Først av alt, jeg vet at overskrifta, altså dagens rute, ser pussig lik ut, men det hele er rene tilfeldigheter , akkurat som det aller meste ellers på disse soloturene mine.
I løpet av natten våknet jeg flere ganger av at jeg var kald, og lyden av svak tromming gjennom vokspluggene. Etter den fine solnedgangen i går kveld, så skulle det bare mangle at det ble litt regn igjen.
Jeg sovnet heldigvis igjen alle gangene, også da jeg våknet igjen klokka sju, og egentlig følte meg uthvilt. Det var bare så utrolig deilig å ligge i posen baki bilen, så jeg snudde meg rundt og sov videre til halv ni. Da jeg våknet da, hadde jeg det fortsatt ikke travelt. Så jeg bare ble.
Hvorfor skulle jeg stresse med noe som helst i dag? Om nøyaktig én uke er moroa over, og det er ett år til neste gang jeg har lang ferie. Trist, men noe jeg vet kommer hvert år. Knyttneven i mellomgulvet. Klapset på kinnet. Det kalde buksevannet. Så hvorfor stresse?
Ute hadde jeg håpet på sol, men igjen fått overskyet. Jeg måtte prøve å ikke la det gå inn på meg. Prøve å ikke tenke Truman-show. Ikke Murphys. Ikke paranoia.
Eneste konkrete planen i dag var emigrantmuseet Amerikahuset i Växjö. Jeg dristet meg til å åpne telefonen med fire prosent igjen for å sjekke åpningstidene.
Tenkte jeg det ikke. Det lyste mot meg som en uoriginal, jævla laserpenn fra Temu. Det sved i øyeeplene. Litt mer for hver bokstav jeg leste. Mandag: stengt.
Truman. Murphys. Hele jævla gjengen. Hva nå? Vente i området til i morgen? Drite i hele Växjö? Dra ned igjen til Tingsryd, der jeg visste det var marknad og lunsjtrav.
Eller bare kjøre den korte veien til kysten, og bare kjøre inn på første og beste ferge sydover? Tyskland? Polen?
Jeg tenkte litt. Så lot jeg være. Jeg sa til meg selv; husk nå, Hans Josef - du har bare ei uke ferie igjen. Ikke kast den bort på å tenke negativt. Bare vær i nuet. Det er reisen du er så glad i, og ikke hvor du ender opp.
Jeg stoppet meg selv, som den kritikeren jeg er. Hørt for noe tull! Det så jo ut som noe kvasi-mindfulness-opplegg, da jeg leste ordene svart på hvitt. Jeg som hater alt slik. Men jeg blir mykere med årene jeg også, sikkert. Så jeg bare pustet. Åpnet sidedøra og tok inn litt luft. Bare var i øyeblikket som jeg aldri får igjen. Da akkurat den regndråpen, som hadde overnatta i dørkarmen, falt pladask på panna mi.
Det tok ikke lang tid før jeg var på veien. Først tilbake til Lenhovda, og deretter inn på en mindre vei tvers over til jeg kunne koble meg på 23:an i retning Växjö.
Tanken var å finne et sted å spise frokost, og så får badet og skiftet til rene klær en eller annen gang før Växjö
Jeg hadde ikke kjørt langt før jeg så et severdighetsskilt inn mot ei lita grend som het Dädesjö. Jeg hadde jo sånt å gjøre, så jeg svingte nysgjerrig inn.
Der viste det seg at det lå en gammel kirke fra 1200-tallet med inntaket takmalerier fra den gang. Visst nok såpass unikt at hit kom entusiaster fra hele verden for å beskue det. I dag også en omreiser fra Toten.
Det var fascinerende å se, og de fleste holdt seg forbausende bra etter over 800 år.
