Det var tre særdeles trøtte typer som så vidt klarte å åpne øynene etter tredje slumringen av alarmen i dag morges. Da nærmet klokka seg allerede ni - det kritiske punktet for å ta opp kampen med solsengmafiaen.
Jeg vurderte et lite nanosekund å bykse opp, løpe ned, hente ut håndkler, kjempe meg gjennom skyttergravene, og grabbe til meg tre solsenger ved stranda - men jeg droppet det.
I stedet stavret vi oss ned til frokostsalen, til en ny orgie av mat. Det er mye jeg skulle smakt på, men her må det velges hardt. Det sitter langt inne å bare lesse på med ting også. Jeg er kanskje ikke så skruppelløs allikevel. Ikke så skamløs.
Det forundrer meg jo egentlig ikke, slik jeg kjenner arten menneske, at folk her hverken holder seg til noe køsystem eller ser ut til å bry seg om matsvinn. Jeg observerte mange med toppede tårn av mat, gjerne på flere tallerkener. Voksne som barn. Både nå til frokost, men også til lunsj og middag i går. Skal ha, skal ha, som Børretzen kvitret. Mennesker er åtseldyr. Gribber. Hyener. Faktisk har vi det er sted i arven også. Homo habilis.
Etter frokost og en kopp kaffe, ruslet vi opp igjen til kvadruppel én, og skiftet til badetøy og en ny dag i sola. Ingen av oss har blitt kritisk solbrent enda, selv om noen av oss merker litt lett sårhet i nakken og på skuldrene. Vi er påpasselig med solkrem. Prøver i alle fall, og har kofferten full. Huden vår er i utgangspunktet veldig dårlig forberedt på sola her nede, så selv om fristelsen nok er der med å skofte, så har samtlige heldigvis kjent på ubehaget ved å være solbrent tidligere, og har intet ønske om å kjenne på det igjen.
Klokka hadde bikket 10 da vi ruslet ned for å hente strandhåndkleene. Jentene var spent på om den litt pågående fyren fra i går var der i dag også, men heldigvis for dem så vi ingen ting av ham. Jeg tror Evelin fortsatt seriøst tenker at det sikkert var han som ringte.
Vi labbet ned mot stranda, og fant oss tre senger på høyre flanke, og en rad nærmere havet enn i går.
Den raden hadde perfekt skygge mot sola, i form av et tynt tøytak. Nok til at det tok litt av for UV-strålene, men samtidig opplevdes som både soling og deilig varmt å sløve under.
Vi flekket av oss, og tok dagens første bad i havet. Litt kaldere enn i går, var fars første dom. Det var litt flere skyer på himmelen i dag, men fortsatt varmt og deilig. Sikkert godt over 30 grader. Jeg var ganske raskt oppe igjen, og flatet ut på solsenga. Jeg lukker øynene, og forsvant inn i en dis av velvære, komplett ro og hvilepuls, helt til ei russisk dame på raden foran fant ut at hun skulle slå ned hodeenden sin, og klapper den rett over tærne mine. Jaja. Ingen skade skjedd. Det går bra, sa jeg på norsk. Lettere paff. Hun stotret sorry, jeg trakk til meg beina, og livet gikk videre.
Jentene bodde stort sett i havet, mens jeg gikk litt mer frem og tilbake. Jakt på skjell, steiner og fisker fristet mer enn ei varm solseng, men innimellom kom de opp for å tørke vekk litt saltvann i øya eller supplere med væske eller solkrem. Vi nøt livets glade sommerdager til det fulle.
Et par turer opp til baren ble det også. Limonade og Mojito, uten alkohol denne gangen. Langt mer forfriskende!
På stien opp til baren stod ei gammel tyrkisk bestemor i ei bu og stekte noe på ei takke. Dette måtte vi jo også teste. Det virket som det kunne fylles med hva som helst, men vi gikk for en variant med kun noe som lignet fetaost.
