Natta gikk så som så inni Mondebobilen. Jeg våknet flere ganger av at jeg frøs i posen, men sovnet heldigvis igjen hver gang. Litt over klokka tre var jeg plutselig lys våken, men det var uaktuelt å stå opp med to timer på øyet - så jeg prøvde feste opp igjen gardinene, dyttet vokskulene lenger inn i øra, og ble borte igjen.
Jeg husker ikke eksakt hvor mye klokka var da jeg våknet for godt, men jeg så i alle fall 8-tallet på et tidspunkt.
Jeg kravlet ut den ene sidedøra på trøtte bein, og ble møtt av skygge og kald vind. Sola var allerede oppe, og himmelen var så godt som skyfri, men sola var godt gjemt bak de høyre trærne på oversiden av parkeringsplassen jeg hadde funnet.
Fristelsen til en rolig morgen med frokost og et bad var derfor ikke tilstede, så jeg valgte å pakke sammen, og farte ut på veien på jakt etter et sted med sol. Ingen som, ingen frokost.
Jeg fartet først den korte veien ned til Bengtsfors sentrum, og kjørte en runde rundt for å lete etter en perfekt spot. Ingen suksess. Jeg kikket litt i kartboka, og fant ut at det var markert en rasteplass ved et vann i retning Åmål. Jeg hadde egentlig en løs plan om å kjøre sørover, men i stedet tok jeg av østover.
Et kvarter senere ankom jeg rasteplassen, som allerede - litt før klokka halv ti - var full av folk. Alle bordene var opptatt, og det var knapt plass til å parkere en ekstra bil. Nei vel, da. Jeg hadde egentlig ingenting i Åmål å gjøre, så jeg vrengte i stedet helt rundt, og kjørte tilbake samme vei som jeg kom.
Tilbake i krysset der jeg tok av, blinket jeg meg nå sydover i retning Billingsfors. Fortsatt ingen gode frokost-spots i sikte. Etter Billingsfors tok jeg av på en mindre vei i retning Dals Långed. Kanskje sjansen var større der. På kartet virket det i alle fall som det kunne være en del aktuelle lommer langs veien, og i nærheten av vann.
Like etter kom jeg plutselig inn i ei lita grend som ble delt av Dalsland kanal. Like før et skilt som advarte om at vegen kunne bli stengt når den lille brua gikk opp, og båtene kom opp gjennom slusene, spottet jeg et fint område utenfor en slusscafé. Kafeen var allerede åpen, men foruten et par som jobbet der, og et eldre par som tok en rast på sykkeltur, så var stedet folketomt. Jeg tolket det ikke til å være noe kjøpeplikt, og pakket med meg det jeg trengte for en enkel frokost, og fant meg en benk nede ved kanalen.
Særs idyllisk. Jeg droppet primus på gresset, og gikk for en ostebricka med ost og skinke - og en raus klatt med deilig gubbsalat. Sild og potet smakte fortreffelig i påleggssalatform.
Mens jeg spiste observerte jeg en båt som ble sluset opp og igjennom, og den lille broen som reiste seg på hver side. Jeg drømte meg litt bort i å en gang kanskje også teste ut kanalferie. Kanskje i kano. Aller helst i båt. Kanskje til og med i England. Men ikke alle drømmer kan eller skal gå i oppfyllelse. Det er jo derfor vi også har dem, er det ikke. Hva skal man drømme om hvis alle drømmene blir oppfylt?
Jeg droppet glatt morgenbadet. Det hadde ikke tatt seg ut, og jeg var usikker på om det både var lov, og om vannet i det hele tatt var rent nok her båtene daglig putrer på tomgang i påvente av å bli sluset videre.
Så jeg pakket sammen, og kjørte videre. Jeg satte Mellerud som neste mål på Google Maps, og svingte etterhvert av på en smal og bratt, liten bygdevei gjennom det som i følge skiltene var et naturreservat. Kun en annen bil hadde forvillet seg inn på denne vegen, og det var en norsk bobil.
Sammen holdt vi følge gjennom krappe svinger, opp og ned 21 graders bakker, og på kryss og tvers over gamle, gjengrodde jernbanespor.
