Dag 5 startet med at fattern sperret øynene opp i åtte-draget, og kjente umiddelbart på at det hadde vært en natt med litt for dårlig søvn. Det vil si, jeg hadde sovet godt - men det hadde tatt vinter og vår å komme dit. Det samme gjaldt nok for jentene, som fortsatt purket og sov på det nedre planet. Det var altså så innestengt og varmt da vi endelig somlet oss i seng nærmere ett i natt, at det en gang virket litt håpløst. Det altså selv om ett vindu stod på vidt gap med hyttas eneste myggnetting foran.
Men vi sovnet da alle til slutt, og nå var det bare å brette opp ermene for en ny dag med varme. Planen i dag var å komme oss til Rovaniemi, som blir reisten vendepunkt. Bokstavelig talt, altså.
Dit var det ikke mer enn drøyt to og en halv time, så i dag hadde vi ingen hast. Alarmen var satt på som en sikkerhet til klokka 10, men nå virket det lenge dit. Heldigvis dormet jeg av igjen ved et par tilfeller, og var ikke ute av soveposen før et lite kvarter før alarmen gikk av.
Da måtte jeg rett og slett ha litt mer frisk luft, men det var ingenting å hente på utsiden. En vegg av varme slo i mot meg da jeg åpnet døra, og steg ut til en ny nordsvensk dag rundt 30 grader celcius. Men jeg skal jo ikke klage. Jeg liker det bedre enn å fryse, så jeg må bare takke og bukke.
Vi hadde ikke lyktes å finne noe egnet sted for noe sommerbad på vår research i går, så derfor rasket jeg med meg noen rene klær, og tok morgendusjen på sanitæranlegget. En gang i internetts spede barndom hadde jeg en idé til en nettside som rangerte og ratet offentlige toaletter. Noe slikt burde jo også inkludert campingdoer og sanitæranlegg. Ja visst, det gis jo gjerne tilbakemeldinger om slikt på Tripadvisor og lignende, men kanskje en dedikert app også hadde vært noe? Akk, ja. Jeg er jo helt grønn på slikt. For alt jeg vet så finnes det en haug allerede. Sikkert.
Dusjen hadde varmt vann og bra trykk. Det vekter opp, og gjør at den krabber godt forbi gårsdagens festivaldassopplegg i Sikeå. Marginalt.
Det vikigste av alt. Jeg våknet og jeg ble ren.
Nå bar det tilbake til hytta, der jeg vekslet med jentene som var på vei i samme ærend. Så da fikk jeg fikse frokosten, og så smått begynne nedpakkingen. I tillegg kastet jeg meg uti en bestilling av et rom i Rovaniemi senere i kveld, slik at vi skulle slippe å stresse med overnatting. Valget falt på et sted som fantes på alle de tre store tilbyderne av rom - også AirBnB. Prisene var bare marginalt forskjellig, så vi endte opp med å bruke Hotels dott com, der vi også samler opp for hver 10. overnatting gratis.
Jentene var langt mer fornøyd med dusjen enn far sin, og rangerte den opp til en av de beste så langt på turen takket være dusjhodet. Stråledusj, visst nok. Jeg som trodde alt som kom ut i fra dusjhodene var stråler.
Vi kastet i oss noen bricks fra forleden, med hvitost og noen gamle skalker brunost, før resten av den litt for mørke G35’n gikk i søpla. Så pakket vi sammen og ryddet oss ut på effektiv dugnad, og sjekket ut. Premien ble som lovd i går, en morgenfrisk is på den lokale butikken i Töre: årets limited edition av den klassiske båtisen; sitronsmak.
Konklusjon: Frisk og deilig. Toppkarakter fra nesten hele crewet. For min del er problemet med båtis alltid skroget. Tankene mine går til en slags vassen myk variant av den gamle Start-kjeksen, som var fast takst på ost og kjeks-bordene til Nyhagen Sanitetsforening, som min mor arrangerte møter for en gang tilbake på 80-tallet. Hvis jeg ikke husker feil, så var det det nærmeste jeg kom å spise isopor. Isopor med mild kirsebærost, som regel.
