Jeg eier ingen skrupler. Ingen skam. Liker jeg noen ganger å tro.
Jeg omfavner harry. Jeg ler av og med Ja vi elsker camping, og jeg vet godt at jeg kunne glatt hatt ei rolle der sjæl. I crocs og helsetrøye. I love it!
Og jeg elsker all-inclusive! I tenårene var jeg mer opptatt av hva som var både politisk og ideologisk korrekt. Mer opptatt av å skulle være en motvekt. På mitt femtiende år er det andre ting som teller. Som å omfavne det meste. Være åpen. Prøve å ikke være så dogmatisk og stri. Noe jeg har en tendens til å være - fortsatt.
All-inclusive hadde ikke falt meg inn da jeg var 20. Nå er det bare digg. Praktisk. Jeg finner jo selvsagt en god del greier å murre over allikevel. Folk. Problemet med all-inclusive som konsept er ikke greia i seg selv, men folka. Folka, som helt sikkert tenker det samme om meg.
Men ærlig talt, da. Hvor vanskelig kan det være å vise hensyn til andre, eller å holde deg til ei kø? Ved frokosten fikk jeg sultne russere på alle sider av meg, samme hvor jeg gikk for å kikke. If you can’t beat them, join them. Jeg svarte med samme mynt. Forholdt meg ikke til køer. Angrep fatene fra alle kanter. Jeg eier ingen skam. Ingen skrupler.
Etter frokost ruslet vi ned i kjelleren for å hente ut dagens badehåndkler. Disse ble delt ut rett innenfor døra på Aura Spa, og ved inngangen stod selvfølgelig en smørblid tyrker, som gledelig og overivrig ville vise oss rundt.
Dermed fikk vi litt semi-motvillig en tur innom det tyrkiske badet, og alle de andre fasilitetene. Før vi visste ordet av det satt vi i en sofa og luktet på badesalt og sjokoladepeelingkuler. Ei klam hånd tok meg i nakken, og begynte å massere. Han ropte et navn ut i lufta, og plutselig stod det tre unge damer der, klare for å gyve løs på jentene. Ingen av dem var spesielt hypp på noe annet enn å komme seg ut i sola. Sjekke ut bassenget. Sjekke ut stranda.
Jeg prøvde etter beste evner å takke nei, og etterhvert gikk poletten ned - og vi fikk slippe. Kvitterte ut tre håndkler, og stakk opp igjen på rommet for å smøre oss med solkrem, og gjøre oss klare for sol og varme.
Vi tok håndklærne under armen, og tråkket ut i den brennheite middelhavssola. For en fryd for kropp og sjel.
Men så. Folk. Kotyme. Oppførsel. Vi har alle lest om dem. Vi har alle opplevd dem. Men ingen har sett dem. De som står opp i otta og kaster håndkleet over en strandstol, og så forsvinner. Det var knapt en stol uten håndkle å finne. Først prøvde vi ved bassenget, og deretter på stranda. Håndkler overalt. Fint lite folk. Kanskje alle badet? Neppe.
Vi fant etterhvert tre stoler lengst bak mot hekken, og slo oss ned. Kaster hvert vårt håndkle over stolryggen, og forsvant ut i det 25 grader varme Middelhavet. If you can't beat them, join them!
I den deilige, litt klamme, litt tørre tyrkiske sommervarmen var det i alle fall rent gull å skotte ned på armbåndene rundt håndledda våre. Nærmeste bar var bare noen lange Crocs-skritt unna, og der kunne vi hente ut hva vi ville - når vi ville.
Fattern kunne ikke dy seg. Jentene fikk hver sin limonade i hånda, mens jeg gikk rett på en iskald Mojito. Så klart ikke laget med perfeksjon, men litt billig, blank uoriginal rom slumpet oppi et ferdig rigget plastikkbeger med sitron og mynte. Litt sukkervann og noe som skulle etterligne tonic senere, og den var klar.
Det var fristende og godt i varmen, men den alkoholfrie jeg gikk for på runde to smakte nok mye bedre. Note to self.