Midt i en sving, i ingensteder, møtte vi plutselig en liten gutt på en moped - som vinglet veldig da han plutselig fikk biler i mot. Begge sakket kraftig på farten, og da han passerte på min venstre side innså jeg at han umulig kunne være eldre enn maks 10 år. Jeg lyttet etter banjoen, men hørte ingenting.
Plutselig var jeg nede ved akvedukten i Håverud. Der svingte den norske bobilen inn, mens jeg fortsatte videre. Så ble jeg nysgjerrig, og snudde i en privat innkjøring, og dro tilbake. Da jeg kom ned til akvedukten, så kjente jeg meg raskt igjen. Her var jeg og jentene for noen år siden da vi campet på Vita Sandars i Mellerud. Jeg hadde ikke behov for å rusle sammen med en haug med turister for å se et nytt slusesystem, så jeg snudde igjen, og kjørte videre i retning Mellerud.
Ikke lenge etter kjørte jeg forbi et skilt som viste til en svømmeplass på høyre side. Jeg rakk ikke tenke før jeg var forbi, men tok nok en gang en u-sving ved første mulighet, og kjørte tilbake. Kanskje jeg endelig også skulle få morgenbadet mitt?
Jeg kjørte sakte ned den smale veien, som kun hadde plass til én bil. Jeg observerte noen få naturlige møteplasser, som jeg eventuelt måtte rygge tilbake til hvis jeg møtte noen rundt en av de mange svingene.
Jeg møtte ingen. Noen minutter senere parkerte jeg på den rause grusplassen ved Sundseruds badplats. Foruten Mondebobilen stod det to svenske biler på parkeringen, så det var tydelig at flere var ute i samme ærend. Fullt forståelig, for nå var det klink sol og helt blå himmel - og gradestokken på dashbordet viste 22,5 røde. Nydelig.
Jeg ignorerte advarselene om orm, og pakket med meg det jeg trengte for et morgenbad inkludert vask. Dusjsåpe, håndkle og rene klær.
Nede ved badeplassen var det tilrettelagt et par fine brygger for de minste, og der var to barnefamilier alt i gang med feriedagen sin. Jeg spottet raskt ei lita bru ut til en liten, enslig øy - og tenkte fort at den var min.
Der fikk jeg badet i fred, og latt sola tørke meg på benken. Jeg snakket litt med de hjemme på telefonen, og nøt sola i fred og fordragelighet, før jeg etterhvert kledde på meg igjen, og ruslet tilbake til bilen.
Da jeg kom ned igjen på hovedveien fra Åmål og sydover mot Göteborg - selveste E45 - så dro jeg kjensel på noe annet kjent fra forrige campingtur til Mellerud. Bloms varuhus. Jeg husker det som litt skrotete. Krims-krams og rare klær. Litt som et Ullared i miniatyr møter gamle Pytt & Panne på Gjøvik.
Jeg gjorde nok en u-sving ute på selveste E45, for jeg måtte jo bare ta turen innom. Litt for å ta et bilde og vise til jentene. Litt for at jeg jo faktisk var ute etter ei billig joggebukse til turen.
Butikken var akkurat slik jeg husker den. Jeg fant ikke mye verdt å shoppe, men endte opp med ei joggebukse til 150 kroner, som helt sikkert gjør jobben hvis jeg begynner å fryse utenfor bilen en av de neste kveldene. Kanskje holder den til og med myggen unna?
Foruten joggebukse kjøpte jeg med meg en is jeg ikke hadde testet før, som jeg gumlet i meg i den varme bilen før jeg fartet videre. Terningkast fem, faktisk. Vel verdt 22 svenske.
Nå var det ikke mange kilometerne til Mellerud. Planen var egentlig å stoppe på Dollarstore der, men nå hadde jeg jo kjøpt meg joggebukse. Hva manglet jeg da? Ingenting! Trodde jeg.
Jeg parkerte på en plass i småbyen, der jeg også kjente meg igjen fra før. Jeg lette etter parkeringsskiva som jeg alltid bruker ha i bilen til svensketurer, men den var plutselig ikke å finne noen steder. Jeg ryddet i bilen før Göteborg-turen, og hadde nok prestert å ta den ut. Darn. Jeg skrev tidspunktet jeg hadde parkert på en serviett, og stakk på Hemkjøp for å se om de solgte skiver. Dollarstore hadde jeg allerede kjørt forbi på vei inn i Mellerud. Jeg gadd ikke kjøre tilbake.