All-inclusive konseptet får frem det verste i folk, tenker nok flere enn meg. Joda, men jeg tror jo at oppførselen speiles samme hva slags arena du er på. Stapper du fem burgerbrød i håndveska her, så gjør du det mest sannsynlig på nyåpningen av den lokale butikken. Eller kanskje ikke? Kanskje er det bare sånn at all-inclusive buffeter bare får folk til å klikke fullstendig. Mane frem sin indre Augustus Gloop, og fråtse så det grader ut av de fettede munnvikene.
Med de tankene var det på tide å sjekke ut en snackbar nede ved stranda, som vi enda ikke hadde besøkt. Der var det mellom 12 og 16 muligheter til å få enda mer i magen. Ingen av oss var sultne etter frokost, og lunsjen åpner jo allerede klokka 13. Men vi eier jo ingen skrupler. Ingen skam. Vi køer opp bak familien Gloop.
Utvalget her var søren meg også mektig bra. De hadde en del andre ting enn i lunsjrestauranten, som blant annet kebab og bakt potet. Men vi var jo egentlig ikke her for å spise mat. Kun snække litt. Fordi vi kunne, ikke fordi vi var fysne. Vi var i ferd med å bli som dem. Eller jeg, da. Jeg skal ikke kaste jentene under bussen. Det var litt forslag. Både snackbaren, og at vi skulle på all-inclusive i det hele tatt.
Tenk å bo på et all-inclusive sted, tenkte Evelin høyt. Gjør du ikke det da, svarte jeg, til litt lunken respons. De så ikke helt likheten. De ble ofte tuktet i arbeid, og selv om de kunne ta alt de ville, så var det ingenting som bare stod der, ferdig tilberedt - ferdig servert.
Jeg klarte jo ikke dy meg. Måtte bare smake noen biter med kyllingkebab. Under pari og lunkent. Note to self. Churros og fruktskiver var derimot innertier, og is til dessert. Overraskende god og forfriskende. Sitron og lime. Himmel!
Etter snækkingen bar det en tur opp til bassenget. Jentene hadde lyst på en pause fra saltvannet, og heller omgi seg med klor. Det hadde Gloopene tatt alle solsengene - tradisjon tro. Tynt med folk rundt bassengkanten, men stort sett samtlige senger var svøpt i skitne håndkler, og det var stacket alt fra klær, solkremer og en og annen pocketbok rundt forbi just in case. Vi fant to ledige senger helt på enden, og okkuperte disse. Jeg hadde tatt med sekken med kameraer, mobiler og kort, og ville ikke gå fra disse. For meg passet det utmerket å bare sløve der mens jentene badet - og så fikk vi heller avløse hverandre de gangene jeg trengte en avkjøling.
Vi nøt det omvendte hundelivet der, før jeg etterhvert faktisk begynte å fryse. Det var litt for mye skygge akkurat i utkanten. Sikkert derfor de to sengene var ledig også. Jentene ga meg grønt lys til å gå ned igjen til sengene våre på stranda, og de skulle komme etter så snart de var lei klorvannet.
Jeg røsket med meg en kald øl fra baren, og labbet på forsiktig skritt nedover de bløte flisene på stien. Forsiktig fordi jeg allerede flere ganger hadde vært nær en trippel Lutz med de like glatte charterfeber-flipflopsene mine.
Jeg fant solsenga. Tok en raus slurk kald øl. Bikket meg bakover, og lukket øynene. Herre min skaper for et deilig liv!
Det tok ikke så lang tid før jentene også var tilbake, og jeg ble med dem ut i havet for et nytt bad. Saltvannet er litt voldsomt for Evelin, som synes det svir veldig på leppene og i øya. Jeg skjønner jo det, for jeg kan merke at det nesten er unormalt salt. Enten det eller så er det alt for lenge siden jeg sist badet i saltvann.
Badeområdet tilordnet hotellet vi bor på et ikke større enn kanskje maks 100x100 meter, men mer enn stort nok for alle. Det er bøyer som markerer grensene; til de andre hotellene på hver side, og til farefullt vann utover. Der holder motorbåtene til. De som drar opp turister under skjerm, og frakter bananbåtene over kryssbølger. Enn så lenge er ikke dette aktiviteter som noen av etterspør, så trives vi godt her vi er. Nære bakken. Til lands og til vanns.
