Selv om jeg tok tidlig kvelden, og ikke hadde stort annet å holde på med enn å ligge og filosofere, samt lese i kartboka, så sov jeg mye bedre og lenger enn den første natta.
Klokka var nærmere ni da jeg endelig kom meg ut av posen, kippet på meg crocsene, og steg ut. Ute ble jeg møtt av en litt sur trekk, og krusninger på Anten. Ikke noe fristende sted for et morgenbad eller frokost, så jeg besluttet å pakke bilen tvert, og komme meg ut på veien.
Jeg hadde ingen planer for ruta videre. Det vil si, jeg hadde en tanke om at jeg i løpet av dagen skulle innom Ulricehamn. En koselig by som jeg besøkte da Iris var tre år gammel, og vi leide ei hytte på campingplassen der, sammen med besteforeldrene. Ellers har jeg hatt et sterkt personlig forhold (!) til byen i 25 år, siden jeg en gang tidlig på 2000-tallet gjorde suksess med Ulricehamn i en gammel Football Manager-versjon. Jeg hadde lastet ned en svensk expansion-pack, og førte klubben fra de mørke avkroker nede i seriesystemet, og til å bli Sveriges beste lag - samt at vi bet bra fra oss i Champions League. Kanskje jeg i løpet av dagen skulle legge turen innom min gamle hjemmebane. Der jeg aldri hadde vært før, men som allikevel på en måte føltes veldig kjent og hjemme. Jeg fikk bare se.
Telefonen hadde overlevd natta i flymodus og med ekstrem strømsparing, så den stod faktisk på 3 prosent da jeg våknet. Nå måtte jeg prøve å få ladet uten å bruke så mye kart, så jeg prøvde først å legge en rute videre via den fysiske kartboka. I tillegg forholdt jeg meg til skilter på veien.
Jeg tok av til venstre ved en vei der det stod Råmossen på skiltet. I mitt hode skulle det være i retning mot Vårgårda, som jeg hadde pekt meg ut som et mulig første pitstop, eller et sted å ta ut ny kurs.
Jeg flerret opp kartet mens jeg kjørte. Ikke det mest trafikksikre, sikkert - men her gikk det i 40, og jeg var alene på oljegrusen. Jeg kunne ikke finne Råmossen noe sted, men tok sjansen læll. Før jeg visste ordet av det, så var jeg inne på en smal grusvei gjennom tett skog. Her har de altså en eller annen gang tatt seg bryet med å lage en vei. Da må det vel finnes noe på den andre siden, hvis ikke det er helt From. Jeg ba en stille, indre bønn om at jeg ikke skulle komme til et rotvelt tvers over veien.
Symbolikken langs veien gjorde at jeg også skjerpet ørene. Kunne jeg høre banjo her? Nei. Bare lyden av bladverk i vinden. Ikke så jeg et eneste levende menneske heller, selv om jeg kjørte forbi et par tun midt i ingensteder. To harepuser fikk jeg imidlertid se. Så liv var det her. Ja, også meg da. I Mondebobilen.
Etterhvert kom jeg inn på en vei med oljegrus igjen, og deretter til et kryss der jeg fikk valget mellom Sollebrunn og Vårgårda. Jeg svingte av i retning sistnevnte.
Da jeg kom til Vårgårda kikket jeg meg rundt for å se om det var et sted jeg kunne spise frokost og bade. Jeg følte for å vaske meg, selv om jeg ikke akkurat følte meg ufresh etter natta. Ingen tegn til slikt. I tillegg var det fortsatt overskyet. Værmeldingen var heller ikke særlig lovende. Lite sol i områdene her i dag, men derimot muligheter for skurer. Jeg klarer aldri helt å gjemme meg for sommerregnet.
Jeg bestemte meg for å kjøre videre mot Falköping. En by av en viss størrelse, men ikke svær. Såpass stor at jeg i alle fall hadde hørt om den før.
Etter en ny halvtime langs det nydelige, svenske åkerlandskapet, så trillet jeg inn i Falköping.