Sammen med isen kjøpte jeg ei flaske vitamindrikk. Jeg er jo grunnleggende skeptisk til slike produkter, akkurat som jeg styrer unna alt som slutter på pro. Smaken, derimot - den satt som ei kule. Dette var utrolig forfriskende og godt i sola, og er noe jeg kommer til å kjøpe igjen hvis termostaten når slike sifre igjen noen gang.
I bilen ble vi enig om at vi kun trengte ett stopp før vi nådde Finland, og det måtte bli i grensebyen Haparanda. Mest på grunn av navnet, som vi syntes var morsomt - og som vi hadde hatt med oss på vegskiltene helt siden vi passerte Sundsvall. Litt også på grunn av at fattern elsker TV-serier som er lagt til disse områdene i Nord-Sverige, og senest den glitrende Vargasommar, som jeg så en gang i vinter - med Hannah Wester fra Haparanda-polisen som en av de sentrale karakterene.
Den første lille byen Kalix hadde vi ingen grunn til å stoppe innom. Den lå ikke lenger enn et kvarters kjøretur østover heller, så det ville uansett blitt for tidlig og meningsløst. Men det er akkurat sånt som skaper disse road-trip minnene. Det å plutselig komme over noe spennende, som vi bare sekunder tidligere ikke ante noen ting om. Tilfeldigheter. Akkurat som i anslaget til Maria Gripes gamle bok, som vi har glemt av å høre videre på et par dager. Eller prioritert bort.
Da vi var på vei gjennom den lille byen Kalix, så fikk vi øye på et skilt som sa “Kalix Sommarkalas, 16. til 20. juli”. I dag var det jo den 19. og det kunne jo bety at det var noe spennende som skjedde her en lørdag formiddag.
Vi tok en u-sving i neste rundkjøring, og bråbestemte oss for å kjøre opp i sentrum, og finne oss en parkeringsplass. Det første vi kom til var en stengt veg - grunnet at noen hadde satt opp ei diger scene, og folk begynte alt å stimle seg rundt noen boder litt lenger oppe. Vi så også noe som lignet på gode, gamle Axels karuseller, godt kjent fra flere turer til Gjøvik-marken i september.
Så fikk vi også øye på et fargerikt Pride-tog i ei sidegata, mens vi passerte med bil. Vi fant oss en parkeringsplass litt lenger opp i byen, og ruslet i den retningen vi mente å ha sett toget, men det hadde forduftet - og ikke visst vi hvor. Vi gikk derfor i retning området der vi hadde sett scenen og bodene, for å suge til oss litt av stemningen før vi dro videre.
Da vi rundet et gatehjørnet i retning mot plassen der vi hadde sett at det muligens også var et tivoli, så ble vi møtt med tre soldater med geværet godt plassert i hendene. 11-åringen skvatt litt til, og begynte igjen å tenke på Russland. Hun tenkte fortsatt at vi var farlig nær Russland, selv om jeg gang på gang hadde avkreftet dette, og prøvd å berolige henne.
Dette var imidlertid veldig snille hjemmevernssoldater, som i anledning Kalas-dagene tilbød familier turer med beltevogn rundt om i et lite skogsområde mellom noen boligblokker, et par kvartal bortenfor. Vi ble pekt i retning, og tenkte igjen “when in Rome”.
Det var ingen kø å snakke om, og før vi visste ordet av det, så satt vi alle tre inni ei beltevogn med øreplugger og hørselvern på hodet. Det ristet og rykket, og noe aircondition var det absolutt ikke snakk om. I 30 graders sommersol virket de neste ti minuttene som én time - men 11-åringen syntes det var stas, for hun hadde blitt kommandert til å sitte foran “å være sjef” av en ung, svensk hjemmevernspojke. Så hun strålte fra øre til øre, og glemt var både Russland og nordisk geografi.