Vi har lenge snakket om å ordne oss en utflukt i løpet av turen. Jentene har hørt masse om fatterns tur på skumparty noen år tilbake, og tanken virket litt forlokkende på noen. Av erfaring vet jeg at det er vanskelig å få dem utpå dansegulvet. Akkurat som far. I tillegg er de ømfintlige for alt for høy lyd, også akkurat for far sin. En dag på ei piratskute i Tyrkia er garantist for akkurat det. All-inclusive øresus.
Jeg har gjort en del research på turer både i forkant og etter vi har landet. Vi ligger litt kålete til i forhold til alle disse, og er avhengig av å bli skysset til enten Antalya eller Side. Etter et lite familieråd ble vi til slutt enig om å prøve en litt roligere tur, uten skumparty - som da også kommer sammen med sjukt høy, elendig partymusikk non-stop. Jentene hadde mer lyst til å bade enn å danse; mer lyst til å ha det litt rolig enn at det blir konstant bass i monitor.
Jeg fant WhatsApp-nummeret til noen som arrangerte slike turer, og sendte på ei melding.
Vi begynte å bli forsynt med strandlivet for i dag. Lunsjen var ferdig for lengst, så nå hadde vi egentlig ingen andre planer enn å returnere til rommet. Slapp av litt. Vente på svar fra Harley Tours - uten motorsykkel.
På rommet hadde renholderne ordnet litt i rotet vårt. Etter gårsdagens flotte håndklekunst og TLC til bamsene, så hadde vi lagt igjen 20 TYR på pulten. Den seddelen var borte, men sengene var ikke langt nær så fint dandert. Ikke at det har noe å si, men teorien om at servicen blir bedre etter driksing ble altså klokkeklart falsifisert.
Hva nå? Henge her til middag? Hva med en tur inn til Belek? Jaaaa! Det var alle gira på. Jeg hadde på forhånd lastet ned appen Bitaksi, som var en taxi-app med fixed prices, uten tull som pruting og sjansen for å bli blåst. Mens jentene stakk ned igjen til stranda for å hente håndkleene og badesko, så prøvde jeg meg på bestilling av drosje. Appen som hadde sett så forlokkende ut fungerte dårlig. Den fant i alle fall ingen ledige drosjer i nærheten, så planen ble da å stikke ut, og rusle opp til Dolmus-holdeplassen 500 meter oppi gata. Jeg kjørte dolmus (lokalbuss) sist jeg var i Tyrkia, og det fungerte veldig greit til en ekstremt god pris.
Før vi kom så langt huken fyr i ei taxibu tak i oss. Det stod tre gule taxier utenfor, som så ut som venter på kunder - men alt skulle åpenbart gå gjennom basen i bua.
Belek, sa jeg, og pekte på alle tre. 40 Euros, svarte fyren. Jeg hater at de operere med Euro her, men jeg skjønner jo det er praktisk i et land der 97% av gjestene kommer fra land der dette er gjengbar valuta.
Jeg sa det uansett var alt for dyrt, og ga han et skambud på 400 tyrkiske lita. Han kunne strekke seg til 1900 tur/retur. Ikke aktuelt, sa jeg. Jeg hater denne prutekulturen, men er ikke mer ublu at jeg kan være med på dansen hvis noen byr opp.
Han kastet seg på telefonen, og begynte å ringe nettverket sitt da jeg etterhvert sa at siste budet var 1600 tur/retur. Da hadde jeg jo allerede strukket meg langt mer enn det Bitaksi-appen mente skulle være tur/retur pris - så på sett og vist ble det jo uansett en dårlig deal.
Han fikk napp, og om fem minutter skulle drosja være her. Ingen av de tre som allerede stod klare, altså. Så kom han med tre klappstoler, slik at vi kunne sette oss mens vi ventet. Muligens av ren sympati og godhet, men mest trolig et frieri etter driks.
