Det var tre usedvanlige trøtte typer som våknet til alarmen klokka ni i dag. Den var satt på som en sikkerhet i tilfelle vi skulle finne på å sove lenger enn frokosten, og nå hadde vi egentlig bare tida og veien for å rekke frokost, og fortsatt ha en ørliten sjanse til å oppdrive en ledig solseng.
Solsengmafiaen, altså. Vi har aldri sett dem i operasjonell tropp. Sikkert fordi vi aldri har vært nede her til ni sharp, da kvegslippet starter. Jeg har ingen behov for å rangere noe som helst, men skulle jeg ha rangert pattedyr etter kriterier som årvåkenhet, det å lese situasjoner, og ta hensyn, så tror jeg mennesket hadde kommet et stykke ned på lista.
Samme kunne det være. Vi fikk heller nyte frokosten, og satse på Fru Fortuna.
Ved frokosten observerte vi forøvrig en far med Sørloth 7 norsk landslagsdrakt, og en liten sønn med Haaland 9. Vi prøvde å høre de snakke, men kom aldri nære nok uten at det virket som spionering. Jentene var rimelig sikre på at vi kanskje hadde funnet våre første lands emner, siden Sørloth ikke akkurat er ei drakt du finner i dupes-butikkene her.
Etter frokost ruslet vi ut for å bade og sole. Jentene var først ute, da jeg hadde glemt sekken på rommet. Da jeg kom ut hadde de både hentet ut håndkler, og funnet tre ledige solsenger helt på flanken ved bassengområdet. Supert, jenter! Det spilte ingen rolle i at det var midt ved stien som leder inn og ut av hotellet. Det viktigste var faktisk at vi fikk grabbet til oss senger. Her får håndkleene ligge i hele dag, selv om vi beveger oss litt rundt. Vi har blitt en del mafiaen!
Etter et lite dupp startet jeg dagen i sola med en Apple frozen, som var en voksenslush lagd i blender, med knust is og en liten dært sprit i tillegg til andre ingredienser. Overraskende frisk. Overraskende svak - slik at den faktisk gikk an å drikke.
Jentene holdt stort sett stand i bassenget. Evelin var fortsatt litt flaut etter gårsdagens hendelse i baren, så hun kviet seg litt for å bestille noe der. Først da jeg betrygget om at det kun var en positiv ting, og at fyren ikke jobbet nå, så gikk hun bort for å hente en slush. Det vil si, jeg måtte si det da. Jeg skal nok få dyttet henne ut på self service igjen.
Jeg lå flatt ut på solsenga, da Evelin kom og sa at vann-gymmen hadde starten. På bassengkanten var ei ung jente på sommerjobb i gang med å prøve lære bort enkel koreografi og øvelser til solbrente turister. Jeg kunne jo ikke være noe dårligere, og hoppet uti sammen med jentene for litt organisert vanntrim.
Jeg hang ganske bra med på koreografien i følge meg selv. Hvordan det så ut for omverdenen har jeg ingen formening om. Øvelsene ekspanderte etterhvert til dansemoves i klorvann, og jeg prøvde fortsatt henge med etter beste evne. Deretter kastet de uti en del sånne isoporrør, som også skulle brukes til en del øvelser. Styrke og koordinering. Det var flere i bassenget enn de hadde utstyr, så vi tre delte på to - slik at Evelin og jeg kunne bytte på. Til slutt måtte vi inn til kanten og ha litt pull ups i vann, samt litt fotpadling. Så var det kollektiv applaus i beste charterfeber-ånd, før jenta tok runden langs kanten, og hi-fivet alle som takk for innsatsen.
Vi svømte oss i retning trappa, pakket med oss klærne i sekken, og ruslet i retning stranda. Tok med oss et par slush og et par is på veien, fant oss tre ledige solsenger på den fremste raden hittil, og kastet oss på nytt ut i det deilige, svalende Middelhavet.
Det er ikke mye her i verden jeg synes er deiligere og mer avslappende enn å bade. Spesielt i disse strøkene, der temperaturen sikkert nærmer seg 25. Rett og slett euforisk deilig.