Hemkjøp hadde ikke, og hun som jobbet i kassa ante heller ikke hvem ellers som kunne ha.
Da hadde jeg egentlig ingenting mer å gjøre i Mellerud. Jeg snakket kort med Evelin på vei ut igjen, og spottet da et skilt som reklamerte for en second hand butikk. Jeg gjorde et lite forsøk på å finne den, men skiltene plutselig stoppet, og den var no where to be seen. Så jeg dro videre.
Fra Mellerud fulgte jeg E45 ned til Vänersborg. Europavegen på denne strekningen ser fortsatt ut slik de gjorde i “gamle dager”, og det er fortsatt en del fint å se på hver side, og ikke bare jordvoller.
Vänersborg er en by jeg aldri har stoppet i før. Jeg tenkte ikke å stoppe der denne gangen heller, men så ombestemte jeg meg da jeg kjørte gjennom sentrum, og så hvor trivelig og fin byen så ut.
Jeg hadde ikke noe behov for å vandre i sentrum eller butikker, så for å undersøke kartet litt bedre kjørte jeg i stedet nesten helt ut av byen for å gjøre research - utenfor Dollarstore. Da slo jeg to fluer i en smell, og fikk handlet litt mer solskjerming til natten. Prosjektet som ChatGPT foreslo orket jeg ikke begi meg ut på, men jeg fikk i alle fall kjøpt et sånt sølvfarget flak til å ha over frontruta - der det er desidert mest innsyn. Jeg rasket også med meg to solskjermer for barn, slik at siderutene også muligens blir litt bedre dempet.
Så fant jeg frem kartet, og pekte meg ut en fin park nede ved Väneren - Sveriges og Nordens klart største innsjø. Jeg har alltid elsket Väneren, mest av alt fordi det er strekker der som gi meg følelsen av havet. Der du ikke ser land på den andre siden. Det gir meg en enorm følelse av evighet. Og av frihet. Tror jeg. Akkurat slik jeg elsker å se naturen flate ut sørover i Sverige, og videre nedover Europa. Jeg elsker fjellene på Vestlandet og det kuperte terrenget hjemme også. Jeg hadde nok ikke ville byttet bort det med evige horisonter, men Gud bedre så lite klaustrofobisk det er å se uendelig. Se utover. Eller nedover hvis man er høyt oppe. Jeg vokste opp på ei høgd på Toten der jeg aldri så inn i noe, men bare ut over. Bortover. Kanskje det har noe med det å gjøre.
Jeg fant meg et sted å parkere ikke langt unna Skräckleparken, som den av alle ting her. Et flott parkområde som strakk seg rundt en stor odde, og som hadde det meste av tilbud du kunne ønske deg i en slik bypark med strandlinje.
Først måtte jeg bare…. Ahh… Det stemmer, jo. Jeg måtte jo ha parkeringsskive. Jeg hadde helt glemt det på Dollarstore. De selger jo slike for en tier.
Så plutselig fikk jeg øye på en genial sak ved siden av et infoskilt. Midlertidige P-skiver. Riv av og fyll ut.
Jeg tok med meg ei som jeg fylte du der og da, og la i ruta - også nappet jeg med meg noen flere, som jeg stappet i hanskerommet til neste gang.
Jeg ruslet ikke så veldig langt nede på parkområdet, men nok til at jeg tenkte at dette måtte være en fin plass å vende tilbake til en annen gang også. Utforske mer.
Jeg ruslet forøvrig forbi noe enda mer genialt enn midlertidige parkingsskiver: En kayakomat!
Her kunne du via en app leie og låse opp en kajakk, og bare legge i vei. Jeg var litt fristet, men har aldri sittet i en kajakk før. På skiltet kunne jeg lese at de også hadde SUP-brett, uten at jeg kunne se noen slike igjen i automaten. Kanskje alle var utleid? Genialt tilbud var det i alle fall.
Nå begynte jeg for alvor å bli sulten. Jeg hadde ikke spist noe siden frokost. Det vil si foruten om is. Klokka nærmet seg fire, og jeg stod og veide i forhold til om jeg skulle finne et sted å lage meg middag på primus, eller om jeg bare skulle handle noe.