Dyvåt av svette under capsen, så stabbet fattern seg ut igjen av beltevogna da den endelig stoppet, og fikk med seg arvingene under et lønnetre like ved for å ta en kort pust i skyggen. Akkurat nå føltes det som den varmeste dagen hittil, og det selv om alle dagene hadde vært varme. Det føltes som 40. Som Tyrkia. Alt jeg bare ville ha nå var et svalende bad eller at noen skulle dra igang et skumparty.
Vi så ingen av delene, så vi motet oss i stedet opp og gikk bort til tivoli-området for å kikke. Jentene er ikke veldig glad i å ta karuseller, men alle mulige boder der penger kunne byttes i hasard fanger. Ja, også spøkelseshus, da. Slike som foregår inni en lastebil med øst-europeiske kjennemerker. Axels tivoli hadde begge deler. Selvfølgelig til den vante, stive tivoliprisen. Fem turer for 250 kroner. En for 60.
Iris var ikke hypp, og Evelin ville egentlig kun ta spøkelseshuset. Jeg tenkte det sikkert ville være minst like varmt som i beltevogna, og var egentlig heller ikke så hypp sjæl. “Du kan jo ta den alene, så venter vi her”. Jeg ville heller ikke risikere å bli sittende fast i ei av de smale trappene mellom planene på lastebilen. Jeg mener å huske en slik episode fra gammelt av.
Kompromisset ble å trekke i tråder. 50 spenn pr. tråd. Jeg klarte nok en gang ikke dy meg fra å komme med en realitetsorientering - men det først etter å selv ha tilbudt meg å spandere ett trekk hver, hvis også 15-åringen var hypp. “De driver ikke akkurat med velferd, så vit at dere helt sikkert kommer til å trekke opp noe som har en langt mindre verdi enn det vi betaler”. Stillhet. Jeg dro masterkortet, og jentene valgte hver sin farge. Veggen var prydet av middels store bamser, som skulle friste barn til å drømme. Til å håpe. “Hvem av dem kommer jeg til å vinne?”.
Selvfølgelig ingen. Jeg tipper at kun en liten prosent, om noen, av de som er festet på trådene, er noen av de som henger på veggen som fristelse. Opp av kassa bak rumeneren kom selvfølgelig to små figurer som ikke figurerte på fristelsesveggen. Jeg tenkte i mitt stille sinn “hva var det jeg sa”, men jeg bet det i meg. For 11-åringen var strålende fornøyd med sin lille alien, og 15-åringen faktisk like så med en figur fra Nemo. Fordi det visst nok var en greie i den engelske boka hun leser for tiden.
Ingenting er bedre enn to fornøyde jenter på tur. Det lar jeg meg gjerne svindle litt for.
Nå hørte vi at det skjedde noe på hovedscena i ei tverrgate like bortenfor tivoliområdet. Der skulle det være et slags dragshow med en dragartist jeg ikke bet meg merke i navnet på. Jeg elsker mangfold, men akkurat drag som underholdning klarer jeg vel ikke helt å engasjere meg veldig i. Det blir litt for mye revy for meg, dessverre.
Allikevel dro jeg med jentene så langt frem vi kom foran scenekanten. Det er jo tross alt artig at det skjer noe, og det er jo en del av en veldig viktig sak og et type arrangement jeg både vil støtte opp om selv, og få jentene til å støtte opp om.
Da vi kom frem foran scena, så var artisten i ferd med å interagere med publiken. “Hva heter du”, sa hun til en litt blyg, svensk 17-åring. “Eh, Leo…”. “Hva er ditt dragnavn?”, ville hen vite. Slik gikk det videre, og flere på rad 1 fikk spontane, nye dragnavn til odel og eie. Jeg tenkte hardt på hva jeg ville svare, hvis turen gikk til meg. Noen ganger har jeg på følelsen at jeg fungerer som fluepapir for humorister som vil slå noen poenger fra scena. Det poppet opp et gammelt minne fra da jeg ble gjort til narr av en norsk humorist foran et fullt Nikkers en gang like etter at jeg hadde flyttet til Lillehammer.