Det mest geniale på forfriskningsfronten her, er kjøleskapene som er satt ut rundt omkring med små porsjonspakninger med vann. Deilig, kaldt vann. Hvorfor har vi ikke slike hjemme? Nei, stemmer det. Vi har ikke slike behov. Og vi har vann i springen.
Vi nøt noen late timer vekselsvis på solsengene, i havet, og en og annen tur opp til baren og bassengområdet. Temperaturen i havet var like varmt som forespeilet, men vannet var langt fra klart. Jeg velger å tro at det var på grunn av sanda, og ikke at folk brukte havet som alternativt badekar.
Hvert hotell langs stranda her hadde sine unike områder med solsenger nedenfor, og hvert sitt unike område med sand og strandlinje. Det var også ulike aktiviteter på de ulike områdene, men ingenting vi kunne ta del i hvis det ikke var på vårt.
På nabohotellet var det noen som på et tidspunkt arrangerte en ro-konkurranse mellom to lange båter, til øredøvende jubel og heiarop. Blått mot rødt. Jeg funderte et lite øyeblikk på om jeg skulle sette meg på bakken, og arrangere vår egen ro-konkurranse - men slo det så klart i fra meg. Jeg omfavner det meste - eller kanskje ikke. Jeg har aldri tatt et rotak for landslaget, og kommer heller aldri gjøre det. Selv om det skulle gå hele veien.
Vi begynte å merke sola, og klokka nærmet seg lunsjtider - så vi pakket med det viktigste, og bevegde oss i retning bassenget. Håndklærne lot vi så klart ligge igjen på solsengene våre til etterpå. Ikke faen skal vi gi noe ved dørene her. Jeg er i ferd med å transformeres til mitt eget verste mareritt.
Etter noen dypp i bassenget tok vi turen opp igjen på rommet for å ordne oss litt til lunsj. Det tok seg jo ikke ut å komme labbende i singlet og crocs til bords. Da vi ruslet forbi Aura Spa, stod samme fyren der fra i morges. Norwege, kauket han etter oss, og smilte.. massage, yes? Tyrkere som vil selge noe eier virkelig ikke skam. Ingen skrupler. Skjønt han sikkert bare prøvde å være høflig.
Deretter vi låste oss inn på rom 1111, så hadde renholdsoperatøren(e) fikset nye håndkler, redd opp sengene, tømt litt søppel, og ikke minst tatt godt hånd om Brillebjørn, Blå og Sjiraff - som alle har fått bli med på tur. Jeg er sikker på at Evelin kommer til å ta de med rundt i verden selv når hun blir voksen. Jeg må jo si at jeg bare er glad så lenge vi mennesker kan beholde barnet i oss lengst mulig; om det så er i handling eller ord.
Etter en kort cowboystrekk og et lite klesskift, så var vi klare for å innta oppholdets første lunsjbuffet.
Utvalget var enormt, og selv om det krydde av folk, så ble det aldri de store køene rundt buffeten. Her var det noen for en hver smak. Jentene safet, mens fattern tok litt større sjanser. Mye godt, men alt for mye jeg gjerne også skulle ha smakt på, men ikke hadde plass til. Jeg måtte jo selvfølgelig spare plass til kake!
Ett langbord på buffeten er dedikert til kaker og søtsaker, og det lar jo ikke en kakemoms gå upåaktet hen.
Mette og gode ruslet vi opp igjen på rommet for å skifte skotøy. Planen nå var å rusle en tur oppover gata i solsteiken, og se om vi fant en butikk eller et supermarked med fixed prices. Evelin var ute etter dykkermaske, men på basaren i kjelleren på hotellet var ingenting priset. Typisk potensielle turistfeller for oss som kvier oss for å bli med på prutevalsen.
Ja, også trengte vi dospray. Fattern fikk forløst noe fortrengt, som dessverre førte til at jentene nektet å gå på do sjæl før lukta var borte. Ikke første gang. Ikke siste. Hvorfor egentlig utlevere slikt i en reiseblogg? Jeg eier ikke skrupler. Eier ikke skam.
