I natt ble det senere enn først tenkt. Det var deilig å ligge i bilen og bare lytte til regnet, mens jeg dykket videre inn i Willy Vlautins deprimerende univers. Klokka var sikkert nærmere ett da jeg til slutt la boka fra meg, og skrudde av campinglykta i taket.
Da jeg våknet hadde ikke klokka bikket seks med mange minutter. Regnet hadde stoppet, og det var tendenser til små solstikk inn mellom den tette vegetasjonen rundt Mondebobilen. Jeg hadde ingen planer om å stå opp riktig enda. Det var jo søndag. Og jeg hadde ingen planer. Som vanlig.
Jeg var nok borte igjen noen øyeblikk, men falt aldri tilbake til noe dyp søvn. Litt over sju mannet jeg meg opp, og fant frem en pose med det jeg trengte for et morgenbad.
Jeg ruslet ned stien mot badeplassen, og møtte blikket til sola for første gang på et par dager. Det virket som en evighet siden vi hadde møttes. Jeg kjente energien og humøret steg betraktelig tvert. Så rart hvor sterk påvirkningskraft den runde, gule kula har på meg.
Nede ved Bräkentorps badplats var det folketomt. Jeg steg til verks, og gjorde mine rutiner. Det var langgrunt med sand over alt, så det var ingen steder å hoppe rett uti. Jeg måtte derfor gjøre noe jeg nødig gjør - nemlig vasse utover. Jeg har alltid likt best å hoppe rett i det. Ingen seigpining. Ingen sakte, stegvis hæling. Bare rett ut. Rett ned.
Jeg fikk uansett vasket meg, selv om det ikke ble rare svømminga. Jeg tørket meg lett, og ruslet opp igjen til bilen. Der fikk jeg igjen varmen inni soveposen, før jeg kledde på meg rene klær, og begynte nedrigg. Det var helt stille fra den egenmodifiserte bobilen til de tyske naboene ved siden av, så jeg prøvde være så stille jeg kunne.
Gjorde mine rutiner. Pakket alt sammen. La alt på sin plass. Så trillet jeg ut av parkeringsplassen, og ut på småveiene tilbake til Ljungby - der jeg hadde planer om en ny frokost og ladepause på McD.
Klokka nærmet seg ni da jeg ankom klasen av butikker og fast food-kjeder ved søndre påkjøring til E4:an.
Jeg tenkte på tipset om en USB-C lader til bilen, og så at Biltema åpnet om fem minutter. Ventetiden slo jeg ihjel med å spyle ren bilen før første gang siden jeg hadde vasket den før sommerferiens første tur til Göteborg. Det var med andre ord på tide.
Så troppet jeg opp på Biltema som kunde nummer én denne søndagen, og ruslet ut igjen med en quick charger, som burde være kompatibel med originallader-ledningen til telefonen.
På de 200 meterne bort til McD hadde telefonen allerede ladet noen ekstra prosent i bilen enn normalt. Kanskje dette var en god investering, læll - selv om jeg stort sett har en lei tendens til å ville leve litt trælete.
Jeg måtte allikevel sikre meg med litt lading til frokost, så jeg rasket med meg klossen, og gikk inn for å bestille meg det samme som i går. Svensk melk, McCafe og det de kaller for frokost-muffin, men som vel egentlig bare er en McD burger uten burger, men med ei skive eggestand inni - muligens bare lagt av noe pulver; hva vet jeg. Ikke akkurat noe kulinarisk mesterverk. Ikke at jeg er opptatt av det heller. Det smakte helt ok. Hverken mer eller mindre.
Melka var en højdare, da. Kald, frisk og god. Alle burde ha ei ku, ikke bare i Värnamo. Det var god å avrunde med en varm kaffe også. Og en tur på klosettet. Porselen slår jo utedasser og natur hver dag. Jeg må jo innrømme det.
Hva så? Jeg hadde tidligere i uka blinket meg ut storbyen Malmö som en mulighet. Der var det kamp i kveld, mot Elfsborg. 555 kroner for en billett fristet lite. Storby fristet lite. Jeg trives absolutt best på tur rundt omkring på mindre steder. Værmeldinga så ikke spesielt lys ut sydover mot Skåne, heller. Faktisk var det spådd bedre akkurat her jeg er, og på sikt nordover igjen. Jeg kan gjøre som jeg vil - reise hvor jeg vil. Jeg bestemte meg for å droppe Malmö. Droppe hele Skåne.