Jeg fant igjen bilen, og kjørte ut av Vänersborg i retning Trollhättan. Jeg ville ut igjen av Europavegen, og inn på småveiene. Jeg sjekket kartet i ei busslomme, og tastet helt vilkårlig inn Sollebrunn. Tok etterhvert inn på 42’n i retning Borås, og snirklet meg nok en gang gjennom det nydelige kulturlandskapet her nede.
I Sollebrunn skjedde det nada. Ikke hadde jeg sett noen rasteplasser heller. Jeg stoppet utenfor den lokale ICAen, og gikk inn på Park4Night. Den viste to aktuelle, fine steder ved innsjøen Anten, ikke langt unna.
Jeg bestemte meg for å prøve alternativet i enden av den nordvestlige Vika først. Et lite sted som het Gräfsnäs. Aldri hørt om før, men i følge appen skulle det være flust med gratis overnattingsplasser for bobil og bil på et jorde like ved noen slottsruiner. GPSen viste at jeg bare var seks minutter unna. Om jeg ikke ble her før natta, så kunne jeg om ikke annet sikkert mekke meg noe mat.
Jeg parkerte ved siden av plenen, der det allerede stod noen bobiler parkert for natta - deriblant en perle av en tysk hippiebuss.
Jeg stusset allikevel over at det var et voldsomt tilsig av folk som virket lokale. I følge appen var det også en lekeplass, en badeplass, og en restaurant inne i Slottsparken også, så det ga jo mening at dette sikkert var populært blant de lokale.
Jeg reagerte allikevel på at det var flere gamle biler enn normalt på slike steder, og fikk en følelse av at det også skjedde noe ut over en ordinær parkdag her i dag. Det skulle vise seg at jeg hadde rett.
Jeg trasket først innover i parken, og i retning slottsruinene. Stedet var et aldri så lite eldorado, så jeg skjønte godt at dette var populært for så vel lokale som for turister som fant veien.
Slottsruinene var et skue i seg selv. Jeg trasket en runde bort til fasaden, som var det eneste som stod igjen etter en brann på 1800-tallet. Noen hundre år tidligere hadde dette vært det majestetiske slottet til en eller annen Grev Lejionhuvud. Svensk adel og etternavn, ass.
Jeg fulgte en sti rundt området som tok meg tilbake til restauranten, eller kafeteriaen, som lå midt på et åpent område med utsikt både til slottet på den ene siden, og utover den vakre innsjøen på den andre.
Da skjønte jeg også tegninga. Jeg fikk øye på en banner og en plakat. I kveld skulle Alingsås Motorveteraner feire sitt 50-års jubileum her. Ikke rart det begynte å tette seg med veteranbiler, også nå på gressplenen utenfor både restauranten og slottsruinene.
Jeg innså at det ble vanskelig å rigge opp noe kokekar her, så i stedet trasket jeg inn på restauranten for å se meg om etter noe enkelt å spise. Inne var det allerede lang kø, så jeg stilte meg tålmodig bakerst og ventet på tur.
Plutselig kom det en ung servitør og sneiet meg, da han skulle bære inn noe brukt dekketøy. Jeg tenkte jeg hadde stått litt i veien, og i det han passerte sa jeg instinktivt “unnskyld”. Plutselig snudde han på femåringen, og svarte! “Hva sa du for noe?” på klink østlandsk. Han var særs overrasket over å ha snublet over en nordmann her ute på Gräfsnes. Ingen nordmenn finner veien hit, fortalte han. I alle fall ingen fra Østlandet. Han ble så entusiastisk over å ha møtt en fyr med østlandsdialekt at han ble stående å skravle da det var min tur til å bestille - så hun bak disken måtte tålmodig pent vente.
Men hva gjør du på sommerjobb her, da? lurte jeg. Det viste seg at han nærmest var programforpliktet. Det var faren hans som eide og drev stedet. Ikke rart at hun bak disken også var så tålmodig.
Han fortalte at han het Adriano, og var fra Oslo. Han hadde vært russ i vår, og jobbet nå her uten å helt vite hva han skulle finne på til høsten.
