Dag 1: Tyrkia, here we come!

Så var dagen kommet. Årets store reise lå foran oss. Tyrkia, here we come!

Dagen kunne vel ikke begynt bedre enn da jeg litt før klokka 11 åpnet telefonen, og så bilder av snø i høyden hjemme, og leste meldinger om 2 fattige grader natterstid. Norsk sommer not ftw! En tur innom Yr konstaterte at det fortsatt er meldt klink sol og 30 plussgrader én uke til ende utenfor Antalya - der vi skal husere de neste åtte dagene. Oh lykke!

Jeg gikk for shorts og kortermet da jeg kom ut igjen av morgendusjen, selv om jeg frøs. Jeg skulle nok stå ut den norske sommerkulden noen timer til.

Ved halv to tida kom P, som skulle kjøre oss til flyplassen. Fattern fikk overtalt henne til å kjøre selv innover, siden han resten av dagen kom til å tilbringe nok timer som passasjer.

Så bar det sydover på E6. Den første, lille etappen sydover. Det ble et lite stopp på Burger King ved Tangen for å fylle magene med litt lunsj før Gardermoen. Tre menyer med diverse, og dispenserbrus, på deling. Maten var god nok, den - men Evelin sin Sprite Zero smakte vann. Fattern ba ydmykt om å få bytte den, da hun i luka endelig kom med maten. Greit nok. Hun skulle sjekke.

Det viste seg at “Spriten hadde satt seg fast”, så derfor smakte den høgg - og den ble vekslet inn igjen Cola Zero i stedet. Det er en t-skjorte for alt.

En liten halvtime senere rullet vi inn foran avgangshallen på Gardermoen - mitt gamle arbeidssted, der jeg i 1999 hang som flyvasker (!) i et halvt års tid. Det er mye rart man skal ha på CV’n.

Vi takket for turen, og byttet plass. Vinket farvel til P, som hadde fattige sju minutter før bilen måtte være ute av området igjen uten å bli fakturert, og trillet med oss våre tre kolli inn.

Vi hadde snaue to timer til flyet gikk. Folkehavet var slettes ikke så ille som jeg hadde fryktet, og det gikk smooth å få printet ut bagasjelappene, og festet de på koffertene. Selve innsjekken hadde jeg gjort fra sofaen hjemme før Spania - Portugal. Det er jo litt praktisk med den moderne teknologien også!

Vi sendte bagasjen vår inn i en helautomatisk jungel av bagasjebånd, og krysset fingrene for at de etterhvert skulle finne frem til samme fly som oss: DK180 til Antalya.

Det var nesten ikke kø der vi skulle visiteres og sjekkes, så vi kunne valse igjennom på 1-2-3.

Vipps hadde vi også kommet oss forbi den selvbetjente og automatiske passkontrollen, og plutselig var vi ved gate F28 som de første.

Det slo vi oss ned ved en cafe. Fattern kjøpte en overprisa kaffe i beger bare for å kunne få sitte; vel vitende om at det forhåpentligvis var det siste overprisa han skulle handle på ei ukes tid.

Etter å ha beundret flyet vårt en god halvtime, så var det straks klart for boarding. Flyet var smekk fullt, men selv om vi her møtte vår første kø for dagen, så gikk det ganske så radig unna. Apropos; vi var plassert på rad 25 - og det betød at vi kom med i den første pulja av folk som fikk boarde - nest etter de med særskilte behov og små barn.

Nå venter en fire timers flytur sydover mot Asia. Fattern hadde vært innom Ark like etter passkontrollen, og kjøpt med seg ei bok. I jungelen av pockets var det ikke noe annet som fristet enn et gigantkryss. Perfekt tidtrøyte all den tid appen til Ving med “underholdning” ikke fungerte i flymodus, slik de lovte.

Jentene på sin side hadde lastet ned diverse greier på telefonene sine, og koste seg med det. Beint ut genialt var det da at teknologien også hadde innhentet gamle flyseter - som hadde fått montert inn både mobilholder og integrert lader i seteryggen. For de som er så moderne at de har USB-C også i andre enden, da.

Etter en liten time i lufta var det klart for servering. Da hadde de godt voksne flyvertene fra Danmark allerede gjort en god jobb med å prøve å pushe alt fra mascara, solkrem, sprit og skrapelodd - uten at noe av det beit på de tre på 25 D, E og F.

