Aldri døm ei bok etter omslaget! Den vaklevorne, gamle hytta vi tilbrakte natt i viste seg å huse de beste sengene vi alle har sovet i på ei god stund - og det altså i form av ei køyeseng, som både eldste og yngste egentlig ikke kan fordra. Mulig det var kveldsbadet. Mulig det var de høye verdiene av adrenalin etter møtet med rådyrkalven, eller mulig det rett og slett var for at temperaturen i løpet av natta sank til rundt 10 - og med vinduet på vidt gap, ble det perfekte luftforhold for ei god natts søvn. Litt hadde det også med at madrassen var stein hard. I alle fall for meg. Jeg elsker harde madrasser, tro det eller ei.
Jeg våknet allikevel både før jentene og alarmen. Ikke fordi jeg hadde sovet dårlig, men heller tvert i mot. Lyssensitiv som jeg er, så var det nok allikevel morgensola som stakk gjennom ei glipe i de retro gardinene som vekte meg. Akk så deilig det var å ligge der å ta inn over seg morgenstemningen i ei stille hytte, og vite at begge jentene sov, og hadde sovet hele natta. Jeg kom plutselig på at Evelin ikke hadde nevnt noe om øresmerter på lenge, men faktisk på et tidspunkt sagt at smertene nå var borte. Jeg tenkte på hvor godt livet var. Det eneste som manglet var kjæresten hjemme i Norge for å gjøre morgenstunden optimal.
Jeg dormet nok av igjen, for plutselig gikk alarmen, og resten av hytta gløttet på øynene. Klokka nærmet seg nå ni, og det var dags for å hoppe i skoa, og løpe bort til resepsjonen for å hente de nystekte baguettene vi hadde bestilt.
På slaget ni var vi utenfor resepsjonen, og der ble vi møtt av gubben på bruket, som satt og sturet utenfor, og pekte på klokka si: “Fem minutter”, harket han. “De er ferdige om fem minutter”.
“Det går fint, vi bare går inn og kikker litt så lenge”, svarte jeg, og fulgte i beina på 11-åringen inn. Jeg lot meg nok en gang fascinere av hvordan de hadde snekkert i sammen en liten resepsjon i den lille stugan. Selv bodde driverne og hunden deres, Hebbe, oppkalt etter Cederhöks 80-talls karakter Hebbe-lille så klart, i et rødt hus rett over veien i fra resepsjonen. Huset og måten det lå på i en skråning over veien, minnet meg veldig om hovedhuset på Katthult - og slik sett passet resepsjonen egentlig perfekt inn i geografien som akkurat på det stedet snikkarboden ligger på Katthult. Jeg humret inni meg. Dette var kanskje den perfekte snikkarboden for såvel kona som mannen i huset, mens Hebbe hadde mer enn nok med å puste i det varme juliværet.
Jeg kikket opp på hyllene, og tenkte at snikkeriene her måtte være de skreddersydde, hjemmelagde kolonialhyllene - der et knippe klassikere fra både gammel hermetikkhistorie og moderne hurtigmathistorie var sirklig stilt opp på rad og rekke.
Mens jeg i den tankerekka tenkte at den gamle, litt morgengretne gubben utenfor resepsjonen sikkert på et tidspunkt var blitt kjeppjaget ut av hovedhuset for å snekkere hyller, så kom han labbende inn til lyden av en alarm i fra bakrommet. Bak en gammel, blomstrete gardin så hadde de også laget et lite kjøkkenrom. Jeg kikket inn. En gammel stekeovn hadde gjort jobben, og varmet opp tre fine baguetter fra halvfabrikatavdelingen på næreste kolonial. Det var som jeg tenkte ikke snakk om hverken nybakt eller særlig nystekt - men ok, i alle fall nylig oppvarmet. Han gjorde seg flid med å pakke inn de tre porsjonsbaguettene i aluminiumsfolie, så de ikke skulle miste varmen på de 50 meterne vi hadde å gå tilbake til hytta. Der var Iris ute av posen, og vi var klare til å innta turens første ordentlige frokost.