Jeg lånte dykkermaska til jentene, og sjekket livet under vann. Dessverre er ikke vannet her veldig klart, og selv om Iris hadde funnet skjell og sett små fisk - så fant jeg ingen av delene. Jeg tok meg heller en crawletur helt ut til sperringene, og tilbake, og ruslet tilbake til solsenga for å slappe av. Euforisk deilig!
Ved halv to tida ruslet vi opp igjen for å spise litt lunsj i hovedbuffeen. Jeg tok bittelitt av mye, men er fortsatt langt unna å få smakt på alt. Dagens beste smaker var by far grillet gulrot og grillet aubergine. Vi hjemme liker å flagge grønnsakene våre som verdens beste, men det er jo bare å selge en løgn. Ok, de er vel garantert både bærekraftig og sprøytefrie, men på smak blir det noe helt annet i dette klimaet, enn det som blir fostret frem hjemme. Frukt- og grønt på butikken hjemme er bare et trist sorti. Ta agurkene her for eksempel. Konsistens og smak er en helt annen verden enn de vi får hjemme. Allikevel hyller vi norske grønnsaker, og pusher løgnen til kundene, litt som de som selger dupes av alt mulig her i Tyrkia.
Etter lunsj ruslet vi i retning av stranda igjen. Evelin hadde tatt på seg Haaland-drakta til lunsj, og gikk med den langs bassengkanten. Plutselig hørte vi noen rope Heia Norge fra bordtennisbordet i bakkant av den store scena. Vi kikket opp, og strakk ei hånd i været for å hilse. Det var fyren fra frokosten i dag. Han med Sørloth-drakta. Og kidden.
Vi ruslet straka vegen bort, og hilste. Osama, som han het, var her med kona og tre barn på ferie - hvorav den ene fortsatt baby, og i barnevogn. Han hadde heller ikke sett andre nordmenn her enn oss, så gleden var gjensidig - og vi hadde en hyggelig prat om norsk fotball primær. Han lurte på hvor vi skulle se kampen, og jeg fortalte at vi hadde planer om å dra inn til Belek for å se kampen på pub. Han fortalte at ungene var litt for små, så han hadde tenkt å se kampen alene. Bare bli med oss i kveld, da vel, sa jeg. Han rakk nok ikke konferere med resten av familien, men virket gira på det. Jeg fikk nummeret hans, og lovde sende på ei melding når jeg visst ca. avreise, trolig et sted rundt 20-21 i kveld. Gøy!
Så ruslet vi videre ned til stranda for å slikke litt mer sol. Bade litt mer i havet. Nyte livet i 34 pluss, og med UV-verdi på over 11.
Det ble vi i flere timer. Jentene dykket etter skjell og steiner, og fattern svømte tur/retur fenderne, som markerte slutten på badesona, noen ganger, og eller sløvet i solsenga under det store parasolltaket på stranda. Litt for dårlig til å supplere med drikke, både for valutaens del og ikke minst for å sikre væskebalansen i denne varmen. Vi fikk en god deal på denne uka med all-inclusive, men etter det jeg har observert er vi nok blant de mest edruelig her når det gjelder å forsyne seg fra det kontinuerlige gildet.
Ved fem-tida begynte vi å bli forsynt av saltvannet, og la oss en siste gang i solsengene på stranda, før vi hadde tenkt å bevege oss oppover mot bassenget igjen.
Da fikk vi besøk av en av de mange løskattene, som igjen la sin elsk på oss, og la seg under bordet mellom solsengene våre - så da holdt vi den med selskap til både den og vi gikk videre.
Etterhvert ruslet vi bort igjen til mafiasengene våre ved bassenget, og hang der til det nærmet seg deadline for håndkle-innlevering. Så bar det på rommet igjen for å dusje og ordne seg for kvelden. Først middag, og deretter komme seg i retning Belek og sportspuben, uten å bli blåst av en annen mafia - nemlig den tilsynelatende stuerene drosjenæringa med de gule taxiene.
