Den siste timen før jeg skrudde av campinglampa, som jeg hadde hengt opp i en krok over klamrefasthåndtaket over venstre baksidedør, brukte jeg til å lese i ei bok jeg hadde kjøpt meg på en av bruktbutikkene i går. En svensk oversettelse av Willy Vlautins “The Night Always Comes” (2021).
Jeg hadde i flere år hatt lyst til å lese noe av Vlautins, som jeg for min del kjenner best som låtskriver og frontmann i bandet Richmond Fontaine - et band jeg har hørt på i mange år, og som også dukket opp på bloggen her i et av de tidligere 365-dager prosjektene.
Jeg er ingen veldig ivrig lesehest av romaner. Jeg tror det har med afantasien min å gjøre, for jeg elsker jo egentlig bøker. I hyllene hjemme har jeg flere enn jeg har lest. Jeg har alltid hatt utfordringer med å huske hvis jeg ikke binger, og klarer jo ikke lage bilder eller visualiseringer av det jeg leser heller. Ofte tyr jeg derfor heller til biografier, sakprosa og slike ting - som gir meg bedre leseopplevelser enn skjønnlitteratur.
Skal jeg ha utbytte av skjønnlitteratur, så kan jeg ikke tenke noen andre tanker. Ikke gjøre noe annet. Ikke penses vekk. Ellers må jeg tilbake en side eller to, minst.
Takket være det ufattelig dårlige batteriet på skrotet av en Pixel-telefon, så slapp jeg heldigvis å la meg friste til noe annet enn å konsentrere meg om Vlautins setninger tynget av brutal, tung sosialrealisme - om mennesker helt nederst på den sosialøkonomiske rangstigen, og deres hverdagslige kamp for å få endene til å møtes; og for å prøve å mestre livet på best mulig måte gitt forutsetningene. Akkurat de bakteppene og temaene jeg liker best når jeg først skal plukke opp en roman.
Jeg skulle gjerne lest mer i en jafs, men da mørket falt på, og lysene også sluknet i den svenske bilen med taktelt, og en familie på fire, utenfor sidevinduer mitt, så fant jeg det best å skru av lyset selv. På den andre siden av meg stod en tysk bobil, og der hadde det alt vært mørkt og stille i et par timer, selv om klokka nok ikke var mer enn elleve. Jeg turte ikke åpne telefonen, som da stod på 4 prosent, og maks batterisparing pluss flymodus. Jeg var redd den da skulle gå helt i svart, og jeg trengte de få prosentene til å enklet sjekke klokka når jeg en gang våknet igjen - så jeg slapp å åle meg fremover over seterekkene, for å skru på tenninga og sjekke klokka på instrumentetpanelet.
Jeg stappa voksproppene inn i øra, og sovna relativt umiddelbart.
Jeg tror jeg sov hele natta i ett. Da jeg våknet hadde det blitt lyst. Det var fortsatt helt stille på parkeringsplassen, og da jeg gløttet på en av de provisoriske bilgardinene fra Temu, så kunne jeg se at det i løpet av kvelden i går også hadde kommet en bil til med telt. Det var det også helt knyst. Ingen tegn til liv.
Jeg rotet frem telefonen, som jeg hadde lagt mellom en uåpnet pakke med dasspapir, og en Søstrene Grene-bag, med alt som ikke passer inn i bagen med klær eller sekken med elektronikk. Jammen var det ikke liv i den fortsatt. Fire prosent. Akkurat det samme som da jeg la den fra meg. Batteriet er sikkert bra det, da, tenkte jeg - bare jeg ikke bruker den. Telefonen, altså. Med en gang jeg åpner en app, så flyr prosentene som døgnfluer. For ett liv!
Klokka var så vidt bikket sju. Ikke rart det fortsatt var stille rundt meg. Ute var det overskyet, men oppholdsvær. Rutene var fuktige etter natten, og på campingbordet utenfor så jeg en liten dam med vann etter nattens små byger. Jeg vurderte sjekke værmeldinga, men ville ikke risikere de siste få prosentene. Telefonen hadde garantert gått i svart. Og jeg hadde gått i svart.