Fem minutter senere satt vi baki en gul taxi i retning Belek, med en bestefar som røyka og ikke respekterte trafikkregler.
Vi overlevde turen - så vidt. Sneiet et par fotgjengere og en lastebil, men pytt pytt. Så lenge det går bra, si.
Vi ble sluppet av utenfor en av tusen identiske butikker som solgte dupes. Han i kassa bak Milano Shop kom ut, og ga oss to visittkort stiftet i hverandre. Ett med nummeret til taxisjåfør Tastan, og et annet med butikken, slik at vi skulle huske hvor vi skulle møte ved retur. Og mens dere er her, ta gjerne en kikk inn i butikken min med ræl, prøvde fyren seg på. Maybe later, svarte jeg. Kronisk for dårlig til å si tvert nei. Folk nedi her vil sikkert vel, men det er veldig stressende med alle som sitter og henger utenfor butikkene, skravler med hverandre og sigger - og i det øyeblikket en turist spottes, så brukes alle midlene i boka for å få dem til å legge igjen penger i sjappa.
Vi forsvant ut av butikken, og hastet i stedet over gata, og over et slags lite torg med en rundkjøring. Vi passerte flere kremmere som alle ville ha en bit av oss. For de oppmerksomhetssyke må jo Tyrkias turiststrøk være en drøm. For oss fortonet det seg i bestefall som en dårlig drøm.
I Belek som sagt stort sett alle butikkene ganske så like. Det vil si innenfor sitt segment. Enten er det suvenirer, eller leker, eller klær, eller sko. Også er det såklart alle fotballdrakt-sjappene. Alt priset i Euro. Stort sett fra 5-15 - der det var priset.
Jeg tok ut en del mer penger, siden jeg både måtte betale drosjesjåføren i cash på returen, samt at jeg hadde fått gjort en spennende, og kanskje god, deal for i morgen - som krevde cash kontant 3150 TYR. Mer om det i morgen.
Jentene fikk 600 TRY hver til hva de ville, men de var minst like ukomfortable seg med i forhold til både pruting og konvertering.
Det ble med kikken på alle squshiene Evelin hadde lyst på.
Vi ruslet videre. Først forbi en sånn kiosk med tyrkisk iskrem. Alle har vel sett disse på SoMe. Kun irriterende, og veldig lite illusjonistisk. Kosta skjorta hadde det sikkert gjort også. Evelin var nok litt sugen på å teste, men fikk lite medhør fra de to eldste.
Vi tok en sving innom en souvenirbutikk for å se etter noen reisegaver, men også der gikk vi tomhendte ut igjen.
I stedet valgte vi å slå oss ned på en artig plass i ei sidegate. Det var ikke helt lett å bli klok på konseptet, men de reklamerte med 100% music, var stappa av neonskilt, og hadde en diger red bull over trappa. Foruten tre som jobbet der, men som slo ihjel tiden med å spille backgammon og røyke vannpipe, var stedet folketomt. Faktisk virket hele Belek folketomt foruten de som jobbet der. Hvor var alle turistene? Er ikke dette et pulserende sommersted? Ei turistfelle?
Vi satte oss ned utendørs, og bestilte oss litt forfriskninger. Tyrkisk øl til far, og limonade, iste og is til jentene. Alt smakte fortreffelig, og det var deilig bare å sitte og observere. Det var ikke rare livet å observere, men vi fikk etterhvert selskap av en skinnmager hannkatt med sårskader både her og der.
Den øynet nok mulighetene for litt oppmerksomhet og litt omsorg. Hjemløse dyr har ingen høy stjerne her. Utenfor en av butikkene vi gikk forbi hadde jentene observert at en som jobbet der hadde gått løs på en løshund med en pinne. Den butikken skulle vi ikke handle i, fikk jeg høre. Vi skulle helst ikke gå forbi den igjen heller.
Katta fikk ligge og slappe av ved beina våre, mens vi tok bilder og jentene lærte seg pus på tyrkisk via en eller annen app.