Etter middag møtte vi Osama og kona Natalie i resepsjonen. De tok sjansen på å bli med til Belek med hele gjengen. Worst case fikk de bare returnere før oss, hvis det viste seg at barna ikke orket å være oppe til langt på natt: Ahmed på knappe 5 og lillesøster Liana i barnevogn, Liana, kanskje maks halvannet år. Familien bodde på Nordstrand i Oslo, og guttungen hadde nettopp begynt å spille fotball for Vålerenga. Både mor, far og sønn var kledd i landslagsdrakt, og de hadde også tatt med seg et norsk flagg for anledningen.
De hadde ikke vært i Belek før, men var godt kjent med tyrkisk turisthustling. Vi gikk sammen bort til taxibua litt bortenfor hotellet for å høre om pris. Der ville de så klart selge oss tur/retur, men det var ikke aktuelt i tilfelle vi returnerte på forskjellige tidspunkt. I tillegg trengte vi sju seter, noe som skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive.
Sist vi tok drosje kom vi unna med 1600 tur/retur. Det er der det skal ligge visst nok, kanskje enda lavere til og med. Nå var prisen en del høyere pga. noen veiarbeid. Vi fikk siste tilbudet om 1200 én veg, men fordi bilen virker trang og de ikke hadde noe større, så labbet vi tilbake til hotellet for å bestille en større taxi der.
Vi spurte i resepsjonen, og fikk beskjed om samme pris, og at taxi var på veg. Den skulle være stor, og romme alle. Det gikk ikke mange sekundene før drosja stod utenfor - den samme vi akkurat hadde vært hos. Osama tok diskusjonen med han i resepsjonen, som til slutt sendte drosja av gårde. Jeg sjekket både Bitaksi og Uber uten treff, så for å i det hele tatt komme oss innover til Belek, så måtte vi be om godt vær og en ny sjanse med samme drosje, til en litt fornærmet og småirritert fyr i resepsjonen. 1200 tyrkiske ble det - 600 på hver; så tross alt ikke så ille. Så fikk vi nå bare ta sjansen på at det gikk bra, med et belte som ikke fungerte på Evelin sin plass, og Liana på fanget til mor.
Turen gikk greit. Vi betalte våre 1200 til tross for at taksameteret viste 850. Da jeg prøvde å peke på det ble sjåføren hissig, og en ny fyr kom til, og tok hans rygg. De sa vi hadde akseptert 1200 før avreise, og vi kunne jo ikke nekte for det. Så vi labbet ut i den glovarme, klamme lørdagskvelden, med olme blikk fra taxigjengen, som satt og røykte og drakk te utafor der vi ble sluppet av.
Vi ruslet bort til Arena, som enn så lenge var folketomt. Denne gangen fikk vi reservert et bord helt foran den ene skjermen ute. Bartenderen skrev ned navnet mitt på en lapp, og dyttet det under et askebeger - og vi kunne rusle litt rundt i sentrum; nok en gang på jakt etter Nusa-drakt til Iris.
Tyrkia er et land med en del hustlere i turistsesongen, men det er faktisk ingenting mot folk der hjemme ser jeg. Før kampen var Facebooksidene for kjøp og salg fulle av folk som la ut fakes, som koster maks 20 Euro før pruting her nede - og folk finner faktisk på, i fullt alvor, å by flere tusen norske for disse. Galskap. Tanken slo meg at hvis Norge slo England i natt, så skulle vi støvsuge Belek for drakter og selge hjemme. Det kunne de faktisk finansiert hele turen. Men jeg synker ikke ned til tyrkernes nivå. Jeg eier visst både skrupler og litt skam allikevel.
Vi ruslet tilbake til den eneste sjappa vi så hadde Nusa sist, og prøvde på nytt. Foruten de svarte, så fant vi en barnestørrelse i 176 innerst i lokalet. En av de som jobbet der nektet Iris å prøve den, da den var for barn. Hun ville gjerne prøve den allikevel, men det var fånyttes. Vil de ikke selge for en hver pris allikevel?
