Natta i den første hytta kunne ha gått langt verre med tanke på temperaturen, og det faktum at gluggene var boltet igjen grunnet frykten for mygg og knott. Jeg hentydet på sengebrisken før vi sa god natt at det ville bli valgets kvaler: enten måtte vi tåle noen potensielle stikk eller i beste fall litt summing, ellers måtte vi dele broderlig på oksygenet, og mest trolig risikere å kvavne i løpet av den varme tropenatta dypt inne i Härjedalen. Vi gikk altså for vinduene igjen.
Jeg våknet allerede i seks-leitet av at det var kokende varmt i hytta, og merket samtidig at jeg hadde kastet av meg soveposen, som bare fungerte som et laken uansett. Evelin sin sovepose lå på gulvet ved siden av meg, og hadde blitt kylt ned i fra den andra våningen i løpet av natta. Ubevisst eller bevisst. Nå kunne jeg ikke annet enn å liste meg opp, og sette det ene vinduet på vidt gap mot morgensola. Det hjalp litt, men ikke mye. Heldigvis var det meste av mygg og knott nå forduftet. Kanskje sover de på morgningene?
Jeg klarte heldigvis å duppe av igjen, og våknet ikke før jeg hørte Evelin snu seg i etasjen over. Klokka var da litt over åtte, og etter at vi hadde knottet litt på telefonen, så bestemte vi oss for å begynne dagen med et morgenbad. Iris hadde også så vidt gløttet på øynene i den andre enden av den vesle hytta, men hun ville gjerne ligge å dra seg mens den eldste og den yngste dro for å bade.
Fattern slo likesågodt to fluer i en smekk, og nappet med seg 3-in-1 såpeflaska sammen med solkrem og håndkle. Nå skulle de både bades og vaskes!
Nede ved stranda var vi mutters alene. Campingen forøvrig hadde så smått også begynt å våkne, og noen morgenfugler var allerede i ferd med å pakke ned for å reise videre til nye eventyr. Vi hadde det i utgangspunktet ikke så travelt, selv om fattern så klart kjente litt på at det hadde vært godt å komme seg ut igjen på veien i god tid før elleve - som var siste frist for utsjekk.
Etter morgenbadet ville Evelin dusje, og fikk med seg storesøster i samme ærend. Fattern så da sitt snitt til å pakke og ordne litt på hytta, i tillegg til å preppe en særdeles enkel frokost: rester av noen rundstykker med medbrakt leverpostei - alt brakt til Sverige fra fedrelandet og kjøleskapet hjemme på Vingnes. I tillegg hadde vi igjen litt paprika fra i går, og noen cherrytomater. Ingen kulinarisk høydare, men nok til å få litt mat i magen før utrydding og avreise.
Jeg så aldri på klokka da jeg låste hytta, og kjørte bilen i retning resepsjonen. Jentene haiket med fra servicehuset, dit de hadde gått for å hjelpe til med å tømme søpla og fylle vannflaskene sine for en ny, heit dag i bilen.
Vi var iallefall godt innafor, og takket for oss med et smil, før vi la i vei ut igjen på veien i retning kysten.
Etter en stund la jeg merke til et kjent stedsnavn fra min 2-ukers solotur i Mondebobilen i fjor sommer: Ånge. Der stoppet jeg tilfeldigvis innom, og ble litt småfascinert. Litt på grunn av de massive jernbanesporene midt i sentrum, som et slags hotell for lokomotiver. Mest på grunn av at det så ut til å være en stor konsentrasjon av spennende, unge mennesker der - en betydelig større grad av Emo-tetthet enn andre steder jeg har besøkt i Sverige. Av en eller annen grunn.
Uavhengig av det, så valgte vi å krysse fatterns gamle spor fra i fjor, og parkerte omsider på samme torget utenfor den lokale kooperativen som sist. Der gjorde jeg akkurat samme handling som i fjor: ruslet bort til Bankomaten, og tok ut noen svenske sedler. “Man vet jo aldri når man trenger cash”, mumlet jeg til jentene - vel vitende om at ikke alle boder, loppiser og campingplasser alltid tok kort. Sånn i tilfelle vi ramlet over noen slike.
