Jeg gløttet på øynene litt før halv ni, etter at de skarpe solstrålene smøg inn mellom glipene i gardinen og traff meg i fjeset. Lyden av måkeskrik, noen barn som allerede badet og en familie som pakket sammen i ei hytte like bortenfor fikk meg til å tenke tanken “kanskje vi rett og slett skal bli her en natt til”. Jentene sov fortsatt, men 11-åringen våknet brått da fattern deiset ned på gulvet fra den ustøe trappa ned fra overkøya.
15-åringen snudde seg også rundt, og kikket på meg. “Jenter, har dere lyst til å bli her ei natt til hvis hytta er ledig?”. Det kom et unisont ja fra de trøtte jentene, og når sant skal sies hadde jeg jo både lovd Evelin at vi i løpet av turen skulle ta en to-dagers et sted, og jeg må innrømme det ikke fristet å begynne noe pakking og nedvask allerede nå.
Jeg tok på meg den rødslitte crocsene, og ruslet bort til toalettet. Gned søvnen ut av øynene, mens jeg sjekket telefonen. Iris ville gjerne tilbake til platebutikken for å kikke mer, og jeg fant ut at det også var et loppemarked på folkets hus i Norrbo i Näsviken, ikke langt herifra. Jeg var i Näsviken også i fjor - det lille stedet like vest for Hudiksvall der Tomas Brolin en gang i tiden trådde sine barnsben. Fra Näsviken var det heller ikke langt til paradiset jeg fant i fjor - den fantastiske sandstranda i Fönebo.
På vei tilbake ruslet jeg bortom resepsjonen, der ei ung svensk jente allerede var på jobb. Jeg spottet en minigolf-bane, som var nesten like slitt som den i Vaasa, men tenkte det også var et påskudd for å høre om ei ekstra natt. Jeg spurte pent om hytte 25 også var ledig til i morgen, og det var den. “Da blir vi gjerne ei natt til”, sa jeg - og dro kortet.
Da var det klart. Vi overnatter her i Iggesund ei natt til. Getting Iggy with it i Iggesund. I Hälsingland.
Jeg gikk tilbake til hytta, og gjett om jentene ble fornøyd over å slippe nedpakking og stress på morgenkvisten. Nå hadde vi et sted vi kunne komme tilbake til, der vi kunne bade, spille minigolf og slappe av helt til i morgen. “Men”, sa jeg, “for å få noe ut av dagen, så bør vi vel spise frokost og komme oss ut snart allikevel. Klokka har jo bikket halv ti”. Det var et kompromiss de begge kunne leve godt med, og mens jeg ordnet frokostbordet, så krøp de etterhvert ut av posene klare for en kortreist torsdag i Hälsingland.
Da vi satte oss i bilen, så viste temperaturmåleren vanvittige 36 grader. Vi skrudde aircondition opp på maks, og temperaturen ned på det aller laveste, og la i vei i retning Näsviken.
Da vi kom frem til Folkets hus, så var stedet fullstendig folketomt.
På et skilt stod det at de ikke åpnet før 12, så da fartet vi i stedet videre inn i Dellenbygden, som innbefatter alle småstedene og områdene rundt begge de to innsjøene Södra og Norra Dellen. Jeg fartet som nevnt rundt i disse traktene i fjor også, og det slo meg i år igjen. Dette må være et av Sveriges mest idylliske områder, og et område jeg anbefaler alle om å utforske. Vakre kulturlandskap, med klassiske svenskrøde gårder og bruk - og innimellom også en og annen gammel, fredet Hälsingegård - som fenomen står på UNESCOs verdensarvsliste.
Jeg kjente meg igjen da jeg så skiltet som viste “Fönebo, 4 km”. Jeg visste da hva som kom. Fire kilometer med dårlig grusvei, før en av Sveriges best bevarte hemmeligheter åpenbarte seg igjen - og for første gang for ungene: Den lange og brede sandstranda midt i ingensteder, på nordsiden av Norra Dellen.