I stedet ble første plan bare å suse litt rundt i Kronobergs län - der jeg nå befant meg, i hjertet av vakre Småland. Her hvor de utvandret til Amerika i hopetall for 150 år siden. Her hvor Moberg startet den meste kjente historien sin. Jeg mener Duvemåla ikke er så langt unna. Kanskje svinger jeg innom der. Hvem vet. Først skulle jeg lade litt mer. Drikke litt mer kaffe.
Jeg kom meg etterhvert ut på E4:an igjen, og tanken var nå å kjøre til Markaryd, for å så ta litt mindre veier lenger østover.
I Markaryd svingte jeg en runde innom sentrum, men stort sett alt virket dødt og stengt. Litt pussig, egentlig, for mitt inntrykk er at mye bruker å være åpent på søndager i Sverige - spesielt på sommeren. Jeg parkerte, og tok meg en kjapp runde til fots. Banket på døra til cafe og boutique Iris, som jeg hadde håpet å ta en ny kaffe på - men der var det mørkt og låst.
Det var ikke annet å gjøre enn å kjøre videre.
Ferden gikk nå vekk fra E4:an, og utover mot øst på en litt mindre vei. Jeg hadde ingen mer konkret plan enn at jeg ville utforske disse delene av Småland litt mer, og kanskje svinge innom de småstedene jeg passerte, for så å bare se hva de bød på. Ingen forventinger annet enn å bare reise. Bare være. Ja, og kanskje finne meg et konditori, da, så klart. Det har vært alt for lite av det til nå.
Da jeg kom til den lille orten Osby, så fatter et skilt ved innkjøringen interessen min. BRIO lekuseum. Kunne det være slik at leketøysprodusentlegendene BRIO faktisk egentlig var herfra? Etterkommerne av de som ikke valfarter til Amerika satte tross alt spor fra seg i disse traktene. Den første IKEA-butikken som Ingvar Kamprad starter lå jo også opprinnelig ikke langt unna der jeg nå befant meg.
Dette måtte jeg finne ut av. Jeg parkerte ved jernbanestasjonen, og ruslet ut. Et tog kom mens jeg stod og beundret skulpturene av tre musikanter, visst nok laget av samme kunstner som lagde statuene av Kristina og Karl Oskar fra Mobergs Utvandrarna, som står i Karlshamn, på Blekinge-kysten. Det var vel på havna der mange vinket farvel til kjente og kjære for godt.
Noe BRIO-museum så jeg ikke noe til. Jeg sjekket kartet på telefonen, og fant ut at dette skulle ligge rett på andre siden av jernbanestasjonen. Jeg gikk gjennom den veggmalte undergangen, som til tross for den fine utsmykningen stinket stramt av urin, og kløv opp trappene på den andre siden. Noen vinket farvel til sine kjære fra perrongen i det toget forlot stasjonen omtrent samtidig som jeg kunne puste igjen. Forhåpentligvis ikke for godt da, slik tilfellet ofte var under emigrasjonen.
På den andre siden gikk jeg rett på et gammelt industrilokale med et gammelt lysskilt på veggen: Brøderna Ivarsson. Så klart! BRI! Brødrene Ivarsson. Fra Osby. O!
Vegg i vegg lå museet, som blant annet kunne friste med Europas største utstilling av Barbie-dukker. Ikke bare BRIOs egen industrihistorie her, altså. Jeg måtte sende et bilde til Evelin, som umiddelbart ringte. Her skulle nok hun også gjerne vært. Vi får dra hit sammen en gang, svarte jeg.
Jeg ruslet inn i museumsbutikken for å kikke, og det viste seg at museet faktisk var ganske godt besøkt. Jeg valgte å ikke betale de 150 kronene det hadde kostet å gå inn, men kikket meg i stedet godt om i butikken. Der hørte jeg både danske, svenske, nederlandske og tyske barn, som alle håpet å få overtalt mor eller far om å få med et ekstra ferieminne hjem. Jeg hørte ingen nordmenn, men hadde spottet en sånn moderne VW camper med norske elbil-skilt på parkeringen.