Vi tok oss også en sving innom den lokale bokhandelen, som hadde en rekke spennende ting for både små og store. De hadde bøker litt utenom det vanlige sortimentet, og bøker på svensk er bare koselig - men det ble ingen handling på meg læll. Evelin derimot lot seg friste, og dro velvillig kortet og fikk med seg både ei ny tegneblokk, en kul giraff-blyant, og ei scratch-bok ut igjen. Iris nøyet seg med å kikke igjennom den egne Book-Tok avdelingen på engelsk.
Deretter ble det en is på Coop, før vi satte oss inn igjen i den enda heitere bilen, i retning turens første Europavei siden vi svingte av E6 på Ringebu i går, omtrent på samme tid.
Neste destinasjon var allerede plottet inn på GPSen. Ikke at vi trengte den lenger, for nå var det straka vegen til Sundsvall - en by faktisk på størrelse med Kristiansand. Med oss på E14 østover hadde vi en strekning P live fra Gudbrandsdalen, men det var ikke lett å se stort hjemmefra i gjenskinnet og sola som stod kraftig på mot telefonen som hang i et hands-free-feste midt på frontruta. Vi holdt oss også litt med selskap med noen flere kapitler av lydboka “Tordivelen flyr i skumringen”, før vi vel alle innså at virkeligheten som passerte oss på hver side av E14 tok både mer fokus og var mer spennende enn å konsentrere seg med å høre på Ane Dahl Torp sin høytlesning.
Da vi en stund senere rullet inn i Sundsvall, så var det etter ungenes narrativ med kun ett mål for øyet: å finne en Dollarstore. Favorittbutikken over alle butikker. Trodde de.
“Ok, vi skal dra innom Dollarstore - men kanskje vi først kan svinge nedom sentrum når vi først er her”, prøvde jeg meg. Ikke veldig overbevist valgte de å takke ja til tilbudet, så vi kjørte ned mot sentrum, fant oss en parkering, og labbet i vei mot gågata vi hadde identifisert mens vi kjørte inn i bykjernen.
Selv om det nå var godt utpå dagen på en onsdag i fellesferien, så var det ikke mye liv å se i gågata eller på torget. Noen barnefamilier satt på noen krakker i skyggen mellom butikkene, og nøt ei pause fra sola med litt is. Gågata forøvrig var veldig fin, og den hadde et slags storbypreg over seg, selv om den ikke var veldig lang. “Det ligner litt på Karl Johan minus folkene”, sa 15-åringen. Ja, faktisk - bare ikke så bred.
Evelin begynte nå å bli sulten på lunsj. Kanskje fordi hun hadde været på lufta og synet av et par spennende kafeer. Vi andre var ikke så overbevist, og ville egentlig gjøre ferdig Dollarstore før vi slappet av med litt mat.
Dermed ble det med et lite stopp på Åhlens, før vi kom oss tilbake i bilen, og plottet inn Dollarstore på GPSen. Den skulle ligge litt i utkanten av byen, slik sånne butikker gjerne gjør, i retning Härnösand. Det som var vår neste plan på ruta.
Da vi etterhvert svingte inn på området der Dollarstore ifølge Google Maps skulle ligge, så fant vi ingenting annet enn en enorm City Gross-butikk. Ganske så ny så den også ut til å være. “Kanskje Dollarstore har flyttet”, sa jeg. Iris, som ofte får jobben som kartleser og researcher i fremsetet, ble guidet inn på en søkermotor for å lete frem om butikken faktisk hadde flyttet, og hvor eventuell ny lokasjon var. Det er lett å tenke på dagens ungdom som verdensmestere digitalt, men går man litt lenger ned i materien enn Snapchat og Tik-Tok, så er det ikke alltid like enkelt. Å forholde seg til nettsider og informasjon man kan finne der, og ikke bare bruke Wikipedia eller Store norske som kilder - det virker de ikke ha i fingrene.
