker det. En standard campinghytte med to køyesenger, en kjøkkenkrok, og en liten krok med et bord og fire stoler.
Vi pakket inn det vi trengte fra bilen, og litt ekstra - og gjorde det obligatoriske sengevalget. Tradisjon tro endte Evelin opp med å velge overkøya over meg, mens Iris fikk sin egen bunkbed akkurat som hjemme. Her ville hun også ligge nederst. Perfekt - og alle tre strålende fornøyd.
Jeg benyttet muligheten til å la kjølebagen også få litt ferie, og pakket over det som skulle holdes kaldt inn i det lille kjøleskapet i hytta. Vi pakket ut soveposene, og fikk på oss badetøy i en fei. Nå skulle det akklimatiseres i solsteiken. Oh lykke!
Den lille stranda nede ved innsjøen var det ingenting å si på. Den var barnevennlig som tusan. Ja, nesten litt for langgrunn selv for 11-åringen, som egentlig kviet seg litt for å få vann i øret. Fattern fikk seg et par crawlerunder, og prøvde å komme seg litt ut på djupet - men stod fortsatt med vannet godt nedenfor hodet langt, langt uti.
Etter å ha badet og svømt litt, så flatet vi ut på hvert vårt håndkle ved bredden - og nøt sola. Visst elsker jeg sol, men uten å kunne avkjøle seg med svalende bad, så synes jeg også at det blir for hett. Dette var derfor helt perfekt, og da jeg lukket de allerede smale øynene mot sola, så tenkte jeg for meg selv at dette i dag faktisk kunne vært enten Tyrkia, Hellas eller hvor som helst ellers i Syden. Sjeldent har det vel vært sommerdager som denne her i området, spekulerte jeg videre.
Med ei sol så sterk, så måtte vi også være såpass forsiktige at vi ikke røyk på en smell og ble solbrente. Derfor passet det bra å rusle tilbake til hytta for å preparere dagens middag. Evelin hadde ikke orket noe utenfor bilen på Røros’ eneste ledige parkeringsplass tidligere, og hadde fortsatt bare den lille boksen med rips, bringebær og carbs fra i dag tidlig i magen. Nå var hun derimot skrubbsulten, så fattern svingte seg rundt og lagde en enkel campingmiddag ut i fra det lille vi hadde kjøpt: litt svensk kjøttdeig, ei pakke eggenudler og ei pakke fajitas-krydder. I tillegg hadde han lurt med seg både litt stekesmør, et par sjarlottløk og en paprika hjemmefra. Det ble det det ble. Ikke noe kulinarisk, men mer enn bra nok for å nyte etter en lang dag med kjøring i varmen.
Maten ble inntatt ved kjøkkenbordet inne i hytta, siden fattern så klart hadde gått på en skikkelig smell da han hadde handlet med seg to nye campingstoler til campingbordet. Det var rett og slett solsenger - og slettes ikke konstruert for å akkompagnere et campingbord.
Mette og gode trengte vi alle en liten cowboystrekk i senga, før vi hentet krefter igjen, og brøt oss opp for å undersøke badebassenget. Ryktene skulle ha det til at vannet her var langt kaldere enn i innsjøen, men jentene viste ingen frykt, og hoppet uti etter å ha tatt den obligatoriske iskalde dusjen fra en utedusj ved siden av.
“Det er varmt, altså”, sa 11-åringen og vinket på meg. Jeg så på ansiktuttrykket til storesøstera hennes at det ikke stemte, men selv hun prøvde å overtale fattern, som denne gangen hadde funnet seg tilrette på skyggesiden av bassenget, og flatet ut i ei solseng trukket med noe som kunne ligne en myggnetting i bunn.
Jeg mannet meg opp, og gjorde etter litt betenkningstid meg klar for å stupe med hodet først ut i bassenget. Det var heldigvis ikke så ille som jeg først hadde tenkt, men det var ingen sjanse i havet for at jeg nå skulle legge meg i skyggen igjen. Sola var nå i ferd med å bli borte bak noen trær mot vest, og for å unngå å avslutte en så brennheit sommerdag med å fryse, så svømte jeg meg bort til det hjørnet av bassenget der sola fortsatt stod på. Der ble jeg noen minutter til jeg skjønte at huden på beina under vannet begynte å knudre seg. Jeg visste hva det betydde. Jeg var i ferd med å bli kald. Etter noen tak rundt i bassenget for å prøve å få varmen tilbake, så måtte jeg bare kapitulere og komme meg opp igjen.
Det gikk ikke lenge før jentene også begynte å kjenne at temperaturen tross alt hadde sunket nok til at det ble mer fristende å tørke seg, få på seg litt tørre klær og komme seg bort igjen til hytta for å avslutte kvelden med litt kvalitetstid (!) foran hver sin skjerm. Ikke nok med at campingen hadde badefasiliteter - de kunne så klart også by på gratis WiFi, noe som i 2025 så klart er en sikker vinner når kiosken stengte så tidlig som klokka åtte.
Kvelden ble avsluttet med en spasertur på campingen i en fin solnedgang, før vi svingte en siste tur innom sanitæranlegget før natta. Skiltet “Vennligst ta av deg skoene her” ved inngangen til herretoalettet føltes imidlertid ikke helt innafor - men lovlydig som jeg er, så fulgte jeg oppfordringen - og utrolig nok, et mer skinnende rent herretoalett har jeg til gode å se - men det kan også meget vel være bare tilfeldigheter. Kanskje det nettopp var blitt rengjort før jeg gjorde min anmarsj.
Ved 23-tida prøvde vi å falle til ro i den glovarme hytta, og satset på at natta kom til å bli bedre den forrige i antall timers søvn. Peace out fra nr. 3 - i morgen går turen videre til God Knows Where…
