I dag våknet jeg før sju, og kjente umiddelbart en diger klump i magen. Det var ikke hamburgeren fra i går, men følelsen som alltid kommer når jeg kjenner på at sanda her i ferd med å renne ut av sommerferietimeglasset.

Jeg våknet i sjudraget av at vinden utenfor skar som skjemme kniver inn i øregangene gjennom de upålitelige voksproppene. Jeg hater vind mer enn Børretzen hater måker. Tar gjerne en flokk måker i stedet, ass. Anyday.

“Du er som en tater, du!” Ordene kom fra min mor, da jeg ringte henne rett etter å ha pakket ferdig bilen og hadde kastet meg ut igjen på road trip uten noen plan.

Det begynner å bli lite spennende å melde om fra strandlinja i Tyrkia. I går lovde jeg at vi skulle gå i krigen i dag morges, men det var vi ikke våkne nok til å gjøre da alarmen ringte første gang.

Det var tre særdeles trøtte typer som så vidt klarte å åpne øynene etter tredje slumringen av alarmen i dag morges. Da nærmet klokka seg allerede ni - det kritiske punktet for å ta opp kampen med solsengmafiaen.

Så var dagen kommet. Årets store reise lå foran oss. Tyrkia, here we come! Dagen kunne vel ikke begynt bedre enn da jeg litt før klokka 11 åpnet telefonen, og så bilder av snø i høyden hjemme, Jeg leste meldinger om 2 fattige grader natterstid. Norsk sommer; not ftw!

Siste dag i Göteborg startet med at alarmen gikk, og fattern spratt ut av senga for å unngå at den vekket resten. Jeg hadde allerede vært våken noen minutter, og bare slappet av i senga til lyden av passerende trikker og våkne parkfugler. Jentene sov tilsynelatende fortsatt, men nok en gang tok ikke lang tid før de også gløttet på øynene. Like greit. Det var jo siste dag. Frokost og pakking før utsjekk, og deretter ut på veien.

Øynene åpnet seg på tredje dag i Götariket først langt over klokka ni, og tilsynelatende var resten av rommet fortsatt i drømmeland. Jeg gjorde et diskret og forsiktig forsøk på å åle meg ut av senga for å fullføre det jeg aldri fikk avsluttet i natt - det evinnelige blogginnlegget fra dag 2.

Klokka ringte kvart på ni på rom 433 i Majorna, og da jeg reiste overkroppen halvveis opp fra den gigantiske dobbeltsenga, så jeg rett inn i øynene på 12-åringen, som lå i overkøya vis-a-vis rommet og fulgte med på om noen andre snart skulle våkne.

Søndag før første offisielle feriedag, sommeren 2026 - og det hviles tradisjon tro ikke på laubærene. Juni har vært beinhard både i forhold til stor arbeidsmengde, men også i form av alt for lite søvn over tid. Ene og alene selvforskyldt. På grunn av fotball-VM.