Vi ruslet videre, og kikket innom noen souvenirbutikker, samt holdt et øye etter Nusa. For hver meter vi gikk sa innpiskerne enten Norway, Norge, Haland, eller noen svenske eller norske ord og setninger de hadde memorert. Alt for å prøve lokke oss til å kikke i nettopp deres butikk. Slitsomme greier, men samtidig var de fleste mer på lykke til og håper Norge vinner enn at de skulle pushe noe ræl på oss.
Osama og familien satte seg ned på en benk for å gi barna litt drikke i varmen mens vi ruslet en ny runde. Vi havnet tilbake på samme butikk som i stad, og traff da en helt annen fyr, som gladelig lot Iris prøve drakta i str. 176. Den gikk akkurat over skuldrene. Nok til at Iris fornøyd fikk seg drakt for anledningen - til 800 liras; snaut 150 kroner.
Barna til den veldig trivelige familien vi hadde blitt kjent med begynte å bli i overkant trøtte og slitne, så foreldrene tok en kjapp avgjørelse om å kaste inn håndkleet. Vi fulgte dem ned til taxiene, og tok farvel. Vi sees til frokost i morgen, god match! Far sin plan B var da å se kampen på hotellet.
Vi tre ruslet rett til sportsbaren, og fant den reserverte plassen vår. Det gikk veldig greit at vi nå hadde gått fra sju til tre.
Det var kun én annen i tillegg til den ansatte der da vi satte oss ned. De satt og skravlet, og virket som godt kjente.
Jeg spurte hvor han var fra, og vi kom raskt i prat. Han het Ed, og viste seg være fyren som i sin tid hadde startet denne fotballpuben. Han kom fra Bury St. Edmonds utenfor Cambridge, var Leeds-fan, og hadde nå bodd i Belek i mange år, der han jobbet som profesjonell golftrener, og var sogar treneren for Tyrkias landslag i golf.
Mens jentene drakk cola, kjøpte far seg en Mojito, og skravlet fotball på inn- og utpust. Ed skjønte at jeg visste mye om engelsk fotball, og prøvde stille meg til veggs med et spørsmål om navnet på West Hams gamle stadion. Jeg gikk ikke i fella og svarte Upton Park, men Boleyn Ground. Da var vi plutselig perlevenner, og han ville hatt meg med på fotballquiz, og gått i krigen for meg.
Og apropos krig. Plutselig dukket det opp en annen brite, som satte seg rett bak oss. En muskuløs maskin med overarmer som tømmerstokker. Han var turist, og ramlet tilfeldigvis innom på spasertur fra hotellet, der han bodde med kjæresten og den 5-år gamle sønnen.
Han kastet seg også inn i samtalen. Fyren het James og var tidligere yrkesoffiser for the British Army. Nå jobbet han sikkerhetssjef med 1200 ansatte under seg i Bagdad, Irak - og hadde reist rett derfra og hit for å møte familien på ferie.
James var opprinnelig fra Stockport, og hadde sesongkort på Edgeley Park. Han humret godt da han så Swindon-drakta jeg hadde tatt på meg for anledningen. Rødt er jo rødt. Jeg liret av meg anekdoter fra et langt liv som Swindon-fan, og det som da var relevant for Stockport. Vi er jo tross alt i samme divisjon. Han syntes det var så moro, så plutselig hadde han ringt hjem og fortalte at han satt på en pub med en fyr fra Norge som vet mer om Stockport enn meg - blimey!
Jentene hadde heldigvis fått koblet seg opp på det gratis WiFi-nettet, og slapp kjede seg alt for mye all den tid fattern hadde funnet noen å skravle fotball med.
James fortalte forøvrig at han hadde vokst opp i samme gata som noen i Oasis. Jeg fikk ikke med om det var Gallagher-brødrene eller ikke. Grunnen til at vi havnet der var at den engelske fansen nå sang Wonderwall som sin nye fotballhymne.
Både Ed og James skulle videre til kampstart, for de skulle se kampen henholdsvis hjemme hos en kompis og i amfiet på hotellet.
Vi sa hadet, og måtte det beste laget vinne. Jeg ble med jentene opp i andre etasje for å finne doen - og der, i et sketchy, åpent hull i murveggen, som sikkert fungerte som ventilasjonsluke, så lå ei vaskekte due og slappet av i den klamme lufta.