Selv vet jeg ikke opp ned på Snapchat, og måtte tidligere på dagen ha hjelp av Iris for å få skrudd på posisjonsdeling. Ikke at jeg driver med slikt til vanlig, men på ferie kan man vel gjøre et unntak også for slikt? Å finne ut hvor Dollarstore hadde flyttet, det klarte jeg imidlertid på første forsøk. “Ny adresse er på kjøpesentrumet i Birsta", sa jeg (stolt). Noe inni meg håpet de hadde lagt ned hele butikken, men jeg må innrømme at jeg selv også lar meg underholde av å rusle en kjapp tur gjennom disse butikkene - selv om det også innebærer en del venting på arvingene.
Ikke bare suger jeg på Snap, men jeg henger tydeligvis ikke helt med på Google Maps (lenger) heller. Enten har jeg blitt mindre oppmerksom, ellers så har tjenesten blitt mindre presis - men plutselig er jeg alt for rask på avtrekkeren, og lystrer kommandoen ett kryss før intensjonen. Dermed bare det av sted i feil retning, før jeg på neste avkjøring fikk gjort en forstørret u-sving, og kommet meg på riktig vei igjen mot Birsta.
Birsta var litt av et eldorado for shoppingglade. Her var det flust av digre lagerbutikker på hver side av E4. Så mange at vi faktisk hadde en utfordring med å identifisere hvor Dollarstore var - helt til Evelin ropte “der”, og pekte, fra baksetet.
Dermed var jentenes bønner hørt, og vi parkerte, og steg inn.
Utrolig nok så brukte hverken jentene særlig med tid, og langt mindre penger på dagens Dollarstore-tur. Kun noe småtteri fra godteriavdelingen ble med ut igjen. Som regel blir det med mengder med kosmetikk også.
Det var tydelig at de hadde en annen plan. De hadde nemlig også fått øye på en Lager 157-butikk. Sjelløse, plaine klær i ymse kvalitet har tydeligvis slått ann hos dagens unge, og fattern hadde ikke hjerte til å ikke la dette ønske gå i oppfyllelse heller. Dermed ble det nok et stopp noen hundre meter lenger bort i handlesentrumet, og jeg stålsatte meg i herreavdelingen med at dette nok kom til å ta enda lenger tid.
Men undrenes tid er ikke forbi! Selv om det tok sin tid før jeg så jentene igjen nærmere kassa, så kom de begge tomhendte meg i møte. 11-åringen hadde prøvd noen bukser som ikke satt helt som hun ønsket, og 15-åringen hadde ikke funnet noe som skrek på henne. Like greit, tenkte jeg. Dermed var det endelig tid for det vi nå hadde utsatt så lenge at hadde slidd over fra å bli et ønske om lunsj, til å bli en middag.
Valget falt på et etablissement i samme handlesentrum. Vi hadde nemlig alle tre spottet “Jureskog” i jungelen av butikker og lagerbygg. Den svenske fastfood-kjeden vi først ble kjent med på Gamla Ullevi i Göteborg for et par-tre år siden, og som vi siden den gang alle tre fortsatt husker som en helt annen liga enn andre gesjefter i samme bransje. Lokalt, bærekraftig og følelsen av noe hjemmelagd - selv om det så klart er en sannhet med store modifikasjoner.
Vi ga oss i kast med en ledig selvbetjeningsskjerm, og jentene var ganske så raske med å komme med sine bestillinger. Jeg tastet så godt jeg klarte, men gikk på en gammelmannssmell da det ble min tur. Jeg skulle kun ha en burger, men tastet meg inn på noe som lignet mer på en meny. Jentene hadde allerede da gått for å finne bord, og lurte veldig på hva jeg rotet med, siden jeg “aldri” kom.
Men etter litt ekstra knoting, så fikk jeg også bestilt det jeg skulle bestille - og kansellert det jeg ikke skulle ha. Dermed var det bare å vente på en deilig kyllingburger og 2 x menyer med et eller annet av okse.
Maten var like smakfull som vi husket den. Fattern måtte krype til korset å innrømme at han også hadde ramlet innom en Jureskogs på sin tur i Mondebobilen i fjor sommer, uten at det la noen demper på stemningen.