Før jeg rakk å koble meg på den virkelige verden igjen, så merket jeg at Evelin strakk hånda rett i været. I samme øyeblikk så oppfattet jeg hva som hadde blitt sagt fra scena. “Er det noen nordmenn her da?”.
Jeg kunne ikke la Evelin stå i dette alene, så jeg rakk selv opp hånda. Iris også. “Nå kommer det noe”, tenkte jeg. “Noe tullball om nordbaggar”.
Vi slapp billig unna. “Jeg elsker nordmenn”, sa hen bare. Jeg sendte en tommel opp, mens svetteperlene piplet under bremmen på den nå snart mørkerøde Arnemoen-capsen. Så slapp vi av kroken et øyeblikk, for neste spørsmål fra scena var “Hvem er her som par?”. Det var ingen som rakk opp hånda.
“Oj, så alle er altså single. For et koldtbord”, sa hen - og hoppet ned igjen fra scena. Jeg kjente lusa på gangen, så før jeg viklet meg inn i noe som kunne endt opp med en gjesteopptreden på scena til musikken fra Abba, så trakk vi oss sakte med sikkert bakover, og ut av sceneområdet. Vi var egentlig mest hypp på å komme oss i skyggen igjen, og å få oss noe leskende kjølig innabords.
11-åringens øyne borret seg inn i et skilt som stod utenfor en street-food vogn rett nedenfor. “Smaker du aldrig kommer glömma”. På turer som dette, så må man gi og ta litt som økonomisk ansvarlig for det hele. Hvis det ikke ble ei remse tivolibilletter til 250 kroner, så fikk det vel i stedet bli en kopp jordbær til 119.
“Men vi tar bare en på deling, ok?”. Det var helt greit for alle. Det var tross alt ikke så lenge siden vi hadde gulvet en båtis i bilen på vei ut fra Töre.
Det tok sin tid før det ble vår tur, for innen vi fikk bestemt oss for variant - så hadde folk køet opp foran den stakkars unggutten som febrilsk drev alene i varmen inne i den tette isvogna. Tankene mine gikk til Steve Buscemi i Trees Lounge. Ingen sammenligning forøvrig.
Da det endelig ble vår tur, så trakk vi oss tilbake med en plain variant uten mjukglass - men med et hav av tyntflytende, lunken sjokoladekrem og pistasjekrem. Sprinklet over så vel jordbær som plastikkrus, nesten som en slags spisbar Jackson Pollock.
Et svare klin som skrek etter servietter eller aller helst våtserviettene vi hadde plenty av i bilen. På deling klarte vi på mesterlig vis allikevel å få mer inn i kjeften enn på hender og klær, og når sant skal sies - det smakte jo veldig godt. Da tenkte jeg mest av alt på jordbærene, som visst nok også var lokale.
Nå hadde vi allerede slått av rikelig med tid uten å ha kommet oss så veldig langt, så vi bestemte oss for å si farvel til Kalix, og komme oss videre. Kalix ga et virkelig godt inntrykk, og folkene virket genuint veldig hyggelige. Langt mer åpne og inkluderende enn slik de ofte portretteres på skjerm.
Vi kom oss ut igjen på hovedveien mot Haparanda, men hadde ikke kommet mange kilometerne før jeg nok en gang måtte bremse ned, og blinke til høyre. En ny oppdagelse var blitt gjort i sidesynet, og som krevde nok et lite stopp.
Vi var nå på et lite sted som het Sangis, og her hadde en lokal militærentusiast med hjelp av en kompis som var god med motorsaga, bygd opp en liten, gammel BP-mack for nostalgiens skyld, samt krydret utearealet med andre artige figurer og doninger i trevirke. ET og Jack Sparrow for å nevne noen, samt en langt mindre varm og bråkete beltevogn enn den 11-åringen var sjef for i Kalix.