I stedet valgte jeg å tenke positivt. Lyst. Jeg pakket sammen en pose med ren boxer, shorts og t-skjorte. Fant frem dusjsåpe, og tredde på meg badeshortsen. Ålet meg ut av den lille glipa mellom sidedøra og campingbordet, som jeg idiotisk nok hadde plassert litt før nære bilen før jeg gikk inn bakveien i går kveld.
Kippet på meg de blå, slitne crocsene, og labbet ned i retning badeplassen. Over grusen. Over det duggvåte gresset. Stillhet. Ikke en fugl å høre. Ikke er menneske. Kun den svake lyden av billig, asiatisk hardgummi som taktfast møtte fukten på plenen. Jeg la posen med klær på en av benkene ved brygga, kippet av meg crocsene igjen, og tok med meg såpa ut på den lengste brygga. Motet meg opp, og stupte uti. Det var sand på bunnen, og ikke dypt nok for et stup. Jeg subbet sanda med bringa, selv om jeg ikke brøt vannflata med mer enn toppen 20 grader. En flytende temperaturmåler duppet like ved. 19 grader. Ja, vel. Slettes ikke så ille temperaturen over tatt i betraktning.
Jeg løftet meg opp igjen på brygga, og såpet meg grundig inn. Hoppet uti igjen, og vasket meg godt. Hode, skulder, kne og tå. Alt der i mellom. Over, under, bak og fram. Ah! Friskt. Rent. Digg. Men hva var det jeg kjente i shortslomma? Der lå snusboksen, gitt. Jeg lettet på lokket, og konstaterte at bleiene hadde klart seg greit, men at de var langt fuktigere enn sist jeg sjekket. Jaja. Jeg tok ut én, og stappet den oppi - og gikk opp igjen stigen.
Jeg tørket meg med det gule håndkleet, og ruslet tilbake mot bilen i den kritthvite, rene bokseren. Lykke kommer i de mest forunderlige, små innpakningene.
Jeg ålet meg inn igjen i det provisoriske soverommet baki Mondebobilen. La meg ned igjen i soveposen. Fikk igjen varmen.
Etter fem minutter var jeg varm nok til å kle på meg resten. Den rene t-skjorta med fugler på, og en ren olashorts. Det var lørdag. Klokka var enda ikke blitt åtte. Jeg var ren. Det var fortsatt ferie. Jeg levde.
Jeg pakket sammen soveposen, og gjorde mine morgenrutiner for å pakke ned camp. Dro ut proppen på liggeunderlaget mens jeg lå oppå. Pfffft. Ruller det sammen, og pakket det ned ved siden av bagen baki. Gikk ut igjen, og fjernet solskjermen på frontruta. Rullet den sammen, og la den på den andre siden av bagasjen baki. Der jeg nettopp selv hadde ligget. Slengte opp igjen baksetet. Tørket av bordet, som hadde stått ute gjennom natta. Foldet det sammen, og la det på plass i bunnen bakerst. Tørket av stolen. Slo den sammen. La den oppå bordet. Fjernet teltet, som fungerte som solskjerming på motsatt side av der jeg hadde hatt hodet i natt. Flyttet det baki. Sjekket at jeg ikke hadde lagt igjen noe. Tømte en pose søppel i containeren like ved. Deriblant boksen fra sushi-drive-in’en i går. To biter lå igjen. Jeg tok sjansen. Puttet de i gapet. Som en tease før frokost. Den ble ikke her. Orket ikke ordne noe, eller sitte ute. Jeg var klar til å dra. Første plan: kaffe. Lading.
Jeg plugget i 12-volten, og satte inn telefonladeren foran, og kjølebagen bak meg. Prosentene klatret knapt oppover i det jeg svingte ut igjen av Kroksjön badplats, og sørover igjen i retning Gislaved. Der jeg kom fra i går kveld.