“Åh nei”, kom det plutselig fra 15-åringen rett før vi var ferdigspist. Det hun faktisk skulle ha på Dollarstore, ja, det hadde hun helt glemt. Hun trengte en ny iPhone-lader, og til slikt er jo sånne butikker geniale på pris (og enn så lenge heller ingen dårlige erfaringer med utstyr uorginalt).
“Vi kan jo dra innom igjen nå etterpå”, foreslo jeg. Jenta måtte jo så klart få lade. “Hva med den butikken ved siden av”, parerte Iris. Ved siden av lå en gigantisk butikk ved navn “Eko”. Jeg hadde dratt litt kjensel på navnet - trodde jeg. Det viste seg at jeg hadde hatt rett. Dette var samme konseptet som jeg hadde ramlet innom utenfor Gävle i fjor sommer, og som jeg da tenkte ville blitt den nye favorittbutikken til jentene.
Det som altså nå skulle bli en kort tur innom for en lader, ble i stedet en tur lenger enn oppholdet på Dollarstore og Lager 157 til sammen. Det var i grunn helt greit, for jeg er den første til å innrømme det selv: Jeg tror jammen meg Eko også er favorittbutikken min. Det eneste jeg angrer meg på, er at jeg ikke kjøpte “brukssnus” til 230 kroner for en stokk. Rent bortsett fra det, så kjøpte jeg vel egentlig ingenting enn litt billig smågodt - vel vitende om at alt sikkert kom til å smelte til en helt ugjenkjennelig ball av sukker i sola noen timer senere.
Alt mellom himmel og jord kunne du finne på Eko. Dessverre for oss var dette Sveriges nordligste variant av kjøpesenteret, som faktisk hadde en historie helt tilbake til 60-tallet. Det artige var at det var en hel haug med butikker inne i butikken. Som et fordums Steen & Strøm møter Walmart.
“Jeg tror dette er min nye favorittbutikk”, sa jentene i kor da vi gikk ut igjen i sola. Begge med både kosmetikk og diverse annet i nevene, og noen svenske kroner fattigere.
Nå var det imidlertid på sin plass å si farvel til Birsta City kjøpesentrum, og farte videre nordover langs E4 på jakt etter nattens overnatting. Klokka nærmet seg farlig 17, og planene om å stoppe i Härnösand smuldret etterhvert bort i diskusjonene omkring overnatting. Evelin var veldig gira på å finne en campingplass. Iris derimot kunne fint bo på en AirBnB eller et vertshus. Jeg hadde los på sistnevnte, men hadde fått to blanke avslag på telefon på forespørselen om ledige campinghytter på to av campingplassene jeg hadde ringt fra Eko - mens jentene trålet de milelange hyllene på jakt etter gode kjøp.
Etter å ha passert Härnösand kjente jeg for første gang i sommer litt på stresset jeg har skapt for meg selv ved å elske slike blåturer på “sjanse”. Vi hadde jo teltet baki, i tilfelle vi ikke fant noen ledige campinghytter - men skulle vi bestille noe gjennom Booking dot com, så burde vi gjøre det snart. Klokka nærmet seg nå seks, og jeg var på nippet til å trykke bestill på et 3-mannsrom på et vertshus utenfor Örnsköldsvik.
Så plutselig fikk vi øye på et skilt som ledet ut av E4, som vitnet om en campingplass vi enda ikke hadde lest noe om, og ei heller da kontaktet. “Vi prøver”.
Fem minutter unna E4 svingte vi opp en liten grusvei mot Storsjö Stugby och Camping (sic!). Plassen lå midt i skogen, like ovenfor den lokale veien som sneglet seg tilbake til Kramfors - tettstedet der jeg i fjor sommer stoppet, og fikk servert både gamle skrøner, kaffe og konas hjemmebakst hos Arnolds bilmuseum - som han hadde etablert i sin egen, gamle låve.
Her hadde tiden stått stille noen ti-år, og tankene gikk tilbake til de små hyttene jeg sov i som barn - da familien Tandsether kusket vestover ei uke på tilsvarende type bilferier i fellesferien.