I butikken hadde de masse rart. Du kunne få kjøpt diverse deler til de klassiske Brio-jernbanene, men også gamle komplette sett. Ingen leksak stod det på noen. Dette var nok mest av alt for samlere - og de er det jo gjerne mange av.
Etter at jeg hadde sett meg ferdig, så fant jeg tilbake til bilen, og kjørte videre. Ved neste kryss tok jeg av til venstre i retning Lönsboda.
Der gjorde jeg også et lite stopp. Stedet var ikke særlig større enn Bøverbru, men de hadde i alle fall en sentral og fin kirke, samt en nærbutikk. Så nær at de til og med hadde omdøpt den til ICA jättenära. Hvem påstår svenskene ikke har humor?
Den var så klart åpen også. Fra morgen til kveld, på en søndag.
Like sikkert som at du finner en pizzeria i omtrent samtlige svenske småorter og steder, så kan du også garantert finne én eller flere bruktsjapper. Loppiser.
I vesle Lönsboda var det så klart tre. Rett ved siden av hverandre..
Jeg måtte så klart inn å kikke i alle. Jeg er mer fan av loppiser enn av pizzeriaer, for å si det sånn.
Noen handel ble det derimot ikke denne gangen, selv om jeg siklet litt på en småskala-versjon av Kristina og Karl Oskar. 500 spenn skremte meg heldigvis fra det.
Turen fortsatte nå i retning Ryd. Der hadde jeg nemlig funnet noe spennende på Google Maps. Rett før småbyen var det på en øde strekning gjennom skogen markert en bilkyrkogård.
Jeg var først redd for at jeg kunne kjørt forbi uten å ense den - men da jeg nærmet meg, skjønte jeg at det hadde vært umulig. Den lille parkeringsplassen midt i ingensteder var stapp full av biler fra alle land. Så full at jeg ikke fant en eneste ledig plass. Min første tanke var å rygge ut igjen, og kjøre videre - men dette var for spennende og kuriosa til å gå glipp av. Jeg tok i stedet sjansen, og rattet Mondebobilen inn ei smal luke mellom to tyske bobiler.
Her i skogen på 1930-tallet kjøpte einstøingen Åke Danielsson en lapp, og begynte å grave ut torv med en enslig, liten spade. Han bygde ei lita koie som han isolerte med torv, og ble værende. Etterhvert begynte han også å kjøpe gamle biler, som han hadde tenkt å selge i deler. Så hopet alt seg opp med tiden, og da Åke ble borte i 1991 fikk om ikke annet bilene evig liv der inne i skogen. Lokale myndigheter visste ikke sine arme råd i forhold til hvordan de skulle få fjernet alt, og bestemte seg - i god smålandsk ånd - om å bevare alt som det var. Om ikke annet kunne det kanskje sette Ryd på kartet.
Jaggu som det gjorde. I dag er dette et yndet sted for så vel bilentusiaster, som fotointeresserte. Måten naturen har spist seg inn i mange av de gamle vrakene gjør dette til et skue av de sjeldne. En fotolærer jeg hadde en gang sa at ingenting blir så vakkert på bilder som det stygge. Jeg tror han hadde rett.
For min del var det et høydepunkt å komme over det gamle vraket der noen hadde tagger Gonzo på den ene siden. Ublu som jeg er føler jeg nok en sterk dragning mot Hunter S. Thompson sin journalistikk når jeg skriver. Jeg liker å legge mye av meg selv på blokka, bokstavlig talt. Enten folk liker det eller ikke. Det bryr jeg meg vel egentlig ikke så mye om. Stort sett er skriblerier bare for å få noe ut, og ned.
Vrakene var spredt over et ganske stort område inne i skogen. Restene av den gamle koia til Åke stod også der.
Lengst inn kunne jeg også høre en del forstyrrende lyder og “musikk” fra noen av vrakene. Det var rett og slett et kunstprosjekt signert en dansk lydkunstner og komponist. Vakkert, eerie og forstyrrende på en gang.
