I dag våknet jeg rett før sju av at sola stekte inn gjennom bakruta, og jeg var kokvarm nedi soveposen. Jeg hadde sparket ned gardina på bakruta i løpet av natta, og Mondebobilen var nå som en Biltema-kjølebag satt på varm. Jeg åpnet opp sidedøra for å få litt frisk luft, og lente meg frem for å montere på igjen gardinene. Da merket jeg at vestrearmen overhode ikke ville lystre. Jeg kunne knapt løfte den, og noe grep med hendene hadde jeg ikke.
De første jeg gjorde var å begynne å krisemaksimere. Var dette det første tegnet på Parkinsons? ALS? Infarkt? Så fikk jeg meg selv ned igjen på jorda, og innså at jeg nok bare hadde ligget oppå armen i løpet av hele eller deler av natta, og at den bare sov fortsatt. Jeg brukte høyrearmen til å støtte og styre den, slik at jeg fikk kneppet på gardinene, og la meg ned igjen.
Jeg måtte ha blitt borte igjen, for klokka nærmet seg halv ni neste gang jeg så på den.
Da hadde flere av de andre på denne midlertidige campingplassen allerede stått opp. Noen var godt i gang med frokosten, og andre badet.
Jeg ålet meg ut sidedøra, og gikk rundt for å åpne bakdøra. Satte meg i bagasjerommet for å summe meg litt, og begynte etter hvert å ordne meg litt enkel frokost. Rundstykker med ost og skinke, og en liten Arla-lettmelk.
Kattedama ved siden av meg var også våken, og satt utenfor den hjemmebygde bobilen sin og spiste grøt med bananskiver, og drakk kaffe fra ei presskanne. Noen kjører en litt annen standard, tenkte jeg.
Katta Amina var også våken, og snuste rundt på plassen i den lange løpestrengen sin. Hun var veldig nysgjerrig på soverommet mitt, og mens jeg tok en raus bit av rundstykker, så hun sitt snitt og hoppet baki.
Eieren ble litt stresset og spurte om det gikk bra. Jada, sa jeg - så lenge den ikke stikker hull på liggeunderlaget med klørne sine. Hun kunne jo ikke garantere noe, så lokket den ganske raskt tilbake - først etter katta hadde lekt litt med de svarte, spennende gardinene.
Etter frokost tok jeg en deilig svømmetur i Römsjön. Jeg svømte ut til ei lita flytebrygge, som lå litt lenger ut enn hovedbygga fra land. Der kunne jeg ligge helt alene i sola, og bare nyte varmen. I dag var det spådd over 30 røde, og gradestokken nærmet seg nok allerede det.
Jeg svømte meg et par turer - den siste helt innsvøpt i Dobbeldusj. Så svømte jeg tilbake til land, og la meg på håndkleet i gresset for å soltørke litt.
Etter noen minutter ble jeg utålmodig av at klokka gikk, og ruslet tilbake til bilen. Jeg pakket sakene mine, og ryddet opp isoverommet, slik at det atter en gang transformerte seg til et ordinært baksete og bagasjerom. Etter å ha hatt fem siste minutter i den sammenleggbare Biltema-stolen, slo jeg sammen den også. Dyttet den inn ved siden av campingbordet og klesbagen. Jeg fisker frem et ark fra dashbordet, og skrev safe travels - and good luck with your new puppy og stakk inn den åpne bakluka der Amina lå og knasket på litt kattemynte. Matmor satt nede på brygga med tyskerne som hadde kommet på andre siden etter at jeg la meg i går kveld. Jeg tenkte det var høflig å på et eller annet vis si hadet da jeg dro.
Så rygget jeg ut, og kjørte ut av plassen som den første. Foreldrene til et knippe av storfamilien fra Køln satt utenfor den modifiserte brannbilen da jeg passerte. Vi vinket til hverandre, og så fortsatte jeg ut på småveiene i retning Husqvarna og Jönköping.
