Jeg sover så utrolig godt i campinghytter, så lenge temperaturen er grei, og lufta ikke blir for tett. Det slo meg også i dag tidlig da jeg først våknet av alarmen som ringte rett før klokka halv ti. Den hadde jeg satt på kun som en forsikring, siden vi ikke hadde andre planer enn frokost, utvask og avreise. Jo, forresten. Vi hadde planer om å bade. Og fiske. Kanskje. I alle fall hadde 11-åringen planer om det.
Hun sov tilsynelatende gjennom alarmen, som jeg fikk skrudd av relativt kjapt, men i det jeg krabbet ned fra overkøya, så var også hun lys våken, og straks oppe av posen, og på vei ut i sola for å strekke seg.
Hun er den av oss som bruker å være kjappest oppe på morgenkvisten, men i dag syntes jeg hun var ekstra kjapp. Jeg mistenkte nok at det var fordi fattern hadde lovd bort mini-pannekaker til frokost. Mini-pannekaker som jeg rasket med meg fra ei tilbudshylle i en svensk kolonial for noen dager siden, og som vi snart måtte få spist. Nå hadde vi til alt overmål ei hytte med mikrobølgeovn, og mini-pannekakene var visst anbefalt oppvarmet i en slik. Ja, hvis du ikke slumpet å få ei campinghytte med airfryer, da.
Så dermed kastet fattern seg rundt, fant en av hyttas standard, hvite porselenstallerkner, og satte de flere og tjue, små, søte pannekakene inn, og stilte timeren på 40. Sekunder, altså. Lenger tid skulle det ikke ta.
Pannekakene var ferdige på tiden, og vi fordelte så godt vi kunne godsakene over på våre egne, oransje campingtallerkener. Tilbehøret for anledning ble dronningsyltetøy på flaske. Visst nok en blanding av blåbær og bringebær, og utsøkt til ellers ganske så kjedelige halvfabrikate mini-pannekaker.
Etter frokost begynte alle tre å rydde sine egne greier, og pakke om og ut våre saker.På den tredje morgningen i ei ny campinghytte hadde jentene endelig begynt å få sommerferieroadtripdrillen tilbake i fingertuppene og hodet - og tok nå både egne initiativ, og viste at de visste hva som måtte gjøres uten at de trengte spørre fattern. Kry som en hane over effektiviteten tross ferietider, så kauket jeg ut spørsmålet; “Vi skal ikke ta et morgenbad da, nå som vi er så godt i rute?”.
11-åringen hadde snakket om det siden i går, at hun gjerne ville bade i havet - og gjerne før avreise. Hun ble strålende fornøyd over at det endelig skulle skje. Vi ble også enig om å pakke med oss såpa, så vi slapp å ta en dusj på det særdeles sketchy sanitæranlegget på campingen. De festivaldassene, vet du. 15-åringen var imidlertid mest hypp på å dusje der, og valgte heller å ta med fiskestanga, mens vi andre skulle ta med håndklær.
Men hvor var håndkleet til far? Det var sporløst borte. Litt stresset kom jeg plutselig på det. I går, da jeg satt og nøt kveldssola ved kaia rett bortenfor, og så på jentene som fisket. Der la jeg håndkleet mitt i en pen brett under rompa, da jeg satte meg ned på en gammel del av en skinnegang.
“Bare gå i veien dere, jeg kommer snart”, sa jeg til jentene - og la i vei i motsatt retning enn de gikk. Der lå håndkleet, akkurat slik det hadde ligget i går. Jeg kikket rundt meg, og konstaterte at det ikke var en kjeft i nærheten. Jeg rasket med meg mitt eget håndkleet, la det under armen, og ruslet tilbake mot campingen og videre ut mot den brygga der ungene befant seg.
Der ute var det brådjupt alle steder, og ingen sjanse for noen av oss å stå. Fattern flekket av seg, og bestemte seg for å hoppe rett uti det. Etter et par dype drag på innpust, så kastet han seg uti med hodet først. Iiiik. Det var langt kaldere enn i innsjøen vi badet i i går, men absolutt innafor med tanke på at vi var langt nord, og badet i selveste Østersjøen. Bottenvika.
