I dag våknet jeg før sju, og kjente umiddelbart en diger klump i magen. Det var ikke hamburgeren fra i går, men følelsen som alltid kommer når jeg kjenner på at sanda her i ferd med å renne ut av sommerferietimeglasset.
Det var fredag, og i praksis den aller, aller siste feriedagen. Fem uker har gått ufattelig fort. Samtidig også sakte. Mange herlige opplevelser, men det er like vondt og ubehagelige hvert år når det går mot slutten. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, og slik vil det sannsynligvis være i resten av min levetid.
Jeg kunne ikke dorme bort den siste feriedagen, så jeg krøp ut av bilen, der jeg hadde overlevd natta i varmen ved å ligge utenfor soveposen, og ruslet ned til en fin badeplass over veien, der jeg tok et forfriskende og deilig bad i morgensola.
På vei opp igjen til bilen skjenket jeg noen tanker til fattern. I dag var det på dagen 33 år siden han døde, og jeg tenkte på hvor rart det var at min eldste datter Iris nå er over en måned eldre enn det jeg var da jeg mistet min far. Jeg tenkte på hvor mye jeg savner jentene, som kommer tilbake til meg på mandag. Jeg tenkte på hvor mye jeg savner kjæresten.
Jeg tenkte på dagen i dag. Hvor skulle jeg dra? Skulle jeg bare kjøre straka vegen hjem, eller skal jeg ta ei siste natt et eller annet sted nærmere grensa? Det blir sikkert godt å komme hjem, men følte også på en vemodighet. En ambivalens. Et ønske om å også kunne være på reise mye, mye lenger.
Jeg klarte ikke helt ta stilling til hva dagen i dag skulle bringe. Ville ikke lage meg en plan. Ville melke kua. En siste dag på lykke og fromme. Der vinden, veien og tilfeldighetene fikk styre en siste dag for i år.
Jeg pakket sammen Mondebobilen, og dro i retning Granvik og Karlsborg, der jeg hadde kjørt forbi på 49:an tidligere i går. Det var den raskeste veien til nærmeste bensinstasjon. Jeg trengte diesel. Jeg trengte dekning. Jeg satte på mine trofaste følgesvenner Kent, som iherdig prøvde å både trøste meg og validere at jeg nærmet meg slutten på ferien.
Tänd eld på dina tankar
Med dina svarta tysta tårar
Och vi vet och du vet allt tar slut
Jeg fikk fylt diesel, og tok vegen videre mot Töreboda og Mariestad. Stoppet utenfor en kirke i Undenäs og publisert gårsdagens innlegg. Frokost hadde jeg ikke fått spist enda. Jeg hadde kastet tre knusktørre og harde rundstykker før morgenbadet, og satt igjen med bare litt skinke, litt ost og en liten kartong med melk. Jeg hadde ikke lyst på noe av det.
Jeg bestemte meg for å ta frokosten i Mariestad. Jeg tror jeg besøkte den lille byen ved østsiden av Vänern en gang som liten, uten at jeg husker noe annet enn et gammelt prospektkort i et album, med kort fra gamle ferieturer, hjemme hos min mor.
Jeg fant en parkering på det gamle torget i småbyen, og stod klar med nok en midlertidig parkeringsskive fra Vänersborg.
Neida, her var det avgift. Greit det, jeg har jo en skokk med parkeringsapper: EasyPark, Parkly og ApcoaFlow. Neida, ingen av disse. Ikke tok de mynter heller. Jeg har jo en håndfull av disse i lomma, som jeg mest sannsynlig aldri får brukt.
Så da måtte jeg laste ned en fjerde parkeringsapp, da. Parkster. Hvor vanskelig kan det være å samkjøre noe over grensa? Jeg har forøvrig sett flere av de jeg hadde i bruk her også. Privatiseringens inferno!
Nedlastingen gikk greit, og heldigvis kunne jeg betale med GooglePay. Det var da noe.
Jeg ruslet en runde i småbyen, og fant både noen statuer og noen gamle lysskilt. Ellers var det ikke mye spennende her. Et lite, men samtidig veldig forvirrende sentrum. Jeg prøvde meg på et konditori, men skjønte ikke at jeg måtte trekke kølapp for å kjøpe en kaffe og en blings - så da tre bak meg ble ropt opp før meg, så stakk jeg bare.