En eldre, hyggelig dame møtte oss i resepsjonen. “Har dere ei stuga ledig for ei natt”, spurte jeg. Hun dro litt på det. “Tjaaa, men den er liten altså”, sa hun litt reserverende. “Det går så fint”, sa jeg, og sa at det kun var snakk om en 15-åring i tillegg til vi to som stod bedende i den lille resepsjonshytta.
400 kroner senere fikk jeg nøkkelen til nr. 13 i hånda. “Å nei, fredag den 13.”, kom det fra Evelin. Jeg ignorerte det, for ikke å plante noe unødvendig redsel i henne. Vi krabbet oss over den irrgrønne plenen på fire tunge sommerdekk, og rygget oss til utenfor den lille, røde, spartanske campinghytta. “Nydelig!”, tenkte jeg. “Akkurat som i gamledager”.
Selv kokeplata som møtte oss inne i hytta virket til å være identisk med mange av de a Liv T kokkelerte på gjennom 80-tallet. For en nostalgi! Til alt overmål virket også ungene til å være strålende fornøyde - selv 15-åringen, som egentlig ikke var så hypp på campingplass i natt også.
Det gleder meg at jentene ikke har større krav enn som så, og ser både gleden og sjarmen i å stime sammen inne på 15 kvadratmeter for ei natt. Toppen.
Denne hytta var så lita at vi lot det meste av personlig bagasje ligge igjen baki bilen, og bar kun inn det aller mest nødvendige. “Vi får finne oss nye klær i bilen i morgen tidlig”, summet jeg. Jentene var skjønt enige, mens de allerede hadde fordelt sengeplasser. Iris i nederste køye, Evelin på en uttrekksseng ved siden av - og denne gangen far i overkøya. Jaja, det får jo også gå.
Hovedkriteriet for alle campingplasser kunne også innfris her; bademuligheter!
Vi byttet om til badeklærne, som i løpet av dagen hadde tørket seg godt i sola som hadde stått på baki bagasjerommet på Forden. 15-åringen var ikke overbevist om temperaturen i vannet, men tok også med seg badeklær for sikkerhets skyld.
Vi ruslet de 200 meterne fra campingen i retning innsjøen Storsjön, krysset en trafikkert vei med 80-grense, og kom til en flott sandstrand, der et par håndfull lokale svensker allerede nøt restene av nok en usedvanlig varm og deilig, nordsvensk sommerdag.
Fattern og 11-åringen var ikke vonde å be, og var uti vannet før noen hadde rukket å si “førstemann uti”. Vannet var godt og avkjølende. Ikke akkurat 25 grader, som dama i resepsjonen hadde hintet om, men at det var et par-og-tjue, det skal jeg være med på.
Sola var imidlertid på vei nedover himmelvelven, og nærmet seg noen tretopper i kulissene. Jeg skjønte på hudens sammentrekninger at jeg ikke kunne bli her for evig, og 11-åringen syntes det også var helt greit å returnere til hytta, da sola gled over til skygge på den lille, grønne pletten vi hadde funnet oss ved siden av sandstranda.
Tilbake i hytta bestemte vi oss for å sjekke ut hvor nærmeste matvarebutikk lå. Det skulle ligge en ICA nærbutikk på et lite sted som het Nora, kun ti minutters biltur innover i ingensteder herfra. Vi tok sjansen på å ta oss en tur, siden vi hverken hadde frokost til i morgen, og heller egentlig ikke noe særlig kveldsmat - hvis vi skulle bli fysne på slikt. Ja, rent bortsett fra at vi fortsatt hadde med oss en knusktørr Focaccia vi hadde rasket med oss fra Rosenlundsenterets matsvinn-avdeling dagen i går formiddag da vi forlot Lillehammer. Kanskje vi dessverre ikke kom til å redde den fra svinnet læll, stakkars?
Jeg plottet inn nærbutikken på GPSen, og vi snirklet oss gjennom smale veier og tett kratt her oppe i Ångemanland - som landskapet heter.
Mens praten gikk livlig i bilen, og gamle, fraflyttede bruk med gamle bilvrak i hagen passerte sidesynet våres, så hugg jeg plutselig inn bremsene, og vred rattet brått til høyre. Jentene skrek i kor, og pulsen min tredoblet seg på et brøkdelssekund.