Evelin fikk også blod på tann, og kastet seg uredd uti mens fattern ventet i saltvannet. Etter kun ett hopp var hun tryggheten selv, og fortsatte å hoppe uti og leke seg, mens fattern såpet seg inn for dagens vask. Etterhvert gjorde Evelin samme drillen, og etter en god halvtime var vi både ferdigbadet og ferdigvasket for denne fredagsmorgenen. Iris på sin side hadde hatt los på noen små fisker rett ved land, men ingen hadde vært dumme nok til å bite over den lille blåmetallic løja av en saltsvannssluk hun prøvde seg på. På fatterns elendige anbefaling. Er det én fyr som ikke bør gi noen tips om agn eller sluker, så er det meg!
Vi ruslet i stedet tilbake til hytta. Iris dro for å ta seg en dusj, og ordne seg litt - mens Evelin og jeg ryddet ferdig, og pakket bilen. Da Iris kom tilbake var vi straks klar for avreise. Nå gjaldt det bare å huske å dryppe øret til Evelin. Selv om smertene nå var helt borte, så var det nok lurt at vi fullførte kuren. Men hvor var øredråpene? Akkurat som håndkleet, så var ikke øredråpene observert siden dryppingen rett før natta i går.
Vi hadde pakket ut alt i hytta, så der kunne den ikke være. Evelin kikket gjennom alt hun hadde, og vi andre så gjennom det vi hadde. Øredråpene var sporløst forsvunnet. Ikke hadde vi tatt de med på fisketuren i går heller.
Vi ble enige om at de sikkert på et tidspunkt ville dukke opp igjen, for de var jo nødt til å være med oss et eller annet sted. Så vi satte oss i bilen - og der, i setet til Evelin, lå selvfølgelig tuben med øredråper. Helt åpenlyst. Klink midt på setet. Hvem hadde lagt tuben der, da montro? Ikke at det spilte noen rolle. Selvfølgelig ingen.
Med et uløst mysterium som fikk en lykkelig slutt, og to nydrypte øreganger, så takket vi for oss, leverte nøkkelen, og svingte ut igjen på E4 i retning Skellefteå.
Vi kjørte et kort familieråd i bilen i det vi aksellererte ut på E4. Hva ønsker vi ut av dagen? Hvilke byer skal vi besøke? Hvor skal dagen ende? Ønsker dere å se eller oppleve noe spesielt?
Igjen prøvde jeg å utfordre jentene på at de skulle kaste ut forslag, og ta litt eierskap til selve turen og hva den potensielt kunne bringe. Iris fikk nok en gang jobben med å lese opp litt fakta om de byene vi hadde foran oss de neste timene: nevnte Skellefteå, og deretter Piteå og Luleå.
Industrihistorie og ishockeymeritter fenget ikke nevneverdig, og jeg er usikker på hvor mye 11-åringen i baksetet egentlig fikk med seg. Jeg utfordret dem derfor til å sjekke ut litt mer om eventuelle severdigheter, parker eller diverse som kanskje skjedde på en fredag midt i juli. Jeg vet ikke helt hvor vellykket det var. I stedet engasjerte jentene seg i å telle norskregistrerte biler, og bruke en masketeller til å holde oversikt. Iris på sin side skrev opp alle artige bokstavkombinasjoner på registreringsnummer vi møtte - og fattern lanserte en ide om en ferieapp for road-trips, der dagens unge kunne blåse liv igjen i favorittgesjeften min i baksetet om sommeren: nemlig å notere bilnummer.
Hva vet jeg. Kanskje en slik app allerede er utviklet? Ellers har jeg ideen klar: appen skal ha muligheten til å registrere bilnummer. Du får varsel ved dobbelregistreringer, slik at du ser hvor du krysset den andre bilens vei sist gang. Appen må altså være koblet opp til lokasjonsdeling, og det hadde vært kult hvis den også automatisk hentet hvilken bilmodell det var, og hvilket land eller by ev. kjennemerket var i fra. I tillegg skulle appen hatt bilbingo som en del av pakka, der du kunne velge land - og du fikk opp ulike brett med landsspesifikke kjennemerker, logoer, skilter osv. Det kunne også vært en form for geo-registrering, slik at du kvitterte ut land, kunne logge og lagre ruter kjørt, legge opp ønskeruter osv. Kanskje til og med et slags spill ala Pokemon Go eller Geocaching, der du fikk diverse belønninger hvis du enten kjørte så og så langt, kjørte innom utvalgte check-points etc. Apputviklere, take notice. Vi deler 50/50.