Nå var det imidlertid tid for å dra videre. Fortsatt ingen plan annet enn å på sikt få meg noe å spise. Jeg hadde kastet resten av det som var åpent i kjølebagen, så jeg måtte eventuelt innom en butikk for å supplere.
Jeg kom meg ut igjen på vegen, og akselererte opp til fartsgrensa på 80. Så kom jeg til å kikke ned i fanget mitt, og der, på det bare låret mitt nedenfor shortskanten, satt ei humle og bare nøt livet. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt redd for slike insekter, men jeg skvatt til så hele meg gjorde et sittende hopp. Jeg var et lite øyeblikk sikker på at jeg skulle kjøre rett i grøfta. I alle fall var jeg sikker på at humla nå selv også hadde blitt så skremt, at den kom til å brenne meg.
Den falt ned på gulvet mellom beina mine, og jeg slapp beinet av gassen tvert, og trampet febrilsk med begge beina helt til jeg skjønte at humla hadde endt sine dager. Der, i en fremmed bil, et eller annet sted før Ryd.
Ut måtte den, samme om den var stein dau. Jeg svingte inn på første og beste mulighet: en bensinstasjon. Der ristet jeg den ut av gulvmatta, og lot den få ligge i ett med den konstruerte naturen. I Åkes ånd.
Med det samme jeg var der, passet jeg også på å fylle opp med litt diesel, som for første gang siden lenger vestpå var priset til under tjue svenske for literen.
Moro var det også at sjappa jeg fylte på var noe så smalt som Oljeshejkarna Johnsson. Smålendinger er virkelig ikke som alle andre. Her finner du sikkert de som kunne ha solgt sand i Sahara også.
Ute hadde været nok en gang skiftet om. Fra at det hadde vært delvis solgløtt, og i alle fall oppholdsvær, tidligere på dagen, så begynte det nå og mørkne. Værmeldinga garanterte ingenting, men hadde heldekket seg. Byger hist og pist, delvis skyet og antydninger til sol. Det kunne med andre ord gå alle veier.
Jeg stoppet innom en butikk og provianterte i tilfelle jeg kunne få nok oppholdsvær til å kokkelere selv. Jeg hadde lomper, brød, ketsjup og sennep i kjølebagen. Keep it simple. Jeg kjøpte en pakke med tre pølser.
Det så ut til å bli finere vestover på himmelen enn østover, men nå hadde jeg ikke lenge igjen til jeg var i Emmaboda. Jeg hadde nå funnet ut at rett nord for Emmaboda, der Duvemåla.
Jeg leste Vilhelm Mobergs Utvandrarna og Nybyggarna som ung, og så den gamle filmserien med Max Von Sydow og Liv Ullmann. Mulig var det med på å trigge min interesse for emigrasjonshistorie - både generelt, og i egen slekt - i tidlig alder. Nå som jeg var rett i nabolaget, så måtte jeg bare innom.
Selv om karakterene var fiktive, så var de trolig basert på Vilhelms egne tanter og onkler, som alle emigrerte. Hans egen mormor ble født i 1833 på én av bare en håndfull små stugor i Duvemåla, og det var nok som en hyllest til henne at han skapte karakteren Kristina. Seks av mormor Johannas barn emigrerte til Amerika. Kun Vilhelms egen mor ble igjen.
Men først måtte jeg ha noe å spise. Jeg stoppet på en rasteplass rett før Emmaboda, men gjorde ikke annet enn å pisse. Det var ikke akkurat fristende å dra frem primus og kokekar med de utrygge regnskyene hengende over hodet.
Jeg kjørte i stedet inn i Emmaboda. De måtte jo i det minste ha en pizzeria. Så klart. De hadde to.
Jeg gikk inn på den som så mest spartansk og sliten ut, for den ledet ratingen på Tripadvisor. Ikke at det betyr all verden. Jeg er jo fascinert av null stjerners reise også, så jeg kunne like gjerne gått for den andre.
På Pizzeria Victoria var det så godt som fullt. I tillegg stod det en god del i kø som ventet på å hente take away. Tydeligvis en populær plass, så da måtte vel maten være bra også.