Da vi kom ned igjen hadde stedet begynt å fylle seg opp. En gjeng med tre andre nordmenn satte seg to plasser bak oss. To damer fra Oslo, og en fyr som opprinnelig var født i Tyrkia. De bodde i ei leilighet i Belek i ferien, og hadde ruslet hit med drakter på, og ei lita tromme. De hadde planer om å ro, og when in Rome do as the Romans. Vi bare kaster oss med når dere trommer, sa jeg til dem.
Tre ganske beduggete damer fra henholdsvis Liverpool, Manchester og Newcastle satt mellom oss. Ingen var spesielt interessert i fotball, men de hadde tatt turen for stemningens skyld, og moret seg nok litt ekstra med å tulle med den norske roingen. Stadig vekk hørte jeg de begynne på barnesangen row, row, row your boat.
I tillegg kom det et par større grupper med engelskmenn, som alle var ikledd drakter, og var klassisk høylytte, som briter flest.
På flanken så jeg at det kom en gutt i slutten av tenåra sammen med to godt voksne karer. Gutten hadde også Haaland-drakt, så jeg måtte bort i første vanningspause i ren nysgjerrighet. Det vist seg å være to dansker fra København, og en svenske fra Uppsala. Siden Danmark bare var skid, og Sverige var ute - så var alle disse også på vårt lag. I tillegg heiet de få lokale som var der også på Norge, så fordelingen var ganske halvt om halvt.
Stemningen var god, og den norske kontingenten var høyt oppe da Norge tok ledelsen.
Engelskmennene var litt mer vokale enn oss, så da de utlignet på overtid i første omgang tok det av blant disse.
Kampen ellers er det ikke mye å skrive om. Alle har sett den. Alle vet hvem som var det beste laget. Alle kjenner FIFA. Alle vet at de store nasjonene alltid har dommeren med seg.
Gjengen fra Oslo bakerst kjørte et par forsøk på tromma, og det ble litt spredt roing, uten at noen virkelig gikk all in.
Ekstraomgangene ble en sportslig nedtur, men selv om skuffelsen var stor, spesielt hos jentene, så var det jo tross alt en bragd å komme til kvarten. Vi kommer alltid til å huske hvor vi var da England slo Norge i kvartfinalen 2026.
Rett etter kampen betalte vi for oss. 55 Euro for én pizza, fire cola, en Fanta, to øl og én Mojito må jo sies å være bra. Takk Gud var ikke dette en turistfelle.
Ed som hadde startet stedet sa at tyrkerne her var helt håpløse mot turister. Alle kjente han, så ingen prøvde triksene på han. Han sa blant annet at det ved tyrkisk lov ikke var lov å kjøre taxi uten taksameter, så vi måtte alltid be om taksameterpris før vi tok taxi. Han sa dog at ingen bryr seg om lover og regler her.
Taxitur hjem delte vi med Ross McGregor og forloveden Melissa, som også hadde vært på kampen, og bodde på et nabohotell. Ross var født i Dundee, men vokst opp i England, og bodde nå i Belgia. Han følte seg derfor mest engelsk, og hadde på seg ei gammel retro Umbro-drakt fra 90-tallet. Han kunne fortelle at flere på hans far side heiet på Norge i stedet for England. Skottene jevnt over håper England taper, så rivaliseringen dem i mellom er nok større enn mellom Norge og Sverige.
Det ble en hyggelig tur tilbake, og de var veldig pratsomme og vennlige. Det virket veldig genuint også, selv om de forsvant ut av drosja et par kvartaler før vårt hotell, uten å legge igjen en eneste lira. Dermed ble regningen på oss. Nå bare (!) 1000 lira. Han i baren på Arena hadde spurt hvor mye jeg betalte hit da han var på telefonen for å bestille. Da tok jeg en tyrkisk én og sa 1000. Det var greit. Jeg burde sikkert sagt 800.
Men som Ed sa, jeg tror du må bo her for å slippe alt maset, og alle blodprisene.