“Dollarstore!”, hørte jeg plutselig det ble ropt. Jeg ble dratt ut i fra gründertankene i mitt eget hodet, og tilbake til virkeligheten - og svingte inn på nok en Dollarstore. Apropos belønninger og registreringer. I hvor mange byer har vi besøkt en svensk Dollarstore de siste årene?
“Ok, men ikke bruk for lang tid da”, svarte jeg, mens jeg rygget til bilen. Vel vitende om at jeg sikkert fant minst like mye interessant som jentene. Faktisk trengte jeg en hel del også. Oppvaskmiddel, vaskepulver til håndvask av klær, og mer kaldt drikke. Termometeret i bilen viste 28 grader, og det var fortsatt like viktig å få i seg nok væske.
“Skal vi ta turen innom Skelleftå, eller heller prioritere Piteå og Luleå”, spurte jeg da vi gikk ut igjen mot bilen. Jeg var storfornøyd med at jeg hadde fått kjøpe meg nok en lock-box, slik at jeg kunne skille rengjøringsprodukter fra andre kjøkkenartikler i campingboksen i bagasjerommet.
Det var et ledende spørsmål. “Greit for meg”, sa Iris. “Skellefteå er jo litt inni landet, mens Piteå og Luleå ligger ved kysten. Jeg vil se vann!”. Svaret var klinkende klart. Jeg kunne ikke være mer enig. Lillesøster nikket også, uten at jeg var helt overbevist om at hun visste hva hun nå svarte ja på.
Dermed droppet vi et besøk i Skellefteå by. Hvem vet hva vi gikk glipp av ved å ta den avgjørelsen. Vi fant tilbake til E4, og fattern jekket en Rally Sour. For competition use only. Nå var det straka vegen videre til Piteå. Byen kjent for sin dialekt og pitepalt, som visst nok er en lokal variant av vestlendingenes komle eller potetball.
På vei til Piteå gikk ferden fortsatt gjennom skog og atter skog. E4 går ganske langt innenlands, og det er lite kyst og Bottenvika å se. For å få litt selskap på turen, så ringte vi opp kjæresten hjemme i Norge, som ble med oss litt på ferden videre - og vi fikk delt litt oppdateringer av hvordan det gikk både her og der. Ting vi stort sett visste fra før takket være livet på Snap, men det var veldig koselig å både se og høre hverandre.
Jentene passet også på å ringe opp mamma hjemme i Norge, som også fikk bli med på en strekning gjennom nordsvenske skoger i 110.
I tillegg fikk vi også stoppet på en bensinstasjon, fylt på litt drivstoff,bog vasket de særdeles møkkete frontrutene - som var teppelagt av etterlatenskaper fra døde insekter. Det er hårda bud i 110. Akkurat som i 747. Mot gummi, glas og metall betyder ett mirakel inget alls.
Omsider kjørte vi av mot sentrum av Piteå. Den minste byen for dagen, og det som skulle vise seg å være den absolutt mest trivelige og koselige. Vi fant oss en parkering, og ruslet opp i gågata - som lå perfekt til på et lite høydedrag, og som var pyntet med fargerike, fine bannere på hver sin side av Rådhustorget.
Det var nå en god stund siden frokost. En frokost som bestod av sånn cirka åtte små mini-pannekaker med dronningsyltetøy pr. person. Det rumlet i magen til alle tre.
Vi bestemte oss for å finne et sted å spise lunsj. Her kunne fattern boltre seg i det som er en av hans favorittsysler på ferieturer - nemlig besøke lokale konditorier, gjerne så rustikt, gammeldags og sjelfullt som mulig. Her ble alle mine drømmer og fantasier møtt inne hos Ekbergs konditori.
Ett tilbud på disken om Smørgåstårta med valgfritt drikke til 109 svenske kroner fristet. Jeg har aldri smakt smørgåstårta, og det ser jo for så vidt lekkert ut. Jeg hadde garantert likt det også, for jeg elsker jo cabaret. Men er det ikke kakebunn med krem? Altså ikke krem-krem, men noe i samme gata konsistensmessig?