Jeg fant et par supermarkedet markert på Google Maps, men sjekket ikke gangavstanden. Det skulle vise seg å bli hett! Vi ruslet i retningen jeg hadde memorert. Nå var vi utenfor hotellets gratis WiFi-dekning, og måtte stole på god, gammeldags menneskelig navigering.
Granca var ingenting i forhold til dette, smalt det fra 12-åringen, som allerede var i ferd med å koke. Varmeste stedet jeg noen gang har vært, kom det like etter. Det var vanskelig å være uenig. Det var bikkjevarmt - som hadde vært et bedre uttrykk enn bikkjekaldt. Hvorfor heter det bikkjekaldt? Tåler ikke bikkjer bedre kulde enn varme?
Vi passerte en liten chihuahua med klær, som vandret gatelangs i nærheten av en av områdets mange bazarer. At den orket. Hvorfor utstyre bikkjer med klær i denne varmen? Hvorfor utstyre bikkjer med klær overhode?
Vi dodget unna en haug med innpåslitne, tyrkiske selgere, som tradisjon tro utenfor basarene og markedet skulle prakke på oss noe. Alt ifra fake Gucci til plastikkræl. De eier ingen skrupler. Ingen skam.
Men vi var ikke et lett bytte. Møtte aldri blikkene, men sa høflig hei. På norsk. Eller bare overså. Latet som vi ikke hørte.
German? Russian? Dette er tydeligvis et mekka for disse. Jeg har hittil kun hørt det blir snakket tysk og russisk i matsalen, på stranda og ved bassengkanten. Ja, ved siden av tyrkisk da. Hvor er skandinavene? Hvor er britene?
Vi møtte en TUI-buss med nye turister. Blått hår og aldrende. Heisann, Montebello. Nei. Heisann, Kreml. Heisann, Heidelberg.
Etter en god halvtime i den brennende varmen ankom vi første super. Endelig var ting priset, og Euro-tegnene byttet ut med TYR. Tyrkisk valuta.
Evelin fant seg et par dykkermaske, og veide frem og tilbake mellom den billigste og den dyreste. Hun gikk for førstnevnte. 600 liras. Et sted mellom 120 og 150 kroner. Nå skulle det dykkes.
Men først; hvis du lurer på å denni ongen har eti? Bebek bisküvisi!
Så måtte vi komme oss hjem. Frem og tilbake er like langt. Eller dobbelt så langt da, hvis alternativet hadde vært å henge på hotellet. Vi svettet. Akket oss. Ryggene var bløte, og isen vi kjøpte på vei ut rakk ikke holde fasongen før vi nådde første fortauskant. Like greit at den gikk i bossen, for den grønne Twistern smakte høgg. Urter. Yoghurt. Vi trodde det var saftis. Vi trengte vann. Iskaldt vann. Vind.
Etter langt om lenge kom vi endelig tilbake til hotellet. Varme. Klamme. Hvorfor måtte vi gå en time til en butikk? Sannheten var at vi maks gikk 20 minutter hver veg, men i denne varmen og den stillestående lufta virket hver hundrede meter som ei mil.
Vi kom oss opp igjen på rommet. Jentene nektet fortsatt å gå inn på dass. Noe spray hadde vi heller ikke funnet. Det vil si, vi fant én til 60 norske kroner. Da fikk det være. Det er jo ikke slik at doer nødvendigvis skal lukte av blomster heller. Beklager informasjonen. Unødvendig, jeg vet.
Vi druset på med solkrem, og kom oss over i badetøyet, som allerede hadde tørket i sola på balkongen over hovedinngangen.
Nå skulle det bli godt med et forfriskende bad. Skjønt temperaturen i vannet her er så høy at badene ikke får den samme svalende effekten som vi kanskje hadde ønsket. Jeg trives i heten, dog. Joda, jeg kan bli litt susete i hodet og rød, men takke meg til det i stedet for likfingre.
Vi stoppet innom baren og bestilte med oss to mocktails og en slush. Har jeg sagt at elsker all-inclusive? Jeg eier ikke skam. Ingen skrupler
Så bar det ut i Middelhavet igjen. Salt smak i kjeften, og rullesteiner som masserte fotbladene. Det er ganske mye bølger like utafor her. De fleste genererte av mennesker. Av båter. Som morer eventyrlystne turister uten skrupler, uten skam, på lange bananbåter eller plastikkreplikaer av racerbiler.