Men mat måtte vi jo ha på den lange reisa, og selvfølgelig hadde jeg forhåndsbestilt en Sunwings tre-retter i forkant. Da var det bare å vente til maten ble brakt til bords. Jeg prøvde duse ned forventningene etter at jeg sprakk nyhetene om den tre-retters til jentene. Etter å ha labbet rundt på Moen sammen med gjengen i Gate Gourmet for 25 år siden, så visste jeg jo alt om flymat - og hva du får. Kvaliteten må kunne sies å ha endret seg siden den gang, da.

Jeg ble positivt overrasket over pakka vi fikk servert da det ble vår tur. Kjøttkaker og poteter; type mini. God saus, og med godt brød og smør på siden. En deilig sidesalat med noen edamerbønner og annet godt - kanskje couscous - fulgte også med, og alt ble kronet med en saftig og god, liten kake som minnet om en blanding av sitronkake og Mor Monsen.

Kaffe fulgte med tre-retters måltidet, men dessverre ikke noe annet drikke. Dermed fikk fattern også muligheten til å dra kortet på flyet. Det ble to snack deals, som visst nok var en bedre deal enn drikke alene. Ferskenisteen ble da akkompagnert av tidenes mest gossine nachoschipspakke. Miniatyr-style.

Timene gikk overraskende fort, selv uten å ha særlig vondt av at jeg ikke fikk sett Argentina - Egypt, slik jeg vel hadde hatt et ørlite håp om. Vi ble i stedet holdt oppdatert med at det lå an til en sensasjon. Skuffelsen var derfor stor da kapteinen Hans Christian et eller annet kunne melde om Argentina-seier, da vi startet nedstigningen mot flyplassen i Antalya.

Jaja. No hard feelings. Jentene fikk det ikke med seg en gang. De var begge opptatt av å speide ut av vinduet, og se på de mange lysene som blinket mot oss der nede. Se! Det er Tyrkia. Gleden lå tjukt utapå, og det gledet også fattern ekstra å se.

Touchdown var et kvarter før tida. Kvart på elleve lokal tid; en time foran der vi for litt siden hadde vært.

Neste på agendaen nå var å kontakte sjåføren vår på Whats App. Vi hadde fått nøysomme og klare beskrivelser tidligere på dagen, både i forhold til hva vi skulle gjøre, og hvor vi skulle gå. Sjåføren fulgte selv med på flight radar, men vi skulle også gi oss til kjenne etter at vi hadde hentet ut bagasjen. Private får nemlig ikke stå på området mer enn noen få minutter for på- og avstigning. Akkurat som hjemme.

Heldigvis kom alle tre koffertene frem, selv om 12-åringen ble litt skeptisk da det varte og rakk før hun fikk sin, etter at Iris hadde plukket opp sin. I praksis tok det ikke lange tiden, men for henne virket det som en evighet. Spenningsnivået var skyhøyt. Vi skulle snart ut å kjenne Asia under våre føtter - et nytt land på reise-CV’n til jentene. Hvordan ville det bli? Kom vi til å bli henta? Var det varmt? Ville vi finne frem til sjåføren vår?

Også her var det bare smooth sailing. Eller nesten, da. Jeg hadde fått melding fra Talkmore om at de bare hadde kuttet mobildata, siden de hadde registrert at jeg var utaskjærs Europa. Jeg kunne gå inn igjen på appen for å aktivere det igjen, men da måtte jeg jo ha nettilgang. Døh!

Heldigvis fant vi ut at vi kunne logge oss på flyplassens åpne nett med en kode vi hentet ut av en automat, mot at vi skannet passet. Sikkert en potensiell ID-svindel, men la gå - jeg måtte jo komme meg på nett og få meldt ifra til Suleyman at vi straks var på plass.

Vi fulgte den geniale filmen jeg hadde fått av spaserturen ut noen timer senere, og vi gikk rett på. Jeg sendte en ny melding til Suleyman, og ikke lenger rullet han inn foran oss med sin digre, fine VW.

Han spratt ut, og kastet seg over koffertene våre. De ble sirlig og forsiktig stablet i høyden helt bakerst. Bilen var gedigen, men det var på hekta at koffertene fikk plass.

Da han åpnet sidedøra skjønte jeg hvorfor. Her hadde alle kluter blitt satt til på interiøret, som dro tankene til slike litt cheesy limousinutleiere hjemme i Norge.

Iris og Evelin var imidlertid i himmelen. De hadde stjerner i øya, og fikk beskjed om å bare ta for seg av kaldt vann, som Suleyman hadde stækka i et lite kjøleskap baki.

Fattern tok plass i fremsetet. Jeg ville se på veien, og samtidig slå av en prat med den unge, litt bluge tyrkerne. De finnes de også, faktisk. Bluge tyrkere.