Jeg fant meg en parkering ikke langt unna kirka, skrev tidspunktet på en av de ekstra lappene jeg hadde revet med meg i Vänersborg, og ruslet i retning det som lignet på sentrum. Noe morgenbad hadde jeg for lengst skrinlagt, men jeg måtte jo ha meg frokost snart - og nå nærmet klokka seg 12!
Jeg ruslet forbi bygget til lokalavisa, og forbi et bygg som hadde en interessant historie tapetsert opp på veggen. På det torget jeg stod på - Kjöttorget, av alle ting - hadde de for noen år siden funnet to skjeletter av fullvoksne, god trente menn i 40-åra. Historien om hvem disse kunne være hadde blitt en stor sak lokalt, og den kunne jeg følge og lese på veggen rett ved der de på 900-tallet en gang ble begravd i uvigslet jord; begge halshugd. DNA-teknologi hadde sporet begge til England, og de var muligens blitt henrettet her i traktene på grunn av tyveri av noe slag.
Jeg vandret videre mot gågata, og kom inn på et nytt torg. Her var det litt mer liv, og mest liv så det ut til å være på uteserveringen til Lindbloms konditori. Perfekt! Her kunne jeg kanskje få meg litt frokost. Og en kaffe.
Det var like fullt inne, men jeg så en ledig plass i en sofakrok helt i hjørnet. Den var fortsatt ledig da det ble min tur, så jeg bestilte en rekmacka og en kaffe, og dumpet ned i hjørnet.
Jeg hadde tenkt på å få ladet telefonen litt ekstra hvis jeg kom meg på en kafe i dag, og hadde derfor tatt med meg sekken med ledninger og ladere også. Flaks kommer noen ganger min vei også, for det viste seg å være et strømuttak rett ved beina mine. Så var det lader da. Jeg var helt sikker på at laderen lå i sekken, men der fant jeg kun USB-ledningen, og ingen kloss. Bummer!
Heldigvis hadde jeg vært lur nok til å ta med både PC og PC-lader, just in case. PC-laderen fungerer til nød på telefonen også, selv om batteriet sikkert er veldig happy for at jeg bruker den. Ikke vet jeg. Men da ble det prosenter på telefonen, og prosenter på far. Rekesmørbrødet var langt unna det jeg spiste i går på smak, men det skyldtes mest av alt brødet, som denne gangen bare var et klassisk, svensk, fint polarbrød. Rekene derimot, var det ingenting å si på - så hele mackan gikk ned på høykant.
Etter å ha ladet telefonen litt ekstra, og supet i meg den siste kaffen, så måtte jeg så klart innom det lille rommet før jeg takket av hos Lindbloms. Men hva er det med dasser på noen kafeer og andre offentlige eller private etablissementer?
Hva har de egentlig tenkt når de bygger inn dassen i en liten, åpen krok av kafeen? Hva tenker de på, når de velger en dør med glipe i bunnen? Har det ikke streifet tankene til utbyggerne eller andre ansvarlige at hverken de som sitter på bordet rett utenfor dodøra, og nyter sin prinsessetårta, eller han litt slitne totningen, låst inne på dassen, har spesielt lyst til å høre hverandre i en sådan stund. All ære til de som legger dassen litt diskret plassert. Enten opp eller ned en etasje, eller i beste fall på et bakrom eller et sted der de første du møter blikket til, når du kommer ut igjen etter å ha kvittet deg med ett døgns overskytende, ikke er et eldre, svensk ektepar på en koselig lunsjdate. Jeg skjønner det bare ikke.
Men det er jo ikke mitt problem. Sånn egentlig. Så skamløst satte jeg med ned, på den ellers så fine dassen, med fugler og annet fint på veggen, og gjorde mitt fornødne. Så fikk jeg heller bare ha et stivt blikk rett frem på vei ut. Eller møte blikkene. Eller rett og slett prøve å late som ingenting. Tross alle lydene. Lukta som umiddelbart siver ut når døra åpnes. Kunne de ikke satt inn ei flaske dospray, da? Sånn til alles interesse?