I dag var det ingen andre enn meg og en kirketjener, som vannet noen blomster i bakkant av den nye (!) kirka rett over gata, her. Parkbenken så fristende ut, og jeg pakket opp det jeg hadde som lignet på frokostmateriale fra kjølebagen. Litt brød, en svett ost på overtid, og litt gubbrøra. Jeg hadde også en liten flaske melk som jeg kjøpte på en butikk i går, som jeg drakk til. Jeg har ikke drukket ren melk på lenge før denne turen, men fikk smaken på den da jeg fikk det to morgninger på rappen hos McD.
Akkurat nå var sola kommet frem også, så det ble en hyggelig morgenstund i de geistlige omgivelsene.
Det var ikke noen bademuligheter her, så jeg kjørte videre ut på 23en, og peilet meg ut to potensielle rasteplasser der det var bademuligheter. Den første var stappa av folk, så det bare gikk jeg på dass, og dro videre.
Den neste lå rett før byen, og var min siste sjanse for å kunne ligne på folk i Växjö. Badeplassen lå en liten spasertur fra rasteplassen, og den var heldigvis fortsatt folketomt. Jeg skjønte det godt, for til tross for at det var oppholdsvær og glimt av sol, så blåste det voldsomt.
Akkurat da kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg flerret av meg, tok med meg dusjsåpa, og vasset uti. Forfriskende og deilig, utrolig nok. Vannet føltes langt varmere enn temperaturen på land.
Som et nytt menneske i ren skjorte, olashorts og ordentlig sko, kjørte jeg inn i sentrum, og fant meg en parkeringsplass sentralt på Stortorget.
Jeg trasket ut, uten å ane noe om hvilken retning. Jeg prøver bruker internett minst mulig, for å ramle over ting helt selv - og helt tilfeldig. Det gjør sikkert at jeg går glipp av en del også, men so be it. Det er noe mer tilfredsstillende å gjøre ting old school.
Jeg hadde ingen plan nå som Amerikahuset var stengt. Kamp med Østers i kveld klokka 19 hadde jeg forlengst slått fra meg.
Jeg ville bare se meg omkring. Ja, også hadde jeg i dag et håp om å komme meg på et konditori.
Snakk om griseflaks! I det jeg parkerte på Stortorget, og gikk på sjanse i én retning, så snublet jeg rett over Broqvist konditori. Dette skulle vise seg å ikke være hvilket som helst konditori, heller.
Det var Sveriges eldste som fortsatt var driftet av etterkommerne etter Johan och Johanna Broqvist, som i 1876 åpnet det første her i Växjö. Johan hadde da vært i lære i Østerrike, og til sin svenneprøve som konditor hadde han laget sin egen tolkning av klassikeren Mille-feuille som han ga navnet Napoleonskake - min all-time favoritt. Dette hadde jeg ingen aning om, og nå hadde jeg altså tilfeldigvis snublet over selve arnestedet for Napoleonskake slik vi kjenner den i Norden i dag.
I år fyller konditoriet 150 år, og jeg måtte så klart i anledning kjøpe meg en jubileums-napoleon. Jeg bestilte ved disken, og fikk beskjed om å sette meg. Like etter kom ei ung jente med kaka, og svart kaffe i en liten kanne, som hun helte oppi koppen foran meg - mens påfyllet fikk stå i kanna. Fantastisk. Som er Wien i Småland. Jeg var i sjuende himmel. I all beskjedenhet også fullt fortjent!
Kaka smakte fortreffelig, men var litt i kaldeste laget. Nesten så den hadde blitt tint fra fryst tilstand, men det hadde vel umulig gamlefar Broqvist likt.
Etter å ha drukket 2,5 kopp med kaffe, som så raust var med i egen kanne, så beskuet jeg historien på veggen en siste gang, og ruslet i retningen der jeg så flest folk. Gågata.
Der jeg jeg rett på det jeg liker nest best etter konditorier; ei sjappe med brukt og nytt innen musikk, film og bøker. Cultix viste seg også ha masse tegneserier, K-pop og Manga, for de som interesserer seg for slikt.
Jeg koste meg med å saumfare alle hyllene. Jeg så egentlig ikke etter noe spesielt, men det hadde vært kult å ramle over plata til Nektar, et relativt nytt svensk band jeg har fått sansen for. Eller noe smal post-rock. Det er en haug med slike band her i Sverige.