Det var allerede bra med folk på stranda, på en av sommerens varmeste dager her i traktene. Med den sommeren vi har hatt til nå, så sier ikke det rent lite. Da var det deilig å kunne flate seg ut på et strandteppe i sanda, flekke av seg - og komme seg uti. Takket være at det er veldig langgrunt, så holder temperaturen sikkert nærmere 30 grader akkurat i vannkanten. Det sank litt jo lenger ut vi kom, men at det var minst 25 grader i vannet også der jeg knapt kunne stå - det er jeg sikker på.
Begge jentene elsket stedet, og det var helt nydelig for far å se at søstrene koste seg sammen i den varme, deilige innsjøen. En vakker dag må vi henge i disse områdene ei hel uke til enda, hvis værmeldingen noen sinne blir tilsvarende igjen - for da jeg spurte om de snart var klar for å dra videre, kom det fra 11-åringen; “Ja, om et års tid”…
Vi hadde imidlertid litt mer på agendaen enn bare bading, og sola var tross alt såpass sterk at det neppe var særlig lurt å ligge der for lenge. Jeg hadde formanet om bruken av solkrem, og smurt ryggene og skuldrene deres selv, men jeg er usikker på hvor godt storesøster smurte seg inn ut over det.
Sola gjorde jobben med å tørke oss brennkvikt, så det eneste vi trengte å gjøre var å pakke sammen, riste alt vi hadde dratt med oss fri for sand, og prøve å få børstet av oss mest mulig sand selv, før vi satte oss i bilen igjen.
Planen nå var å kjøre tilbake til loppemarkedet som hadde åpnet for en god time siden. Da vi kom til det første krysset, så vi derimot et spennende skilt som vi fikk lyst til å sjekke ut. Jeg så det litt for sent, men rakk å snu etter et par hundre meter. Så bare det inn på et privat tun, der det var skiltet til loppis og konst(igt). Slikt liker jeg jo, så dette måtte jo blir bra.
Innehaveren Anneli Pietkänen stod selv på tunet da vi parkerte, og ønsket oss velkommen på svorsk. Hun pekte på et norsk flagg utenfor den ene låven på tunet, og sa hun hadde hengt det opp for oss. Ja, også fordi hun hadde en samboer som var halvt norsk også, da. “Han ligger der”, sa hun, og pekte under en gammel krakk. Først trodde jeg hun hadde begravet samboeren på egen tomt, eller tatt livet av ham, og satt en krakk over. Så skjønte jeg at samboeren var en katt. En halvt norsk skogskatt.
Hun fortalte velvillig om plassen, og hvor vi kunne gå, og hva vi ville finne. Hun hadde loppis i låven, fordelt på to etasjer - men vi ble også anbefalt å gå inn i hennes eget hus, der hun hadde satt av ei stue i førsteetasjen til en utstilling av egen kunst - som det også var mulig å kjøpe, hvis den falt i smak. “Men den er lite konstig”, la hun til. “Så bra”, svarte jeg. “Jeg liker konstigt!”.
Alt mellom himmel og jord var å finne i kroker og kriker på låven til Anneli, men det meste var det man alltid finner på slike loppiser - skrot.
Noen fynd kom vi dog over. Evelin fikk kjøp seg en liten krittavle, som fortsatt var wrapped in plastic, selv om den så 50 år gammel ut. Fattern fikk kjøpt tre svarte, runde rammer. Jeg elsker slike rammer, og spesielt kult var det jo at det fulgte med bilder av vaskekte folk. Bak den ene ramma kunne jeg lese følgende: “Klara Regina Östergren, 15/8 1864”. Dermed er det bare å dykke inn i svenske slektsforskningssider når jeg kommer hjem igjen til Norge.
Etter å ha gjort opp for oss med svenske kontanter, så gikk vi en tur inn i dagligstua til Anneli, og kikket på kunsten hun hadde laget. Hun hadde rett, det var litt konstigt. Surrealistisk, på sett og vis. Jeg hadde også rett i at jeg likte det, og ble spesielt fascinert over de forskjellige bøkene hun hadde lagt, og stilt ut.