I Jönköping hadde jeg kun én eneste plan. Jeg hadde ingen interesse av å traske rundt i en by på denne størrelsen, men jeg hadde sett meg ut platebutikken South End Records. Den lå litt utenfor selve turistsentrumet, så jeg jukset litt og tastet inn adressen på GPSen før jeg rullet inn i byen.
Turen fra nattens camp og Jönköping gikk på rundt 20 minutter, men kontrastene var store. Heldigvis var det forholdsvis lite trafikk dit jeg skulle, og jeg kom rett på uten problemer, og parkerte på gata utenfor.
Inne i butikken var det folketomt, sett bort i fra de to karene i slutten av 50-åra som jobbet der. De stod og skravlet, og drev med noe forefallende på bakrommet bak kassa. Jeg spurte om et par nyere titler før jeg begynte å kikke selv, men han som svarte poengterte at de stort sett hadde brukte utgivelser, selv om en del av platene fortsatt var wrapped in plastic, og utspilt. Mye hadde de nok forseglet selv, og de hadde satt på gode, informative lapper om ev..tilstand og testspilling.
Jeg skred til verket, og bladde meg igjennom store deler av sortementet. Der artigste var én seksjon blant CD-platene, som var merket “litt smalere ting”. En del lokalt, mye usignert, og en del promoer. De hadde vært nøye med å skrive sjanger på merkelappene som satt på, og jeg bladde meg forbi både “alt rock”, “instrumental rock” (som jeg mistenkte var post-rock), “indie”, “synth pop” osv.
Alle disse var priset til 49 kroner plata, så jeg bestemte meg for å finne to som så spennende ut for bilturen videre. Jeg trengte jo å gi Kent, Niklas Strömstedt, Marry Me Jane og Jocelyn High ei pause snart.
Testing testing. Har jeg mobildata? Ja, så visst! Tilbake til Jönköping!
Jeg plukket med meg plata med instrumental rock, da jeg fikk verifisert at det var et for meg ukjent tysk postrock band som het Fargo. Tror mot sjangeren bestod den av fire lange låter, som alle hadde tyske byer som tittel.
Den andre jeg ikke klarte å gå fra var mer bingo. En fyr som het Tonic Holgersson. Albumets tittel var det som var avgjørende for meg: Sentimentalsjukhuset. Mitt i ordspillgryta jeg liker så godt!
Jeg fant også ei vinylplate, som jeg anså som et aldri så lite funn, ikke minst til prisen. De skulle ha 99 for den, men da han slo inn platene, sa han bare du skal få den for 80. Litt av en kontrast til kremmerne i Tyrkia tidligere i sommer, gitt.
Jeg takker for handelen, og gikk rett i bilen. La de to CDene lett tilgjengelig, slik at jeg kanskje kunne ta en lytt allerede etter at jeg hadde kommet meg ut av Jönköping, og i retning Hjo, langs den vestlige innlandskysten av Vättern.
Jeg bryter inn nok en gang fra en rasteplass utenfor Tived nasjonalpark. Spoiler alert! Ja, det var visst der jeg havnet til slutt - men uten å sjekke signalene. Når handler vel ikke denne turen om å være på nett, men uten nett, ingen blogging. Ingen blogging, ingen hukommelse. Joda, sier dere sikkert. Hvorfor skriver du det ikke ned i ei bok? Hvorfor er du så besatt på å dele alt sammen med Gud og hvermann? Det er stort sett alt for langt, og for lite spennende. Repetativt også, til tider. Mye sutring på dårlig vær. Klaging på alt for lite ferie til tross for at jeg snart har brent 5 hele uker. Alt for mange bilder av kjedelige kirker og dårlig komponerte spontanøyeblikk av en natur fra bilvinduet, som ofte ikke ser noe særlig anderledes ut enn rundt der du kommer fra hjemme?