Det var på hengende håret! Jeg innså at Iris hadde ropt i samme millisekund som jeg trykket bremsene i bunn. Evelin hadde ikke fått med seg noen ting, men skrek fordi Iris skrek.
Et lite rådyr hadde da bykset ut i veien fra noe villniss i veikanten rett foran bilen. Så nære at jeg rakk å tenke at dette umulig kunne gå bra, hverken for rådyret eller for støtfangeren. Verst så klart for rådyret, stakkars. Mistforstå meg rett. Jeg vet ikke om jeg kan takke gamle reflekser fra en svunnen tid som fotballkeeper på Bøverbru IL, eller om det rett og slett bare var griseflaks - men rådyret klarte på det berømte håret å komme seg akkurat forbi venstre forskjerm, i det jeg gjorde en hard nedbremsing, og rattet til høyre i samme bevegelse. Blikket mitt rakk i samme nanosekund å møte det skrekkslagne blikket til det lille rådyret, som helt sikkert ble like sjokkert over at vi brått dukket opp av intet på andre siden av det høye gresset i veita.
Vi kunne ikke tro at det hadde gått bra, så vi måtte stoppe og gå ut. Vi kikket etter rådyret, men det hadde bare løpt videre som om ingenting hadde skjedd. Bilen hadde heller ingen spor av noe treff. Iris mente kanskje hun hadde hørt et bein komme borti en skjerm, men vi konkluderte at det måtte ha vært lyden av den harde nedbremsingen - som også hadde gjort at beltet strammet seg kraftig rundt overkroppen til alle tre i bilen.
Med stigene puls satte vi oss inn igjen i bilen, og kjørte videre i retning nærbutikken Nära Strømmen.
Litt pålegg, en lokal slags kefirmelk med multesmak, og enda litt mer lokalt snop ble med oss ut igjen av butikken, sammen med et par gratismagasiner, som far hadde som mål om å få bladd igjennom i løpet av kvelden. Deretter bar det tilbake til campingen samme vei som vi kom, og vi fulgte nøye med om vi skulle se enten bremsespor eller spor av rådyr på returen. Ingen tegn til noe av det. Det er mulig ikke dekkene biter så godt på den grove oljegrusen som var på denne lokalveien.
Tilbake på campingen, så måtte vi innom resepsjonen igjen før den stengte. Vi hadde nemlig rett før avreise ICA spottet et skilt om at hun dama kunne lage varme baguetter på bestilling til frokost - og i sympati med at hun faktisk tar seg flid med den jobben, og at det tross alt ikke er all verdens av kundegrunnlag her med alle bobilturistene, som stort sett ordner seg selv - så bestilte vi tre baguetter til avhenting klokka ni i morgen tidlig. When in Rome do as the Romans, ikke sant.
Fattern fikk knapt begynt å bla i magasinet om Kramfors og omegn, før vi fant ut at vi jo måtte ta et slag Rummy. Vi hadde tross alt pakket det med oss fra Norge.
Dermed ble det litt kveldskos ved det lille, kvadratiske spisebordet på hytta utover kvelden - med litt chips, litt godt i glasset (Trocadero, baby!), Rummy, og etterhvert kortspill (Spøkelse!) - før jentene trakk seg tilbake til hver sin seng med litt telefontid (les: serier på 15-åringen, og samtale med ei venninne for 11-åringen).
Fattern fikk på sin side sin time med blogging - og ratt enda mer også. Ting tar tid når man nærmer seg 50, også det å rekonstruere dagenes bevigenheter av stort og smått.
Ved 23-tida ruslet vi alle tre bort til sanitæren for å pusse tenner, og gjorde oss klare for natta.
Hemmeligheten til ungene får bli at jeg tok livet av en klegg i stillhet rett før jeg skrev akkurat disse ord. Det som blir redningen i natt, er at det faktisk er myggnetting på hytta. Så nå står vinduet på vidt gap, med en falsk trygghet for klegg og mygg i form av (u)tette, svarte masker.
Peace out fra Ångermanland, hytte nr. 13!