Jeg hadde lyst, men innså at jeg sikkert ikke hadde fått med jentene på det. Det ville også være galskap av oss å bestille tre pax, og jentene hadde allerede blinket seg ut rekemackan. Dermed ble det to av dem på deling alle tre, litt kaldt mineralvann - og en kaffe til far. Jeg hadde ikke drukket varm kaffe siden jeg forlot Hundorp mandag formiddag, og nå var jeg blitt fysen. Det selv om jeg vet godt med meg selv at jeg egentlig ikke er så glad i varmt drikke når det er varmt i været. Da er kaffe mest av alt kos, som smaker best når det deles med andre som også drikker kaffe.
Men jeg drakk den. På trass. Og det mens jeg himmelfallen beundret de gamle, flotte lokalene. Det kom minner fra Majasmok kafe i Riga (tror jeg det var) og den gamle stamcafeen til foreldrene mine i Øvre Torggate på Gjøvik. Nydelig gammelt interiør. Sofa og stoler i skai, og selvfølgelig en old-school disk med de lekreste av saker. Hele livet har jeg drømt om å få oppleve 60-tallet, og suger til meg det jeg kan når jeg ramler over steder der tiden har stått stille. Nå fikk jeg tre kvarter i 1964, og var så fornøyd med det at jeg ikke en gang merket at jeg hadde drukket opp hele den varme kaffekoppen i varmen.
Rekemackan var også fortreffelig. Vi har spist slike før i Sverige. Masse deilige reker med litt egg og majones. Toppet med fersk dill og sitron, og en skive tomat og agurk for syns skyld. Alt dyttet oppå en skive polarbrød, som vi er vant til å kalle det i Norge. Eller Oliverbrød, om du vil - som var Iris sitt navn på dette brødet i en årrekke som yngre.
Det ble mer enn nok med to fordelt på tre også, så mette og gode forlot vi cafeen for å ta Piteå litt nærmere i øyesyn.
På et torg litt lenger borti gata hørte vi plutselig live musikk. Der hadde fem lokale unggutter stilt seg opp for å spille gratiskonsert for noen få fremmøtte kompiser og sikkert familie, samt at et knippe lydhøre turister eller lokale på fredagshandling også hadde stoppet opp for å lytte.
Låta vi gikk inn på var en stillfaren sak, som låt litt kjent. Han ene fyren sang veldig fint i de lyseste partiene, men dessverre ramlet det litt sammen under koringen - og spesielt da låta gikk over i et parti med joiking. Her skulle den samiske arven også tas vare på - og fint er jo det. Det var allikevel veldig koselig å se og høre disse, som i beste fall var ferske avgangselever på ungdomsskolen i vår. Konserten hadde nok vart en stund, for de presenterte neste låt som sin siste: Here comes the sun av The Beatles.
Vi applauderte dem høflig, og ruslet videre. Jentene ble dratt mot en loppis i ei sidegate til torget og gågata, og fattern med loppegenene fra mor Ting & Tøy lot seg ikke be to ganger, da en av pensjonistene som jobbet der ville vise frem den samiske kroken sin.
Jeg lot meg umiddelbart begeistre, og gikk ut igjen 100 kroner fattigere og med et par nye strikkevotter til vinteren. Vi skal videre nordover, og jeg har jo ikke pakket for et eventuelt væromslag, men jeg håper for Guds skyld at jeg slipper å ta dem i bruk før til vinteren hjemme i Norge.
Til alt overmål lyste også fargekombinasjonen “Lokomotiv Lillehammer” - som er ett av mine hattrick-lag, og har vært det nå i en årrekke. De som vet, de vet.
Vi styrte glatt unna de vante kjedebutikkene, og - også her - de uttallige optikerne på vår ferd videre nedover (eller oppover, alt ettersom) gågata. Neste butikk som ropte vårt navn, var en snodig liten butikk som het “Presenten”. Her jobbet det en gammel skrotnisse, som så ut som en blanding av nettopp Skrotnisse - fra den gamle SVT-serien - og Fritjof Arngren. Han med de flyvende bilene, vet du, og de spaca katalogene og nettsidene.