Jeg gjorde meg ferdig. Tørket. Vasket. Hendene altså. Gikk ut. Møtte blikket til en liten gutt, som sammen med mora si ventet tålmodig på tur. “Lykke til”, tenkte jeg, og hastet forbi uten skam. Pakket sammen laderen i en fei. Bar det brukte dekketøyet på plass, og forlot åstedet.
Jeg ruslet en tur videre gjennom den ganske så søvnige gågata, før jeg skar ut i retning kirka. Da visste jeg at bilen ikke var langt unna.
Rett ved siden av kirka lå forresten et bygg som var markert på Google Maps som barndomshjemmet til Johnny Bode. Født og oppvokst i tårnet på bildet. Et helt fremmed navn for meg, men noen jeg så klart måtte google. Svensk komponist, lurendreier, megaloman, svindler, og Gud vet hva. Ukjent for deg også, sier du. Google ham!
Det stod ingen verdens ting om at dette var hans barndomshjem utenfor huset. Forståelig nok.
Jeg ruslet videre forbi kirken, ut av kirkeporten, og fant tilbake til Mondebobilen på parkeringsplassen - og kjørte videre sørover i retning Ulricehamn.
På veien kjørte jeg forøvrig forbi den vesle grenda Kinnarp, og fikk beskue hjørnesteinsbedriften som vel utgjorde så og si hele sentrum. Der var det fullt av biler utenfor, så det var tydeligvis full produksjon av kontormøbler også midt i fellesferien.
Før jeg rullet inn i sentrum av Ulricehamn stoppet jeg på nytt utenfor en Dollarstore. Jeg måtte kjøpe meg en ny kloss til mobilladeren, og fristelsen ble så klar for stor da jeg kom til kassa, og skimtet stabelen av Frips-sticks-poser til en 10’er - så jeg slengte med to slike også.
Jeg droppet å kjøre ned til campingplassen der jeg en gang bodde. Det var uansett for tidlig til å tenke på overnatting, og jeg ville videre herfra - men først ville jeg kikke meg litt rundt i sentrum, så jeg fant en parkeringsplass bak noen små boligblokker i retning stasjonen. Så var det de der svenske parkeringsskivene, da. Jeg hadde jo nettopp vært innom Dollarstore for n’te gang uten at det streifet tankene mine denne gangen heller. Jeg må vel snart begynne som han fyren i Memento; å skrive alt jeg må huske på skrotten.
Godt jeg hadde rasket med meg flere sånne midlertidige lapper i Vänersborg, da. Jeg noterte 14.00 på lappen. La den godt synlig på dashbordet, låste og gikk.
Først gjorde jeg meg en sving ned mot innsjøen Åsunden. En ikke betydelig innsjø i svensk historie. Tilbake i 1520 stod det nemlig et stort slag på isen her, ikke langt syd for Ulriceham. Danskene kom traskende oppover den islagte isen med det de hadde av våpen, og like utenfor Ulricehamn ventet svenskene med 10 000 mann - ledet av Sten Sture den yngre. Det første som skjer er at Sten Sture jr selv kvestet beinet sitt etter å ha blitt skutt på med ei gammeldags kanonkule, så svenskene ser ikke annen råd enn å flykte, med Sten Sture hard skadet på en slags kjelke bak en hest. Han døde lenge før han kom til Stockholm, dit han skulle fraktes for å få kyndig (!) legehjelp - og senere samme år rykket danskene helt frem til hovedstaden, der danskenes Kong Christian den andre tok over makta.
Det var roligere på Åsunden i dag, men nok blåst til at jeg også trakk meg tilbake fra vannkanten, og flyktet opp mellom husene i gågata.
Jeg hadde ingen konkrete planer om shopping, men jeg lar aldri bruktbutikker, loppemarkeder og lignende gå forbi meg. Jeg simpelthen elsker det. Det er ikke ofte jeg kjøper noe, men jeg elsker å se på gamle ting, som folk har hatt en historie med. Ofte kan jeg tenke på hvem disse var, og hvordan de hadde det. Historie og slektsforskning er to store interesser, og kanskje det er derfor jeg også elsker å vandre rundt i bruktbutikker. Se og føle. Lukte. Fantaserer. Ja, også litt arvelig belastet, så klart - med ei mor som også elsker loppemarkeder, og har jobbet på bruktsjappe som frivillig lenger enn hun har vært i det ordinære arbeidslivet - til hun endelig, i følge henne selv, pensjonerte seg i januar, da hun bikka 91.