Jeg likte også godt humorelementene både i kunsten og hvordan hun fremstod som person. Hun var åpentbart halvt finsk selv, ref. etternavnet og at det hang både et finsk og svensk flagg ved innkjøringen. Jeg humret godt da jeg så hun hadde satt frem en bolle med finske stressbollar på et lite avlastningsbord inne i dagligstuen. Vi tolket det som vi bare kunne ta, men avstod. Kongler har vi mæssom nok av hjemme - stress eller ikke stress.
Noe av kunsten hun hadde stilt ut på veggen hadde også noe interessant ved seg, mest av alt kreativiteten og valget av mixed media.
I en krok hadde hun også utstilt et par diktbøker hun hadde gitt ut selv, mest sannsynlig på eget forlag via en sånn DIY-nettside. En del av disse gikk også igjen i bilder som var stilt ut. På en gammel mikrobølgeovn hadde hun hentet frem igjen tittelen på en av disse diktbøkene: “Den utmattade”, og skrevet noen linjer om utstillingen selv. Her var det en salig blanding av dårlige ordspill og dad jokes, men også noen tydelige referanser til Piet Heins gruks og kanskje også litt Gary Larson eller WuMo uten illustrasjoner.
Det ble hverken kunst eller diktbøker med hjem denne gangen, så vi takket for oss, og ble ønsket god tur videre. På tur ut stakk hun til oss et kart over Dellenbygdene, som hadde en fin oversikt over interessante steder og ikke minst loppiser og second-hands å besøke. Jeg takket, og passet også på å si at jeg hadde vært i traktene her i fjor, og nærmest forelsket meg i området. Jeg fortalte henne at jeg da hadde bodd i hagen på Sveriges eldste hippiekollektiv. “Ljusbacken, ja!”. Det var hun godt kjent med.
Jentene på sin side var mest opptatt av å prøve å få samboeren til å komme ut fra skyggestedet under den gamle krakken, men den brandete skogskatten bare lå helt uaffisert og kikket på dem. Han hadde ikke tenkt seg noen andre steder i denne varmen; potensiell kos eller ikke.
Anneli lurte på hvor vi skulle nå, og da sa jeg vi hadde tenkt oss til det loppemarkedet i Norrbo. Vel og bra det, tenkte hun sikkert, men var raskt frempå for å foreslå at vi burde ta turen til Bricka loppis i stedet. “Den er områdets største!”.
Vi takket for lokaltipset, vinket farvel og dro videre. Etter en liten konferering i bilen fant vi alle sammen ut at vi skulle høre på, og respektere, tips fra de lokale - så vi endret GPS-lokasjonen til Bricka i stedet for Norrbo.
Fjorten minutter senere kjørte vi inn foran et samfunnshus enda lenger ut på Hälsingland-bygda. Der stod det allerede en håndfull biler parkert, så det var tydeligvis flere som hadde funnet frem hit denne torsdagen. Fattern kikket rundt seg et par ganger, før han så sitt snitt til å skifte om i fra halvtørr badeshorts, og til truse og normal shorts bak passasjerdøra på bilen. Ungene bare ristet på hodet, og så en annen vei. “Er det mulig, fattern…”. Det kom heldigvis ingen, og jeg kunne entre forsamlingshuset hakket mer presentabel.
Inne i lokalet var det hyllevis av gamle greier, sortert omtrent slik de ville gjort det på Ting & Tøy. På en gammel scene i enden av lokalet var LP-, bøker og filmavdelingen - og det var dit 15-åringen var mest interessert i å gå. 11-åringen på sin side syntes alt annet var mer spennende, men gikk fort lei i alt gammelt dekketøy, masseprodusert porselen, gamle blomsterpotter, skumle dukker, plastikkleker fra Kina, og fæle, broderte duker. Det samme gjorde i grunn far. Jeg tok meg en tur opp til Iris for å se om det var noe spennende i media-avdelingen, men det var stort sett det samme rælet der som på andre loppiser: en stor overvekt av danseband, samle LP’er fra 70-tallet, ufresh soul og country, og klassisk. Ellers takk.