Det var ikke her du fant de gode kuppene, for de var ganske så prisbevisste, og gikk ikke lavere enn det du finner på Discogs.
Det ble ingen handling. I stedet trasket jeg videre helt til enden av gågata, og tilbake. Var innom et par-tre butikker bare for å kikke, og vurderte kjøpe meg en is som jeg aldri gjorde.
Da jeg var tilbake på Stortorget, så fulgte jeg skiltene i retning Utvandrarna hus. Selv om de var stengt, så måtte jeg jo se det utvendig. Nå som jeg førstes var her.
Ikke bare holdt de stengt på en mandag. En eller annen skulptur utenfor var også fjernet. Jeg skjønner at de trenger fri også, altså - men jeg stusser jo på at museum og typiske turist-attraksjoner koster på seg stengt midt i det som vel må være den mest besøkte tida på året. Men hva vet vel jeg?
Bysten av Vilhelm Moberg var derimot på plass, og jeg kunne konstatere at det ikke bare var jeg som var litt morsk over at de ikke holdt åpent i dag.
Da så. I stedet vandret jeg i retning kirka, og kikket meg litt mer rundt i denne koselige byen, med snaut 70,000 innbyggere.
Jeg krysset gata etter kirka, og tenkte meg tilbake mot der bilen stod. Da plutselig fanget et nytt skilt min oppmerksomhet.
På et hjørne stod det Mono over ei dør, ned ei lita kjellertrapp. Jeg tenkte først på det gamle kultstedet i Oslo. Så oppdaget jeg det andre skiltet - skrevet for hånd: Vinyl, Folköl og Vintage, en trapp ned.
Haha! Dette måtte være et sted for meg, men det så egentlig ganske dødt ut. Men døra stod på gløtt, så jeg listet meg forsiktig inn.
Det var helt folketomt der, og ikke en lyd. Plutselig kom en fyr med caps og bart ut av et rom ved siden av, som blant annet huset et slags semi-profesjonelt lytterom. Han sa hei, før han ruslet videre mot disken, og satte på noe musikk.
Jeg kikket meg først litt rundt i selve lokalet. Innerst i en krok var en liten, intim scene. Jeg spurte fyren om de arrangerte mange konserter, og han svarte at det stort sett var lokale, og kanskje i snitt et par i måneden - men ingenting midt på sommeren. Da er det ingen her. Alle er ved kysten. Akkurat som i Varberg, tenkte jeg.
Midt i rommet stod det en diger, gammel maskin fra et høggammelt trykkeri. Fyren fortalte at den veide over 3 tonn, og kom til å stå her for alltid. Lokalet hadde huset et trykkeri i gamle dager, så dette var bare en kul arv etter det.
Jeg kikket meg litt mer rundt, mens han fikk en telefon. Alt her var sirlig merket, og de smaleste sjangerne sortert. Har du noe post-rock, spurte jeg? Jeg skjønte ut fra noen av skiltene og merkingene at det muligens var noe man kunne finne her.
Har du hørt disse, spurte han, og dro frem ei ganske ny plate. De er herfra, og det er post-rock. Jeg setter den på! De heter Final Days Society.
Service, ass. Tankene gikk tilbake til gamle musikkbutikker med lyttestasjoner. Det var en nydelig måte å oppdage ny musikk på.
Jeg kikket meg enda litt mer rundt, mens jeg hørte de herligste melodier strømme ut av høyttalerne. Ikke siden jeg ble introdusert for introen til Round Here på Bennis på 90-tallet har jeg bestemt meg så fort. Den kjøper jeg!
Han lot den spille videre, og fant frem en ny der forseglingen ikke var brutt. La den klar, mens jeg bladde andre steder.
Plutselig kom jeg over ei plate med gråpapir rundt. A date with a Record. Vanvittig kult konsept. Vinylsjappenes svar på lykkepose. Jeg var nesten fristet. Jeg angrer meg fortsatt på at jeg ikke kjøpte den.