I ei sidegate til Nytorget fant jeg imidlertid en liten café som var folketomt, og helt uten et taktilt køsystem. Jeg bestilte meg en limpa med skagenrøre, en svart kaffe - og såklart en godbit til frokostdessert. Det trengte jeg nå!
Etter å ha spist og drukket meg mett benyttet jeg fasilitetene på det lille rommet, før jeg ruslet ut igjen i retning bilen. Forbi byens fine domkirke, og tilbake til gamletorget.
Jeg tok et par minutter for meg selv før jeg vred om tenningen. Kjente at jeg bare måtte konsolidere. Begynne å tenke på å vende tilbake. Joakim Bergs stemme fylte kupeen da jeg svingte ut av parkeringsplassen.
Kom låt oss gå härifrån
Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann
Det ville blitt umulig. Å forsvinne. I stedet måtte jeg overvinne det umulige. Kanskje et mirakel måtte til? Stedet der jeg kanskje kunne oppleve et slikt lå bare noen få mil nordover. Gullspång.
Jeg svingte inn mot sentrum av tettstedet kjent fra den smått absurde dokumentarfilmen Mirakelet i Gullspång. Jeg så et loppis-skilt, og fulgte dette. Så forsvant skiltet plutselig, og jeg havnet i stedet på et lite gartneri. Det var det også folketomt, og noen petuniaer skulle jeg uansett ikke ha. Så jeg bare snudde. Tok frem mobilen og kartet.
Bølgen slo over meg igjen. Siste feriedagen var på hell. Snart stod bare ei vanlig helg mellom meg og det daglige virket.
Kanskje jeg bare skal dra til Karlstad? Jeg sjekket litt, og fant ut at det begynte travkjøring ti på halv ett. V65. Det rakk jeg ikke, men kjørte jeg i ett var jeg fremme på travbanen i Färjestad - en bydel i Värmlands største by - til det tredje løpet startet.
Jeg gikk inn på Rikstoto for å levere en bong for spenningens skyld. Kanskje mirakelet manifesterte seg der, levert via en sender i Gullspång.
Jeg gikk for en lyntoto, og valgte meg en bong med åtte kryss i første, og tre i andre. Jeg ville jo helst ikke ryke allerede før ankomst.
Kvar over ett parkerte jeg utenfor travbanen. Jeg betalte for et par timers parkering, denne gangen gjennom ApcoaFlow. Så gikk jeg i retning skyvedørene til banen, som lå rett over veien fra den mektige Löfbergs Arena - hockeyhallen til byens største idrettsstolthet, og navngitt etter byens største industristolthet - den lilla kafeen.
Inngangspartiet var prydet med et gammelt lysskilt, og jeg tenkte at 98 kroners innsats kanskje kunne mangedoble seg. Det første løpet ble vunnet av et 9. valg - som jeg hadde på åtte hester. Det neste av favoritten, som algoritmene denne gangen hadde gardert med to ekstra hester.
Inne på banen var det relativt glissent - både ved siden staketet, på tråkka, og i det store teltet utenfor, som fungerte som kafeteria.
Jeg kjøpte meg en korv og en boks Cola Zero, og var straks klar til å mane på enten 1 eller 14. Tradisjon tro var også jeg ute av dansen, da nummer 8 krysset mållinjen først. Crazy Mary. Hadde jeg levert noe selv, så hadde jeg garantert hatt den med pga. navnet. Et tiende valg.
De seks løpene ble totalt uløselig for spillerne, og ikke en kjeft endte opp med fire rette en gang. Jeg holdt ut i tre løp, før jeg fant tilbake til bilen og kjørte inn til sentrum. Der var planen nå å besøke de to platebutikkene jeg hadde funnet ut at holdt hus i byen. I bakhodet mitt hadde jeg 4. divisjonskampen mellom FBK Karlstad og IFK Sunne. Den startet klokka sju, så da måtte jeg slå ihjel noen flere timer i byen. Jeg tenkte frem og tilbake, mens jeg prøvde å følge GPSen gjennom Karlstads bygater, og fant til slutt en parkering rett på baksiden av domkirken.