Vi hadde tenkt å sette oss i bilen og dra, da fattern overhørte at det var en egen fikaavdeling bakerst i lokalet, i andre enden rett bak kassene. Vi gikk dit for å se, og der var det en klassiske, svensk bygdegårdskafe med noe hjemmebakst, noen mackor, og diverse annet på menyen. “Vi spiser her”, sa jeg. Det var ikke akkurat billig til et slikt sted å være, men det var heller ikke kafedyrt. Ja, sett bortsett fra rekemackan, da - som de skulle ha 110 kroner for. Det fikk utgå.
I stedet gikk vi for en med ost og skinke, og en med egg og ansjos. Sistnevnte til far så klart. En uslåelig kombo!
Lillesøster gikk for pannekaker. Det var det mest foruftige prisede av alt. Ti svenske kroner pr. pannekake. Et godt lunsjmåltid for tredve kroner, der altså.
Nå var det ikke mer å se, så da fartet vi videre i retning Delsbo - kanskje mest kjent for oss nordmenn som fødestedet til Jørgen Brink. Ja, han, ja.
Jeg spurte om jentene ville innom noen flere loppiser eller steder, men nå var det platebutikken i Hudiksvall som igjen dro 15-åringen. Lillesøster var revnende likegyldig i baksetet, men var mest opptatt av at hun snart var lei av å kjøre bil. Sikkert også lei loppis. Lei fattern. Lei storesøster.
Vi cruiset derfor videre i retning Hudiksvall, og moret oss med en lek vi har lekt før på denne turen: ta bokstavene i kjennemerket på møtende biler og lage enten setninger eller ord som inkluderer alle ordene. Hun i baksetet har tidvis vært engasjert med, men det har mest av alt vært de i forsetet som har moret seg mest - kanskje litt fordi det har vært vanskelig både å se og høre oss foran for hun baki, så klart. Det er tross alt litt støy når Mondeoen ruller på de svenske veiene.
Lattern runget ut i bilen da en bil med BRO som kombinasjon passerte oss, og både Iris og jeg sa “Bro!” i samme toneleie helt likt. Neste bil hadde kombinasjonen HYP, og igjen sa begge akkurat det samme, i samme toneleie: “Erru hypp, Bro!?”. 15-åringen revnet i latter, mens hun baki ristet på hodet av oss to foran - og hevdet at vi foran var like rare. Vi kunne begge bekrefte den påstanden.
Da vi nærmet oss Hudiksvall, så svingte jeg innom en glimrende 24-timers selvvask, som jeg benyttet meg av opptil flere ganger på turen i fjor. Jeg hadde spylt av insektlikene på bilen på vei til Näsviken tidligere i dag, men etter å ha kjørt på grusvegene i Dellenbygda, så var bilen fullstendig dekket med jord- og grusstøv igjen.
Jeg tok samtidig en kikk ned på dekkene. Tenkte jeg det ikke. Ett av dekkene foran begynte å bli ganske så slitt på yttersiden - et gjentagende problem med Mondisen. Jeg har ikke tall på hvor mange forstillingskontroller og påfølgende justeringer jeg har tatt, og det blir aldri helt bra. Og ja, jeg bruker også følge med på dekktrykket, men burde tatt en ny sjekk i morgen.
Med ren og pen bil kjørte vi ned til sentrum av Hudiksvall, og fant en ledig parkeringsplass på torget. Så ruslet vi i retning av BOA, der Iris spesielt gledet seg til å lete gjennom enda flere LPer og filmer. Jeg gledet meg også, mest av alt fordi hun har blitt så interessert. Det varmer en gammel samler av fysiske formater. Evelin derimot grudde seg, og skjønte dette kom til å ta tid. “Jeg setter meg bare ned et sted, altså”, truet hun med.
Etter å ha passert en kul, gul og rosa sykkel på en vegg, så valset vi inn i Hudiksvalls tøffeste butikk igjen, og begynte å lete etter skatter.
