I dag våknet de to eldste allerede i seks-draget, og kikket på hverandre med smale øyne, før begge heldigvis duppet litt av igjen. I underkøya rett under meg sov 11-åringen fortsatt som en stein, men da fattern hoppet ned på gulvet litt etter sju, så åpnet hun også gluggene så vidt. Hun hadde imidlertid ingen plan om å stå opp, og snudde seg bare rundt med ryggen til, og forsvant inn igjen i drømmeland.
Planen i dag var å ikke sove bort sommermorgenen. Jeg stakk derfor bort og tok meg en grytidlig dusj, og da jeg kom tilbake var Iris oppe, og Evelin litt på gli.
Vi spiste en rask frokost med dyrekjøpte rundstykker forkledd som ciabatta, og begynte å pakke.
Jeg hadde satt som mål at vi skulle sjekke ut til ni, og vi var ikke langt unna. Kvart over ni leverte vi nøkkelen i resepsjonen, og takket for oss.
Dagens første - og eneste - plan var å stikke innom Eko-butikken utenfor Gävle. Derfor svingte vi ut på E4, og kjørte straks vegen til byen med omtrent akkurat 100 000 innbyggere.
Jeg kan ikke huske at jeg var innom sentrum i fjor, så derfor tenkte vi det også kunne være en god plan. Loppis eller platesjapper var fortsatt et ønske fra de to eldste, så jeg plottet inn en platebutikk, som virket være litt ala den i Hudiksvall, på Google Maps.
Da vi etter en halvannen times kjøring parkerte et par kvartaler unna foreslått adresse, så hadde vi bygget opp en viss forventning. Vi hadde hørt gjennom et par av CDene jeg kjøpte på slump og magefølelse i Hudiksvall, uten at noen fenget nevneverdig. Dermed var ett av prosjektene ei ny plate for veien.
Da vi ankom adressen der butikken skulle være, så ble vi imidlertid kun møtt av ei sjappe som tilbød Thai-massasje. Det hadde sikkert ikke vært dumt etter så mange mil i bil, men det var tross alt ikke det vi var ute etter.
Litt skuffet bevegde vi oss tilbake mot bilen. Vi tok ei ny rute, gjennom en park, og forflyttet oss litt nærmere det som så ut som hovedsentrum.
Der parkerte vi på nytt, og fant etter hvert gågata. Klokka nærmet seg elleve, men det var forutsatt ganske folketomt. Det var knapt butikker oppe heller. Tydeligvis åpnet de fleste som ikke lå i et kjøpesenter først klokka elleve.
Da fikk det være. Vi strenet tilbake til Mondeoen, og kjørte ut av sentrum i retning Eko, som lå i retning Sandviken.
Kjøpelysten var derimot overraskende liten hos jentene, som stort sett bare kikket. Det vil si helt til vi kom til godisavdelingen. I sommer har hver bidige dag vært litt lørdag, men sånn får det nesten bli når vi er på road trip.
Noen i trioen vår er flinkere til måtehold enn andre, så Iris var den som forholdt seg mest edruelig foran den gigantiske smågodt-veggen til 7,90 for hektoen.
Iris på sin side fikk mer lyst på et fantastisk kult Haisommer-legosett, og jeg måtte jo innrømme at det var grisetøft sjæl.
Jeg fant imidlertid et annet produkt som skrek navnet mitt enda høyere - og også Evelin sitt. Vi er de to eneste som elsker sylteagurk, så da fikk vi selvfølgelig nesten stjerner i øynene da vi så at vi kunne få det som snacks. I retrospekt burde vi jo prøvd, men importprisen fikk oss til å stå over.
Vi var i grunn ferdighandlet og fornøyd med smågodtet, samt noe annet småtteri. Fattern fikk blandt annet kjøpt seg i ny dusjsåpe, siden den han hadde tatt med seg allerede hadde blitt tom - og Evelin måtte så klart ha seg litt mer kosmetikk. 11-åringer i dag, ass.
Etter å ha betalt, så fant vi ut at vi skulle kaste i oss litt billig lunsj på veg ut. Prisene i cafeen på Eko var på IKEA-nivå, og enda rimeligere. Vi gikk for to pølse i brød, én fransk hot dog, og ei Budapest-kake, som skulle deles på alle, til dessert. I tillegg ble det to stk drikke, og én kaffe. Prisen for alt sammen? 199 kroner.
Nå er det jo ofte slik at du får det du betaler for, men vi ble faktisk positivt overrasket tross alt.
Gode og mette på dårlig mat, så fant vi tilbake til den kokvarme bilen. På den 11. dagen har vi fortsatt til gode å se temperaturer under 25 grader, og i dag var den godt over 30 igjen.
Vi kjørte på med aircondition på full spiker, og plottet inn neste etappe. En vei jeg aldri hadde kjørt før - vei 56 sørover mot Heby.