Den første planen var nå å dra tilbake til det senteret utenfor byen, der jeg hadde handlet på Willys og kjøpt sushi. Jeg tenkte at mækkern sikkert var åpen. Der var det do. Der var det kontakter. Der var det kaffe.
Et kvarter senere parkerte jeg utenfor McD. Tok med meg sekken med en utladet PC, og et par ladere. Den nye klossen fra i går. Gikk inn.
Jeg bestilte meg en frokostmeny med melk, kaffe og en McMuffin med egg. Akkurat passe etter to kalde biter med Crispy Salmon. Jeg åpnet sekken. Dro frem PCn, og plugget inn laderen. Og der, i en lomme på fremsiden av sekken, kjente jeg noe hardt. Der lå jammen telefonladeren min. Med kloss. Nå hadde jeg visst to. Leting har aldri vært min sterkeste side.
Jeg plugget den inn, og begynte å lade telefonen. Alene på McD. Koste meg med kaffen, helt til jeg i et spastisk øyeblikk veltet resten utover brettet. Heldigvis uten å søle på hverken meg selv, PCn eller telefonen.
Og der ble jeg. På McD utenfor Gislaved. Lørdag 25. juli det herrens år 2026. Koblet meg på det gratis WiFi-nettet til Donald. Sjekket nettaviser. Hattrick. Værmeldingen. Drakk det som var igjen av kaffe nederst i koppen. Supet i meg den økologiske melka. Spiste opp frokost-muffinsen, som ikke var en muffins. Så at andre mennesker også etterhvert valgte å starte dagen her. De kom og gikk. Noen med full meny. Andre med bare kaffe. Arbeidsfolk. Familier. En time gikk. Telefonen ladet. PCn ladet.
Da klokka nærmet seg 11 satt jeg fortsatt ved mitt bord - 202. Jeg var nå på 95 prosent. Det er natt og dag å lade innendørs med strøm kontra i bilen. Jeg var nå klar for å ut på veien igjen. Farvel, McD. Takk for strømmen. Takk for maten. Takk for kaffen. Takk for meg. Men ikke før jeg hadde vært en tur på dass.
Jeg ruslet en kort tur innom Willys for å kjøpe meg en ny boks snus, og ei flaske med Vitamin-vann med limesmak. Sjukt godt; et mulig nytt oppheng!
Da jeg kom tilbake til Mondebobilen, så trommer regndråpene mot vinduet.
Jeg svingte ut på 27:an i retning Anderstorp og Värnamo. Mye av dagen hadde allerede gått, og jeg hadde ingen planer om å bevege meg veldig langt i luftlinje i dag. I Värnamo hadde jeg notert meg at det var match i Superettan i dag klokka 15. Det var garantert igjen billetter, så det måtte jeg få sjekket ut ved neste stopp.
Da jeg nærmet meg Anderstorp ble jeg vinket av 27:an av en diger brannbil med blålys. Vegen var stengt, og jeg så flere blålys lenger fremme. Dermed bar det videre på en omvei i retning Nennesmo, sammen med alle andre litt forfjamsete turister. Omkjøringen var ikke skiltet videre, så nå måtte den fulladede telefonen til pers igjen - med Google Maps som veiviser.
Jeg nærmet meg rødt på dieselmåleren, så da jeg kom til et lite sted som het Reftele, svingte jeg inn på en bensinstasjon for å fylle på. Prisen bikket tjue og ei halv svensk krone for literen, så det ble med en liten tår i første omgang.
Jeg passet samtidig på å gå inn på IFK Värnamo sine nettsider, og like etterpå satt jeg med en billett på vestre langside i mailboksen. 160 kroner var ikke gæærnt. I tillegg så det ut til å være den beste plassen som var igjen. På rad 4 helt på høyre kant av seksjon D, i retning midten.
Det var enda snaue tre timer til kampstart, så jeg hadde god tid videre mot Värnamo.Tanken var da å parkere i sentrum. Rusle litt rundt, og kanskje ta en kaffe og ei kake på et konditori. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent.