Derfor er det ikke lov å svømme langt ut. Det går fint for oss. Jentene trives uansett best helt inne ved land. Det holdt de på å samle steiner og skjell, stå på hodet, og kose seg i havet, mens far ruslet bort igjen til strandsengene. Det håndkleene våre hadde holdt vakt i flere timer. Mot mine prinsipper. Men jeg eier jo ikke skam.
For et hundeliv! Bikkjer kan åpenbart brukes som referanser på mye - fra kalde temperatur til elendighet. Jeg tenker det stort sett må være bra å være bikkje, kanskje med unntak av i Mexico. Derfor bruker jeg heller uttrykket som noe positivt. I det legger jeg en positiv latskap. En nytelse av livet, uten å løfte en finger. Få ting servert. All-inclusive..Som ei bikkje. Eller en katt. For et katteliv.
Jeg eier ikke skam. Jeg bestiller en øl. Turens første. Efes, eller hva det nå heter. Det er lokale drikkevarer som kastes etter oss gratis. Primært. Jeg så en i baren blande GT med Gordons. Ikke bare lokalt, altså. Men heller ikke noe Harahorn.
Ah! Deilige dråper. Jentene bader nå i bassenget. Jeg tar med meg en kopp chips også. Det kom jeg på da russeren foran meg bestilte to kopper, og balanserte de delvis stappa ned i den søkkblaute, røde, litt for trange badeshortsen sin, mens han prøvde å bære fire plastikkglass med tyrkisk øl mellom de grove rubelnevene uten at plastikkbitene flagret.
Splitte mine bramseil! Dette her kan jeg leve godt med. Ikke som hverdag, altså - men som en greie i ny og ne. Jeg har problemer med å rangere, så jeg vil ikke sette dette opp mot road trips. Skulle jeg gjort det ville jeg nok gått for bilturer. Da blir det mer variasjon, og mer spontant. Jo, jeg hadde så klart gått for det. Men som en avveksling er dette nært perfekt. Solgaranti. Ta det du vil ha, når du vil ha det. Bading. All-inclusive er himmelen! Du får det som ei bikkje. Eller en katt..
Det høres sikkert ut som at jeg snakker av erfaring. Tvert i mot. Jeg har kun vært på all-inclusive en gang tidligere. På Rhodos i 2013. Den gangen husker jeg også at jeg lå og slumret i solsteiken, og tenkte at nå kunne livet faktisk bare evig pause. Jeg er jo glad det ikke gjorde det, men jeg prøver nyte hvert sekund når jeg er på reise. Hver hundredel når jeg er i Tyrkia. Slik jeg gjorde for en tre års tid siden i Öludeniz.
Jeg må også øve meg på å gjøre det samme hjemme. Jeg er glad for årstidene. Det hadde blitt for mye sol i lengden her nede - men for ei uke er dette himmelen.
Og helvete, når jeg henger meg opp i andre folks (mangel på) oppførsel. Når jeg blir forsøkt pisket inn på et Spa. Når jeg blir prøvd overtalt til å kjøpe ei fake t-skjorte. Eller når noen kaster håndkleene over strandsengene, og stikker. Jeg lukker øynene. Jeg blir som dem. Kom jenter, vi stikker. Vi lar håndkleene ligge. Det er snart middag.
Oppe på rommet løp alle tre gjennom dusjen for å kvitte seg med både solkrem, sand og andre fysiske minner fra dagen, før vi fikset oss opp litt, hang badetøyet til tørk, og byttet til litt mer anstendig antrekk før middag.
I middagssalen var våre medturister godt i gang med middagen, som ble servert mellom 18 og 21. Klokka hadde bikket sju med god margin da vi grep hver vår tallerken, og begynte sorteringsjobben: hva skal vi dytte i gapet denne gangen?
Utvalget var det nok en gang ingenting å si på. Vi kunne velge og vrake. Alt inkludert.