Her fantes alt mulig rart, og sært. Både ting vi syntes var kult, men ikke minst en hel haug som bikket over til det som mer Harry var. Så klart elsket vi det, og vi vandret ut igjen av butikken med en god del nye varp. Fattern fikk til og med kjøp seg en ny zip-bag ala de Søstrene Grene-posene - bare i et langt freshere (!) 70-talls retro design. Et av bagene vi pakket med oss til turen hadde nemlig under pakkingen tidligere i dag blitt ødelagt - og Dollarstore kunne absolutt ikke matche utvalget hos skrotnissen i Presenten.
Nå hadde vi allerede sust bort så mye tid i Piteå at vi bestemte oss for å finne igjen bilen, og kjøre videre til Luleå. Den siste byen av litt størrelse før Finland.
Tre kvarter senere svingte vi nok en gang av E4, og beveget oss østover mot kysten og byen Luleå. Byen lå et godt stykke fra E4. Faktisk en del lenger enn jeg hadde trodd. Vi fikk håpe at ikke omveien var forgjeves, og at vi ikke ville angre på at vi ikke stoppet innom Skellefteå i stedet - der Europaveien så godt som krysset selve byen.
Vi parkerte nede ved vannet, på den ene siden av det som etterhvert viste seg å være en idyllisk, liten halvøy - der store deler av sentrumsområdet og bykjernen lå på.
Allerede ved innkjøringen til sentrum hadde vi lagt merke til en stor fotball oppå ei rundkjøring. Jeg stusset litt over dette. Nord-Sverige har ikke akkurat noen god og lang fotballtradisjon. Så vidt meg bekjent er det åresvis at et lag nord for Uppsala har vært i Allsvenskan. Vel, så har Piteå et av Sverige bedre damelag, hvis jeg husker rett - men på herresiden har det vært minst like sorgen som på Innlandet. Umeå er i år på nivå 2, og det er vel det nærmeste på noen ord. Ja, sett bort i fra GIF Sundsvall - som vel fortsatt i teorien er Nord-Sverige, selv om det i det store bildet ligger farlig langt syd - eller der vi i Norge ville kaldt det “midt”.
Da vi ruslet opp fra parkeringen og i retning byens gågate, så gikk vi forbi nok en fotball. Jeg stusset enda mer. Luleå er mest av alt en hockeyby. Nord-Sverige er mest av alt en hockeyregion.
Like etter gikk vi forbi en artig, gul sak i gågata, og kunne lese på en plakat at en kunstner ved navn Klas Barbrosson hadde en utstilling i byen kalt “Planstormning”. Fotballene var nok en del av hans prosjekt, uten at vi klarte å finne noe mer informasjon om omfanget og antallet - og slettes ikke hva han ville fortelle, ut over at fotballen ikke er stor i disse trakter.
Inntrykket vårt av byen ellers var så som så tatt akkurat de kvartalene vi gikk i betraktning. Dette ble en gigantisk nedtur fra fine, spennende byer som Piteå og Umeå. Jeg kunne ikke finne en eneste spesialbutikk eller særegen sjappe på den rundturen vi tok. De finnes vel sikkert, men slettes ikke i gågata. I alle fall ikke etter det jeg kunne se, og hvis synet mitt hanglet - så kunne jeg også her velge og vrake i optikere på hver side av stradaen.
“Vi får kjøpe oss en is i stedet”. Den første og beste isvogna fikk jeg litt dårlige vibber for. Utvalget så begrenset ut, og det var ikke akkurat tjukt med folk som stimet utenfor. “Vi sjekker om det er flere”, sa jeg til jentene - og så trasket vi videre. Uten hell.
Til slutt ga vi bare opp, og ruslet tilbake til vogna. Der bestilte vi tre kuleis a to kuler i beger. 55 kroner stykket - over 10 kroner dyrere enn den vi kjøpte i Umeå i går.
Kulene i Umeå var astronomisk store. Ja, kanskje for store. Det er jo ikke slik at man skal overdrive, og jeg synes ofte porsjonene blir for store både når det gjelder mat og is som kjøpes ute. Det bør imidlertid vatres opp i forhold til pris. Value for money, som det heter. Dette stod til terningkast én. To små kuler hver til svensk blodpris.
Men hva med smaken da? Det teller tross alt mest.