De hadde et hav av forskjellige varianter å velge mellom. Svenskene er litt rare også. I alle fall de som starter pizzeriaer. Hvem andre dytter banan og karri på en pizza? Nei, det handler ikke om Smålendinger. Du ser det på menyen fra Karesuando i nord, til Ystad i sør.
Bare ta sallad! Jo, takk som spør. Jeg tenkte noe helt annet. Kunne jeg ikke bare svart ærlig: hva faen driver dere med i Sverige med den jævla pizzasalaten dere??
Legg på litt ruccola eller grønt, skjønner jeg. Det er jo godt. Nei, den der svenske sylta kålen skal liksom bare være en slags forrett eller tease, tror jeg. Eller spiser de den på pizza akkurat som jeg tyr til sylteagurk? Det er jo litt samme eddiksmak sikkert. Kanskje jeg er like spik, spenna gæærn sjæl?
Jeg tok ei lita skål med sallad bare for å være høflig. Balanserte det hele opp med å være så frekk at jeg lot hele skåla stå igjen på bordet da jeg dro - urørt.
Cuba Cola derimot, var fresht. Aldri smakt før, men fikk litt Roma brusshop bak Gjøvik kino på 80-tallet vibes.
Jeg hadde ikke klart å navigere meg blant de 50 forskjellige pizzaene på menyen, så da det ble min tur hadde jeg tydeligvis bare sagt Napoli. Mulig hadde jeg også forsvunnet litt i tilstedeværelsen fordi jeg ble stående å lytte til tre karer i 70-åra som satt og pimpet digre glassflasker med Falcon-øl. Uflidde, illeluktende og med en dialekt jeg ikke skjønte et puck av.
Napoli ble det i alle fall. Jeg hadde vel trodd at det skulle ha noe med ansjos å gjøre. Er det ikke det på den klassiske?
Nei, det var nok like langt fra Emmaboda til Napoli, som fra Duvemåla til Amerika her. Jeg fikk skinke, paprika, ananas og bearnaise. I tillegg et eller annet grått kjøtt som minnet om gammal steik. Det smakte nada, så jeg pellet det bare av bare for å være sikker. Jeg er altetende altså, men ante at jeg kom til å finne et sted for natta uten annen klosett enn naturen. Min, Åke og Kristina från Duvemåla sin natur..
Pizzaen var helt grei til prisen. 115 spenn. Jeg orket halvparten, for det var mektige saker og mye ost. Resten fikk jeg med meg i en boks. Kjekt å ha til kvelds, sikkert.
Jeg ringte opp P for å gi et lite livstegn, og hun ble med videre opp til Duvemåla - kun sju minutters kjøring fra torget i Emmaboda.
Jeg parkerte på den første parkeringsplassen jeg så, for jeg turte ikke ta sjansen på å kjøre lenger, i tilfelle noe fortsatt var privat der. Slik som i Lønneberget.
Jeg ruslet de 250 meterne opp til der stugan til mormor Moberg skulle ha stått. Huset som står igjen der nå, skal visst nok fire ugifte søsken ha bodd i. De levde hele livet sitt sammen på gården, uten innlagt strøm og vann. Da den siste gikk bort i 1989 rykket ryddemannskaper inn, og fant rundt én million svenske kroner i kontanter - gjemt både her og der. Jeg sier det igjen. Smålendinger er åpenbart ikke som alle andre.
Porten til selve huset og de eldre byggene på baksiden var igjen. Her var det tydeligvis salg av kaffe og bakst på dagtid, men nå så det helt tomt ut. Jeg tok sjansen, og låste meg inn. Trasket en kort runde rundt, og knipset noen bilder. Litt for egen del, men mest for å vise a mor. Det var hun som hadde Moberg-bøkene, og jeg vet hun også har sett både de gamle filmene og kanskje den siste remaken signert norske Erik Poppe.
Så plutselig åpnet alle himmelens kraner seg, og det regnet brått kraftigere enn noen gang tidligere på turen. Nå var det bare å spurte ned igjen mot bilen.
Da minnet P meg på at jeg også hadde snakket om en geocache i området. Jeg hadde helt glemt det, men klarte heldigvis å styre nogenlunde rett på. Den lå like oppover huset. Der var det forsyne meg en nærmere parkeringsplass også. Og en statue av Kristina. Kristina från Duvemåla.