På grunn av temperaturen både i hodet og på telefonen, så skrudde jeg aldri på veibeskrivelsen, men tenkte bare følge skiltene. Ut fra Eko kom jeg meg raskt inn på 56’en, og jeg var spent på om vi kom til å ramle over noe spennende på veien.
Da jeg plutselig skjønte at vi nærmet oss Sandviken, så skjønte jeg at jeg hadde kastet meg ut på 56’en i feil retning. Rullegardina gikk ned et lite øyeblikk, og jeg forbannet meg selv. “Vi må snu! Jeg har kjørt feil”. Så kom jeg heldigvis til meg selv igjen. Det er jo ikke noe som heter “å kjøre feil” på blåturer uten en bestemt destinasjon. “Æsj, vi bare tar en annen vei i stedet”, sa jeg. Mest høyt til meg selv. Jentene kunne ikke brydd seg mindre om hvilken rute, eller hvilken vei.
Det ble i stedet så vi tok 64’en i retning Avesta. Eneste planen jeg hadde i bakhodet var å komme oss i retning Karlstad, for jentene har et ønske om Charlottenberg før retur Norge på søndag eller mandag.
Denne gangen skrudde jeg på veibeskrivelsen på Google Maps, og endelig var vi på rett vei. I alle fall på vei igjen.
Etter noen kilometer spottet jeg et skilt som sa loppis og café, og svingte bilen over motsatt fil, og inn på en mindre veg.
Etter å ha ventet på et forbipasserende tog, så snirkelet vi oss videre gjennom noen grender, og over på en liten grusveg, før vi til slutt ble rutet inn på et lite, koselig gårdstun midt ute på den svenske landsbygda.
Der ble vi først møtt av en gjeng frittgående høns, og en stolt hane som ville hilse på de fremmede gjestene fra Norge.
Like etter kom mor i huset ut, og ønsket oss velkommen. Hun var litt mindre pratsom enn hun vi traff på utenfor Fönebo i går, men kunne i alle fall fortelle at hun hadde jobbet i Norge en gang, og ikke skjønte hva vi mente med glass. Så fortalte hun at de hadde god gårdsis i kafeen, som vi ble anbefalt å prøve.
Først gjorde vi en runde på låven for å se etter noen spennende skatter. Jeg fant et artig hjemmelaget skilt, som var nytt og muligens laget av mor sjøl, eller noen andre lokale kreative.
Innerst i kafeen var det også en del lokale produkter til salgs, alt i fra håndlaget keramikk, såper og syltetøy.
Vi nøyde oss derimot med en glass fra Mårten i Hästbo.
Vi takker for oss, og kom oss ut igjen på vegen. Da kjørte inn i tettstedet Horndal, så fikk fattern en ny loppis-raptus, og svingte brått inn på en liten parkeringsplass på høyre side.
Innenfor døra møtte vi det som muligens var HF selv. Han så ut som en Hasse Fredriksson, men ikke vet jeg. En pratesalg skrotnisse i 70-åra, som hadde overpriset alt skrotet han hadde klart å få plass til i lokalet. Ingen verdens ting under 25 kroner, og dyrere plater enn på BOS til tross for langt dårligere kvalitet. Selv spilte han dansebandmusikk på fulle mugger fra en gammel, bærbar CD-spiller bak disken.
Da han skjønte vi var fra Norge, sa han at han hadde en flickvän som var fra Brumunddal. Verden er jo ganske liten, tenkte jeg, og svarte at det ikke var så langt i fra der vi kom fra.
Vi dro igjen uten å legge igjen ei krone, og det var nok like greit.
Neste stopp på turen ble i Avesta. Vi fikk øye på en diger Dalahest, som fattern gjerne ville ta i nærmere øyesyn. Ikke fordi han er veldig opptatt av Dalahester, men fordi den var enorm - og at de i stedet for en fyrstikkeske hadde satt opp et skilt som viste svenske Armand Duplantis sin verdensrekord i stavsprang ved siden av, som referanse. Det er vel bare en snau måned siden at den ble justert, fra 6.27 til 6.28. Grunnen til at den står her er ikke ene alene for å være en referanse for hesten, men fordi svensk-amerikanske Duplantis en gang konkurrerte for Avesta. Mora han kommer nemlig fra denne byen.
Ikke vet jeg om det var derfor det kunne virke som vi var i en storby i USA med tanke på trafikkbildet. Her kom det køer av biler i alle retninger, og det var et mareritt å skulle komme seg fra det ene stedet til det andre. Vi svingte nemlig også innom Sveriges roligste butik - med spørsmålstegn bak.