Vi måtte så klart også ta en tur inn i butikken og hilse på. Jeg skravlet noen ord med eieren, det meste så klart om været. Jentene på sin side tok seg av Bosse, som var med matfar på jobb, og ble strålende fornøyd med litt kos og kjærlighet i den kvelende varmen.
Fattern på sin side tok en sving gjennom butikken, som stort sett var fylt opp av gammelt militærutstyr, og noen gamle Volvo- og Saab-effekter. BF-avdelingen lengst bak i lokalet var det ingen som hadde rørt på ei stund. Forståelig nok. Jeg klarte selvfølgelig ikke å dy meg, men endte opp med å bare prøve, ikke kjøpe.
Med to gamle, retro reklamekort for Volvo og Puck under armen, sa vi farvel til både den navnløse fyren og Bosse, og fartet videre i retning Haparanda.
Nå fikk vi bare drite i å stoppe i Haparanda, og heller koste på i retning Rovaniemi. Det var også like greit, siden grensa til Finland kom før vi egentlig innså at vi hadde kommet oss inn i byen - midt på brua over Torneälven.
Etter å ha frest gjennom finske skoglandskap, så kom vi etter langt om lenge til den idyllisk beliggende byen Rovaniemi. En by som faktisk er på størrelse med Tønsberg i folketall, og som hver vinter trekker omtrent like mange, hvis ikke flere, turister som vil se nordlyset, klappe Rudolf, og hilse på nissen. I fjor vinter ble det store overskrifter selv i dagsavisene hjemme i Norge, da Cristiano Ronaldo med familien valgte å feire jul og nyttår i Rovaniemi.
Plutselig stod vi på parkeringen der selv, utenfor julenissen landsby litt nord for Rovaniemi. Santa’s Village.
Et massivt oppbygd område, som faktisk er komplett gratis å bevege seg rundt på. Til gjengjeld er alt du blir fristet til å kjøpe inne i de mange butikkene sterkt overpriset, slik det alltid er på slike turistfeller.
Gradestokken som stod ved siden av den symbolske polarsirkelen inne på området viste hele 33 grader, og klokka nærmet seg stengetid - 18.00. Vi hadde helt glemt at vi ved å krysse Torneälven også hadde reist en time frem i tid - men heldigvis husket telefonene våre på det for oss, så vi tidsakklimatiserte oss ganske så kjapt.
Det første vi gjorde var å rusle i retning julenissen. Her var det absolutt ingen kø, og vi kunne valse helt frem til døra, for så å bli sluppet inn av en av hans gode hjelpere. Det var svalt og godt inne hos nissen. Han hadde gode arbeidsforhold med god aircondition i varmen, og det skulle bare mangle habitten tatt i betraktning. Det begynte å nærme seg arbeidsdagen slutt, så det virket som han ville bli fort ferdig med de tre som plutselig hadde banet seg frem like før han lot drakta falle.
Vi ble vinket inn alle som en, og plassert på hver vår side av ham. Nissen snakket gebrokkent engelsk, og spurte hvor i Norge vi var fra. Lillehammer, svarte vi. Nissen nikket, og hjelperen tok tre bilder. Så ble vi viftet vekk av krakken vi satt på, og rutet inn ei dør, der vi fikk beskjed om å vente ett minutt - så ville bildet snart være klart, og 45 Euro tappet av Mastercardet.
Vi er en liten familie som simpelthen elsker jul, og jentene er om mulig enda mer tullete etter jul enn meg. 15-åringen var i himmelen, og elsket å vandre rundt i de overprisede butikkene på det store, relativt folketomme området. En del av serveringsstedene og butikkene forøvrig var stengt, muligens for sesongen. “Hit må vi tilbake på vinteren en gang”, var bestillingen som kom. Det hadde vært moro, så klart - men da måtte vi nok stått i kø, og samtidig økt kredittgrensa på kortet. En kjøleskapsmagnet kostet omregnet fra Euro fra 60 kroner og oppover.