Gleden var derfor stor da jeg gikk forbi et skilt der det stod Antik - retro - kuriosa. Midt i blinken! Jeg hadde forøvrig gått forbi en second hand-butikk tidligere på dagen, i Falköping, men den hadde visst semesterstengt.
I butikken var det masse gammelt krims-krams å se på, men den største fristelsen befant seg ned noen trappesteg: gammel vinyl, gammel elektronikk, bøker og møbler. Ja, og bilder. Både gamle foto og gamle malerier. Det er noe veldig fascinerende med gamle bilder av mennesker som har levd. Hvem var disse? Hvordan havnet bildene til slutt på en bruktbutikk? Det er noe spennende ved det hele. Noe litt trist. En familie som kanskje har gitt dem opp, eller tenkt at de ikke skal minnes lenger? Eller rett og slett bare det faktum at folk ikke forteller slektshistorier videre lenger, så når generasjoner etter finner gamle bilder av egen slekt, så vet de hverken navn, relasjon eller kanskje noe som helst. Da havner de dyrebare gamle fotografiene fort enten i peisen, på dynga eller i beste fall på en bruktbutikk - slik at de kan adopteres av en ny familie. Jeg skulle gjerne begynt å samle på gamle bilder av fremmede, for det trigger jo både slektsforskeren og detektiven i meg.
Som oftest nøyer jeg meg med å tenke, og se. Så går jeg som regel til musikken, og blar raskt gjennom for å konstatere at det nok en gang bare er de høyst vanlige bruktplatene. De samme artistene, de samme skivene. Som ingen vil ha, og som går i ring mellom loppisene og bruktmarkedene; mellom bruktbutikkene og dynga.
Det var allikevel et friskt innslag å se fjeset til Åge i bunken, godt gjemt mellom The Boppers og Lill-Babs i 30-kronerskassa.
Etter å ha kikket litt, og tatt med meg en overraskelse under armen til 16-åringen med egen platespiller hjemme, så tok jeg en siste titt blant alt sten- og alt-tøyet. Klart det er mange fine fat og tallerkener i verden, også. Og åpenbart mange sjukt skumle. Det har blitt lagd en haug med skrekkfilmer om artefakter og dokker som folk har funnet på brukthandeler, og som viser seg være besatt av noe helt vilt. Ideene får du gratis i slike butikker hvis du har ørlitt fantasi. Denne tallerkenen ble ikke med meg hjem, for å si det slik.
I stedet gikk jeg til kassa med det lille jeg fant. Spurte hun som jobbet der om jeg kunne betale cash, for jeg trengte litt veksel på en 500-lapp jeg hadde tatt ut fra en minibank i går. Hun hadde ikke nok veksel, så klart. Så det ble kort. Og et takk for handelen på vei ut. Bilde fikk jeg også lyst til å ha, for hun syntes det var artig hvis 16-åringen hjemme faktisk hørte på musikken far hadde kjøpt med!
Jeg ruslet ut, og nedover gågata i andre retningen enn der jeg hadde fått inn fra sjøsiden.
På impuls gjorde jeg noe jeg aldri gjør. Besøker butikker vi har hjemme. Jeg kom allikevel på at jeg skulle se etter en genser. Vel hadde jeg fått handlet meg ei joggebukse, men jeg hadde kun med en tjukk ullgenser, og med været som var spådd de neste gangene, kunne det kanskje være kjekt med en til. I alle fall til kveldene utenfor bilen.
Jammen fant jeg ikke en som var satt ned 70 prosent på butikken som er oppkalt etter et tettsted på Toten. Ikke en genser jeg ville ha kjøpt til vanlig, men på tur - og til 75 spenn - ja, så klabert!
