I dag tidlig våknet jeg, duppet av igjen, og halvvåknet igjen flere ganger, før alarmen til slutt ringte, og det var tid for å stå opp og starte med de faste campinghytterutinene. Jeg ordnet til frokost mens jentene dusjet, og etter frokost begynte de å rydde opp, mens jeg dusjet. Ved 11-tida var hytta klar til utsjekk, men jeg hadde lovet jentene minigolf før vi dro fra campingen, så før vi leverte nøklene fikk vi brukt opp 50 kroner i mynter, og hentet ut tre køller og baller - og gikk løs på de 12 banene i formiddagssola.
Iris vant for andre gang på rad denne ferien, med fattern på andre plass. Evelin gjorde en iherdig innsats, og ble belønnet med bronse. Tredjeplass er ingen nedtur, og ingen trenger å vite at det kun var tre deltakere - slik som i de gamle klubbrennene vinterstid på 80-tallet.
Første stopp for dagen etter at vi dro fra campingen ble Lindesberg. Der stakk vi innom en brukthandel, der fattern fant et belte han trengte til jhortsen sin, og Systembolaget - før turen gikk videre innom en av byens bensinstasjoner for å etterfylle litt sårt trengt luft i dekkene.
Så bar det i retning Degerfors. De to sikre planene våre i dag var at vi skulle på Allsvenskan-kamp mellom Degerfors og IFK Norrköping, og senere på kvelden ende opp på Ingestrand camping i Arvika, der vi hadde booket turens siste overnatting.
Ned til Degerfors skulle det ikke ta mer enn litt over én time, og kampen startet ikke før halv seks på ettermiddagen - så vi hadde et vell av tid til å ta avstikkere, eller finne noe spennende langs veien.
Da vi nærmet oss et lite sted som het Nora, så fikk fattern et innfall om å kjøre innom sentrum. Mest fordi Iris elsker Noora-karakteren i Skam, og jeg tenkte det var en artig greie.
Nora viste seg å overgå alle våre forventninger, hvis vi i det hele tatt hadde noen. Selve sentrumet, som lå oppå en liten høyde, så ut som filmkulisser fra en gammel, svensk film - eller en litt større Skomakergata. Jeg tenkte også at byen minnet meg litt om franske Riquewihr, som vi ramlet innom på turen vår i fjor - med mange spennende arts- and crafts butikker, en del dyre designbutikker, og ellers flust av matserveringer, cafeer og souvenirbutikker.
Det ble klart for oss med en gang vi rullet inn på den ene store parkeringsplassen i byen, at stedet åpenbart var en turistattraksjon - i alle fall for svensker. Vi så ingen norske biler, men byen var spekket med svenske turister, og en og annen mellomeuropeer.
For én som elsker gamle skilt, gamle bygninger, nostalgi fra gamledager - men også moderne design, så var det en rekke spennende steder å stikke hodet innom. Ungene var kanskje ikke like begeistret som far, men fulgte lojalt i mine fotspor for hver lille butikk jeg ville innom.
Spesielt morsomt syntes de nok det var, da vi plutselig fikk øye på en lokal “bakermester Snipp”, som kom syklende med dagens leveranse, iført full bakerhabitt inkludert bakerlue.
For min del ble jeg forelsket i mange av de gamle, autentiske kjøpmannsdiskene i flere av butikkene. Flere ganger har jeg tenkt at jeg gjerne skulle levd i gamledager, for ærlig talt - dette har så uendelig mye mer sjarm og eleganse enn dagens funksjonalisme.
Noen av butikkene kombinerte både nye og gamle ting, og kombinerte både salgsvarer med museumslignende utstillinger - som den ene butikken vi var innom som hadde viet en hel avdeling til gamle, analoge kameraer.
I en annen butikk med masse moderne design, fra så vel Kosta Boda som Le Cruset, men også lokale keramikkunstnere med mer, så fant vi i andreetasjen også en egen kunstutstilling.
Sånt er alltids stas å snuble innom, og om jentene ikke syntes det var så utrolig spennende, så syntes de det om ikke annet var underholdende å se på entusiasmen til fattern, og fange ham i noen meta-øyeblikk, der han suset rundt og dokumenterte.
I solidaritet med jentene, så droppet jeg flere av butikkene jeg hadde lyst til å stikke innom. I stedet bestakk jeg dem tilbudet om café og lunsj. Det kom antageligvis å koste, siden dette åpenbart var et yndet turistmål - men da vi så prisene i den kafeteriaen vi valgte oss ut, så ble i alle fall jeg positivt overrasket.