“Åh, jeg kunne ha jobbet her hele året”, kom det fra Iris. Hun er den mest fornuftige og sparsomme av søstrene økonomisk sett, men nå var hun fast bestemt på å kjøpe med et minne. Valget falt på et par fine tøfler, som kommer til å bli brukt i hele adventstiden når den tid kommer - og for henne, så kan nok ikke den komme fort nok når vi en gang vinker sommerferien farvel.
Fattern på sin side ble kommandert til å posere med nok et hodeplagg i varmen, men slapp heldigvis å kjøpe det til tross for at jeg sikkert la igjen litt DNA til nestemann. Beklager det.
Vi så noen andre turister hist og pist, men hadde stort sett området forøvrig for oss selv. Nå hadde klokka også bikket seks, så det var ikke så rart. Nissen hadde reist hjem til nissemor, så vi tok noen obligatoriske bilder der polarsirkelen er tegnet opp, og ruslet tilbake til bilen igjen.
Neste stopp var nå dagens siste, nemlig stedet der vi tidligere på dagen hadde booket en natts overnatting. Stedet lå sentralt, bare noen få hundre meter fra hovedgata i koselige Rovaniemi, men i et området som allikevel både virket fredelig og stille.
Rommet vi hadde leid lå i et gammelt hus som lå i ei gata som ellers kunne skilte med en del klassiske leilighetsbygg anno 70-tallet. Det lafta huset vi skulle bo i het “Lauri”, og var visst nok hjemmet og arbeidsstedet til den gamle gullsmeden Johannes Lauri, som drev med tradisjonelt lapplandsk håndverk i byen fra han flyttet hit i 1924.
Siden han døde en gang på 60-tallet, så har huset hatt flere forskjellige eiere, men de forvalter fortsatt den tradisjonelle lapplandske håndverkstradisjonen, og ved siden av å leie ut rom driver de nye eierne fortsatt en gavebutikk på stedet.
I kveld var det imidlertid stille som i graven her. Døra var låst, og ingen åpnet da jeg ringte på dørklokka. Jeg hadde fått en bekreftelse tidligere i dag på at bestillingen var godkjent og i orden, men aldri hørt noe i forhold til hverken instrukser ellers eller noen nøkkelkode til nøkkelboksen, som jeg så på venstre siden av hoveddøra.
Dermed ble det enda litt kontorarbeid på far, som måtte lete opp igjen bestillingsbekreftelsen han hadde fått på e-post, og ringe opp nummeret som stod som kontaktinformasjon. En hyggelig fyr svarte på litt dårligere engelsk enn meg, og beklaget seg for at de faktisk aldri var til stede der fysisk på helg. Jeg skulle imidlertid ha fått nøkkelkoden på e-post, men den hadde han visst nok glemt å sende. Han beklaget seg veldig, men lovde på tro og ære å sende den på SMS snarest.
Et par minutter senere tikket det inn en melding med koden vi trengte, og vi kunne låse oss inn i bygget, og bære med oss bagasjen opp den smale trappa til andre etasjen. Der hadde vi fått to soverom på hver side av gangen, med tre senger i det ene og to i det andre. Ingen ville egentlig ligge på et eget soverom, og i følge instruksene som lå på bordet, så ville vi bli fakturert ekstra hvis vi hadde rørt flere enn tre senger. Så dermed forble det ene soverommet bare ubrukt luksus, mens vi stuet oss sammen inne på hovedrommet, og fordelte oss på de tre sengene.