Plata hadde jeg funnet under sorteringen med de ansatte sine favoritter. Like ved var det også en rekke merket med Local Heroes - utgivelser av lokale band og artister.
Jeg spurte om hvordan musikkmiljøet i byen var, og da svarte han at det var greit, men kanskje litt dårlig blant de yngre. The Ark var fortsatt byens mest kjente, og de holdt visst koken fortsatt. Jeg fortalte jeg hadde hørt dem varme opp for Kent i Norge en gang for over 20 år siden, og det virket som vi begge var enige om at de ikke var noen favoritter.
Jeg spurte om han hadde Nektar, men de hadde han solgte ut. Det var tydeligvis flere som har fått øynene opp for de. Det er alltid moro å skravle musikk med folk som har peiling, og vi penset inn på alt fra Jesper Lindell til Madrugada. Sistnevnte var det svensken selv som tok opp, da viste frem en CD i butikken med hans norske favorittealbum. Så klart Industrial Silence. Jeg kunne ikke si meg uenig.
Mens vi skravla kom en dansk fyr inn døra. Han var enda mer forsiktig enn meg, og spurte på klirrende dansk; er det åpent?
Fyren med caps svarte overraskende nei, men ba han stige på læll. Han var nå tilfeldigvis her, så da kunne han jo slippe inn de få kundene som ramlet over stedet også.
Jeg beklager at jeg ikke hadde skjønt det, men jeg hadde heller aldri spurt - og jeg tror han bare syntes at jeg var en interessant kunde å få innom.
Tenk bare hva de hadde tenkt på Utvandrerhuset nå, hvis døra også hadde stått på gløtt der. Men igjen, da de ser ikke sikkert jeg hadde oppdaget denne skatten av en butikk - med både vinyl, folköl og retro.
Han hadde lest musikksmaken min godt, for etterpå satte han på et annet svensk band han ville vise frem. Jeg har glemt navnet alt, men det var som han sa i skjæringspunktet 90-talls alternative rock og shoegaze.
Litt som Mazzy Star, sa jeg, da jeg hørte den kvinnelige vokalen komme inn. Ja! svarte han, og fortsatte; det er sååå vanskelig å oppdrive førstepressinger av Mazzy Star.
Og sånn kunne vi sikkert nerdet fortsatt, men han skulle egentlig hjem - og jeg skulle egentlig dra. Jeg kjøpte plata med det lokale post-rock bandet, og lovet fremsnakke butikken Mono i Växjö til alle jeg møtte - så kanskje han skulle vurdere å holde oppe mandager i juli neste år!
Men jeg tror ikke vi kommer på festen, sa jeg, i det jeg del, og nikket mot plakaten ved døra. For den som er i nærheten, hold av 12. september.
Jeg labbet tilbake til bilen, godt fornøyd med en ny vinyl under armen. Et minne fra Växjö og sommerens road trip.
Jeg følte meg ferdig med byen nå, og ville komme meg videre. Videre et eller annet sted. Men først hadde jeg registrert to butikker like ved byens fotballstadion og kjøpesentersentrum. Min svenske favoritt Eko og lagerutsalget til NetOnNet.
Jeg svingte først innom Eko. Et slags IKEA for alt mulig. Et svensk Walmart med svenske priser. Det var ingenting jeg skulle ha, men jeg endte opp med noen nye flasker vitaminvann, en stokk med snus, og to svære poser med Polly - som var nedsatt i pris pga en feilproduksjon som gjorde at noen poser kunne inneholde bilar. Reklamen for å få pushet ut partiet var: finner du bilen i posen? Jeg gledet meg til å sjekke!
Før jeg dro videre måtte jeg ha en liten matbit også. Ikke noe svært. Jeg hadde blitt litt fysen da jeg gikk forbi en sushirestaurant på vei til bilen i stad, men klarte overtale meg selv til å fortsette forbi.