Skjønt ordentlig og ordentlig. Vi fikk så klart klundret det til på vårt, i all beskjedenhet, sjarmerende sett. Vi hadde med en skalk med brunost fra fedrelandet, og hva smaker vel ikke bedre på oppvarmet brød enn brunost? Osthøvel, derimot. Det hadde vi glemt. Kanskje tatt det for gitt som innbyggere i Thor Bjørklund sin hjemby? Det slo oss ikke at vi i det hele tatt skulle kikke i de små hyllene som fantes i campinghytta. Dermed ble det brunost skjært i litt tjukke skiver med smørkniv, men ikke tjukkere enn at det ble en nydelig frokost selv med enkleste sort baguetter - til sju blankpolerte svenske kroner stykket, ferdig oppvarmet.
Etter frokost, så var alle klar for et morgenbad nede i Storsjön. Vi skiftet om, og tok med oss solkrem og håndkler, og forsvant ned over stien, over hovedveien, gjennom villblomster og brennesle, og helt ned til stranda. Der ble vi møtt av et gjerde som var satt opp langs vannkanten. Hva betød det? Var det ikke lov å bade her før kiosken i den andre enden åpnet for dagen? Vi ble litt i stuss, og satte oss defensivt ned i gresset - før vi fant ut at vi måtte traske bort til et omkledningshus like i nærheten av den fortsatt så stengte kiosken.
“Gjerdet er satt opp for å forhindre gjessene i å skitne til stranda, men bad gjerne”, stod det på en håndskrevet lapp på den røde veggen. Da så. Vi flekket av oss, og kom oss uti. Fattern løp rett ut på den lange brygga, og kastet seg uti med hodet først - mens ungene tok den litt mer tidkrevene hælingsvarianten, skritt for skritt ut fra land.
Da vi ordnet oss for natta i går kveld hadde vi oppdaget at den litt stusselige dusjen på sanitæranlegget var utstyrt med ei gammel myntinnkastkasse. “Fem svenske kroner pr. seks minutter”. Vi hadde ikke en eneste svensk femmer, så derfor ble det også til at hele trioen slo to fluer i en smekk i Storsjön - med både dusjsåpe og shampo for hånden, på kroppen - og i håret.
Nyvaska og relativt reine foruten fortsatt litt frisk sand mellom tærne og bak leggene, så tok vi fatt på bakkene opp igjen til campingen. Fremme ved hytta fordelte vi arbeidet som nå ventet. Jentene skulle pakke bilen og sope gulvet, mens fattern fikk ansvaret for å vaske opp, rydde ut av hytta, og kaste søppel. Det var ikke mer rigid fordelt enn at vi også hjalp hverandre, og på slaget elleve var vi klare til å sjekke ut.
Vi leverte nøkkelen til fruen på stedet, som nå hadde stabbet seg ned fra hovedhuset, og plassert seg bak skranken. Hun smilte blidt og ønsket oss lykke til på reisen, og vi takket høflig for oss. Utenfor lå Hebbe i morgensola og drømte om kjøligere vær og litt kos. Sistnevnte kunne vi innfri, og 11-åringen fikk nok en gang blåst liv i drømmen om en vaskekte hund. Jeg hadde Lille Eris sin sang fra 1964 i hodet, mens jeg nok en gang måtte knuse drømmen for denne gang. “Det er mye ansvar med hund, vet du - men jeg håper du skaffer deg en hund når du en gang flytter for deg selv”. Ingen umiddelbar trøst, forståelig nok. Hebbe fikk en god klapp, før vi satte oss inn igjen i Mondeoen, og trillet ned bakkene mot hovedveien, og videre ut på E4 - fyran - i nordgående retning.
Første delmål for dagen var neste by av litt størrelse, nemlig Örnsköldsvik. Byen som i Norge kanskje er mest kjent for sitt hockeylag MoDo, og hoppmiljøet som en gang i tiden var ganske så bra der oppe.
Litt over tre kvarter senere svingte vi av E4, og kjørte inn mot sentrum for å finne parkering. Byen er omtrent på størrelse med Hamar i folketall, og forkortes lokalt visst nok gjerne som Ö-vik. Nesten som Gjøvik, altså.