Etter vi hadde spist, så ruslet vi ut igjen til bassengområdet for å finne oss et bord. Kveldens show skulle starte halv ti, så i vårt naive sinn burde det vel være rikelig med plasser ledig på det konsentrerte squaret foran den store scena. Hva slags godt, norsk ord har vi egentlig for et geografisk square? Plass? Torg? Kvadrat? Rutenett?
Vi hadde rett denne gang, og var ute i god nok tid til å få plass ved et eget, lite, kvadratisk plastbord. Vi hentet oss litt chips og kaldt drikke i baren, og lot oss overgi til kveldens underholdning. Og det var kanskje her all-inclusive konseptet vrengte av fra veien til himmelen, og tok straka vegen til helvete.
Først ut var bingo klokka ni. En gjeng fra entertainment teamet fløy rundt og solgte blokker, og fristet med uforglemmelige premier. Vi lot være å kjøpe, men tenkte i alle fall å sitte ut hele programmet - i påvente av det ordentlige showet for dagen; et eller annet danse- og kroppsbeherskelsesopplegg, som skulle begynne halv ti.
Vi skjønte fort at det var særdeles tidsoptimistisk. Da de etter en god stund, med mer bingobrettpushing blandt de fremmøtte, så kunne det rett og slett ikke være praktisk mulig at de ble ferdig til halv.
Nummerene ble trukket ut live på skjerm via noe som så ut som et hjemmelaget random-generatorprogram. Så skulle tallene leses opp på tyrkisk, engelsk og russisk - samt tysk på de tallene fyren med mikken ikke hadde glemt siden forrige gang. Zwei. Zwölf. Achtundachtzig.
Det varte og rakk før noen fikk ei linje. Så ropte noen bingo, og galskapen eskalerte. Den ene høyttaleren i øverste på scenetaket ristet i takt med trommehinnene, som fikk kjørt seg med alt for høy lyd - både på den anmasende messinga, og ikke minst ken i mellom tallene.
Ei dame fra Romania ble den heldige vinneren, og ble overøst av alt mulig gratis ræl fra hotellet. Provisoriske gavekort på alt fra popcorn, familiefotografering og manikyr. Alt det som hotellet tilbød, men som ikke var en del av det som var all-inclusive.
Sikkert fint det. Nå skulle det trekkes to rader. Det varte og rakk før noen ropte bingo denne gangen også. Tilslutt steg to unger opp på scena sammen med mora si. Gratulerer. Disse var også rumenske. Åpenbart er plassen også et yndet feriemål for rumenere. De som har råd til det, altså. Ikke som selger gamle spinners og tyttebær i gågata.
De samme freebiene der, pluss at en annen fyr i forkant hadde supplert med et par flasker brennevin fra baren, og en kom drassende med ei diger vannpipe, som de sikkert også i hurten sturten hadde funnet ut skulle gå i potten.
No, no, sa mora, og ristet på huggu, da fyren med mikken prøvde prakke på familien en time med vannpipa som en del av premien. We don’t smoke.
Vi på vår side var langt inni vårt andre glass med forfriskninger, og med en neve nede i kopp tre med chips - forøvrig noen mini-sombreros, som smakte sånne små maiskuler som er inni Chillinøttene hjemme.
Nå skulle hele brettet fylles ut. Hovedpremiene skulle ut, sammen med vannpipa som de med andreplassen ikke ville ha noen av. Klokka var allerede godt over halv ti. Tallene ble trukket i tur og orden, men ingen hadde tur nok til å få fullt brett.
Jeg så på Iris at hun egentlig hadde lyst til å gå. For lenge siden. Vi klarte imidlertid ikke å få frem et kløyva ord til hverandre over plastikkbordet på grunn av lydnivået fra scena. Galskap. Nå hadde vi imidlertid holdt ut så lenge, så da kunne vi saktens holde ut litt til.
Bingo! Lyden kom fra to forskjellige sted på uteområdet. Delt førsteplass! Hva gjør vi nå?