Etter å ha fått opp alt det vi trengte for natta, så gjorde vi oss klare for å spasere ut igjen i varmen, og få oss noe mat. Nok en gang hadde vi helt glemt å spise noe ordentlig siden frokost. Litt snop hadde det nok blitt i bilen, og den plastikkoppen med jordbær og masse usunt i Kalix. Nå trengte vi noe som kunne ligne på middag i skrotten, og ruslet ut i den fortsatt brennhete sommerkvelden, og labbet nedover i retning det som lignet på hovedsentrum av byen.
Etter å ha ruslet forbi en fotballstadion, over ei toglinje, forbi et kjøpesenter, og gjennom noen relativt stille handlegater, så kom vi til slutt ned til et kvartal der flere av byens restauranter og barer var stuet sammen. Her var det et litt større folkeliv, og de fleste satt på uteservingene og koste seg med kald øl, og deilige drinker. Jeg kjente det stakk litt i meg. Nå hadde det smakt med en mojito eller lignende.
Men det var mat vi skulle ha. “Hva har dere lyst på da?”, spurte jeg. Ingen visste helt. Vi kikket på en tradisjonell lapplandsk restaurant. Nok en turistfelle, med reinsdyr fra 500 kroner og oppover.
“Hva vil dere ikke ha da?”, fortsatte jeg. Bestillingen var enkel. De ville ikke ha noe pizza/kebab-opplegg, som finnes overalt.
I samme øyeblikk fikk jeg øye på et sted som het “Amarillo”, og som fristet med Mex med litt innslag av Tex. For Taco-glade jenter, så var dette midt i blinken. De sa “ja!” spontant i kor, og vi valset inn, og gjorde oss til kjenne. Ei ung jente forbarmet seg over oss, og viste oss til et bord inne ved vinduet. For nå ville vi sitte inne, og det var heldigvis svalt og deilig, med god aircondition inne i restauranten.
Vi brukte litt tid på å finlese menyen. Egentlig lette alle innerst inne etter flautas, som vi alle tre fikk som mex-favoritt etter besøket på en meksikansk restaurant i Praha i fjor sommer. Dessverre stod ikke det på menyen her. Her var det nok langt mer Tex enn Mex.
Nacho Bowl, derimot. Det ville begge jentene ha. Jeg finleste innholdslista, og regnet med at det ville bli sterkt for 11-åringen - men hun insisterte på å spise en alene. Jeg regnet med at nok en gang ville to porsjoner bli mer enn nok fordelt på tre, så jeg spurte jenta som kom for å ta bestilling. Hun virket litt usikker selv, men regnet med at det sikkert ble nok - men sa vi jo kunne bestille en starter på deling først. Godt tips, så vi gikk for mozzarilla-sticks til forrett.
I tillegg kom det en porsjon plaine, salte nachos med dip på bordet “på huset”, i tillegg til en diger flaske kaldvatten, og tre glass. Kundene ble godt i varetatt i varmen av jentene som hadde sommerjobb her i sommer.
“Har dere bestemt dere for drikke da?”, spurte en annen av ungjentene som løp engasjert fra bord til bord i varmen. Evelin peker spontant og direkte på bildet av ei bøtte med spansk øl - Sol - på menykartet. “Den vil jeg ha!”. Jenta humret godt, da jeg måtte forklare Evelin at det der var øl med alkohol, og ikke solo, som hun hadde tenkt da hun leste de første tre bokstavene.
11-åringen tok det med et smil, og lo godt av episoden selv, mens storesøster på andre siden av bordet holdt på å revne fullstendig i en latterkrampe.
Det fikk i stedet bli en lokal Fanta-variant - Jaffa - og Pepsi Max, men far så sitt snitt til å bestille en Sol - og fikk en deilig, leskende kald flaske med lime på bordet. Det var noe annet enn den svenske butikk-Coronaen jeg hadde helt ut på campingplassen for et par kvelder siden. Nam!