Nå falt jeg derimot for fristelsen til en burger til 28 kroner. Jeg kunne kjøpt ei pølse til 12. Litt som på IKEA altså. Eller Biltema.
Jeg klinket til med ost, så det ble 33. Jeg skjønner de har avanse læll, for burgeren var bare burger. Sånne på ruller du kjøper i frysedisken i Sverige. Dyttet inn i det billigste hamburgerbrødet. Ei cheddarskive kastet kald oppå ved servering.
Jeg gikk berserk ved bordet der dressinger og sauser stod, slik at det allikevel skulle smake noe annet enn knusktørt - og det ble utrolig nok ikke så verst. Det enkle er ofte det beste.
Så var det NetOnNet. Jeg hadde fått klar beskjed om at det grenset til idioti å dra på tur uten en god Powerbank, og der hadde de en grom en til 299. Jeg pimpa til og med opp til den med dobbel kapasitet - til 349. Men for å få ladet den burde jeg ha en kloss som tok hurtiglading også. Den koster forsynemeg 249. Skulle jeg hatt en ekstra hurtigladende USB-C til USB-C, så hadde den også kostet 299. Litt som med billige printere eller flybilletter dette, tenkte jeg. For så kommer blekkpatroner og bagasje.
Vel, vel. Det ble to av tre. Om jeg ikke får ladet den opp på turen, så kan vi ha den hjemme i mange år. De gamle powerbankene jeg har er høggamle, og sikkert veldig dårlige og trege. En investering for livet, innbilte jeg meg selv.
Så bar det endelig ut på veien. Jeg vinket farvel til Växjö, som forsvant ut av livet mitt i sladrespeilet. Østers kom sikkert bedre ut av det senere i kveld, nå som ikke jeg skulle være der å jinxe det.
Hva nå? Småveier! Landsbygda! Jeg trengte en kontrast til byen igjen.
Jeg kjørte i retning Lammhult, der møbelfabrikkene ligger som perler på ei snor, og fikk plutselig en Arla-tankbil foran meg. Melka jeg hadde likt så godt.
Jeg lekte med tanken om å følge tankbilen hvor enn den kjørte. Kanskje endte jeg til slutt opp på en gård? Da måtte jeg i så fall juge på meg litt flere lesere på bloggen, og si at det var i anledning en litt smalere reiseblogg på jeg hadde troppet opp på gården - som er innfall å stalke en melkebil.
Så tenkte jeg at arbeidsdagen sikkert var over. Klokka var snart fem, og melkebilen var sikkert bare på vei til meieriet.
I Vrigstad skiltes være veier. Det ble altså med tanken. Pun not intended.
Melkebilen kjørte i retning Jönköping, mens jeg tok til høyre på måfå - i retning Sävsjö. Der måtte jeg ta et nytt valg, og etter en liten runde i det vesle sentrumet, havnet jeg ut på en bitteliten vei mot landsbygda. Jeg stoppet ved ei fin kirke i vesle Vallsjö. Ruslet en tur på kirkegården, og logget en geocache.
Jeg elsker kirker som bygg, og synes det er noe herlig beroligende med å traske rundt mellom gravstøtter, og se på navnene. Kall meg rar, men har jeg muligheten, så svinger jeg ofte innom. En eller annen gang hadde jeg en coffetablebook-idé om å samle bilder av alle kirker fordelt på for eksempel fylker - litt som de gamle bygdebøkene med gårder og gårdshistorikk. Samme ideen har jeg hatt om fotballbaner. Muligens finnes vel begge fra før. I alle fall sikkert på nett.
Kirka var fin den. Jeg ble dratt mot den ytterste steinen ved stien inn da jeg skulle gå. Det var med bilde, og noe som skulle forestille ei vinylplate. Jeg måtte frem med Google, og fyren som lå her viste seg være den gamle frontfiguren i The Hep Stars. Et svensk band som var store i Sverige på Beatles-tida.
Turen videre gikk i retning Nässjö, som var en litt større by på rundt 16 000 innbyggere. Klokka nærmet seg seks, så jeg hadde begynt å tenke på mulige overnattinger.