Jeg prøvde på et tidspunkt å klappe den, men den var tydeligvis hverken vant til, eller komfortabel med, menneskelig interaksjon. Da snudde den brått på hodet, og slo labb for å klore. Dermed lot vi den bare ligge i fred. Kose seg med lyden av oss. Evelin var fristet til å bruke noen av liraene hun hadde fått til å kjøpe noe kattemat til den, men intet supermarked eller sånn type butikk var i sikte. Så det ble med den gode tanken.
Jeg hadde skrudd av både mobildata og batteribruk for å spare, men koblet det på igjen før vi skulle gå videre i retning Milano. Butikken, altså. Ikke byen. Da så jeg at jeg hadde fått melding fra Arena Sports Bar på WhatsApp. Jeg hadde i går spurt om de skulle vise Norge England natt til søndag, og endelig hadde vi fått positivt svar. Puben lå i samme gate som Milano, så da tråkket vi den retningen for å sjekke forholdene og mulighetene for å reservere bord.
På veien dit fortsatte jakten på fotballdrakter. Evelin var ute etter Haaland, mens Iris ville ha Bobb eller Nusa. Haaland hadde vi sett i barnestørrelser, men ellers var det dårlig med norske drakter. Utsolgt, sa de fleste. Hva er greia med Norge?, spurte noen. Norske drakter med Haaland har altså blitt populært også utenfor Norges grenser. Vi så en unge som prøvde ei norsk Haaland-drakt utenfor en butikk, og Evelin kommenterte at der traff vi de første nordmennene siden vi gikk av flyet. Å nei, du. Familien virket å snakke polsk, eller noe lignende. De var jo ikke i VM. Kanskje de har blitt Norge-supportere i stedet.
Det er unektelig stort og ganske så historisk at barn over hele verden nå vil ha Norge- og Haaland-drakter, akkurat slik markedet har vært for brasilianske og argentinske drakter i noen tiår. Rett og slett veldig moro!
I en av sjappene vi passerte fant vi ei Haaland-drakt igjen i størrelse S. Evelin prøvde den, og den passet perfekt. Selgeren skulle ha 20 Euro for den, noe som så klart var det dyreste hittil her. Jeg prøvde å prute med en gang, og sa jeg kunne gi halvparten. Han bare lo.
Hvor mye i lita, spurte jeg. 1100 sa han, vel vitende at han da kunne påberope seg å ha gitt meg en god deal hvis han rundet ned til tusen. 800 sa jeg. Han lo igjen. Men fader da. Jeg er for dårlig til å stå i dette prutestyret, ass. Okey, da. Det var dessverre mine ord. Jeg bladde opp 1000 lita, og Evelin var den stolte eier av ei fake landslagsdrakt.
Nå var det Iris sin tur. Hun lette spent, og nesten litt desperat, etter Nusa.. Bobb regnet hun uansett med at ikke eksisterte her.
Plutselig, i en slags hall, skimtet vi drakta. Den røde, med Nusa og nummer 20 på ryggen. Dessverre var det barnestørrelse. Maks 152. En tyrker var ganske raskt på hælene våre, og vi spurte om han hadde Nusa i voksenstørrelse. Han skar inn i butikken, med oss i hælene. Han romsterte under noen hyller, og dro frem ei svart Nusa-drakt. Nei, det var hjemmedrakta Iris ville ha. Den eller ingen. Takk og farvel.
Vi stakk hodet innom alle sjappene vi så som hadde fotballdrakter, på kryss og tvers av hovedgaten. Vi hadde det perfekte svaret for å unngå at selgerne skulle prakke på oss alt mellom himmel og jord. Vi var konkrete. Norge, rød, Nusa? Samtlige ristet på hodet, og sa sorry. En fyr tilbød seg å printe på noe selv. Han hadde bokstaver, tall og printer. Ratt hadde han strykejern også, men hadde han rune-fonter? Resultatet ville mest trolig ikke blitt brukbart, så vi takket nei og dro til Arena Sports Bar.