Her måtte jeg bruke Easypark, og betalte for et par timer i første omgang. Så ruslet jeg de 400 meterne bort til Herrhagen Skivbørs, som viste seg å være en liten krok i vintage-butikken Rundgång. Her var det ikke mye spennende, så jeg kikket litt i vintage-butikken i stedet, og fikk litt lyst på et par kunstverk av den lokale grafittikunstneren Lynx. Disse kostet fra tusenlappen og oppover, så fornuften seiret - og jeg tomhendt derifra.
Kjøleskapet, tenkte jeg. Kjøleskapet hjemme har mest sannsynlig tatt kvelden. Etter at par forsøk på iherdig og total avising, så var bakveggen ved avreise nok en gang dekket med is. Jeg har hatt det i over 16 år, så det har tross alt jobben sin. Hverdagens stri krøp seg sakte med sikkert inn i hjernen min. Tanken om at det snart er ett helt år til neste gang jeg har fri over tid. Det blir fint med noen dager i jula, men da rekker jeg stort sett ikke lade batteriene. Jeg må prøve å lure meg selv til å få feriefølelsen også på hverdager. Ikke tenke for mye. Ikke lage så stort nummer av alt.
Jeg ruslet videre i retning den andre platebutikken i byen: Knastret. Denne lå i en bakgård ikke langt unna Rundgång, og hadde en helt annen profil. Jeg fikk litt punk/Hausmania/subkultur-vibber allerede da jeg så skiltet, og svinge av fra hovedgata, og vibbene ble bare forsterket da jeg fant inngangen i bakgården.
Butikken hadde desidert flest kunder i lokalet enn samtlige jeg tidligere hadde besøkt på turen, og det lovet i grunn godt. Det meste var godt skiltet og sortert, men det stod også en rekke kasser med LPer på et bord, og utover gulvet, der samtlige var priset til 5 kroner stykket. Jeg hadde 35 kroner i mynter igjen, og sjappa tok såklart i mot fysiske penger. Her var det bare å skride til verket, og begynne å lete.
Jeg spurte også her om de hadde Pixies-singelen med “Que Sera Sera” som B-side, og den nyeste til Nektar. Nej, tyvärr.
Jeg elsker å samfare slike butikker. Har gjort det i alle år, så lenge jeg kan huske. Jeg husker følelsen av å dra enkomst til Oslo for å bruke timer på å bla gjennom plater, CDer og kassetter på gamle Råkk n’ Rålls, da de lå rett ved Torggata Bad. Jeg finner like stor glede i det i dag - 30 år senere.
Jeg fant en håndfull plater som jeg tenkte kunne være morsomt å ha, og da jeg var ferdig kikket, betalte jeg og dro.
Jeg tok en siste kikk på nett for å se om det var noen platebutikker jeg hadde oversett i byen. Da dukket det opp ei sjappe i det lille tettstedet Grums, snaut 20 minutter unna i retning Åmål. Den stengte klokka fem, og i følge Google Maps ville jeg være fremme 16.40. Tjue minutter å snoke på hørtes bra ut, så jeg bråbestemte meg for det.
Da jeg kom tilbake til domkirken, så fant jeg først ikke bilen. Jeg lette i gatene ved siden av, og det var ingen tegn til Mondebobilen. Jeg kjente stressnivået økte, og fabrikerte scenarioer der bilen var blitt stjålet, og jeg ble stuck i Karlstad. Jeg stresset også på grunn av at klokka gikk. Skulle enden på visa bli at jeg ikke rakk sjappa i Grums fordi jeg hadde klart å glemme for jeg hadde parkert? Så husket jeg at jeg heldigvis hadde registrert parkeringen i appen til EasyPark, og fiklet den opp. Fant adressen, og gikk rett på. Jeg hadde gått forbi gata og visuelt kikket i stad, men bilen var godt gjemt bak en hvit, svensk kassebil. Out of sight, out of mind.
Jeg rygget ut av parkeringsplassen, og kjørte det jeg kunne i retning Grums. Parkerte utenfor et lagerbygg i utkanten med et kvarter igjen til klokka slo fem.
Askers så fra utsiden ut som lokalet til en motorsykkelklubb eller en hvilken som helst lite verksted. På innsiden åpenbarte det seg en enorm verden av plater, CDer, tegneserier, spill og mye mer. Hvordan skulle jeg angripe dette med bare et kvarter på klokka?