Vi fant en parkeringsplass i skyggen av en fortsatt sovende bobil nede ved et kaiområdet, og steg ut i den varme sommersola. Gradestokken i bilen viste 28 grader, og det var knapt en sky på himmelen. Det lå an til nok en heit og deilig dag i Nord-Sverige - og vi hadde på tur hit allerede lagt planen om at vi ikke skulle kjøre spesielt langt i dag, men heller bruke litt tid i byene vi passerte. Jeg sendte derfor i vei en forespørsel til en campingplass ute ved havet, litt nord for Umeå, om å få booke ei lita campinghytte med plass til tre. Det var tilsynelatende én ledig i følge bestillingsløsningen på hjemmesiden deres, men ingenting kunne garanteres før vi fikk en bookingbekreftelse til bare. Så nå var det bare å vente i spenning, mens vi konsentrerte oss om å suge inn hva Örnsköldsvik hadde å by på.
Da vi ruslet ut av bilen, så skottet vi rett opp på hoppanlegget i byen, som forunderlig nok lå ganske tett på sentrum, i et området som egentlig ikke så veldig egnet ut for noen hoppbakke. Sist gang det ble arrangert verdenscup her var i 1994, med italienske Roberto Cecon som vinner. Nå hadde det gamle stilaset hadde fått et lite høyhus som nærmeste nabo, og det var vel ikke mye som tydet på at det var noe pulserende liv der selv på vinterstid. Det skulle vi også straks få bekreftet.
Byen forøvrig fikk vi et godt inntrykk av. Koselige parker, og ei fin, lita gågate med en jevn fordeling av lokale småbutikker og kjeder. Ja, også brillebutikker, da. Utrolig mange brillebutikker. Først la vi merke til to som lå rett overfor hverandre i gågata. Deretter lå det jammen meg en bare noen skritt lenger bort. Før vi hadde nådd enden av gågata, som var langt kortere enn på Gjøvik - så hadde vi telt oss frem til sju - ja, du hørte helt rett - sju brillebutikker. Var det en optisk illusjon, eller var folk her i traktene virkelig så svaksynte? Hjemme i Norge er det som regel overflod av frisørsalonger på de minste av steder, men her var det optikere som dominerte bybildet. Sett slikt, da gitt!
Kanskje var det generasjoner av skogsarbeidere eller treforedlingsarbeidere med trespon i øynene som har skapt en lokal, genetisk defekt på øynene, som har fremtvunget en slik tetthet av optikere? Ikke vet jeg, men Ö-vik fikk i alle fall balansert det opp rent historisk med å forevige en gammel körkarl på torget.
Hva skulle vi ta oss til når vi først var på besøk? Museer eller kanskje en tur til MoDo sin hockeystadion? Hva med et hjemmebesøk hos Peter Forsberg? Svaret er som regel det samme hver gang jeg spør; kan vi ikke gå litt i butikker? Det er feriepenger som brenner i bukselommene, og jeg må innrømme at jeg kan kose meg med å gå i butikker på nye steder selv - så fremt det ikke er de samme butikkene vi frekventerer hjemme. Derfor var gleden stor, da jentene var skjønt enige om å bare spasere forbi Normal uten å måtte inn.
I stedet tok vi oss en tur innom et lite kjøpesenter. 11-åringen peilet seg ut en lekebutikk, mens fattern hadde øynene festet på toalettet. Den fine baguettene hadde allerede satt i gang systemet, men før jeg kunne slenge meg nedpå porselenet, så måtte jeg dra kredittkortet og betale 10 kroner for inngang - selv om jeg potensielt var en betalende kunde på senteret. “Da bør dassen være bra”, tenkte jeg. Jeg skjønte straks prissettingen da jeg gikk inn i første ledige luke. Der fikk du to for prisen av én. Bare så synd det var kun jeg som var nøden.