Vi gikk for en kombo med to bakte poteter, en prinsessetårta, to flasker brus, og en kaffe - og betalte ikke mer enn 300 kroner. Det ble helt perfekt på deling for oss tre, og alt smakte fortreffelig.
Jeg lar aldri sjansen gå fra meg til å nyte bakverk og kaffe på gammeldags dekketøy, så det gjorde at hele opplevelsen fikk et klokkeklart terningkast seks.
Nå hadde vi suset rundt i Nora i et par timer, og tenkte det var på tide å dra videre. Da vi kom til bilen stivnet 15-åringen til, og snudde på femøring. Hun hadde visst nok glemt igjen veska si på kafeen, og valset småstresset oppover brostensgatene igjen. Jeg kjørte etter i bilen, og fant igjen en lettet ungdom med veska under armen litt lenger oppi gata. Phu!
Nå bar det ut igjen på de svenske småveiene i retning Degerfors. Vi hadde ikke kjørt langt før vi så en folkemengde utenfor en kirke, på høyre side av veien. Jeg rakk ikke reagere kjapt nok til å stoppe, men tok en u-sving ved første anledning - og plutselig var vi på en kombinert baklukeloppis og veteranbilsyning in the middle of nowhere.
Ikke hadde vi igjen mynter, og de eneste kontantene far hadde var en vaskekte 500-lapp, og det var neppe noen som kunne gi igjen på den her - så vi endte opp med å bare se, men ikke kjøpe. Folk solgte alt mulig rart utenfor bilene sine, som var sirlig parkert i en sirkel på ei grønn slette vis a vis kirkegården. Her var det unger som solgte gamle leker, eldre kremmere som solgte gammelt skrot, og middelaldrene kvinner, som prøvde å kvitte seg med familiens gamle CD-samling. Noe for en hver smak var det også, alt i fra Thorleifs til Metallica.
Siden vi ikke hadde planer om å handle noe, så stakk vi relativt fort fra stedet med uforrettet sak - og denne gangen kjørte vi straka vegen til Degerfors.
I Degerfors stoppet vi først på en bensinstasjon i utkanten av byen for å benytte muligheten til å gå på do. Erfaringsmessig er ikke dassene på fotballstadioner et sted å være, og det kan bli lang og ubehagelig ventetid hvis nøden skulle oppstå.
På vei ut av dassen, så møtte jeg to jenter med IFK Norrköping-skjerf, så noen av bortesupporterne hadde nok tenkt samme tanken. “Det kommer sikkert til å bli bra med folk”, hvisket jeg til jentene. Norrköping ligger knappe to timer med bil unna, så jeg antok at en del også bare hadde tatt bilen opp.
Det var en del skyer over Degerfors da vi ankom hjemmebanen Store Valla, men temperaturen lå fortsatt på 25 varmegrader, og tidvis var solen sterk da den fikk ta tak mellom skydottene. Vi parkerte og gikk i retning inngangen, selv om det fortsatt var en god halvtime til dørene åpnet. Jeg prøvde overtale jentene til å bli med å rusle bort til sentrum, mest av alt for å slå ihjel litt tid - men de var ikke noe hypp på det. De ville heller henge i området rundt stadionen, og kikke på folkelivet. Ikke nødvendigvis fordi de elsket det de så, men fordi de ikke ville gå så langt.
Ikke for det, 11-åringen elsker å dra på fotballkamper live. Hun har storkost seg både på Briskeby i Norge, og da vi har besøkt andre baner i Sverige på tidligere turer. 15-åringen har nok ikke vært like begeistret, men jeg tror at hun innerst inne også har funnet en viss glede i det. I alle fall har det gitt henne minner. Gode eller ikke, vel, det vil jo egentlig bare tiden vise.
På slaget fire åpnet de lokale frivillige portene, og vi var først i køa (selvfølgelig). Jentene fikk veskene sine sjekket av ei ung jente med “vakt”-refleksdress og pilotbriller. Jeg hadde nevnt det for jentene før vi gikk fra bilen at de sikkert ville se på veskene, så begge hadde ryddet og tømt de for alt som de tenkte virket mistenkelig. 15-åringen hadde som et eksempel lagt igjen boksen med hockeypulver i bilen - for “de kunne jo dro det var dop”.