En halvtimes tid senere parkerte jeg nær sentrum av den lille Smålandsbyen. Jeg trasket ut, og oppdaget raskt at sentrum var så godt som folketomt - og det midt på en lørdag.
Det var fortsatt litt yr i lufta, så jeg vandret innom en HM-butikk, der jeg fikk kjøpt meg ei hettejakke på tilbud. Den kunne komme godt med på Finnvedsvallen senere.
Vegg i vegg med HM lå en kafe som så veldig kjent ut. Jeg lurer på om ikke jentene og jeg var innom her også, muligens på den samme turen jeg har krysset sporene til de to siste dagene her nede.
Her var det i alle fall en god del folk. Er været for dårlig til å surre rundt i gatene, så finner du alltids folk innendørs på kafeer. Køa var lang, og den bevegde seg knapt på de tre minuttene jeg stod der.
Klokka nærmet seg halv to, og med kampstart om halvannen time, valgte jeg bare å bryte ut av køa, og rusle opp igjen mot bilen. Kaffe og kake fikk heller vente. Det var sikkert kaffe å få kjøpt på kampen også, tenkte jeg
Jeg plottet inn Finnvedsvallen på GPSen, og kjørte de fem minuttene det tok bort til området. Jeg hadde sjekket ut at det fint gikk an å stå i gata som gikk ned mot stadionen hvis jeg var ute i god tid. Sandgaten var helt tom for biler, så tradisjon tro var jeg selvfølgelig i alt for god tid.
For å slå ihjel noen ekstra minutter valgte jeg i stedet å stoppe innom en brukthandel jeg fikk øye på lenger fremme. Den stengte klokka 14, men jeg hadde fem minutter på meg - og de benytter jeg til fulle.
I følge plakaten hadde de alt mellom himmel og jord, men ned til kjelleren turte jeg aldri gå. Jeg hadde mer enn nok med å kikke på alt som var satt frem utenfor helvetes forport før pensjonistene, som drev stedet på frivillig basis, begynte å blinke med lysene.
Ei gammel dukke så langt i fra fornøyd ut, der hun var gjemt bak en norsk Mikke med raske briller. Det var noe med blikket. Hun skulle i alle fall ikke med i bilen!
Ikke ble det gamle magasiner heller. De er morsomme å bla i, og det er alltid stas å lese og se hva som opptok folk i gamle dager. I et “Allers” fra 40-tallet gikk diskusjonen slik den gjør i dag, over 80 år senere; var alt egentlig bedre før?
Jeg kjøpte med meg tre svarte, runde rammer til 30 kroner stykket. Jeg elsker deg gamle, runde rammene. Jeg har et par hjemme fra før, men de ligger bare i en eske uten at jeg har fått satt inn noen bilder i de. Nå hadde jeg plutselig fem. Jaja. En vakker dag, så. Kanskje de kommer opp på veggen.
Jeg betalte, og kjørte den lille stubben ned Sandgaten og parkerte bilen.
Så labbet jeg de hundre meterne ned til fotballstadionen og, som en av de første på plass, viste den digitale billetten, og gikk gjennom de gamle turnstilesene.
Det første som møtte meg på innsiden var en god, gammeldags korvkiosk - slik et hvert breddeidrettslag ofte har. Her var det også tuftet på frivillighet, akkurat slik som hjemme. Jeg hadde ikke spist siden den vesle pucken på McD, så jeg kunne ikke dy meg: en korv i brød, og én kaffe og ville, takk! Det var pakkepris på sistnevnte, og jeg hadde ikke spist gjærbakst på evigheter. Det føltes i alle fall slik.
Damene i kiosken var forundret over å se en nordmann her, og lurte på hvorfor jeg kom hit. Jeg har sånt å gjøre, svarte jeg. Rent tilfeldig. “Tycker du om Värnamo, så?”, spurte den ene. Jeg vet ikke, svarte jeg, men det var få folk i gatene på en lørdag.