Der fikk vi bekreftet at de skulle vise kampen, og at det ikke var behov for å reservere noe som helst. Klokka var nå litt før sju, og det var fortsatt folketomt i gatene her. Si meg, er alle i USA? Eller er det bare sånn at det er kun vi som er dumme nok til å stikke i fra det gratis fråtsegildet på et all-inclusive hotell?
Vi sa ses på lørdag, og labbet tilbake til Milano. Der dro jeg opp kortet til han jeg hadde fått det av, og han kastet seg på telefonen. Sjåføren var kontaktet, og på vei. Det er noe mafia over alle trådene i nettverkene her nede. Alle er på telefon til alle, og alle kjenner noen som kan bidra - om det så er drosjeservice i en Guccidupesbutikk.
Sjåføren var her om ti, sa han. Vi ventet på utsiden, og jeg tok meg friheten til å spørre litt om Belek og turisme. Han ville egentlig at vi skulle gå rundt i butikken. Trodde nok vi var ute etter klær. Har du Nusa, spurte jeg. Han trakk på skuldrene.
Men hvor er turistene? Han medgikk at det var stille. Han hadde ikke sett andre nordmenn på lenge. De kom som regel hit vinterstid, primært for å spille golf. Nå var det flest polakker og rumenere her. Ja, og tsjekkere. Det samsvarte med våre observasjoner på hotellet. Øst-europeere så langt øyet kunne se. Kjederøykende og glupske.
Turen hjem til hotellet gikk smooth. Den samme sjåføren var hakket tryggere bak rattet denne gangen. Det hjalp sikkert med litt øving.
Han slapp oss av utenfor inngangen, og jeg tok frem bunken med 1600 lira. Et hack jeg lærte meg forrige gang jeg var i Tyrkia, var å stappe eksakte cash-beløp i lommene. Spesielt kjekt hvis du skal prute, og ikke vil gi mer enn 500 lira for ei fotballdrakt. Da drar du opp pengene, og sier det er det siste du har. I mange tilfeller gjør du da en god deal, for draktene kan knapt koste plastikken de er pakket inn med å produsere - og noen utgifter til rettigheter og lisenser trenger de ikke å tenke på her nede.
Han virket olm da han telte pengene. Beløpet stemte, men ryktene gikk nok på WhatsApp om at denne turisten var gnien, og hadde pratet seg ned. Jeg hadde stappa en hundrelapp i den ene baklomma. Omtrent 20 kroner. Jeg klappet ham på skulderen da han molefunkent hadde telt opp 1600, ga ham 100 TRY - og sa this is for you. Han strålte opp, og vi gikk hver til vårt.
Vi svingte kort innom rommet for å dumpe en haug med sedler i safen. Så bar det ned til salen for å bade i middag - enda vi ikke var spesielt skrubbsultne.
Oh lykke. Det første som møtte oss var en japansk hjørne med sushi. Vi angrep som en tyrkisk kremmer på et gatehjørne, men ble kontrert i senk av sultne øst-europeere på hver side. Køkulturen er rævva i Norge, men her er den ikke-eksisterende. Da er det bare å spisse albuene. If you can't beat them, join them.
Like etter at vi hadde funnet oss et bord, så stod det plutselig en ung gutt over oss, og spurte om vi ville ha drikke. Vi har ikke drikset annet enn 20 TRY til en random renholder, men fikk allikevel utmerket service. Vi ble litt tatt på senga over at det plutselig var bordbestilling, og i all forvirringen klarte jeg bestille et glass hvitvin. Jeg som egentlig ikke liker vin. Kanskje jeg automatisk tenkte at bordbestilling måtte være noe annet enn cola zero? Gudene vet.
Vinen kom straks på bordet. Jeg takket, og tok en sipp. Fysj. Jeg begynte å speide etter en utslagsvask i nærheten, men ville jo ikke være utakknemlig heller. Så plutselig stod unggutten der igjen. Da med et lite shotsglass med noe grumsete blankt i. Jeg mener han sa raki. Jeg hadde ikke bestilt noe raki. Ikke som jeg visste, i alle fall. Han hadde spurt om noe mer etter jeg bestilte hvitvin, men jeg klarte ikke skjønne hva - og svarte helt sikkert også noe helt uforståelig for ham.