Det tok ikke lang tid før fattern merket at noe ikke var som det skulle i magen. Han har kjent på sånt før, og skjønte at nå var det bare tida og veien før han måtte komme seg på et klosett. “Bli her, jeg må finne en dass”, skrek jeg til jentene - og vagget meg ut av butikken i hui og hast. Jeg skar over veien utenfor, rett foran en passerende Peugeot, og kom meg inn på et kjøpesenter vis a vis. Heldigvis! Kjøpesentre har alltid dasser!
Jeg fulgte skiltene, og ble møtt med en betalingsautomat. 10 kroner i inngang. Jeg dro opp Mastercardet, og tappet det. Fikk grønt lys for at 10 kroner var trekt, men innså plutselig at det utenfor herredoen lyste rødt. Opptatt! Hmmm.
Ei mor og ei lita jente var ute i samme ærend på dametoalettet ved siden av, og da de endelig kom ut igjen var det fortsatt ikke noe livstegn innefra herredoen. Hvor lenge skulle jeg ta sjansen på å stå her? Jeg kikket meg småstressa omkring, og dro kortet på nytt. Denne gangen på automaten utenfor dametoalettet. Heldigvis var det kun en en-persons toalett, så jeg smekket døra raskt igjen bak meg slik at den røde lampa ble tent, og fikk kastet meg ned på ramma. I grevens tid.
Fjærlett som en vannløper danset åpnet jeg døra igjen forsiktig fem minutter senere. Ingen i sikte. Jeg snek meg ut så best jeg klarte, og kom meg tilbake til bruktbutikken - der jeg møtte Iris bærende på en diger bunke med Blu-Rays. Hun hadde funnet nær komplett serie av Pretty Little Liars og Vampire Diaries. To av hennes favoritter. Hun manglet derimot en sesong av begge, og ble i tvil. Så kryssjekket hun Finn, og fant ut at hun kunne komme billigere unna der. Hun la derfor tilbake alt, og sparte de pengene i denne omgang. Fattern på sin side fikk nå litt tid til å lete etter godbiter, og fant etterhvert tre filmer han kjøpte. Evelin strålte som ei sol da de to eldste endelig hadde fått nok, og foreslo å dra.
“Vil dere se noe mer i byen?”, spurte jeg. Ingen svarte. Jeg tok det som et nei, selv om det sies at de som tier samtykker. Jeg hadde rett. “Men en is da, kanskje?”. Ja, det var de så klart med på.
Vi tuslet en runde i byen på jakt etter et sted som solgte god kuleis, uten å finne noe. Dermed ble det en tur innom Hemköp på torget, og et dykk ned i den krystalliserte frysedisken. Fattern tok en sving innom brødbakstavdelingen også, og dro med seg 4 rundstykker i anledning tilbudet “4 for 25”.
Da vi skulle betale, syntes jeg det ble litt dyrt. Det høres ut som jeg er en skikkelig gnier når det gjelder penger, men sannheten er at jeg liker gode varp, og jeg liker at rett skal være rett. Jeg sjekket på kvitteringen, og så at dama i kassa hadde tastet inn 4 stk. Ciabattas. Det var langt i fra det jeg hadde puttet opp i papirposen. Denne gangen skånet jeg jentene for ei scene på butikken, og lot heller det passere at jeg betalte tjue svenske kroner for mye for morgendagens frokost. Det skal jeg klare å leve med.
Med hver vår is i hånda, så ruslet vi tilbake til bilen, og satte kursen mot campingen. Jeg merket nå at Iris plutselig ble veldig stille, og så veldig redusert ut. Det viste seg at hun hadde fått veldig vondt i hodet - muligens på grunn av kombinasjonen mye sterk sol, lite egentid og litt for lite drikke. Vi har heller ikke vært spesielt gode på å spise jevnlige måltider i løpet av turen. Uavhengig av årsak, så er det kjedelig å se noen ha såpass vondt som hun hadde.