Gode råd ble dyre, og den lille jenta som hadde tatt plass på scena sammen med faren sin, mens mor hadde tatt med plastikkstolen lengst frem for å filme, ble sendt ned igjen. Vi har bare ett sett premier, men dere får deres i morgen, konkluderte karene, som hadde gjort unna et lite rådslag fra hofta. Greit nok, sikkert, men skuffelsen lå tjukt utenpå den lille jenta, som nok hadde sett frem til å motta premiene foran en nå fullsatt uteplass.
Men så farlig kunne det vel ikke være. Premiene var de samme gavekortene som før, men Aura Spa hadde nå pimpet opp med en ordinær massasje, som sikkert uansett ville tilfalt mor. I tillegg hadde juggelbutikken i kjelleren sendt med ei grell, rosa håndveske, og de fikk en parfyme av merket Gucci. Sikkert like ekte som titsa til en gjennomsnittlig norsk influenser. Neida. Joda. Vannpipa hørte vi ikke noe mer prat om, og plutselig var det ferdig. Lyset slukket, og crewet som hadde ventet backstage på å danse tok over parketten.
Vi ble tatt på med en litt surrealistisk reise gjennom ulike dansenummer, før ei jente heiste seg opp i en ring - som snytt ut av et innslag på Tyrkiske talenter. TV-konseptet er garantert solgt hit også. Folk eier jo ikke skrupler.
En fyr balansere etter hvert et digert rektangel over hodet, og blant alt det litt middelmådig var kanskje dette kveldens høydepunkt. Jeg skrev noen, i følge meg, gode vendinger om akkurat dette nettopp, men takket være den helvetes dårlige Google Pixel-telefonen jeg har klart å anskaffe meg, så ble alt borte. Den lever virkelig sitt eget liv, og da batterikapasitet sank til 20 - så kuttet rett og slett alt, og det jeg ikke hadde lagret ble borte. Det gidder jeg faktisk ikke hente frem igjen. Ikke husker jeg det heller. Annet enn at det var bra. For jeg eier jo ingen skrupler. Ingen skam.
Gjengen takket for seg, og reinkarnasjonen av Keith Flink applauderte det søvnige publikummet av øst-europeere og oss, før de forsvant bak scena. Dessverre ikke før det hersens entertainment teamet hadde insistert på at alle skulle danse en siste dans sammen. Publikum, opp på føttene nå! Det gikk kaldt gjennom ryggen på alle tre. Vi klarte ikke å lure oss unna heller, så vi reiste oss og rugget litt - før vi heldigvis så vårt snitt til å i kjapp gange komme oss tilbake på rommet.
Det betød nok en tur forbi Aura Spa. Evelin var spent på om han fyren stod der nå også, og skulle prakke på oss massasje mot vår vilje. Heldigvis var det stengt, men i morgen må vi jo tilbake dit igjen for å hente ut strandhåndkleene. Er det forøvrig håndklærne eller håndkleene? Jeg tror jeg ikke har vært helt konsekvent.
Vel tilbake på rom 1111, så kastet vi oss ned i horisontalen etter en lang dags ferd mot natt.
En pose tyrkisk chips ble åpnet i affekt da fattern innså at han hadde mistet deler av dette innlegget, men det var det ingen som var lei seg for. Vi eier da ingen skrupler. Ingen skam. Potetgull på senga rett før leggetid er jo helt innafor.
Så plutselig skvatt alle tre til. Telefonen ringte. Hotelltelefonen, altså. Hva faen?
Teoriene kom på løpende bånd. Noen tenkte på David Lynch sitt univers, mens andre på serien “From”. Det var allikevel Evelin som hadde den mest plausible: kanskje det var fyren fra Aura Spa!
Jeg tror jeg hadde noen gode linjer som fikk knytt igjen hele sekken her på slutten, men jeg eier ingen skrupler. Ingen skam. Så jeg gidder ikke mer. Jeg gidder ikke en gang prøve å tenke hva jeg nettopp hadde skrevet.
Moralen får bare bli: hold dere så langt unna Google-telefoner som dere kommer. Kjøp glatt kinesisk i stedet. Glatt! Det skal jeg gjøre igjen neste gang.
Natta og peace out fra grinebitern og hans døtre.