Det begynte å bli en god stund siden denne sene bransjen i Falköping, og jeg var jo egentlig fysen på kake. Jeg er alt for glad i kake, og bruker daglig egentlig saumfare konditorier på ferieturer på jakt etter noe mums til kaffen. I sommer har det blitt forsvinnende få konditori-besøk. Enda færre kaker. Jeg må opp i ringene. Livet er for kort til å ikke nyte gode kaker!
Hva ser jeg? Gunnars Konditori! Jeg må inn! Fillern! Gunnar er på ferie. Har låst døra, klint et hjemmelaget skilt på døra, og bare reist. Jeg håper Gunnar koser seg med kake hver bidige dag hvor enn han er i verden.
Slukøret subbet jeg meg vekk. I retning Mondebobilen. Ingen kake, ingen grunn til å bli lenger i Ulricehamn.
Forresten! Jeg hadde en ting til jeg bare måtte ha gjort, mens jeg fortsatt var i byen. En tur oppom fotballstadionen. Der det for 25 år siden ble spilt imaginær Champions League-fotball i FM-save’n til undertegnede.
Så måtte jeg på do igjen. To fluer i en smekk. Der oppe kunne det vel ikke være sjanse for at noen kom for tett på..
Jeg tastet inn stadionen på Google Maps, og kjørte de 12 minuttene det tok, litt sørover i retning dit jeg hadde tenkt meg åkkesom, og en utstikker langt oppover i lia sør for sentrum. Ulricehamn er mye mer enn det man ser nede ved vannet. Faktisk har de slalombakke vinterstid like nordafor her. Tror det eller ei.
Jeg parkerte utenfor Lasselyckan fotbollsanläggning. Jeg kan ikke huske den her det på FM.
Alle porter var låst og stengt, så det var helt umulig å komme inn. Jeg prøvde å rusle rundt på baksiden, og gå gjennom en treningsbane som lå rett i bakkant, men det var stengt og store gjerder der også - så det var lite å få sett. Hadde det vært i storhetstiden på FM hadde jeg skjønt det. Jeg aner ikke hvilket nivå de er på IRL, men det er neppe høyere enn nivå 4. Trolig lavere også.
Jaja. De vil vel bare ikke ha lokale kids rekende her sommerstid. Et knippe av disse hæppet litt på en av de to fine treningsbanene rett ved. Alt i alt var området veldig imponerende, og på andre siden lå det også en aktivitetspark, en fotballhall, en ishall, baner for alt mulig annet, og en skiarena. Kanskje til og med for skiskyting.
Jeg fikk øye på skiltet mot dassene. Sikkert låst de også, tenkte jeg - men tok i klinka. Der, midt i en mørk gang inn mot en stengt utgang fra banen, lå den reneste og mest nyvaska handikapdassen jeg hadde sett. Den ventet bare på meg. Alternativet hadde været pissoarene inne på herrer, eller å gå på damedassen. Ingen av dem fristet, selv om det ikke var folk på flere hundre meters hold her oppe.
‘Det skulle bare mangle”, tenkte jeg, da jeg spaserte lettbeint ut igjen av do. “Jeg har jo leder klubben til mange seriegull, og suksess i Europa”. Det skulle ikke mangle om doen var skinnende ren for meg! Jeg kikket meg rundt, og så for meg hvor statuen av meg selv hadde passet best.
Men jeg er ikke Johnny Bode. Heldigvis. I stedet ruslet jeg opp rundt den kortsiden som lå langs bilveien, der jeg endelig fikk overblikk og innsyn til selve stasjonen - og ikke minst se det litt stilige “fjellet” både foran og bak gjerdet, som kanskje fungerer som en slags gratishaugen under kamper.
Nok var nok. Jeg kjørte nedover bakkene samme vei som jeg kom, og blinket til venstre i retning nye steder. Nye opplevelser. Nye minutter på reise.
Neste lille sted langs veien var nå Limmared, snaut tjue minutter sørover fra Ulricehamn. Her hadde en kompis spist verdens beste schnitzel en gang for 20 år siden, så han tipset varmt om plassen da han så jeg var i traktene.
Det fikk bli med en liten teaser tilbake fra Linmareds wärdshus - for egentlig hadde jeg ikke tenkt å stoppe her. Jeg hadde jo nettopp hatt et raust stopp, og kunne tenkt med å kjøre litt til. Klokka nærmet seg halv fem også, så jeg burde vel begynne å kikke etter enten et sted å lage middag, eller et sted å campe.