Nå var det fortsatt halvannen time til kampstart, men vi var i det minste innenfor gjerdene. Der fikk vi et enkelt, dobbeltfalset program i hånda, og kunne begynne å skumme igjennom spillernes navn. Det var ingen kjente navn for jentene, og det regnet jeg jo med. Såpass interessert er jo ikke 11-åringen en gang.
Hun ble imidlertid storøyd da jeg fortalte at mora til nr. 4 på bortelaget var selveste Carola. “Hun fra Hver gang vi møtes?”, utbrøt Evelin - og gapte. “Ja…. hun fra hver gang vi møtes”, svarte jeg.
Jeg la ingen føringer for hvilket lag de skulle holde med, men siden vi hadde billetter blant på den ene langsiden, så hadde det jo vært greit å være tro mot hjemmelaget. Det var jo tross alt i Degerfors vi nå var, og ikke i Norrköping - og etter en tur innom supporterbutikken, så ble også lojaliteten til hjemmelaget forsterket, i det begge jentene endte opp med hvert sitt Degen-armbånd.
Vi var fortsatt stappmette etter bakt potet og kake i Nora, så noe burger fra grillen eller korv fra kiosken var det ingen som var hyppe på. I stedet handlet vi med oss et par flasker kaldt drikke, og en pose popcorn hvis selve fotballkampen ble for kjedelig. Så fant vi plassene våre på rad 6 i seksjon 5 - og ventet. Ventet. Og ventet.
Da det nærmet seg kampstart begynte stadionen å fylle seg opp. Den tribunedelen vi satt på stod ny så sent som i fjor. Degerfors er et lite sted, og kan kanskje sammenlignes med Sogndal i Norge, i den forstand at de har vært et heislag mellom de to øverste divisjonene i mange, mange år. Senest i fjor rykket de opp igjen til Allsvenskan, der de i år kjemper med nebb og klør for å unngå nedrykk igjen på første forsøk.
Bortelaget kommer fra en by med en helt annen størrelse, og har en langt større tradisjon i Allsvenskan. Bortefansen er alltid de mest lydhøre på fotballkamper, og så også i dag i Degerfors. Den blå-hvite kontigenten bak mål satte skikkelig farge på opplevelsen, med konstant synging, hopping, bluss og leven. Norsk supporterkultur har kommet seg de siste årene, men fortsatt er Sverige i en helt annen liga.
Selv om bortelaget kanskje på papiret var favoritter, så var det hjemmelaget som kjørte kampen i samtlige 90 minutter, og det meste foregikk stort sett på deres offensive banehalvdel. Særlig giftige foran mål er de dessverre ikke, så det var ingen stor overraskelse at lagene allikevel gikk til pause på stillingen 0-0.
I pause tok 11-åringen seg en cowboyhvil på et parti kunstgress i hjørnet av stadionen, mens vi to andre benyttet muligheten til å strekke litt på beina før nye 45 minutter på ræva, på harde plastikkseter.
Andre omgang ble omtrent lik som den første. Massivt press fra hjemmelaget, som i denne omgangen angrep det målet som var lengst fra oss.
Det ville seg fortsatt ikke, til en del frustrasjon fra hjemmefansen. Mannen som satt rett ved 15-åringen kommenterte kampen høylytt for seg selv, og alle oss andre rundt ham, gjennom hele kampen, og det haglet med kommentarer til så vel spillere som dommeren. Jeg tror den store underholdningsverdien for 15-åringen lå i nettopp han fyren, og opptil flere ganger så vi på hverandre og lo, etter å ha hørt ham kauke og skrike, så hele seteraden ristet. Man må jo bare elske engasjement!
Noen scoringer fikk vi heller ikke se i andre omgang, og kampen ebbet ut med en smultring til hvert av lagene. Litt synd, men jeg hadde i alle fall latt meg underholde også av fotballen, som tidvis var overraskende god fra Degerfors sin side. Bortelaget derimot var et trist sorti, men de bød i alle fall på underholdning de også, da en av deres islandske unggutter snublet i en blanding av egne bein og ball, da han fikk kampens største sjanse, alene med keeper fra skrått hold. Latteren runget over Store Valla da han sparket ut i løse lufta, og gikk på snørra - selv fra sine egne supportere, som det forøvrig også var en god del av på langsiden der vi satt.