Semester, lo de i kor - og sa at de fleste herfra dro til kysten på stugan i juli. Trolig kom det ikke mange på kamp i dag heller - selv om dette var første hjemmekampen på egen hjemmebane på lenge. På grunn av noen utbedringer, så har laget i sommer og i vår spilt hjemme i Varberg. Et godt, godt stykke herfra. Ved Hallandskysten.
Jeg bar med meg det jeg hadde kjøpt, og fant plassen min på seksjon D.
Du verden! Nå skjønte jeg hvorfor den var ledig i appen. Det jeg trodde var på enden av en rad, var på enden av ei rad. Det jeg ikke hadde sett for meg, var at nærmeste nabo var en trevegg. Rett og slett kommentatorbua. Som forøvrig stod tom, og forble tom.
Ikke verdens beste utsikt, men hvis jeg satt fremoverbøyd, så fikk jeg på et vis sett hele bana. Skulle det bli kjedelig, så hadde jeg en mulighet til å bikke hodet inntil veggen og duppe av.
Der satt jeg da. Gulvet pølsa. Drakk litt kaffe. Koste meg med gjærbaksten. Trolig hjemmebakt.
Jeg fulgte med på lagene som varmet opp, og kikket etter folkehavet som etterhvert sikkert skulle fylle opp den ganske så lille arenen. Et jevnt tilsig av folk ble det etterhvert, men det var overraskende mange ledige seter rundt meg - til tross for at det hadde sett opptatt ut i appen. Kanskje de var reservert folk med sesongbilletter, som nå var bortreist?
Den lokale maskotten hadde heldigvis ikke tatt seg ferie. Alla har en ko i Värnamo! Den gikk rundt og lette etter unge hjemmefans som.ville ta selfie eller gi hi-five. Det virket som en litt tung dag på jobb, siden det ikke var all verdens av pågang - så derfor følte jeg at jeg måtte ta en for laget. De fleste har vel sikkert ei ku på Toten, også!
Da det straks var klart for kamp, så ønsket speakeren et ekstra varmt velkommen til byens hjemvendte sønn Victor Claesson, som gjorde sin hjemmedebut nummer to - 15 år etter han sist spilte for moderklubben. I mellomtiden har han levd et raust liv som proff i flere land, og notert seg for over 70 landskamper for Sverige. En stor dag for klubben. En stor dag for Victor. Og jeg var der for å ønske ham velkommen tilbake.
Han var kastet rett inn som kaptein, og forventingene blant de fremmøtte var stor, etter applausen å dømme. Da lagoppstillingen ble lest opp la jeg også merke til at hjemmelaget mønstret den tidligere Leeds- og Blackburn-spissen Marcus Antonsson. Dette måtte jo bare bli målfest og klink hjemmeseier! Jeg heiv meg inn på Norsk Tipping sin app, og satte resten av pengene som stod igjen på spillekontoen på H. Til pene 2.10. Barneskirenn! Takk for maten!
Jeg burde jo skjønt det. De neste 90 minuttene var en halvannen time jeg aldri får igjen. Heldigvis hadde jeg veggen å gjemme meg bak. Jeg tror jeg hadde latt meg underholde med av å se på maling tørke. I alle fall av å kjøre rundt på svenske småveier på måfå. Dette var bare traurig.
For å gjøre en lang historie så kort som den kan bli. Det endte 0-0. Foran 1045 stakkars sjeler, som hadde valgt å tilbringe tiden sin på Finnvedsvallen på det som for en del sikkert var siste lørdagsettermiddagen i sommerferien sin. Takk og lov har jeg igjen. én!
Da dommeren blåste av, akselererte jeg forbi de saktegående smålendingene, og hastet mot utgangen. Nå skulle jeg om ikke annet komme først til bilen, og slippe bilkøa ut av Sandvegen.