I det jeg passerte innkjøringen til Limmared sentrum, fikk jeg øye på en banner over den lille hovedgata der det stod “Antikväckan”.
Nok en gang tok det litt for lang tid å prosessere det, så jeg bare kjørte fordi. Kverna jobbet imidlertid såpass, at jeg ved første og beste mulighet til en ny u-sving, og kjørte tilbake og inn mot sentrum.
Det skimtet jeg markeringstape på et ekstra jordet ved jernbaneskinnene. Det måtte jo være at tegn på at det skjedde noe ekstraordinært her. Noe som trakk folk.
Det stod riktig nok ikke mange biler parkert der, og det var rikelig med plasser på den ordinære asfaltparkeringa, der jeg valgte å stå. Men samma det. Bedre å være på den sikre siden i tilfelle rush!
Jeg låste bilen, og røsket med meg det vanlige: det gamle videokameraet, telefonen, kortholderen og snusdåsa. Jeg hadde ikke før kommet meg opp i gata før jeg skjønte at jeg hadde truffet jackpot. I alle fall hvis gullåra var ei gate full av bruktsjapper!
Her hadde samtlige lokaler nå - på magisk vis - forvandlet seg til ulike pop-up vintage eller antikk-butikker. Noen kunstnere, og noen med litt mer hi couture - samt også de helt straighte skrot-loppisene.
Virkelig noe for en hver smak, og jeg måtte jo selvsagt innom samtlige.
Favoritten var nok den ene pop-up butikken til et firma på W, som reklamerte med at de hadde rare og sære greier. Det kostet jo, og en del så ut som det var egentlig redesign eller design - men veldig kult var det! Hadde jeg hadde lommene fulle av gryn, så var det mye her jeg kunne tenkt meg å kjøpe med hjem. Hva med en hengende ape? Eller aller helst en ekte clockwork orange? Eller kanskje et pin-up skateboard i glass, som pynt på veggen?
I butikken ved siden av var det også masse gull. Jeg husker ikke navnet på akkurat den, siden jeg ikke fikk tatt bilde utenfor. Rikelig med bilder var det imidlertid inne i butikken. De solgte gamle portretter for 10 kroner stykket. Jeg bladde meg gjennom, og begynte å fantasere. Jeg burde kjøpt alle. Jeg kjøpte ingen.
Og apropos historier fra folk. Fra liv. Om folk, og om liv. Jeg må gjenta meg selv fra tidligere. Jeg simpelthen elsker det! Så jeg ble overbegeistret innvortes da jeg også kom over et stativ med både julekort og prospektkort. Alle utfylt med adresse. Frankert og stemplet. Sendt og mottatt med kjærlighet og omtanke. Nå uten eiere.
Jeg skulle gjerne kjøpt alle disse også. I alle fall lest dem. Jeg gjorde ingen av delene, og jeg kan fortsatt ikke helt forstå hvorfor.
Så her trasket jeg altså rundt, og tok inn både gamle historier, gamle savn, gamle hilsninger, og gamle minner. Neste het L:Eva, og jeg tenkte det sikkert var et billig - men godt - ordspill fra ei som het Eva, uten at jeg gikk det i sømmene. Her var det også mye gammelt og en del kreativ redesign å se på.
Mest fascineret ble jeg allikevel av noen fyrstikkesker, som.var pimpet opp med gamle portretter. Vil man ikke spare på gamle bilder, så kan de få nytt liv utenfor fotoalbumene ved å brukes i kunstprosjekter også. Dette kan jo i høyeste grad sies å være brukskunst. Ideen var så god at jeg måtte snike meg til å feste den i mitt digitale album. Jeg trenger leke meg med noe skikkelig gammelt igjen snart. Jeg angret meg fordi jeg ikke kjøpte de gamle bildene, men jeg ble akutt bare handlingslammet. Ideene var gratis. En vakker dag finner jeg kanskje på noe lignende. Det ble ikke en eneste fyrstikkeske med meg ut heller.
