Så var dagen altså atter en gang kommet. Vi skulle tilbake til Norge. Fedrelandet. Hjem.
De som har fulgt reiseskribleriene mine over flere sommere, vet jo at dette er en dag med både vemod og litt sorg i hjertet for undertegnede, som virkelig lader batterier og trives med blåturer bak rattet på bil, campingplasser - og ikke minst strålende vær. Og strålende vær har vi hatt til gangs på turen. Neste så bra at vi til slutt bare begynte å ta det litt for gitt.
Derfor ble det selvfølgelig også litt symbolsk at det i dag var litt yr i lufta og overskyet da vi pakket det vesle vi hadde dratt inn i hytta i går tilbake i bilen, og rullet nedover stien på Ingestrand camping.
Fortsatt i ørska labbet jeg inn i gårsdagens klær, og skulle gjøre opp for meg i resepsjonen. Sjekke inn og sjekke ut i én og samme omgang. Jeg hadde glemt både lommeboka og nøklene i bilen, og måtte gjøre vendereis etter å ha levert dokumentasjon på at vi hadde rengjort hytta etter alle kunstens regler.
Jeg lyktes bedre den andre runden, og vi vinket campingen farvel, og kjørte straka vegen gjennom Arvika og ut på hovedveien i retning riksgrensa. I regnet.
Ungene ville stoppe på grenseeldoradoet i Charlottenberg, og fattern var ikke vond å be. Han visste at dette var siste sjanse i sommer til å brenne av noen flere svenske kroner, men i stedet for å handle bacon og brus, så gikk han mer praktisk til verks. Vaskemiddel og tøymykner. Vi har igjen noe hjemme også, men med bilen full av skittentøy, så visste jeg allerede hva som kom til å bli søndagsjobben når vi til slutt kom hjem til Vingnes.
Vi hadde til gode å spise frokost, så etter at ungene hadde turet innom Gottebiten én siste gang, så var det klart for et siste måltid i Sverige for denne gang. Det nærmeste vi kom som lignet på noe som kunne duge som frokost var et par baguetter på Subway på deling. Det gjorde susen, og smakte også like fortreffelig som sist jeg husket.
Vi fylte opp igjen tanken med billig diesel, og stakk en tur innom grensehandelgalskapens Mekka og Metropolis: Nordens største kolonial; Hypermat. Der var køene så lange, og handlekurvene så fulle, at jeg fikk helt spader. Mitt dogme var at jeg ikke skulle handle mer enn jeg kunne bære i hendene, så jeg avstod i fra vogn. Det gikk nesten. Evelin måtte hjelpe til å bære to langganger mot den kassa med minst kø, slik at vi i alle fall hadde litt kveldsmat og frokost i morgen. Selv hadde jeg litt pålegg og noen andre fristelser i min favn.
Da jeg stod i kassa så jeg at fyren foran meg hadde bunkret opp med Cottage Cheese i sin vogn. Kanskje det var svinbillig her? Jeg sa til ungene at jeg skulle løpe en kort tur inn igjen for å sjekke prisen. Ja, det var nok en del billigere, men ikke veldig. Jeg tok med meg to bøtter, og gikk mot kassa. Nå var alle køene like lange, og alle vognene like toppede. Jeg snudde meg rundt, ruslet slukøret tilbake til meieriavdelingen, satte bøttene inn igjen der jeg fant dem, og snek meg ut.
Nå var det straka vegen hjem. Farvel og på gjensyn, Sverige.
Välkommen, välkommen hit
Vem du än är var du än är
Det eneste hinderet på hjemturen møtte vi i ingenmannsland mellom Sand og Vallset, der tradisjon tro vegen var full av buskap - til stor forlystelse for turister som passerte, som gjorde passeringen enda mindre smooth fordi de skulle ta bilder. Så jeg tok et bilde selv også.
Regnet eskalerte i takt med at de mørke skyene også sev inn i mitt roadtrip-sinn. Tenk, nå er det ett år til neste gang. Før det venter en lang, kald vinter.
Så ringte telefonen. Det var P. Så kom jeg jo på at ferien langt i fra slutter her. I morgen farter vi videre til Hundorp noen dager. Jeg har én uke igjen før jeg må på jobb igjen, og jentene kommer inn i sine ordinære turnusuker. Den skal nytes til det fulle, regn eller ei. Skulle regnet skylle ned, og temperaturen synke - så visste jeg at det var bare utenpå. Hva betyr vel egentlig dårlig vær så lenge sola skinner, og livet varmer, på innsiden.
Takk for nå, Sverige. Takk for nå, Finland. Takk for nå alle som har tatt seg bryet med å følge oss på årets sommerroad trip.
Vi sees igjen!