“Hvordan rater dere isen, da”, spurte jeg. Resultatene lot ikke vente på seg. Evelin meldte om 9 av 10 score på sine to smaker: jordbær og oreo. Iris var mer reservert, men ga kaffe kun 4 av 10 takket være noen “rare” klumper. Hallonsorbeten fikk 8 av 10. Fattern var ikke overraskende den mest lunkne av alle. Sitronsorbeten var frisk, men det holdt ikke mer enn til 7 av 10 på smak - mens Bailys (som ble valgt ene og alene for at jentene hadde lyst til å smake, jeg sverger) fikk en klink 2 av 10.
Vi spiste imidlertid opp rubbel og bit. Så det kunne vel ikke være så ille tross alt, i varmen.
Luleå derimot, fikk ingen høy score fra noen av oss. Det skal da sies at vi kun har områdene rundt gågata, og generell magefølelse etter å ha kjørt gjennom byen, å gå ut i fra.
Vi var skjønt enige om at vi ikke trengte å bruke mer tid her, og kom oss ut igjen på E4 i retning Finland. Nå var alle tre byene vi hadde tenkt oss innom i dag passert. Det endte opp at vi sløyfet én, og ble kun glad i Piteå. Dit kunne jeg faktisk tenkt meg tilbake en eller annen dag, men jeg innser vel egentlig at dette blir den første og siste gangen vi kjører forbi disse byene. Det samme prøvde jeg å minne 11-åringen på, da hodet ofte ramlet tilbake på skjermen i baksetet.
Nå var klokka blitt så mye at vi absolutt måtte begynne å tenke på overnatting. I dag hadde vi ikke ordnet med noe som helst, og alt kom nå til å skje på lykke og fromme.
Fattern var litt stresset siden jeg visste at det ble færre og færre sentrale strøk, og dertil færre og færre campingplasser i retning Haparanda og grensa til Finland. Kanskje måtte vi kaste teltet opp i været på turen allikevel?
Et lite søk på AirBnB og Booking dott com ga heller ingen resultater. Der var det ingenting å oppdrive. I alle fall ingenting under et astronomisk beløp for ei enkelt natt.
Jeg sjekket appen Campio, og fant ut at de hadde en flott camping i Kalix - med minigolf, svømmebasseng og alt mulig av fasciliteter. Meldingen på nettet var klar: “Alt er fullbokket”. Kanskje måtte vi rett og slett krysse grensa til Finland allerede i kveld?
“Men det ligger en havscamping utenfor et lite sted som heter Töre”, sa jeg. “Vi kan jo stikke innom der å høre”. Like etter åpenbarte skiltet seg på E4. Töre camping nede ved Töre hamn.
Vi svingte av, og snirklet oss ned til campingen. Parkerte utenfor resepsjonen, og gikk inn. Jenta bak disken sjekket om hun kunn oppdrive en ledig hytte for ei natt i blokka hun hadde mellom hendene. “Her har vi en….. nei, tyvärr…. den er visst også förbookad”.
Vi hadde fått forhåpninger da vi så en rekke tilsynelatende ledige hytter da vi svingte inn, men så var det det med bookinger da. Kanskje alt var tinget på?
“Her har vi én!”, sa hun plutselig. Hytte nr. 1 - med ei køyeseng og en enkeltseng. Just how we roll!
Til pene 345 kroner for ei natt så var tak over hodet reddet nok en gang, og vi rygget oss til like bak resepsjonen, og pakket inn det vi trengte for natta.
Det hadde gått en tid siden lunsj og is, og jentene hadde været at resepsjonen her også hadde en liten cafe - eller restaurant om du vil. Hamnkroa. Det var primært ekteparet, som sikkert var driverne av stedet, som kokkelerte på kjøkkenet, men menyen var overraskende omfattende til et slikt sted å være.
Jentene ble fysne på kebab. Jeg sa at de nok ikke ville få kebab slik de tenkte på kebab, men kebab i form av slike skiver i fryseposer som du får kjøpt på grensebutikkene. De hadde allikevel låst seg til tanken om kebab, og selv om jeg hadde rett - så virket det som at det også smakte mer enn godt nok som middag på campingen. Det er noe eget med å spise et varmt måltid på selve campingplassen, også. Det er ikke ofte vi har ramlet borti campingplasser der det faktisk er mulig.
Fattern gikk for en enkel burger, og seriøst - den overgikk alle mulige fastfoodkjeder glatt, selv om det også sikkert bare var en karbonade fra en slik stor rull du får på butikken. Jeg er en sucker for dressing, så det kan hende at det var mengden dressing som farget inntrykket mitt - eller bare det faktum at jeg var lettet for å endelig kunne slappe av for natta. Så lettet at jeg også kjøpte meg en iskald Heineken på 5 %.