Siste stopp var et atelje (svensk sic?) av en lokal (?) kunstner som het Erika W. En del artige bilder, men butikken var også krydret med andre ting, og kunst fra andre. Erika W malte i mange sterke farger, og var tydelig inspirert av pop art, der hun på flere malerier hadde malt stilleben av retro eller imaginære Pez-figurer. Litt ala suppene til Warhol, kanskje. Andre bilder igjen var mer abstrakte, og med mindre sterke farger. Fascinerende å se, men ingenting som fristet meg til å bla opp et fire-sifret beløp for å få det med meg hjem. Da ville jeg heller gått for gamle svart-hvitt portretter til en tier per.
Det var på tide å komme seg videre. Jeg skulle jo ikke stoppe i Limmared, men hadde vært her i godt over en time.
Klokka nærmet seg seks, og jeg trengte snart å begynne litt research på Park4Night i forhold til natta. Det kunne jeg kanskje gjøre på gamle folkets hus, som fristet med vaffelcafé.
Jeg ruslet forsiktig inn i de gamle lokalene, og snek meg forbi blikket til Hitchcock.
Innefor satt det noen eldre og drakk kaffe innerst i lokalet. En pensjonist kom ut fra kjøkkenet, og viftet med begge armene. Jeg tenkte først at han ikke ville ha besøk av en norsk turist med mønstret singlet og solbleka badeshorts. Jeg hadde jo ikke helt kommet videre i dag - jeg som egentlig hadde tenkt å bade, og så skifte til noe presentabelt.
Men jeg hadde kommet inn på cafeer og bruktsjapper tidligere i samme outfiten.
Dom har stengt ned i, remjet han. Jeg var plutselig inne i ei Kent-låt, men skjønte fort at han tenkte på vafler. Lottene på bakrommet hadde lagt ned arbeidet, og plugget ut vaffeljernene.
Klokka var fem på seks. Jeg skjønte dem godt.
Takk læll, mumlet jeg, og stakk.
Jeg satte meg i bilen og kjørte videre. Først i retning Tranemo, og deretter rett videre til Gislaved.
Der gjorde jeg en stopp på Willys for å kjøpe litt kaldt drikke til kvelden, og for å sjekke Park4Night. Litt lenger nedover igjen mot Jönköping så det ut til å være en fin plass ved en badeplass. Utenfor et lite tettsted som het Hestra.
Regndråpene hadde såvidt kost frontruta, og himmelen var såpass mørk at noe middag på primus virket som en kald fornøyelse etterhvert.
I stedet fikk jeg øye på en fast food-restaurant, mellom de tre store med tilnærmet lik burgermeny, som het Rose Garden. En liten sjekk på nett, og valget var klart. De serverte asiatisk. Innendørs stort sett buffet, men du kunne faktisk kjøre opp til ei luke og bestille sushi take-away. Det er det første for alt!
Jeg kjørte inn, og snakket inn i boksen da stemma sa velkommen: en crispy salmon roll, takk.
Så med en pose deilig sushi ved siden av meg hastet jeg meg opp til Hestra
Jeg parkerte bilen. Satte opp bord og stol. Fikset liggeplassen
Spiste maten ved en benk med Kroksjön. Deilig, rett og slett.
Så begynte regnet, så jeg trakk inn i bilen..
Begynte å skrive om dagen.
Så på at prosentmåleren på denne helvetes ubrukbare Google Pixel-telefonen galopperte seg nedover fra 80 til 10.
Så til 9. Like etter 8….
Så 7….
Spiste en donut som trøst.
Innså at blogginnlegget ble amputert.
Valgte å bruke tre av de siste prosentene på en siste appell, som ikke hadde noen ting med dagen forøvrig å gjøre:
Hold dere langt unna Google Pixel-telefoner! Batterikapasiteten er så rævva at den ikke er verdt noe.
Publiserte. Satte på flymodus. Var fornøyd med at jeg kjøpte ei bok og enda en donut - som jeg skal nyte under campinglykta, som lyser på andre året - uten at jeg har skifta batterier!
Ta den, Google-helvete!