På vei ut ble jeg imidlertid dratt mot et absurd maleri på den ene veggen av stadion. Malt av en lokal kunstner til minne om katta Ester - som for noen få år siden forvillet seg inn på Finnvedsvallen midt under en fotballkamp. Kanskje tidenes mest godtatte banestormer gikk da viralt, og Värnamo-spilleren som bar Ester ut den gangen, har nå blitt foreviget sammen med katta for evig tid.
Er ikke laget godt nok i fotball, så er det jo hyggelig å kunne bli husket for noe!
Selv med et lite stopp foran maleriet av Ester og Victor Larsson, så rakk jeg omtrent først opp Sandvegen. Der var det omtrent ingen biler. Hverken parkert eller kjørende. Noen få passerte meg på sykkel, men ellers gikk det overraskende smooth å komme seg ut. Värnamo var jeg ferdig med. På alle måter.
Jeg kastet bilen inn på E45 i retning Ljungby i stedet. Der, langs Europavegen, hadde jeg nemlig sett noe jeg ville kjøre innom…
Vi skal tilbake til 27. september i 1986. Bandet Metallica har vært på turne i Norge og i Sverige, og er nå på vei i bandbussen sørover, etter en gig i Solnahallen, Stockholm. Dagen etter skal de etter planen spille i København, men i nattens mulm og mørke, to mil nord for Ljungby - utenfor det vesle tettstedet Dörarp - går det galt. Bussen kjører av veien, og bassist Cliff Burton, som tilfeldigvis hadde byttet seng med gitarist Kirk Hammett for natta - blir slengt ut, og havner under bussen som velter.
Det går ikke veldig lang tid før alle redningsetater er på plass. De gjør et forsøk på å heise opp bussen, men da ryker utrolig nok vaieren på vinsjen, og bussen ramler over bassisten en ekstra gang. Trolig var han allerede død. Kun 24 år gammel.
Dörarp kom over natta på kartet verden over, men for noe de helst skulle sluppet å bli kjent for.
Ved en tilfeldighet så jeg at minnestedet var markert på Google Maps, og siden jeg ikke var langt unna, så måtte jeg jo legge turen innom.
Fans valfarter tydeligvis fortsatt hit, for å minnes Cliff, og for å legge alt fra tomme ølbokser til plektere på minneplaketten.
I følge skiltene skulle det visst nok også finnes et eget Cliff Burton-museum i nærheten, men jeg nøyde meg med å knipse noen bilder; også for å kunne logge en virtuell geocache på stedet. Den første - og kanskje siste - på denne turen. Geocaching har gått litt i glemmeboken, men er fortsatt en artig greie, spesielt for å kunne finne litt kuriose steder og plasser å besøke. Denne trengte jeg imidlertid ikke annet enn Google Maps for å finne.
Det var fortsatt litt duskregn i lufta, men det virket til å klarne opp noe i horisonten på begge sider av meg. Skulle jeg dra videre til høyre eller venstre, montro? Jeg undersøkte litt i kartboka, uten å klare å bestemme meg.
Jeg bestemte meg derfor for å vente med å bestemme meg til jeg hadde kjørt ut igjen på E4, og kommer meg til Ljungby. Batteriet hadde begynt å gå radig nedover igjen, så det passet med en liten matbit og litt lading med USB-C laderen jeg hadde funnet igjen i sekken. Noen 12-volts med USB-C har jeg ikke, og i følge en ivrig overvåker nord for Gjøvik, så ville nok det - og åpenbart en powerbank - løst litt av problemet mitt med strøm. Eller mangelen på sådan. Men hadde det da blitt like gøy? Helt sikkert!
Men nå var klokka over seks, og alle butikker unntatt matsjapper var stengt. Det var tross alt lørdag. Ikke hadde jeg spist middag. Vel, i alle fall ikke annet enn et match-korv. Pakka med potetmos og ei pakke baconterninger lå fortsatt i kjølebagen. Usikker på om sistnevnte er brukbar lenger. De tre pølsene som var til overs røyk i søpla i dag tidlig. Jeg har jo ikke på kjøling natterstid, så det blir jo litt bob-bob inneklima nedi kjølebagen. Som langt i fra er noen bag, men en slik i hardplast fra Biltema som går på 12-volts.