Jeg ligger cachen i en fei, og løp ned igjen til bilen. Takket for den digitale turen hjemmefra, og begynte i stedet å tenke på overnatting. Jeg måtte få stoppet et sted og lett opp noen aktuelle steder i Park4Night-appen.
På en rasteplass like vest for Eriksmåla kunne jeg konsentrere meg om å lese anmeldelser av de gratis overnattingsstedene i en ganske liten radius herfra. Det var akkurat blitt opphold, så jeg kunne tenkt meg å få ordnet et sted før eventuelt regnet tok til igjen.
Jeg fant et sted ikke langt unna Lenhovda som virket aktuelt. 10 gratis plasser, og nærhet til bading. Perfekt. Jeg tastet inn stedet på GPSen, og skulle til å kjøre videre. Da så jeg noe artig på et skilt. Midt i glass-eldoradoet her - altså glass som i svensk kunstglas, ikke is - hadde en kreativ sjel satt opp et skilt med en lenke til en spilleliste på Spotify. Quiet music for overthinkers. Genialt. Jeg lagret den til senere.
Så ringte jeg muttern, mens jeg rattet bilen ut igjen på 28:an.
Putevåla? Nei, dæ har je æller hørt om, løs det i den andre enden, da jeg akkurat hadde fått fortalt hvor jeg hadde vært. Duve-hva?
Nei, dette var visst helt ukjent for henne. Helt til jeg nevnte Moberg, og det gikk opp et ørlite lys.
Samma det. Hun var mest av alt bekymret for at jeg fortsatt sov i bilen enn hun var spesielt interessert i å høre om besøket på Duvemåla.
Du kæn jo bli Rana!
“Slapp av, mor. Jeg er bare i Sverige. Og jeg låser bilen fra innsida.”
Så ønsket hun meg god tur videre, men jeg hadde nesten rukket å komme helt frem til kveldens og nattens endestasjon: badeplassen i vesle Sävsjöström, ved bredden av vannet Alstern.
Der så det riktig så idyllisk ut, og været tok også til å lettne. Jeg ordnet bilen klar for natta, og satte meg utendørs ved bordet med kveldens butikkøl. De to siste har forøvrig regnet bort eller blitt skylt ut før jeg rakk å komme halvveis. Så tørst er jeg på øl, altså.
Jeg ruslet en tur bort til sandstranda og brygga. Vestover klarnet det opp, og sola strålte periodevis inn over plassen, der ikke trærne stod i veien.
Det skal bli digg med et morgenbad her, tenkte jeg, men kunne ikke la være å tenke på førstkommende tirsdag i stedet. Tenk og vært her da. Klink sol hele dagen.
Men, men - da er jeg nok long gone her. I morgen vet jeg at turen først går i retning Växjö. Der de nemlig et emigrasjonsmuseum jeg har lyst til å sjekke ut.
Kvelden her gikk med til å skrive, spise opp resten av pizzaen, og heller ut en ny, halv boks med øl. Det smakte ikke særlig godt i kveld heller.
Så ruslet jeg meg en tur bort til et fint utkikkspunkt rett oppafor der bilen står, og nøt solnedgangen. Skikkelig fint, faktisk - og ikke minst oppløftende med tanke på i morgen. Nå orker jeg ikke mer gråvær.
Avslutningsvis ruslet jeg bort til en geocache, som skulle ligge langs det nedlagte jernbanesporet som går forbi på oversiden her. Jeg fant boksen greit, og logget funn nummer 222. Så pusset jeg tennene, og labbet tilbake. Forbi de to tyske ungjentene, som holdt til i den eneste andre bilen her, og satt utenfor bilen og spiste kveldsmat. De hadde også installert en diger madrass baki bilen, og skulle sove der på vei hjemover til Hannover - etter å ha vært på road trip til Stockholm.
Vi ønsket hverandre safe travels videre, før jeg låste meg inn bakveien i Mondebobilen, hang opp gardinene, og nøt et par stille timer med denne hersens bloggingen, og deretter forhåpentligvis litt mer Willy Vlautins.