Da vi kom tilbake til campingen, så forsvant storesøster rett til sengs, mens 11-åringen rasket med seg strandteppet og et håndkle, og forsvant ned til stranda. Det er veldig fint at hun kan gjøre ting alene uten at vi nødvendigvis er med til en hver tid. Hun har blitt veldig flink slik.
Fattern på sin side trengte tio minutter för sig själv, og unnet seg en velfortjent, kald Corona på verandaen, før han også labbet etter ned til stranda.
Der badet vi og solte oss en god halvtime, før vi fant ut at vi snart måtte ha noe middag. Jeg hadde sett etter noe spennende å lage i hytta på Hemköp, men ikke funnet noe som fristet. Lukta av grillmat fristet, men vi hadde ikke med oss noen grill. Den bærbare vi hadde tenkt å ta med, glemte jeg igjen hjemme.
Vi fant ut at vi kunne spasere kilometeren bort til Gold Nugget Steakhouse, som vi hadde kjørt forbi et par ganger. Kanskje de også kunne dekke ønsket vårt om grillmat?
Jeg var litt skeptisk til om 15-åringen egentlig orket og ville, for hun så fortsatt ikke helt i form ut. Hun insisterte på at hun ville forsøke, så dermed tok vi beina fatt alle tre.
Jeg stoppet ved ei korktavle rett bortenfor den nærmeste bensinstasjonen. Det gledet meg å se at musikkinteressen grodde godt blant unger og ungdom i Iggesund. Iggysund. En tanke kom til meg; en festival her i byen burde vel blitt kalt Iggepop?
Så slo det meg at det kanskje ikke var pop som var greia blant kidsa heller. Skjønt blant de fleste er det vel sikkert det, men ikke for Evelina & kompisene fra Iggesund.
Vel fremme på Gold Nugget, så gikk vi for en trio med retter. Iris ville prøve seg på en Cæsarsalat, som er en av hennes favoritter. Hun var fortsatt veldig redusert og blek, men syntes nok det ville vært kjedelig og ikke prøvd seg. Vi to andre gikk for en barnegrillmeny og en BBQ Ribs. Det måtte vel være grilla?
Ingenting av det som lå på tallerkenen min hadde noen gang vært borti en grill. Et grillelement i en stekeovn som best. Ikke for det, altså. Det var godt - men det var mest takket være BBQ-sausen og Coleslawen.
Evelin var ikke like negativ, og var strålende fornøyd med sin fläskfilet, selv om den nok heller aldri hatt sett ei grillrist.
For storesøster ble det dessverre mest av alt bare slitsomt, da hun fikk stadig mer vondt i hodet - og det var selvfølgelig veldig greit at hun ikke orket stort. Slikt rår vi jo ikke over. Så vi ruslet tilbake til campingen så snart vi hadde spist nok, og betalt.
Vel hjemme på campingen så fikk storesøster to Ibux, og stupte rett i seng. Lillesøster forsvant nok en gang til stranda, der hun flatet ut på strandteppet, og koste seg med å skravle med kompisene hjemme på WhatsApp.
Fattern på sin side tok noen minutter på verandaen i solnedgangen, før myggen ble for ertende.
I kveld var alle i posen før elleve - og de to minste til og med ferdigdusjet til i morgen. Heldgvis kom formen til storesøster seg etter et par smertestillende og en times tid på øyet - så spenningen nå ligger i om hun får sove igjen snart. Det er i tillegg ubegripelig varmt i hytta, selv om det ene vinduet som har myggnetting står på vidt gap.
I morgen tidlig har vi planer om å komme tidlig i gang. Klokka settes på åtte, og så har vi et mål om å reise videre allerede klokka ni. Vi har noen mil å kjøre, for nå begynner vi snart å krabbe vestover igjen mot Norge. Årets Road-Trip nærmer seg slutten. Det er like vemodig hvert år - men vi skal nyte de siste dagene som gjenstår før vi kjører inn på tunet hjemme enten på søndag eller mandag.
Atter en gang, peace out fra nr. 25.