Ikke før vi hadde gått inn merket begge de to eldste at de måtte på do, så vi kastet oss i bilen igjen, og dro til nærmeste bensinstasjon. Der stod køa til dassen ut av døra, så vi dro videre ned til Dollarstore, der vi kunne valse rett inn på det ledige toalettet i gangen. Deretter ble det nok en tur innom Pickaboo, for 11-åringen ville se mer. Uten å ha utrettet stort klarte vi på grunn av mye frem og tilbake, og tett trafikk og kø, å bruke omtrent en omgang med fotball - på i realiteten ingen verdens ting annet enn et dobesøk.
Klokka hadde nå begynt å krabbe fra oss. Klokka hadde med god margin bikket fire, og alle begynte igjen å bli lei av bilkjøring. Vi bestemte oss for å begynne å lete etter en camping for natta.
Først kjørte vi litt for fort forbi campingen utenfor Fagersta. Deretter fikk vi en kald skulder, og beskjed om at det var smekk fullt på campingen i Riddarhyttan.
Som en plan B fant jeg en AirBnB-leilighet i Lindesberg som var ledig, men 11-åringen elsker camping - og det gjør jo egentlig vi to eldste også, så vi ble enige om å gjøre et siste forsøk på neste - hvis det var noen neste.
Noen kilometer før Lindesberg var det skiltet til en camping 4 kilometer inn i gokk: Gusselby Annorlunda camping. Et annerledes og morsomt navn, om ikke annet. “Vi prøver!”
Etter langt om lenge gjennom jorder og kratt, og over usikrede togskinner, så kom vi frem til en liten camping ved den lille innsjøen Råsvalen.
Vi ruslet inn, og spurte om de hadde ei ledig hytte for natta. De to unge jentene som jobba i resepsjonen fniste av en eller annen grunn, kanskje fordi de ikke forventet seg besøk av en norsk skalla fyr i singlet med to døtre på slep, midt i ingensteder. Hun ene latet som hun sjekket ei ordrebok, og like etterpå ga hun andre oss nøkkelen til hytte nr. 6.
“Vi kommer straks tilbake”, sa jeg, “men først må vi inn til byen å handle litt”. Jeg så at resepsjonen også var rene nærbutikken, så fikk litt vondt av at vi sikkert burde lagt igjen pengene der - men i stedet ble det en ny tur ut gjennom kulturlandskapet, over togskinnene, og videre de 7 kilometerene inn til Lindesberg.
Der falt valget på en Lidl-butikk, der vi kjøpte med oss litt frokost, litt drikke - og gnocchi med diverse tilbehør, for å lage litt middagsmat i hytta.
Da vi gikk ut igjen av butikken kjente jeg noe besynderlig og fremmed på toppen av hodet, og i kinnene. Regndråper. De første på lenge, lenge.
Tilbake på campingen parkerte vi ved hytta, og pakket ut det mest nødvendige, siden det fortsatt var litt regn i lufta. Vi hørte torden i det fjerne, men det så ut til at de litt mørke skyene skulle styre klar av oss.
Jentene gikk ned for å sjekke ut den lille stranda rett nedenfor hytta, mens jeg begynte med middagen på koketoppen. Den var den mest moderne til nå, men samtidig den som tok desidert lengst tid. En god halvtime gikk før vannet til gnocchien kokte, så jentene ble engasjert til å dekke bord i mens, før de forsvant ut igjen for å sjekke ut resten av campingen.
Etter langt om lenge var det endelig klart for middag. Med hånda på hjertet det beste på lenge. Hvorfor bruke masse penger på mat ute, når man lager minst like god mat selv? Ja, jeg vet jo svaret. For å slippe jobben. Oppvasken. Frustrasjonen over trege koketopper.
Etter middag tok vi alle tre en dugnad på å rydde og vaske opp dekketøyet, før 11-åringen og jeg byttet til badetøy, og fikk oss et deilig svalende bad. Nå var det atter en gang skyfri himmel, og deilig sol.
Nede ved stranda hilste vi på to små hunder fra Stockholm; Keso og Albin. Det ble et veldig blidt møte med Evelin, mens fattern slo av en prat med matfar, som for ei uke siden også hadde vært i Nord-Sverige og kjent på solsteiken, på fluefiske oppi Abisko.
Etter å ha badet og tørket oss, flatet fattern ut på håndkleet i sola utafor hytta, og jekket seg en velfortjent, svensk-meksikansk butikkøl.
Deretter ble det litt kortspilling i gresset, kos i den vesle hytta, og en rusletur rundt campingen i solnedgangen. Da skjønte jeg vel hvorfor de hadde fniset litt i resepsjonen. Foruten de fra Stockholm, som bodde i ei annen hytte, og en tysk bobil, så var alle andre gjester fastboende campere med store spikertelt og Gud vet hva av utstyr.
Etterpå vi også fikk en oppdatering hjemmefra, og etterhvert pusset gebissene, og kom oss i påsån.
I morgen er det lørdag, og turen nærmer seg slutten. Vi skal ha en overnatting til i Sverige et sted, før det bærer hjem på søndag. Vemodig, men også gledelig ❤️