Siden jeg har sovet i bilen hver natt, så kunne jeg jo unne meg ei hytte på en campingplass, eller et billig rom et sted. Jeg sjekket appene for sånt. Ett rom var ledig på vandrerhjemmet like ved stasjonen i Nässjö. 450 kroner for ei seng, og en hel natt med strøm. Da kunne jeg fått ladet opp den nye powerbankene også.
Da jeg kom til Nässjö, kjørte jeg noen runder i sentrum, før jeg fant vandrerhjemmet. Det så litt stusselig ut på utsiden. Heldigvis hadde jeg ikke bestilt noe. Jeg sover jo minst like godt i bilen. Det kunne vært koselig og tatt et glass på O’Learys kanskje? Den lå like ved. Stengt på mandag, gitt.
Jeg droppet hele greia, og kjørte bort til LIDL-butikken jeg to ganger tidligere hadde passert på rånerunden min. Sjekker Park4Night, og fant et høyaktuelt sted ved et vann like utenfor er lite tettsted som het Aneby. Nesten som Andeby, humret jeg for meg selv. Et passende sted for en Donald som meg.
I tilfelle jeg ikke kjørte forbi noen andre butikker, så ruslet jeg inn på den tyske kjedebutikken, og handlet med meg ei flaske folköl og ei diger plate med Marabou-sjokolade på tilbud. Det skulle blir godt som bonus når jeg etterhvert hadde fått rigget meg til for natta. Melk i små kartonger hadde de ikke, så det droppet jeg. Frokost hadde jeg vel igjen i kjølebagen - men jeg hadde kastet pakka med lomper, så jeg rasket også med meg en 4-pakning med Brioche pølsebrød. Planen var pølsene jeg kjøpte i går til middag senere. Enkelt og greit, og jeg har jo fortsatt ei diger flaske ketsjup og sennep med meg.
Jeg dyttet det jeg kunne ned i kjølebagen, som nå begynte å bli trang pga alle vitaminvannflaskene, snusen og de to posene med Polly-sjokolade jeg kjøpte på Eko. Men det gikk så vidt. En Falcon-boks og en Marabou-sjokolade helt øverst. Jeg slo den igjen, satte meg inn i bilen, og dro i retning Aneby.
Ruta valgte jeg ut i fra kartet på Park4Night. Jeg kjørte småveiene som gikk beinest mulig på, og nok en gang tok veiene meg gjennom de vakre landskapene. Litt som om en svensk turist plutselig skulle kjøre lokalveien gjennom Kolbu, tenkte jeg.
Langs veien passerte jeg også en fin låve, med et koselig innredet uteområde, og et skilt som sa öppet. Klokka nærmet seg sju, men jeg snudde i første og beste vægaskjell (!) og kjørte tilbake for å se.
Det var lite spennende i bua, som var selvbetjent, men jeg hadde vært frista til å sitte der en stund hvis de hadde hatt kaffe og is. Men det var folketomt, så jeg kjørte videre. Forbi små grender med koselige navn som Annaberg og Solberga.
Så nærmet jeg meg stedet som var markert i Park4Night-appen.
Plassen jeg hadde blinket meg ut utenfor det lille tettstedet Aneby var like idyllisk og fin som på bildene jeg hadde sett på Park4Night. Det stod fire bobiler der fra før, med raus avstand mellom hverandre. Jeg ville allikevel ikke presse meg på, så kjørte først bortenfor den siste på rekken. En tysk én. Der var imidlertid alt sola borte, så jeg tok sjansen på å kjøre tilbake og klemme (!) meg mellom de to første svenske. Fire meter mellom er vel den gylne regelen blant campingfolket. Jeg tror ikke jeg klarte nedre enn snaut tre til den ene. Jaja, de kom vel til å si ifra hvis de ikke syntes det var greit. Vi nikket til hverandre gjennom rutene, og jeg tok det som et godt tegn.