Jeg på min side svarte at jeg ikke hadde hørt om plassen her før to minutter før jeg parkerte bilen, og at jeg loffet rundt på road trip alene i Sverige. Han virket litt overrasket først, men uttrykte at han syntes det virket kult. Han fortalte de skulle ha grilling og opplegg her i kveld grunnet arrangementet med Alingsås Motorveteraner - så det var bare å bli! Jeg sa takk for tilbudet, og at jeg vurderte om jeg faktisk skulle overnatte på den store gressletta utenfor her - der det allerede sto parkert en del bobiler. Gratis overnatting, og med fasiliteter som café, bademuligheter, toaletter og slottruiner tilgjengelig. Så spørs det bare om jeg orker en hel kveld med gamle biler, da - selv om jeg er veldig glad i gamle biler sjæl. Jeg er nok bare ikke så hypp på å ha den potensielle motorduren rundt meg utover natta.
Etterhvert ble hun bak disken utålmodig, og køa ble større bak meg. Adriano hilset blidt og forsvant inn igjen på kjøkkenet, mens jeg bestilte meg ei rekmacka og en kaffe.
Det ytterst deilige smørbrødet på rugbrød nøt jeg innendørs, med en nydelig utsikt ut over Anten.
Mens jeg satt og drakk resten av kaffen min, så strømmet det på med både folk og gamle biler. Jeg ryddet opp igjen etter meg selv, og ruslet ut igjen for å kikke i det den ene perlen etter den andre kjørte inn på anvist plass og parkerte.
Jeg fant vel raskt ut da jeg så antallet mennesker, og hørte all motorlyden, at dette nok ikke var plassen for ei rolig natt. Jeg ruslet etterhvert tilbake til bilen, og der hadde hele gressplenen også fylt seg opp. Mest av alt sikkert med folk som bare hadde parkert, og ville være med på jubileet.
Jeg kunne ikke annet enn å synes litt synd på de tyske folka i hippiebussen, som fortsatt holdt stand - og sikkert studerte veldig på det voldsomme opptoget på en ellers så stille gressplen.
Jeg bestemte seg for å teste den andre plassen jeg hadde sett på Park4Night-appen - helt på andre siden av samme innsjø, ved ei annen vik.
Jeg kjørte litt tilbake mot Sollebronn, og tok av på en mindre vei rett østover. Østover i midt hode i allefall. Så svingte jeg sørover igjen i retning Långared.
Den første plassen var ved ei havn, der folk badet og responsen på appen var at de lokale ikke var veldig begeistret over at turister overnattet. Jeg kjørte rett forbi, for jeg hadde egentlig blinket ut en liten parkeringsplass på veiskulderen, bare noen hundre meter etterpå. Den hadde fått god score, og folk meldte at det både var stille og fint der.
Da jeg rygget meg til rette stod det allerede to danske campingbiler der. Jeg trodde først de var i følge, men det viste seg at det var helt tilfeldig. I den ene så jeg ikke et eneste menneske før rett før sengetid, mens den andre var hjemmet til en dansk eventyrer og livsnyter, som hadde solgt huset i Danmark, og nå bare bodde i den hjemmelagde campingbilen sin. Jeg vekslet noen ord med ham etter pølsemiddagen utpå kvelden, og han kunne fortelle at han hadde kjørt rundt i Sverige i flere måneder, og var egentlig ute etter å kjøpe en stuga i Nord-Sverige, men var nå på vei hjem igjen til Danmark for å operere et vondt bein. Der hadde han fortsatt sin pensjon, og gratis helsehjelp - til tross for at han tidligere hadde bodd noen tiår i disse traktene, da han var yrkesaktiv og jobbet for SAAB.
Utenom et besøk av noen svenske ungdommer, som stillfarne prøvde fiskelykken uten hell, så var det som appen hadde sagt et rolig sted å tilbringe den andre kvelden på road trip i Sverige. Ja, foruten den hersens myggen, da - som til tross for at jeg sprayet med ned med fersk myggspray, som jeg også faktisk hadde klart å huske på Dollarstore. Tydeligvis ikke et remedie som avskrekket myggen.
Med åtte prosent igjen på telefonen, sier jeg god natt fra min plass utenfor Mondebobilen. Snart er jeg strømtom, men heldigvis har jeg klokke i bilen, og lade, det får jeg vel sikkert gjort i morgen en gang.
Over og ut.