Etter å ha kvittert ut både dobesøk og lekebutikk, så møttes vi igjen i en butikk som lignet litt på en variant av KitchN og TilBords hjemme i Norge. Jeg husker ikke navnet, men her var det mye spennende i alle prisklasser, og også fokus på noen gamle designklassikere. Vi fant noen reisegaver til de der hjemme, og gikk fornøyde bort til kassa. Dama som jobbet i butikken kjente igjen språket, og henvendte seg straks til jentene: “Hvor anbefaler jeg dere at jeg drar hvis jeg vil se den fineste plassen i Norge”, spurte hun. Hun fisket sikkert etter å vite hvor vi var i fra, tenkte jeg. “Lillehammer”, svarte 11-åringen tvert.
“Der har jeg ikke vært”, sa hun, “men jeg har vært i Gjøvik”. “Der er jeg født”, repliserte jeg, “og det er jo byen min i Norge”. Hun fikk fullstendig hakeslepp, og sa “du skojar”. Jeg tenkte først at det måtte ha noe med Ö-vik å gjøre, men det viste seg at sønnen hennes faktisk hadde spilt ishockey for Gjøvik hockey for en del år tilbake, og som trofaste hockeyforeldre, så hadde de tilbragt mang en natt på ett av Gjøviks bedre hoteller, og flere timer i Fjellhallen. Verden er liten. Hun syntes nok dette var minst like artig som oss, og vi spekulerte i at hun sikkert straks kastet seg på telefonen for å fortelle sønnen at hun nettopp hadde møtt turister med en link til Gjøvik - i Ö-vik.
Jeg så mitt snitt til å snakke litt ishockey, uten at jeg kan berope meg til å være en stor hockeyfantast. Det viste seg at MoDo hadde rykket ned til nivå to i Sverige, og var kun en skygge av seg selv. “Hva med hoppsporten”, prøvde jeg meg. Hun bare gliste. “Nei, der tror jeg ikke det har hoppet noen på flere år”, skrattet hun. Jeg nikket høflig, og ønsket henne fortsatt god sommer, før vi vandret ut igjen i solskinnet.
Jentene var nå blitt fysne på lunsj. Den lille baguetten med en skalk brunost fra frokost var forduftet fra systemene, så vi bestemte oss for å legge inn en lunsj før vi dro videre. Valget falt på en plass vi kjenner godt hjemmefra, selv om mitt første ønske egentlig var en liten, lokal plass - men der var det kun uteservering i solsteiken, og jentene ville ha litt skygge. Det kunne jeg så klart være med på, så derfor endte vi innendørs hos Espresso House.
Der kunne de by på et knakende godt lunsjtilbud: 129 kroner for en valgfri liten drikke + en valgfri Focaccia. Vi elsker alle både focaccia og drikke, så her var det altså noe for alle. Vi gikk for seks ulike varianter av alt, og noen minutter senere stod et deilig brett med både vått og tørt på bordet vårt.
Etter en raus pause, så ruslet vi mette og gode i retning området hvor vi hadde parkert. Fattern koste seg i sola, mens jentene knipset noen bilder nede ved de gamle jernbaneskinnene, før vi fant igjen Mondeoen, som fortsatt stod svalt i skyggen av den svenske bobilen, og kom oss ut igjen på E4 i retning Umeå - neste by på programmet. Jeg sjekket telefonen, og fant ut av vi hadde fått bekreftet bookingen av ei campinghytte for natta, i underkant av to timers kjøring nordover, så nå slapp vi også å stresse med det, og kunne fokusere på å bare oppleve.
Med oss på deler av turen nordover til Umeå hadde vi også med oss P på livestream fra Gudbrandsdalen, uten at hun fikk større gleder av utsikten enn våre fortryllende (!) ansikter, og ett og annet glimt av E4. Sola stod så hardt på at den gamle, kinesiske ikke-så-smarttelefonen min knapt tok lading, og fortsatt strevde med å klare å vise noe annet enn mørk skjerm - så på et punkt måtte jeg bare skru av alt mulig, assistert av 15-åringen, for at jeg i det hele tatt skulle få muligheten til å dokumentere litt fra Umeå.