Ja, også glemmer du å lagre. Du mister masse tekst som du ikke gidder skrive på nytt. Sannheten er at jeg ikke husker den. Alt kommer bare som en strøm. Så skylder du på Squarespace eller dårlige signaler, for det som bare er din egen sløvhet. Din egen feil. For hvem bryr seg egentlig?
Får jeg lagret dette, så lar jeg det stå - tenkte han. Han som var så pretensiøs at han omtalte seg selv både i første- , andre- og tredjeperson. Makan.
Tilbake til etter Jönköping. Jeg hadde siktet meg inn på Hjo. Ikke for noe annet enn at vi hadde en ferie i vennegjengen dit rundt 2000 en gang. Husker ikke eksakt året, men har en del av det på tape. Ekte, gammeldags tape.
Jeg kom ikke lenger enn til et severdighetsskilt som pekte i feil retning, fire kilometer innover på en liten vei. Forbi krøttere, EPA-traktorer og digre, ordentlige traktorer. Der var det visst nok ei kirke. Hadde jeg ikke sett nok slike? Tydeligvis ikke.
Jeg angret meg flere ganger på turen, og vurdere både svinge mot Tidaholm eller Mullsjö. Nå hadde jeg imidlertid kommet så langt. Så…
Jeg parkerte utenfor, sammen med et knippe andre. Stort sett svenske pensjonister, og en og annen mellomeuropeisk bobil. Gikk ut. Så på kirka.
Prøvde komme meg inn. Døra var åpen. Jo, den var pen fra utsiden, men det var visstnok dekoren inni som var spesiell. Jeg døra. Gjør døren høy, gjør porten vid. Habo kirke, her kommer jeg!
Jeg kom til ei ny dør. Syntes jeg hørte stemmer innafor. Fikk den ikke opp på første forsøk. Tenkte det kanskje foregikk noe rituelt der. Noe jeg ikke burde kræsje. Fikk igjen, uten å se så mye som et interiørt dekor. Vurderte en kirkekaffe på plenen, der den svenske kyrkan bød på fika. Altså, jeg måtte ha betalt for den. Droppet det. Droppet Mullsjö. Holdt på planen om Hjo. Kjørte ut igjen på vei 195.
Jeg hadde ikke kjørt veldig langt før jeg lot meg lede igjen. Nok et skilt som fikk meg til å endre kurs. Legge inn et stopp jeg aldri hadde sett for meg i svingen før. Gate Bison Farm. Ikke gate som i Wire-Gate, men som i den svenske grenda Gate. Med e.
Jeg kjørte inn nok en krøttersti. Oppover, gjennom et skogholt. Måtte stoppe for en hare, som helt perpleks bare frøs til i skråningen ved siden av veien.
Så var jeg plutselig der. Gate Bison. En vaskekte bisonfarm rett over fylkesgrensa til Västra Götaland.
Jeg rattet oppover en grusvei, og parkerte på et oppskilta område rett før selve gården. Flere hadde latt seg friste her også.
Gården hadde en egen pub og restaurant, og et eget gårdsutsalg. Der kunne jeg få kjøpt frossen entrecote av bison eller hva enn jeg måtte ønske. Ikke noe å satse på i en ustabil kjølevarmebag på 12-volts.
I stedet ruslet jeg en runde rundt låven. På nedsiden må en hel haug med bison på bakken, og prøvde ignorere både insekter og turister. På grusplassen mellom innhegningen og låven hadde gårdbrukerne tilrettelagt for en bobilparkering. Der hadde et par håndfull svenske pensjonister etablert seg, med utsikt over både Vättern og bisonflokken. Små kalver var det også der, hvis det heter så.
Artig dette, tenkte jeg. Tok noen bilder og en snutt med det gamle digitale videokameraet, som nok en gang fikk være med på tur uten å bli nok brukt.