Nacho Bowlsene var også helt nydelige, men ganske så fyrrige - men alt i alt ble alle tre veldig fornøyd. Servicen var også helt upåklagelig, og bedre enn jeg kan huske å ha fått på lenge. Hun som tok var på oss, kom til og med med en ekstra tallerken da vi hadde endt opp med to delt på tre. Det er det ikke alle som hverken husker på eller annerkjenner.
Da vi var mette, og fattern hadde fått tørket de verste svetteperlene fra issen som følge av sterk rød og grønn chili, så var det dags for å betale for gildet. Prisene i Finland ligger tettere opp til norske enn svenske, så vi snakket rundt 750 kroner for måltidet omregnet til norske kroner. Men, men. Det er ikke ofte vi koser oss sånt - så vi liker å gjøre det på ferier, og på denne turen har vi stort sett vært flinke til å lage mat selv - i alle fall mer enn normalt. Derfor er det stas å unne seg litt mat ute også. Vi er fortsatt godt innafor budsjettet med mange rimelige campinghytter langs vår vei.
Jeg ville påskjønne den gode servicen også. Jentene var litt forundret over det, siden det ikke er vanlig at vi gjør det hjemme i Norge. Det er sikkert minst like vanlig i Finland, men her hadde vi faktisk fått over forventning av service - så da var det bare koselig å betale litt ekstra. Jeg valgte å legge på en snau hundrelapp omregnet til norsk, men jentene sank bare sammen i stolene sine, veldig flaue over far sin, da jenta som kom med betalingsautomaten åpenbart ble så perpleks at fingrene hennes umiddelbart begynte å skjelve. Hun måtte avbryte det hun hadde tastet inn, og taste inn beløpet på nytt. Vi hadde jo ikke en cent i kontanter. “So you really want to tip?” spurte hun. “Yes, it was excellent service”, svarte jeg. Jentene bet i seg både latter og flauhet, mens servitøren så ut å gjøre det samme.
Kanskje var dette helt utafor å gjøre i Finland for tida, akkurat som hjemme - men gjort var gjort, og vi kunne traske ut igjen i den finske sommersola.
Rett over gata for restauranten hadde en finsk rockebar fanget min oppmerksom. Jeg måtte innom en tur for å kikke. Den var kledd med gitarer og rockememoribilia på innsiden, og kunne også skilte med live musikk utvalgte kvelder. Jeg klarte ikke å tyde noe om at det var konsert her senere i kveld lørdag, men det hadde uansett vært utelukket i dette formatet av ferie.
På vei tilbake til rommet vårt svingte vi innom et stort kjøpesenter, der matvarebutikken var den eneste som fortsatt holdt åpent. I morgen er det tross alt søndag, og jeg må innrømme at jeg ikke har helt kontroll på åpningstidene her til lands. Det ville vel forundre meg om en del matbutikker ikke hadde åpent, men for sikkerhets skyld bunkret vi opp med litt ekstra kaldt drikke for resten av kvelden. Det var stas å rusle rundt i en finsk butikk, men mest av alt ble vi sjokkert over at prisene på en del varer faktisk var enda dyrere enn hjemme - og i alle fall langt dyrere enn i Sverige.
Nå er vi ved det nordligste punktet på vår road trip i år, så det spørs om ikke vi må inn igjen i Sverige snart hvis vi skal holde oss til budsjettet. Jeg ga jentene valget. Samme vei tilbake et langt stykke, eller Finland på vestkysten nedover til Vasa, og så ferga over til Umeå. De var skjønt enige om sistnevnte.
Det var egentlig jeg også. Jeg liker aldri å reise samme vei tur/retur på ferie, så en roundtrip høres veldig innafor ut. Dermed kastet jeg meg inn på Wasafergene sine nettsider, og bestilte en billett over Østersjøen på den første ledige muligheten på dagtid.
Dermed blir neste sjekkpunkt som vi vet med sikkerhet at vi har en ferge å rekke fra Vasa tirsdag 22. juli kl. 13.30.
Peace out fra fremtiden - Lauri, rom V kl. 01.16 lokal tid.