Resten av ferden mot det som faktisk er Sveriges 12. største by gikk med på å bli litt mer kjent med byen, ved hjelp av oh store internett. Det var også en måte for å prøve å få opp både engasjementet og interessen til jentene, som knapt har visst navnet på byene vi har vært innom på tidligere turer. “Kan du ikke lese litt høyt om Umeå, da”, forslo jeg, og 15-åringen tok til å lese fra store norske. Jeg ble overrasket selv over størrelsen, for jeg hadde heller ikke forberedt meg godt nok i forhold til størrelsen.
Det var ingenting som tydet på en by av størrelse da vi tok av E4 i retning sentrum, men vi skjønte straks at vi faktisk hadde med en svensk storby å gjøre da vi nærmet oss kjernen. Vi fant en parkering i ei sidegate, etter først å ha kjørt litt i ring på jakt etter en parkeringsplass der vi kunne stå lenger enn én time. Vi traff blink i Svegata, svingte hjulet til tre timer på EasyPark, låste bilen, og ruslet i retning hovedgata.
Umeå viste seg å være en aldri så trivelig by, og en by jeg umiddelbart fikk lyst til å utforske mer. Vi rakk nok en gang ikke å gjøre stort mer enn å rusle rundt i området rundt hovedgata. De fleste museer og lignende stengte klokka fem, og vi nærmet oss det tidspunktet. Ikke alle hadde nok vært like interessante for jentene heller - som for eksempel gitarmuseet som vi befant oss like i nærheten av. Det hadde jo vært midt i blinken for far.
I stedet ruslet innom flere butikker og kjøpesentre på vår vei gjennom hovedgata. På ett av de flere torgene i byen hadde de også satt opp en slags lokal speakers corner, og Evelin trådde ublu opp for å ta ordet foran utserveringen på Bishop’s Arms - men trådde like fort ned igjen da hun nok faktisk innså at flere snudde seg og så i hennes retning.
Fattern på sin side ble trukket inn i en butikk som het “Nollnitti”. Ikke primært på grunn av det de solgte i butikken, selv om de også hadde en god del spennende produkter - men mest av alt fordi butikken var kledelig innredet med gamle, ikoniske artistbilder og kunstverk med slike. I tillegg hadde de et solid utvalg med nettingcaps, og andre nettingprodukter - som den gode, gamle helsetrøya, som jeg ikke har akselleret siden militæret i 1998. Jeg hørte min indre Onslow kalle, men tenkte samtidig at nok fikk være nok med singlet. Jentene var skjønt enig, og veldig lettet over at fattern kun ville posere, og ikke handle.
Ute stod sola fortsatt på her opp i nord. Vi er omtrent på samme breddegrad som Mosjøen, og det beltet av høytrykk som ligger over området her i disse dager, kan ikke annet enn å skrike iiiiiis!
Vi tok gjorde derfor som flere andre, og køet opp utenfor en av flere iskremvogner på torget. Valget falt på den med minst staffasje, og da trolig også best is. Vi kunne ikke ha tatt mer rett, der vi like etter kunne meske oss med kuleis i forskjellige slag - og selvfølgelig også smake av hverandre. Hallonsorbet, hallonlakris, pecankola, Pippis krumelurglass og brownie. Rett og slett hysterisk godt, både fordi det kokte - og fordi is er digg. Rett og slett.
For at ikke alt bare skulle smelte tvert før vi fikk kost oss med den, så fant vi oss noen store krakkestoler i ei sidegate, der ungene tok plass på en del som lå litt i skyggen av noen store popler. Fattern derimot flatet bakover i sola, og nøt solskinnet sammen med den hurtig smeltende isen.
Med magen full av kuleis, så fortsatte vi butikkturneen vår. Vi ramlet innom et par tre småbutikker, før vi til slutt havnet inn på et gigantisk kjøpesenter, som ulik norsk standard lå i tilknytning til hovedgata. Her var det stort sett bare kjedlige butikker som vi har hjemme, men det som var av interesse hang høyt over hodene på oss - nemlig et kunstverk som skulle illustrere en gammel, deformert boble. Vi har en fast tradisjon der vi på turer bruker å se etter en ting til juletreet. Dette hadde vært noe og hengt i juletreet, men da måtte vi ha byttet etternavn til Griswold.