En del barnefamilier hadde samlet seg inne i restauranten. De ventet på at klokka skulle bli to, for da klinket de til med bisonsafari. Jeg hadde egentlig sett nok på egenhånd, men jeg kunne da ikke finne på å forlate dette stedet uten å ha smakt på bison!
Jeg ruslet inn, og bestilte det billigste de hadde med bison. En smørgås med noen få skiver med roastbiff av bison.
Den smakte godt, den. En slags waldorfsalat uten nøtter, og en skive brie fulgte til. Bisonkjøttet smakte litt strammere enn ordinær roastbiff. Kanskje litt mer fjøs, uten at det var noe mer negativt enn at østers smaker fjære.
Jeg kjøpte en kaffe også, bare fordi jeg ikke hadde fått vært på et konditori for dagens kopp enda.
Så ruslet jeg tilbake mot bilen. Passerte flere nye turister på vei oppover. Koblet til det som skulle kobles til i bilen, og dro derifra.
Nå var jeg plutselig ikke langt unna Tidaholm. Jeg bråbestemte meg derfor for å svinge bortom der før Hjo.
Tidaholm var en søvnig liten by. Mest sannsynlig et tettsted. Det var få folk i gatene, og ikke mange butikker. Røde Kors sin loppis hadde stengt klokka to, på en ukedag i juli. Turistene var tydeligvis alle i Hjo, som jeg husket fra sist tur dit at var smekket med folk på sommeren.
Jeg fikk om ikke annet fotografert og beundret et par nye, gamle lysskilt. Fy flate så fine de er.
Plutselig fikk jeg øya på kirka også. Ingenting spesielt med den, men nå har det liksom blitt en greie av det også. Ja, også litt natur. Ei lita å som rant bekymringsløst gjennom den folketomme småbyen..
Nå da. Nå kunne jeg endelig følge opprinnelig plan: å kjøre til Hjo. Ingen flere finter. Bare straka vegen.
Det gjorde jeg, og Hjo var omtrent som jeg husket det. Et overfylt turiststed helt nede ved Vättern, med en haug med turister på uteserveringene i sentrum, og gatene rundt de mange kunst- og håndverksbutikkene.
Jeg for min del bare kjørte igjennom. Jeg så ikke et eneste gammelt lysskilt, og Guds sendebud var outsourcet til DHL.
Så jeg kjørte videre. Langs Vättern, og de fine jordene som strakk seg helt ned til kanten av Sverige nest største innsjø, som også noen steder virker endeløs som havet, hvis man får riktig vinkel på utsikta.
Nå hadde jeg ingen plan. Klokka hadde bikket fire, så kanskje jeg burde sjekket Park4Night? Erfaringen tilsa at det var rift om plassene, og det lønte seg nok å komme før seks for å få plass. Spesielt i de områdene hvor det var mange tyske turister; altså overalt.
Jeg stoppet på en rasteplass ved Koviken for å sjekke kartet, og for å ta en beinstrekk nede ved vannet. Flere hadde stoppet for å spise nede ved vannkanten, og noen badet. Vättern var utrolig klar og flott akkurat her, og lyden av bølgene som skvulpet inn mot steinene smurte øregangene som balsam.
Jeg hadde to alternativer videre. Enten komme meg tvers over i retning Vänern, og ta peil på Mariesrad - eller snu, og kjøre inn i retning Tived Nasjonalpark, som visst nok skulle være et skikkelig skue. Camping var ikke lov i nasjonalparken, men jeg hadde sett at det var en del Park4Night-plasser i tett tilknytning. Alle ganske langt utenfor allfar vei, der jeg sikkert måtte sjanse på å kjøre frem og tilbake et stykke hvis det var opptatt. Oddsen var kanskje mot meg også, siden dette, som Hjo, sikkert er et sted som trekker mange turister.
Jeg klarte ikke bestemme meg, men skjønte at jeg måtte handle litt mat før jeg kjørte innover i ingenmannsland, som faktisk området rundt Nasjonalparken ble omtalt som i riktig gamle dager.