Jeg regnet med at det var flust av muligheter før Ljungby. På kartet så det i alle fall ut til at byen hadde en viss størrelse. Jeg fikk rett.
Ved avkjøringen til sentrum var det flust å velge i. Jeg gikk for noe helt nytt, når jeg først skulle gjøre det enklere. Mister York. Ingenting med byen i Yorkshire å gjøre. Heller ikke mye med New York å gjøre. Hva hadde de der montro? Ah, ja, så klart. Burgere. Hvor mange burgerkjeder er det egentlig plass til? Max og McD lå fra før i samme området. En asiatisk variant med sushi hadde de også, men det hadde jeg jo spist i går. Jeg kunne klart to på rad, og dette var en annen kjede enn Rose Garden. Jeg fikk ikke med meg navnet, men plutselig hadde jeg parkerte og gått inn på Mister York. Med mobilladeren i lomma på den nye hettejakka.
Jureskog var et utrolig godt funn i sin tid. Kunne Mister York være noe tilsvarende?
Jeg kikket gjennom menyen på de selvbetjente skjermene, før jeg gikk for en enkel burger med løk og trøffel (!), samt en kaffe. Satte meg ved et bord. Plugget i laderen. Og ventet.
Ikke lenge etter ropte de opp nummer 555, selv om lokalet omtrent var fullt. Sistnevnte et godt tegn. Førstnevnte, tja. Hadde de fersket opp noe fra et varmeskap, som var lagd for en stund siden? Vent litt. Det er vel kanskje konseptet som gjør fast food til fast. Det skal i hendene på kunden fort som svint. I gapet. Ellers er det ikke det ikke fast food. Ei heller slow food. Det er vel mat lagd med tid og kjærlighet. Nuvel.
Burgeren var overraskende god. Patty- eller smashburgers, heter det vel. Kornete og rustikt. Ikke noe ihjelspedd opplegg.
Magen ble fornøyd. Telefonen ble fornøyd. Da jeg var oppe igjen på 100, ryddet jeg opp, og forsvant.
I bilen sjekket jeg Park4Night-appen etter kortreiste alternativer under en halvtime fra Ljungby. Kriteriene? Nærhet til vann. God score. Øde. Jeg så meg ut et sted 13 minutters kjøring unna. På bøgda. Jeg la inn tjernet på Google Maps, og spant av gårde.
Turen takk meg vekk fra hovedveien. Inn på en mindre vei, og så videre på en enda mindre vei. Små torp og mindre gårder lå spredt langs veien.
Det var fortsatt litt duskregn i lufta, så ingenting tydet på at det ble en koselig kveld ved campingbordet. Heller ikke et kveldsbad. Men først måtte jeg komme frem. Plassen hadde kun plass til to, stod det. Så jeg var jo litt spent, siden klokka allerede var halv åtte.
Lukta av god, gammeldags kumøkk slo i mot meg da jeg åpnet vinduet for å ta noen bilder, mens jeg hadde et halvt øye på den øde veien. Ah, lukten av heme. Lukta av Toten. Her, et sted sydpå i Sverige.
Jeg byttet app til Park4Night slik at jeg skulle finne eksakt rett plass. Avkjøringen lå nå rett foran meg. Der lå også en mørk kassebil med tyske skilter. Den blinket inn i samme kryss, og jeg fulgte etter opp grusvegen.
Parkeringsskiltet var dekket av mose og møkk. Igjen gikk tankene til skrekkfilmenes verden. Det finnes hopetall med ferieturer på fremmede steder som bakteppe.
Foran skiltet lå det også for sikkerhets skyld noen pinner i kors. Dette lovet jo bra. Tankene gikk til Blair Witch Project og senest From. Bare det ikke lå et rotvelt over veien, nå.