Jeg måtte først spørre hu som stod i kassa om de hadde Nektar eller Pixies-singelen fra 2024? Det tvilte hun på. Hun ble nysgerrig på Pixies-singelen selv, da jeg sa at jeg lette etter den på grunn av coverversjonen av “Que Sera Sera”. Hun sa hun digget låta, som hun hadde fanget opp da hun nettopp hadde begynt å se på From. Hun sjekket telefonen for å finne tittelen på A-siden, som jeg allerede hadde glemt, og noterte seg den. Hun sa hun var Pixies-fan, og hadde plata som A-siden var på - men hadde ikke fått med seg at “Que Sera Sera” også var gitt ut på en singel. “Hvis vi får tak i den, så skal jeg ha den selv”, sa hun og lo. Samma det, tenkte jeg. Jeg skal jo uansett videre om ti minutter.
De ti fattige minuttene var alt jeg fikk for å lete i den gigantiske butikken. Her kunne jeg sikkert glatt brukt flere timer, men måtte nå prioritere. Heldigvis var det meste også godt merket og skiltet, så jeg gikk rett bort til de seksjonene som var mest spennende. Jeg rakk imidlertid ikke å se så mye før hu bak kassa ropte at hun skulle stenge om to minutter, og at jeg måtte komme meg ut hvis ikke jeg ville bli stengt inne i butikken.
Jeg hastet meg gjennom den siste rekken av “Indie/Alternative”, før jeg kom meg ut.
Døra gikk i lås bak meg, og jeg satte meg inn igjen i Mondebobilen. Klokka var 17. Det var to timer til kampstart i Värmlandsk 4. divisjon. Skulle turen virkelig ende med breddefotball? Kampen ville være ferdig ved ni-tida. Hva da?
Jeg tenkte frem og tilbake. Tok en sipp med soldoven Pepsi Max. La innpå en General. Pustet.
Så bestemte jeg meg. Fuck it. Jeg kan like gjerne bare bite i det litt sure eplet. Rive av plasteret. Kjøre videre fra Grums gjennom skogen i retning Arvika. Så Charlottenberg. Så hjem. Da ville jeg kanskje være hjemme igjen til midnatt, og jeg fikk et par dager til å rydde, vaske, ordne og ikke minst psyke meg opp til mandag.
Jeg vet godt at den dagen kommer hvert år. Jeg vet også av erfaring at alt går seg til. Vedmodet og tristessen glir over.
Jeg tenkte på kjæresten. Jeg tenkte på jentene. Jeg gledet meg jo veldig til å se de igjen.
Jeg la meg på hjul etter en veteranbil, og sa mentalt allerede farvel til Sverige. Farvel til sommerferien 2026.
Ut av høyttalerne strømmet fortsatt Kent. Barnekoret på “Dom som forsvann” sang av full hals. Det gikk opp et lys for meg. De sang til meg:
Man blir trött på ditt jävla gnäll
Man blir trött på ditt jävla gnäll
Man blir trött på ditt jävla gnäll
Da jeg kom til Charlottenberg gikk jeg rett inn i grensehandelmodus. Akkurat som ved en ordinær Harrytur på en hvilken som helst lørdag resten av året. Handlet litt remedier på tilbud på Dollarstore for å fylle opp lageret. Kjøpte litt snop og kjøtt på kjøpesenteret og etterhvert Hypermat.
Jeg kom på at jeg ikke egentlig hadde spist siden frokosten i Mariestad. Det eneste stedet som fortsatt var åpent var Burger King, så jeg stakk dit og bestilte meg en dobbel Whopper med ost. Valgte “spis her”, for å ta en siste pust i bakken før den lange reisen hjem til Vingnes. Fikk allikevel bestillingen i en grå take-away pose. Ble så perpleks at jeg bare tok den med ut igjen i bilen. Tok et par solide biter, og startet bilen.
Dett var dett, tenkte jeg, og svingte utpå vegen i retning Riksgrensen. Tok en ny bit av burgeren, mens jeg beundret solnedgangen utenfor vinduet, og etterhvert så at skiltene endret seg fra gult-blått til rødt-hvitt.
Jeg satte på sangen, som jeg hadde hørt på repeat de siste timene, fra start igjen - og kjørte inn i solnedgangen for siste gang denne sommerferien.
Tänd eld på dina tankar
Med dina svarta tysta tårar
Och vi vet och du vet allt tar slut