På den snaut tre kvarter lange bilturen fra flyplassen og til hotellet i Bogazkent, så rakk vi å bli litt bedre kjent. Eller det vil si, jeg rakk å få lurt han utpå til å øve seg på engelsk. Jeg ble overrasket forrige gang jeg var der, over at så overraskende få unge kan engelsk mer enn et bare minimum.

Så også Suleyman, stakkars. Han hang ikke helt med på alt som jeg messet og spurte om, og han var alt for usikker på språket til å kunne spørre noe tilbake. Så det var i grunn kun jeg som ble litt bedre kjent med ham: Født og oppvokst et steinkast unna flyplassen; knapt vært utenfor Tyrkia; fan av Besiktas; håpløst oppgitt over Tyrkias VM-sorti; ikke spesielt begeistret over hjembyens lag Antalyaspor; misfornøyd over dieselprisene i Tyrkia, men happy over å ha en jobb.

Jeg prøvde spørre om noen gode tips fra lokale om aktiviteter eller ting å se med to tenåringer. Der hadde han lite å bidra med. Eneste League of Legends, som jeg vel slo fra meg lenge før vi hadde snevret oss inn til Aydinbey Famous Resort. Overpriset og glorete. Det lyste turistfelle lang vei.

I stedet var han velvillig nok til å svinge innom en minibank på turen, slik at jeg fikk tatt ut litt cash for driks og småting. Jentene i baksetet hadde visst nok blitt kjemperedde, da de gjennom sidevinduer plutselig hadde sett fattern beine ut av bilen, og blir borte. De hadde ikke noe innsyn til cockpit hverken visuelt eller med lyd, og ante ingenting om at det ble planlagt et pit stop ved en minibank.

Med en skokk med papirpenger mellom fingrene, så tok vi de farvel med Suleyman utenfor hovedinngangen på hotellet. Han fikk 200 TRY med seg hjemover som takk for tålmodigheten og at han dro innom en minibank. Han takket pent, og ønsket oss god ferie.

Så var det tid for natterlig innsjekk. Den unge gutten i resepsjonen hadde ikke før fått lagt inn passene våre, og festet all-inclusive rundt håndleddene våre, før han viste oss i retning restauranten. Her var det bare å begynne å melke fenomenet alt inkludert.

Jeg var ikke spesielt sulten, men så mitt snitt til å smake på en del småting helt tyrkisk for meg. Helt greit. Ikke så mye mer. Sjokoladekake til nattmat, derimot: sterkt undervurdert!

Etter å ha spist litt nattmat, så ruslet vi tilbake i resepsjonen. Der fikk vi tildelt rom 1111 - noen få skritt lenger borti gangen på samme plan. Praktisk og fint, og et skikkelig gullnummer.

Inne på rommet var det første fattern greip etter selvfølgelig fjernkontrollen. Han måtte bare undersøke om siste åttedelsfinale, Colombia - Sveits, stod på menyen på tyrkisk TV. Og jaggu gjorde den!

Jentene tok en dusj, jeg gremtes over dårlige, colombianske straffeskyttere, og vi oppdaget at det var gratis WiFi på rommet. Flaks for en tulling som nok en gang har malt seg inn i et hjørne i forhold til nok søvn. Den der hersens blogging, ass. Holder meg våken til langt på natt.

Ute var det kul mørkt, og det hadde det mer eller mindre vært siden åtte-tida. Da Sveits satte inn det avgjørende straffesparket bestemte jeg meg brått for å ta en kort, kort tur ned trappa uti gangen, og rusle ut for å se om vi fikk sett snurten av både bassenget, havet og scena - der det hver kveld ved halv ti-tida er forskjellige show.

Vi fant alt vi prøvde å finne, men det var vanskelig å få noe inntrykk i mørkten. Da får heller tiden i morgen vise om dette er noe å vise frem utover med det blotte øyet.

Vi labbet tilbake til 1111, pusset tenner, og gikk til sengs. Ikke før nærmere halv fire var fattern ferdig med å skrive på den forbanna, vesle mobiltelefonen. Da kunne han legge ned alt for natta, og kanskje få seg noen bittesmå, få timers søvn.

Vi er spente på hva som venter oss i morgen når alt lysner. Spente på hvor trøtte vi fortsatt er når alarmen faktisk ringer midt i fellesferien.

Vi kan jo ikke sove bort sommernatta; hverken sent eller tidlig. Allerede klokka ni starter utdelingen av strandhåndklær; ett eller annet sted på planet under oss.

Da vet vi enda ikke annen råd enn å stå klare...