Det mest praktiske var da å kjøre de snaut tjue minuttene opp til Askersund for å handle. Der lå nærmeste butikk, og da slapp jeg kjøre langt tilbake samme vei som jeg kom fra. Jeg hadde egentlig en plan som å styre unna Askersund. Det er et nydelig tettsted, der jeg har vært flere ganger tidligere både med og uten barn - men også et sted som er som et fluepapir for turister..
Men la gå. Handle litt måtte jeg, så da fikk det bli Askersund igjen. Jeg satte på den tyske post-rock plata på full spiker, og svinge ut på veien igjen - vel vitende om at jeg sikkert var fremme før første spor var i mål.
Da jeg kom til Askersund var sentrum som spådd pakket med turister. Jeg snirklet meg forbi de som gikk i bredden over brosteinen, der bilene også hadde lov til å kjøre, men de myke trafikanterne hevdet sin rett, og fant tilbake til en butikk jeg husker vi var på sist, litt i utkanten. Jeg handlet noe småtteri bare, og svingte ut igjen på hovedveien i retning sentrum igjen. Jeg hadde nemlig spottet en Sibylla ved avkjøringen til Askersund sentrum, og det hadde jo vært deilig å slippe steke pølser igjen i kveld. Hvis jeg en gang fant meg et sted for natta.
Jeg kjøpte meg en burger og en kopp med kaffe, og benyttet meg av porselensfasilitetene mens jeg ventet. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men nok til at jeg slapp å styre med primusen senere.
Jeg sjekket appen for noen mer konkrete alternativer, og peilet meg ut en tre-fire aktuelle. Disse lå et stykke tilbake mot der jeg hadde kommet fra, bare litt lenger inn i landet, og i nærheten av nasjonalparken sitt område.
Først prøvde jeg meg på et sted ved innsjøen Unden, der tilbakemeldingene var at vannet var ubeskrivelig klart, og deilig å ta morgenbadet i. Det var nedfelt i reglementet på stedet at kun tre bobiler var lov. Det stod ingenting om stasjonsvogner, og selv om jeg sikkert kunne stått på et utall områder uten problem, så valgte jeg å forholde meg til Forden som den Mondebobilen den nå var.
Da jeg omsider kom frem, så var klokka blitt rundt seks - og på plassen var tre bobiler allerede sirlig parkert for natta.
Dermed dro jeg videre til de neste to alternativene. Disse lå en snau halvtime lenger sydover, og først måtte jeg noen kilometer tilbake fra der jeg kom fra.
Begge disse hadde visst nok også plass til tre bobiler hver, men noen hadde skrevet i anmeldelsene, på den siste av de to, at det også fungerte med seks hvis de var små.
Mondebobilen var liten i dette selskapet.
Jeg tok av i retning nasjonalparken, langt inne i den svenske bushen. Hadde forventet meg grusveier, men kjørte på helt grei oljegrus. Plutselig oppdaget jeg at måleren snart var nede på reserven. Jeg hadde ikke fulgt med i timen, og nå var jeg trolig milevis fra nærmeste bensinstasjon. Jaja, det var vel ikke så langt - selv om jeg visste av kartet at jeg måtte hele veien tilbake samme vei hvis begge disse også var fulle.
På den første kunne jeg sikkert på lirket bilen ved siden av en tysk bobil, som stod helt på enden. Området var imidlertid ikke spesielt fint, og jeg ville stått i en ganske bratt helling. I motsetning til proffene med bobiler, så kjører ikke jeg rundt med såkalte levellers baki.
Nå krysset jeg fingrene for det tredje, og reelt siste alternativet før jeg eventuelt måtte fylle mer diesel, og kanskje kjøre helt tilbake til Karlsborg, ved Väneren midt mellom Hjo og Askersund.
Fru Fortuna! Der hadde tre bobiler linjer seg opp på den ene siden. Jeg tok siste anmelder i appen på ordet, og sjanset på at det fungerte å rygge seg inn via a vis.