Gode og mette etter en sen middag på campingen, så fikk alle lyst til å ta seg en tur ned til havna like nedenfor. Et litt slitent området med ei gjestehavn, der ferierende i båt forlystet seg på dekk i kveldssola.
Vi pakket med oss ei fiskestang for å nok en gang prøve fiskelykken. I tillegg var planen å sondere terrenget for et sted å bade i morgen tidlig, men her var det stort sett bare store høyder, brådjupt - og ingen tegn til noen barnevennlige stiger å komme seg opp igjen fra havet på.
I stedet ruslet vi litt rundt og tok bilder, leste oss litt opp på stedet (les: fattern leste seg litt opp) - og fikk ny kunnskap i form av at vi nå faktisk - helt tilfeldig - befant oss på det stedet der Østersjøens nordligste punkt var. Det er jo litt ekstra kult!
Faktisk leste jeg om at et av Europas lengste seilaser hadde målgang her. Starten var i Weimar i Tyskland.
Vi avsluttet etterhvert fiskingen, og trålet oss i stedet tilbake til campingen via den andre kanten av odden. Der gikk vi forbi noen idylliske steder, og 15-åringen foreviget flere av disse på kamerat sitt
Vi ramlet også over en geocache som vi fikk logget, men som vi glemte å ta bilde av. Den første på turen. Den lå like ved et lite ubåtmuseum. Museet var nok ikke mer enn en låve, som visst nok huset Sveriges nåværende eneste ubåt - som så sent som på 2010-tallet var en del av etterretningsflåten til den svenske marinen, slik jeg forstod det.
Vi lot ubåt være ubåt, og ruslet tilbake til hytta med cache nummer 251 gjennom karrieren logget.
Der dumpet vi ned med våre vante kveldsprosjekter: TV-serier, bok og blogging. Note to self tar denne skrivekløen alt for lang tid, så jeg bør bli flinkere til å skrive litt mer gjennom dagen, slik at vi også får brukt litt av tiden på natta til andre ting. Heldgvis koser jentene seg også med egentid, og selv om jeg sa vi kunne spille rummy eller kort - så ville de heller slappe av for seg selv med sitt i soveposene sine.
Etterhvert fikk Evelin lyst til å lufte seg litt, så jeg ble med henne ut en tur, og gikk en kveldstur rundt i området. Vi ramlet over en forlengst nedgrodd minigolfbane. Det gikk et sukk gjennom 11-åringen. Hun elsker minigolf. Storesøster også. Det er alltid et ønske på ferieturer, og hittil i sommer har vi ikke truffet på én eneste. Derfor ble gleden fort snudd til skuffelse da hun innså at det ikke ble noe her heller.
Da hun fikk øye på at det stod klint oppi en minnestein, så gikk skuffelsen også fort over. Da ble det bare litt ekstra creepy hele greia.
Vi gikk i stedet en liten sløyfe nedom området på andre siden av veien ned hit, der området var dedikert til bobiler, telt og campingvogner. Vi telte opp til seks andre nordmenn på tur bare der, og fattern mimret tilbake til barndommen da han drømte om å drive campingplass, og hver sommer etter retur fra Vestlandet dro med alle lekebilene sine ut i gresset, og stilte dem opp - gjerne med campingvogner hvis de hadde - og ga dem navn og nasjonalitet.
Etter å ha sugd inn den fine solnedgangen, så ble resten av kvelden tilbrakt i nummer 1 - helt til vi langt over stilletid på campingen fant ut at vi også måtte huske å pusse tenner.
I morgen går ferden inn i Finland. Et land jeg kun har besøkt én gang tidligere, da med mitt søskenbarn som Estragon. For jentene blir det for første gang, og 15-åringen gleder seg til å logge et nytt land i sin samling, mens 11-åringen nok mest er spent på om vi klarer å gjøre oss forstått - og synes det er en skummel tanke at vi plutselig er så “nærme Russland”.
Heldigvis for alle er vi fortsatt langt unna Russland, og Finland er heldigvis fortsatt minst like trygt som hjemme.
Peace out fra nr. 1 og god natt!