To minutter før slutt tok jeg en “Emil Tandsether”, og fikk med jentene til å rusle sakte mot utgangen. Vi så de siste minuttene av tillagt tid derfra, og kunne dermed komme oss først i bilen, slippe køa, og frese videre i retning Arvika - der vi hadde bestilt campinghytte for natta.
Jeg hadde kommunisert med ei som jobbet på campingen tidligere på dagen, og siden vi ankom etter stengetid, så skulle en konvolutt med nøkkel og litt informasjon vente i ei postkasse nær resepsjonen.
Jeg stusser hvert år over at camping-resepsjoner stenger så tidlig midt i fellesferien, og for sånne som oss, som aller helst liker å sjanse på drop-in, så byr det på noen utfordringer. I kveld visste jeg at vi ikke kom til å dra fra Degerfors før nærmere halv åtte, så derfor var det godt å ha banket nattas overnattingssted tidligere på dagen.
Vi kostet av gårde vestover på E18. Vi hadde ikke spist noe på stadion, og måtte ha litt mat i skrotten før vi ankom campingen. For å spare litt tid, så tenkte jeg at en drive-in løsning måtte duge i kveld, og jeg hadde stålsatt meg for en urkjedelig McD eller tilsvarende.
Så fikk heldigvis Iris øye på et skilt på et digert gjorde, der det i store bokstaver stod KFC. Fritert kylling i alle mulige fasonger og former! Vi har spist på en slik ved kun ett eller to tilfeller tidligere, og jeg husker det som veldig godt - og i en helt annen liga enn de andre, kjente fastfood-kjedene.
“Den går vi for”, utbrøt alle i kor.
Så da vi nærmet oss Karlstad, så svingte vi av Europavegen, og fikk med oss ei bøttemeny med boneless chicken videre på ferden. Menyen var i følge reklamen stor nok til å rekke for to, men for oss var den også helt perfekt for tre.
Litt etter klokka halv ti svingte vi inn på Ingestrand camping utenfor Arvika. Jeg hadde dratt kjensel på navnet tidligere på dagen, uten at jeg klarte helt å plassere hvorfor. Min mor oppklarte saken for meg etterpå - jeg var selv der på samme campingplass sommeren 1988, da jeg var 11-år - akkurat som Evelin er i år.
“Kjenner du deg igjen?”, ville jentene vite da vi stoppet foran resepsjonen, og jeg kløv ut for å fiske opp konvolutten min fra den hvite postkassa til venstre for resepsjonsdøra. “Absolutt ikke”, svarte jeg ærlig. Minner fra barndommen er stort sett dessverre redusert til det jeg har sett av bilder, og enkelte større øyeblikk. Å kjenne igjen en campingplass jeg var på da jeg var 11 - nei, det klarte jeg bare ikke.
Vi hadde fått den siste ledige hytta på campingen i natt, og da fikk det ikke hjelpe at det også var den som lå lengst unna servicehuset - oppe på et høydedrag. Det var flere andre campinghytter rundt oss, og der satt folk stort sett ute og koste seg da vi putret oppover, og parkerte utenfor.
Vi lempet inn kun det mest nødvendige, som puter og soveposer. Planen var egentlig bare å sove, men da vi først kom til campingplassen, så var det jo også koselig å kunne spille litt kort. Dermed ble det noen runder med Uno. Først utendørs, siden vi faktisk hadde vår egen flotte benk rett utenfor inngangsdøra. Deretter innendørs, når myggen også oppdaget at vi hadde ankommet.
Før vi tok tannpussen, så ruslet vi en runde rundt på campingen for å kikke på telt, campingbiler og campingvogner. Akkurat som meg, så elsker jentene det - og vi går mest av alt og kikker på kjennemerker. “Den er fra Nederland”, “Den er registrert i Köln”, “Se, der er det også noen med HS”.
Her spottet vi også den største konsentrasjonen av andre nordmenn enn vi hadde sett siden vi forlot Norge tirsdagen for to uker siden. Kanskje ikke så rart, siden vi kan lukte Norge herifra - og mange synes nok dette er mer enn lang nok reisevei for sommerferien sin.
I morgen må vi være ute av hytta, og både ha sjekket inn - og ut igjen - før klokka 11. Så venter en siste harryhandel på Charlottenberg, før vi tar fatt på hjemveien igjen. Der venter en søndag med utpakking, rydding, klesvask, lufting av soveposer med mer - før vi tar fatt på den siste sommerferieuka sammen for i år.