I enden av hovedgata fikk fattern øye på en vinylbutikk, men hadde ikke helt trua på at jentene orket å innom - all den tid Åhlens også lå rett over gata.
Overraskende nok var det 15-åringen som nå ville inn, og fattern kunne ikke annet enn å smile rundt. 11-åringen på sin side var heller ikke vond å be, og hun begynte faktisk å lete etter ei plate hun “kunne ha på veggen på rommet sitt”. Kriteriet var et fint cover. Kanskje noen altså allikevel fortsatt setter omslaget før innholdet? Jeg skjønte selvfølgelig greia. Jeg har selv også vært der at jeg har kjøpt musikk, og andre ting, på grunn av forlokkende omslag eller utseende. Så ærlig må jeg være.
“Se, det er Elvis”, sa hun plutselig - og den aldrende mannen - kanskje selveste Herr Burman - sperret øynene opp bak den høyst provisoriske disken bak noen platehyller.
Iris på sin side fant “Slippery When Wet” av Bon Jovi, og var farlig nær ved å handle. Problemet er bare at hun ikke har vinylspiller, og fattern sin “nye” ligger fortsatt i plastikk på loftet hos bestemor. Note to self når interessen for vinyl og fysiske formater nå faktisk ser ut til å ha kicket inn hos arvingene: en platespiller må opp å gå i heimen fortere enn svint.
Det ble allikevel ingen handling denne gangen. Herr Burman hadde nettopp ekspedert en annen kunde, og hilst ham farvel med “Heia Sverige”. Jeg skjønte på ham at han nå hadde det travelt med å stenge, og spurte “du skal vel stenge?”. “Ja, jeg hadde tenkt å stenge tidlig i dag”, svarte han raskt, mens han fomlet med noen nøkler, og var i ferd med å låse oss inne. “Da skal vi gå”, sa jeg. Han beklaget seg med at han ventet gjester på grilling hjemme, og de skulle samle en gjeng for å se Sverige i kvartfinalen i EM. Vi vekslet noen ord om Hegerbergs straffemiss, før vi hastet ut igjen av butikken - mens Herr Burman sporenstreks slo av lyset, og kom seg av gårde hjem.
Nå begynte jentene å stunde etter å komme på campingen. Det eneste kriteriet de hadde for oppholdet nå var å få fiske. Det kriteriet skulle jeg klare å innfri, for bookingen som var blitt gjort var på et sted som het Sikeå Havscamping, helt nede ved Bottenviken. Der var det muligheter for fisking, og selv om jeg nesten var sikker på at vi ikke ville få noe som lignet på natt, etter erfaringen og samtalene jeg hadde med noen lokale litt lenger syd i fjor sommer, så lot jeg ikke den sannheten få så stor plass.
Vi fant tilake til bilen, og fartet ut igjen på E4 nordover. En god halvtime senere svingte vi av i retning Robertsfors, men tok i stedet østover i stedet for vestover.
Der rullet vi etterhvert inn foran resepsjonen på campingen, og gikk inn for å gjøre oss til kjenne. Vi betalte de avtalte 500 kronene, og fikk nøkkelen til hytte nummer 6, som lå svalt plassert i skyggen mellom noen trær nede ved havet.
Takk Gud så hadde vi nettopp styrt klar av dansebandsklassikeren (!) Good Fellaz, så nå kunne vi i stedet konsentrere oss om å pakke ut, og installere oss i hytta, for så å gjøre oss klar for litt fisking. Selv måtte jeg allikevel humre litt over at de hadde kjørt en Kerstin Ekman-referanse i sommerprogrammet de hadde hengt opp utenfor resepsjonen.