Jeg rygget på plass Mondebobilen omtrent parallelt med at tyskeren rygget inn sin. Han skulet litt på meg, og jeg tenkte at han sikkert også lurte fælt på både plassen, og hvem denne skalla fyren med hornbriller, som hadde fulgt etter ham opp grusvegen, egentlig var. Jeg strakk en forsonende hånd i været, for å signalisere at jeg kom i fred - og i samme ærend. Han satt fortsatt nervøs i bilen da jeg begynte å gjøre i stand senga baki bilen. Jeg måtte passe på mens jeg hadde ei luke uten regnvær.
Han smøg seg ut, og vi fikk øyekontakt. Park4Night, spurte jeg. Park4Night, svarte han. Han virket ikke gira på noe mer kontakt, så vi holdt oss i stedet for oss selv. Etterhvert hoppet dama hans også ut fra den andre siden, og nikket. Jeg nikket tilbake. Enda godt, tenkte jeg. Da var han i alle fall ikke en enslig, tysk psykopat som kom til å ta meg av dage i løpet av natten. Gudene vet hva de tenkte om meg.
Etter å ha ordnet Mondebobilen for natta, så satte jeg opp bordet og stolen på utsiden. Parkeringsplassen lå i et trangt lite skogholt på andre siden av vegen vis a vis Bräkentorps badplats. Tilbakemeldingene på Park4Night skulle ha det til at badeplassen var fin for en dukkert, og det var også en utedass, et par benker, og ei tønne man kunne grille på. En del lokale brukte plassen, så siden det tross alt var lørdagskveld, så var jeg spent om det kunne komme en del folk dit utover kvelden. Heldigvis var det ikke innsyn til parkeringen, der jeg hadde leir. Så hadde jeg jo uansett vokskulene som gjorde meg døv.
Jeg tok med meg en hveteøl på boks, og ruslet over veien for å sjekke ut badeplassen nærmere.
Et fint lite tjern, men helt folketomt. Været var sikkert en grunn. Det var så vidt opphold, men regnskyene truet.
Jeg lot meg mest av alt fascinere av at benkene faktisk var festet med tjukk kjetting, som i sin tur var festet rundt et par digre trær. Skulle du få lyst til å stikke av en benk, så måtte du altså ha med seg motorsag.
Det må jo ha vært folk som har tatt benkene på ryggen og dratt før? Hvorfor ellers disse absurde forhåndsreglene? Nok en gang gikk tankene til skrekkfilmenes verden. Kom jeg til å overleve natten?
Jeg hadde ikke før tatt en sup av ølen, før jeg skimtet to lokale, som kom ned taktfaste skritt i retning plassen. De gikk langs strandkanten, og da de kom nærmere skjønte jeg at de var harmløse. Trolig et lokalt par på en kveldstur. De skottet ikke en gang bort på meg, men gikk forbi som om jeg var luft. Like greit. Kanskje de trodde jeg var en gal mann? Heldigvis er jeg bare glad til med folk som bare passer seg og sitt, og ikke absolutt skal hilse. Det å overnatte på sånne steder på road trip er litt som i norske skiløyper på vinteren. Det ligger en slags liten forventning der, og ulmer. En forventning om det lite hello. Som rommer en slags Snekker Andersen og Julenissen-replikk - taus sådan. Vi er visst ute i samme ærend du og jeg.
Ikke lenge etter kom også det tyske paret også ruslende. De hadde tatt med seg hver sin lille fluktstol, og satte seg ned ved vannkanten. I samme øyeblikk klasket noen regndråper mot panna mi, og jeg tok med meg butikkølen, og ruslet med raske skritt opp igjen til bilen. Den fikk stå igjen ute på campingbordet i regnet. Jeg klippet av meg crocsene, og la meg inn i den tørre, varme bilen - og nøt kvelden videre med regndråpene trommende mot taket.
Og langt der ute et sted var det nesten som jeg kunne høre Cliff Burtons bass følge grooven.