Jeg trakk på skuldrene. Sorry. Han trakk på skuldrene. Sorry. Der var vi altså, som Fleksnes på brua. Han med et glass raki. Begge med et uforstående blikk. Poolbar, hørte jeg ham si. Jentene fniste.
Hadde han virkelig løpt til bassengbaren for å yte service, og skjenke meg en raki jeg ikke hadde bestilt? Jeg klarte gjøre meg nok forstått til at han skjønte jeg absolutt ikke skulle ha noe raki. Han unnskyldte seg nok en gang, tok med seg glasset, og gikk.
Vi kan ikke gå ut, vi, sa Iris en eller annen gang i går, da alle tre presterte å søle noe på de eneste hvite plaggene vi hadde med. Jeg på en ny, hvit shorts. Fem minutter var den hvit, før jeg hadde sølt en flekk med noe saus - og begynte desperat å fjerne flekken med å fukte en fingertupp og gni. En årvåken ansatt hadde sett opptrinnet, og var raskt på pletten med en våtserviett. Han skjønte tegninga, og ga en til begge jentene også. Betimelig. Det skulle ikke gå lang tid før de også hadde hver sin flekk på kjolen.
Men her var vi, altså. Ute blant folk. Igjen.
Denne gangen gikk det tålig greit. Etter å ha smakt på den smakløse sushien, som sikkert var omtrent like dupe som Gucci-veskene i Belek, så avrundet vi tradisjon tro med en solid runde rundt dessertbordet.
Vi spiser med øynene, sies det. Her var det mange fristelser for øynene, men fellesnevneren var vel at alt vi smakte bleknet litt da det entret kjeften, og kom i kontakt med smaksløkene.
Den gule kaka til far var faktisk ikke så halvgæærn, så vi var nok ikke de verste denne kvelden heller når det kom til matsvinn. Ett av All-inclusive konseptets baksider må være at det garantert blir et matsvinn av dimensjoner. Jeg kan i allefall ikke skjønne annet når jeg observerer de voldsomme porsjonene som folk stabler opp på tallerkenene sine her.
Frekkhetens nådegave stimuleres. Jeg har sett voksne damer stappe sekker og vesker fulle av brød og annet godt, kun fordi de sikkert kan. Eller kan de? Alt er jo inkludert. Kan de ikke bare hente mer etter at de har spist opp det de skal ha, eller har de tenkt å smugle det med hjem til Bucuresti?
Stinne og mette stavret vi oss ut i den svale, tyrkiske kveldslufta. Jeg hadde egentlig lyst på en cowboystrekk, men løsningen ble å bikke seg ned på noen solsenger ved bassenget. Nå var håndkleene returnert for lengst, og alle sengene up for grabs.
Da folket begynte å fylle opp plassene foran scenen, så fulgte vi på og fant oss et bord. Bestilte oss en brus, og stålsatte oss for kveldens underholdning. Live music stod på programmet etter barnediscoen. Det kunne jo være fugl eller fisk. Mest trolig det siste.
Erfaringen fra i går var at tyrkere overhodet ikke klarer å styre lyd. Her tror jeg de tenker jo høyere, jo bedre. Alt skjærer i ørene. I tillegg er musikken rævva. Et auditivt mareritt av dimensjoner. Det var slik på piratbåten jeg var på for tre år siden også. Øresusgaranti, som jeg sa. Takk og lov hadde jeg pratet ungene fra det. Evelin var nok fortsatt litt gira, men selv hun syntes dette var for høyt. Iris og jeg hadde gitt opp å høre for lenge siden. Gitt opp å snakke. Her måtte vi bruke tegnspråk for å forstå hverandre over bordet.
Trioen på scena startet rett på å covere Madonna. Ingen virket å ha noen gang har vært innom en kulturskole. Selvlært er bra det, men her var det ingen sjel en gang. Gitaristen tok feil grep opp til flere ganger, og ble bare reddet av han på den andre flanken, som druset på med synth og høye effekter.