Vi hadde ikke fått vært innom noen butikk, så vi bråbestemte oss for å ta den korte turen inn til Robertsfors for å proviantere litt på ICA. Vi hadde egentlig planlagt fisk til middag i kveld, men trengte litt tilbehør. Derfor kjøpte vi med oss ei pakke poteter, som kun skulle varmes lett i panna. Klok av skade tenkte jeg vi også trengte litt reserve i tilfelle vi ikke skulle få napp, og jentene landet da på ei pakke svenske kjøttbullar. When in Rome og så videre.
I tillegg bunkret vi opp med noen flasker kaldt drikke, slik at vi hadde både til i kveld og ikke minst til turen videre i morgen. Vi lette fortsatt etter Cola-flasker med enten Evelin eller Iris på, men har fortsatt til gode å finne noen. I stedet så fattern sitt snitt til å ta med seg flaskene til både Nisse og Harry. Det må da om ikke annet være et godt substiutt.
Det som ikke var et godt substitutt, var ei pakke med Lundgrens snus - som han i et svakt øyeblikk rasket med seg da vi køet opp ved kassa. Forandring fryder, tenkte han sikkert, og leste “kvällsbris”. Det hørtes da forlokkende ut. Da jeg åpnet den forsiktig i bilen, så spredte det seg en eim av god, gammeldags urin i bilen. Jeg måtte rett og slett sniffe ekstra godt nedi boksen, og tro meg - det her var så langt unna mint du kunne komme. Eneste kvällsbrisen her måtte være etter en Good Fellaz-konsert gone bad, og et besøk på campingens godt under pari sanitæranlegg - i form av noen festivaldasser montert tett i tett.
Jentene ble nysgjerrige, og ville også lukte - og jeg med min fine nese (!) fikk gehør. “Det lukter faktisk urin”. Pissoar. Mig.
Fysj! “Den der går rett i søpla i morgen”, hylte jeg. 15-åringen lo, fordi jeg hadde bannet på ren refleks. “Smakte det piss også?”, spurte hun. “Egentlig ikke, men litt”, sa jeg flaut, og sputtet den ut igjen like fort som den gikk inn. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte jeg. Nå får i allefall ikke jentene lyst til å prøve snus!
Tilbake på campingen, så startet vi å preppe de to fiskestengene vi hadde tatt med, og tok turen de få meterne ned til vannkanten. Der begynte jentene med en gang og hive uti, og sveive inn. Hive uti, og sveive inn. De satte seg fast i både steiner, kvister og gress - og fattern gikk skytteltrafikk mellom begge for å hjelpe. Det var ingen tegn til noe som lignet på fisk, men det tok heldigvis ikke motet og lysten fra dem. De elsker å fiske, og da er det jo bare stas at de faktisk vil fiske, selv om fisken aldri biter.
Nærmere ni fant vi alle ut at vi burde kaste inn håndkleet, og heller rusle tilbake til hytta for å begyne å preparere litt sent middag/kveldsmat. Jentene dekket det lille bordet, mens jeg kastet meg over stekepanna. I stedet for en halvspretten sik i Sikeå, så ble det i stedet kjøttbullar, potatis, litt løk, paprika og tomat. Det smakte godt, men Coronaen fattern også hadde rasket med seg fra ICA var ingen høydare når som det hadde blitt litt kjølig utpå den nord-svenske julikvelden. Lime savnet jeg også. Og kjæresten. Jeg drakk fire slurker, og helte ut resten i gresset rett utenfor hytta.
Maten derimot gikk ned, og alle tre kunne trekke seg tilbake i sine respektive senger, og kose seg videre ut i de små timer med TV-serie, lesing og blogging.
I morgen venter nok en dag med nye eventyr. Ikke at eventyrene er så spennende sett utenfra, kanskje - men vi har ingen høyere krav enn at vi er alldeles fornøyd bare vi får sett noen nye steder, besøkt noen nye steder, kanskje tatt et bad, spist en is vi ikke har spist før, kastet noen kast med ei fiskestang, og slappet av litt i soveposen på ei varm campinghytte, mens sola går ned noen minutter senere for hvert nye sted lenger nordover vi kommer.
Det eneste som er sikkert om morgendagen, er nemlig at vi kommer til å krabbe oss enda lenger nord.
Peace out fra hytte nr. 6!