Det gjorde det. Det ble rikelig med plass foran meg til at alle som én kom seg ut, hvis de hadde planer om å dra tidlig i morgen.
Jeg parkerte, og ordnet til sengeplassen, før jeg satte meg ute i campingstolen min. Mygg og andre insekter kretset rundt hodet mitt, men etter noen solide doser meg myggspray, så ble de heldigvis langt mindre interessert.
Jeg spratt en hveteøl jeg hadde kjøpt på Xtra i Askersund, og beundret utsikten mot Bergsjön, på andre siden av veien. Bak rasteplassen, på min side av veien, lå vannet som het Kvarnsjön.
Like etter kom en gigantisk tysk bobil, som snuste på det ledige arealer rett bak meg. Den kjørte først forbi, men kom etter noen minutter tilbake for å teste. Siden den hadde stengt utfarten for de to innerste på den andre siden, så prøvde den heller å lukeparkere bak meg. Med litt guiding av kona og sønnen, så klarte tyskeren det på mesterlig vis - og han finn en tommel opp av den igjen selverklærte basen av plassen; moi!
Jeg hilste kort på gjengen i den siste bobilen. De hadde vært og gått i nasjonalparken i hele dag, men foreldrene hentydet vel at sønnen, på rundt 14 vil jeg tippe, kanskje ikke hadde vært like begeistret som dem. De bekreftet at de også hadde brukt Park4Night-appen, men sa at dette var første stedet de hadde prøvd i kveld. Flaks!
Jeg tror appen har fått en skikkelig oppsving i antall brukere siden sist jeg brukte den for to år siden. Det er på mange måter bra, men da blir det mer og mer sjeldent at du får perler langs veien for deg selv.
Dette var i alle fall litt av en perle. I morgen er jeg fristet til å få med meg litt av nasjonalparken, men det krever en del gåing, og jeg tror hverken crocs eller converse er anbefalt skotøy. Så kanskje det i stedet blir en tur hit med hele gjengen en gang?
Resten av kvelden nøt jeg utendørs. Det var den beste kveldstemperaturen jeg hadde hatt på turen. Dagen hadde også vært glohet. Jeg liker det bedre enn hvis det hadde vært kaldt, men aircondition-anlegget fikk jobbe bra tidligere idag, da gradestokken i bilen peaket på 35.5 varmegrader like utenfor Tidaholm.
Da sola trakk seg tilbake ruslet jeg meg en tur ned til Bergsjön på andre siden av veien. Der satt jeg på en stein og bare var. Så på de vakre skyene. Fargespillet som kontinuerlig endret seg i forskjellige toner av blått, gult og lilla. Lyden av spreke 400 grams regnbueørreter, som brøt vannskorpa som lekne delfiner.
Det var synd jeg ikke tok med stanga allikevel. Hadde jeg løst fiskekort og prøvd meg her, så hadde det sikkert vært gode sjanser for napp.
Ved ti-halv elleve-tida begynte insektene å bli mer interessert igjen, så jeg ruslet tilbake i retning bilen. Midt i idyllen holdt jeg på å tråkke rett i ei dynge med folkemøkk. Folk, ass. Eier ikke skam?
Jeg trakk etterhvert inn i bilen, som var både tett og klam.
Det blir i alle fall ikke aktuelt å krype ned i soveposen i natt. Og så får vi se om jeg klarer å unngå sove på armen, som fortsatt er litt rar, og hvor lang tid det går før jeg i desperasjon bare må åpne opp sidedøra på vidt gap for å få luft. Egentlig burde jeg hatt oppe noen vi vinduer, men jeg tar heller tett luft enn masse myggstikk
Jeg gjorde noen iherdige forsøk før jeg sovnet på å få ferdigstilt innlegget og publisert, men måtte gi opp på grunn av dårlig dekning. Så sovnet jeg.