Skulle vi klare dette måtte vi ha noe mer drikke. Og chips. Og nøtter.
Evelin og jeg stakk bort til baren. Lyden var like skrikende der. Jeg hadde allerede bommet grovt på hvitvinen, som jeg forøvrig hadde gått ifra nesten udrukket. Jaggu er det ikke drikkesvinn her også.
Tydeligvis hadde jeg ikke lært leksa. Jeg fikk nok et drypp ved bardisken, og bestilte en Negroni. Aldri smakt tidligere. Kommer aldri til å smake igjen.
Jeg angret meg umiddelbart for at jeg ikke hadde gått for Fanta. Eller kaffe.
På vei tilbake til bordet så jeg plutselig at en annen turist dro til seg den ledige stolen min, og var i ferd med å flytte den bortover. Det var sikkert tynt med ledige stoler, men det får være grenser. Iris var opptatt med telefonen, og fikk det ikke med seg. Hey, hey, hey, gaulet jeg etter ham, og gikk etter. Han kunne umulig høre meg på grunn av all lyden ellers, så jeg måtte helt opp i hælene hans før jeg fikk formidlet at han hadde stukket av med stolen min. Han la seg flat, og lot meg få den tilbake uten at det ble noen diskusjon. Folk er heldigvis jevnt over bare interessert i god stemning her. Det er da noe.
Jeg sparket stolen foran meg tilbake til vårt bord, og dumpet rævva nedi. Tok en sipp. Det smakte høgg og alkohol. Den virket nesten halvblandet med sprit, eller Gud vet hva som var oppi. Campari er også jævlig. Jeg tok noen små sipper til, og lot den stå. Samvittigheten burde normalt slått inn, men her nede eier jeg jo ingen skrupler. Ingen skam.
Nok fikk være nok. Alle tre var hyppe på å stikke, så da de hadde gjort unna Lambada, med et kobbel av småbrisne turister og overtrøtte barn i en dansende hale mellom stolrekkene, og gått over i Macarena, så reiste vi oss og gikk. Nå var alle tre stolene up for grabs. Med på kjøpet fikk de også en trekvart Negroni.
Vi svingte innom baren en siste gang, og tok med oss to kopper med chips og nøtter, og en Fanta til far. De ble med oss opp igjen på hotellrommet, der ørene endelig skulle få litt fred for høy diskant og skingrende lyd.
I kveld startet også kvartfinalene i fotball-VM. Jeg var spent på om de viste matchene på hotellet, så fem på elleve lokal tid fikk jeg med meg Evelin ut igjen for å sjekke. Konserten holdt fortsatt på ute, så vi snudde på femøringen. Inne ved baren på plan 1 fikk vi imidlertid øye på en skjerm inne i en krok. Skjermen var marginalt større enn den på rommet, men folk stimet allerede til. Midt foran TVn satt en hel gjeng som muligens var fra Marokko. Noen stod. En fyr hadde tatt ansvar, og bevegde seg rundt for å hente og bære stoler, slik at hele gjengen fikk sitte. Jeg dro kjensel på ham. Samme fyren som hadde prøvd å stikke av med stolen min ute.
Jeg gadd ikke prøve på det samme, så lot de bare drive. I en annen sofa lå det to barn rett ut, og knottet på telefonene sine. Over de tyrkiske kommentatorene kunne vi fortsatt høre bassen fra utescena, og ikke minst partymusikken fra nabohotellet - som virket til å prøve overdøve vårt.
Det får bli kamp på rommet, sa jeg til Evelin..
Det syntes også hun var en god plan. Vi får eventuelt sjekke ut kampen her i morgen, hvis vi skulle få gode plasser, og lyden ikke blir for ille. Time will show.
Hotellet kan også være en plan B på lørdag, hvis det skulle vise seg at det blir helt krise å se kampen på en britisk pub i Belek.
En ny dag truer. Lokal tid har bikket midnatt, og andre omgang skal snart sparkes i gang. Så får vi se hvor lenge vi holder ut, vi som har satt alarmen så tidlig som 07.15 for å ut på nye eventyr…