Jeg satte i gang med de vante rutinene. Blåste opp liggeunderlaget, pakket ut soveposen, og dekket rutene. Det var ganske så sterk vind her, så litt baksete var det til jeg fikk hatt igjen sidedørene.
Jeg hadde imidlertid fått en god spot for kveldssola, og gledet meg nå til å lage meg ei pølse på primus, ta meg en kald butikkøl, og ikke minst en kjølig Marabou-sjokolade til dessert.
Jeg åpnet kjølebagen, og tok et grep rundt sjokoladeplaten som lå øverst under topplokket. Helt smeltet. Null motstand. Kun papiret holdt den fra å renne ut over hendene mine. Hva faen?
Jeg kikket på kjølebagen. Av en eller annen grunn hadde jeg kommet borti knappen på toppen, og fått skrudd den over på hot.
Jeg har påstått av svenskene er smartere enn sin rykte, og jeg vet ikke om det er en svenske som står bak designet på dette Biltema-produktet, MEN HVEM I SVARTE FAEN TRENGER EN VARMEKNAPP PÅ EN KJØLEBAG??
Jeg kjente det kokte i meg også. Temperaturmåleren viste 42 grader. Jeg følte det minste like varmt under mitt eget topplokk.
Jeg har aldri hatt behov for å bruke kjølebagen som varmeskap. Hvorfor skulle jeg det? Er det meningen at man kan dra med denne i skiløypa midtvinters kanskje? På 12-volts? Eller stappe den med varme wienerpølser? Patenten er rett og slett håpløs, synes jeg. Javel, den får flere bruksområder, men da må det da vel for svarte svingende gå an å legge knappen til et idiotsikkert sted, der man ikke kan komme borti - midt oppå lokket. Det hadde vel ikke gjort noe om man kunne ha kostet på seg en låsefunksjon heller?!
Det var bare å innse: det ble hverken kaldm eller kald sjokolade på meg. Jeg hadde vært såpass idiotisk at jeg hadde lagt nedi to poser med Polly-sjokolader jeg hadde kjøpt på Eko i Växjö også. De var også smeltet. Ølboksen brant jeg meg på. Jeg kastet ut alt, og la det under bilen. Så sorterte jeg ut det jeg kunne redde. Det som lå i bunnen var heldigvis fortsatt bare litt lunkent. Jeg tok sjansen på pølsene. Beholdt baconpakka for å bruke det som fett til pølsesteking - og så klart rullen med snus og alle flaskene med vitaminvann. De blir vel brukanes igjen i løpet av morgendagen en gang, kanskje.
Jeg skrudde over knappen til kaldt igjen, og forbannet meg litt over at jeg ikke satt på 11 kvadrat med kjøleskap i Nässjö.
Middagen ble ei stekt pølse i briochebrød, med ketsjup og sennep tur-retur, og litt ekstra tørr, sprøstekt løk. Helt greit. Ikke mer. Den lunkne ølen som hadde ligget i bunnen av kjølebagen drakk jeg fire slurker av, før jeg helte ut resten.
Jeg nøt de siste minuttene med sol ved og i bilen, før noen skyer pakket den inn for kvelden, og det ble brått for kjølig til å være ute.
Jeg ruslet i motvind ned mot stranda for å vaske opp etter meg. Ikke for å grave gull. Jeg må nok gå over igjen med våtservietter neste gang jeg skal bruke tallerkenen.
Deretter trakk jeg inn i Mondebobilen, og dro igjen gardinene. Lå og hørte på vinden som siste mellom trærne, og den svake lyden fra TVn i bobilen ved siden av. Drømte om en kald Marabou-sjokolade, som fortsatt lå igjen ute, under bilen. Så får vi se om den går rett i søpla i morgen, eller om jeg tar sjansen på at kjølebagen får den tilbake til sin normale form - hvis jeg da ikke kommer borti den idiotiske knappen nok en gang.
Hvor veien går videre i morgen, aner jeg ikke. Værmeldinga melder brukbart vær både vestover og østover.
Jeg tar det som det kommer.
Jeg liker det jo best slik.
