Etter en sen natt med en del skuffelse og bitterhet i kroppen, så var det ikke mange som var fristet til å hoppe opp da alarmen ringte første gang kvart over ni.
Vi lå og slumret helt til klokka nærmet seg kvart på, og det kun var et kvarter igjen av frokosten. Da tvang vi oss selv opp på ren trass, kastet på oss noe klær, kippet på oss slipper, og subbet ned i matsalen - selv om vi alle tre egentlig ville ha sovet.
Det nærmer seg imidlertid slutten med stormskritt. Dagene går fort på charterferier. Vi snakket om det til frokost også. Jentene ville egentlig ikke snakke om hjemreise, og vi skulle nok alle likt å hatt en eller to uker til her. Med ei uke på all-inclusive, så blir det slik at man prioriterer badelivet på hotellet. Hadde vi hatt tre uker, så hadde det også gitt mer tid til andre utflukter. Vi får begynne å spare til neste år, sa jeg. Jentene var skjønt enige - men først skal vi nyte hvert bidige sekund av tiden som er igjen.
Etter frokost slumret vi litt i senga, før vi kom oss ned for å hente håndkler. Solsengene ved bassenget var alle opptatt, men nede på stranda fant vi heldigvis noen, og slo oss ned. Der skulle vi bli i dag. En skikkelig latesøndag, med avslapning, bading og soling. Litt skytteltrafikk mellom bassenget og havet, og mellom Oasis snackbar og bassengbaren.
Kvart på tolv var vi nok en gang på plass i bassenget da dagens trim startet. Charterheaven med saueflokken. Samme program som i går, og samme instruktør.
Deretter bare fortsatte vi ufortrødent med latesøndagen vår. Vi droppet hovedrestauranten til lunsj, og tok heller lunsjen på Oasis nede ved stranda. Det fikk vel gå, selv om England-referansene i navnet fortsatt sang surt i hodet mitt.
Etter lunsj fortsatte vi vår latesøndag i sola; på land og i vann. Basseng og hav. Skikkelig deilig, men særdeles lite spennende for en ferieblogg.
Ikke at alt må være så jævlig spennede heller. Jeg elsker å kjede meg. Eller det som andre kanskje tenker som kjedelig; nemlig å gjør nada. Det er noe av det beste jeg vet de gangene jeg trenger det, og det føler jeg blir oftere og oftere med alderen.
Folk er forskjellige, og takk og pris for det. Samtidig burde det jo vært sånn at det er noen trekk i adferden som fint kunne vært standardisert. Vært et objektivt trekk. En egenskap. Det er det vi hjemme liker å kalle god folkeskikk.
Men hva er nå det? Det er sikkert veldig kulturelt betinget. Eller er det det? Hvor vanskelig er det å holde ei kø i en matsal, samme hva slags krok du er fra i verden..
Eller hvor vanskelig kan det være å ikke forfølge deg når du kikker utenfor butikken din, og begynner å mase om jeg skal gå inn? Det burde da irritere folk, samme hva slags krok av verden de er fra?
It’s a game, leste jeg noen si om det tyrkiske opplegget på slike turist-bazarer. Vel, jeg er ikke her for å spille et spill. Jeg er her på ferie
Før middag dristet vi oss allikevel de 200 meterne bort til vegkrysset her, der det lå en klase med slike butikker. Stort sett alle hadde de samme tingene der også.
Jeg har messet om alt dette før også. Alt skrotet som skal pushes på turister. Alle svampene, alle såpene, all teen, alle Turkish delightene som smaker billig aftershave. All plastikken, alle fakesene, alt juggelet. Alle badelekene, alle slippersene, alle piquet-skjortene. Alle lekene, alle kjedene, alle solbleka postkortene som så ut som en tidskapsel fra 60-tallet. Alt sammen i de samme glorete butikkene på rad og rekke. Hver og en med en tyrkisk, chai-drikkende og kjederøykende mann, 50+, enten som står i døråpningen, eller sitter på en rammeskakk hvit plastikkstol utenfor, og reiser seg og prøver seg først med tysk til deg når du går forbi, fordi du ser lys ut. Wie gehts? Noen har lært seg svensk også: Mycket bra. Den beste vi har hørt til nå, var da vi sa vi var fra Norge, herregud!
Så gjerne på gebrokkent engelsk: Want to visit my shop? How are you doing, boss? Jentene blir kalt princess, og de kaster ut alle skitne triks de kan komme på. Squshiene? Wanna try? Camel ride? Donkey?
Vi har jo lyst til å sende kort, og vi har lyst til å ha med reisegaver hjem, men selv hverken 12- eller 16-åringen får lyst til å shoppe noe som helst her. Ingenting er priset heller. Jeg gidder det ikke, de gidder det ikke. Eneste Evelin har brukt på turen er 150 kroner på dykkerbriller. Da måtte vi gå en halvtime i sola til et ordinært supermarked utenfor det verste hotellstrøket, der de opererte med tyrkiske lira og priser på produktene.
Etter 50 meter var jeg alt lei. Jentene også. I starten prøver jeg være hyggelig. Jeg møter blikk og svarer. Så til slutt blir det bare så mye, at jeg bare overser. Jeg blir altså et dårligere menneske selv, i møte med disse menneskene, og denne adferden.
Så enden på visa var at vi nok en gang dro tomhendte hjem til hotellet. Sånn det ser ut nå, så blir det symbolske gaver til de hjemme, slike som er så populære til jul. Tanken på at du har støttet utdanning til jenter i Mali, eller bidratt til friskt vann og en ny brønn i Sudan er en gave god som noe.
Jeg tenker at den symbolske gaven her blir at vi ikke har latt oss overtale eller piskes inn. Vi har forhåpentligvis gitt et tydelig signal om at slik pågående taktikk virker mot sin hensikt. Eller ikke? For mange faller vel for det, eller synes spillet er gøy. Det er jo kulturen deres. Jeg vil leke. Prute. Fylle bagen med fake fotballdrakter som jeg kan selge for det ti-dobbelte på Finn. Pay it forward, liksom. Du lurer meg, jeg lurer deg.
Fuck it. Den neste som spør meg om jeg vil se på butikken hans kommer jeg til å skjelle ut, bruste jeg til jentene. Nei, pappa! Det blir så flaut.
Jeg hadde så klart ikke gjort det, men fristelsen var der. Fristelsen til å prøve å oppdra. Fortelle at salget mest sannsynlig ville tatt seg opp hvis de lot kundene kikke i fred. Hvis de hadde operert med priser på varene. Vi hadde i alle fall kjøpt mer da.
Kanskje vi er alene om det? Kanskje alle liker dette spillet? Ed fra puben i går gjorde det ikke. Ikke Osama og familien fra Nordstrand heller. Hvorfor gidder de da? Er det fordi ingen har turt å være ærlige med dem? Fortelle dem sannheten?
For dette er ikke kultur. Dette er ukultur. Tyrkere er et flott folkeslag, og de fleste tar jo avstand fra dette selv. De jeg snakket med på forrige tur litt utenfor de verste turistsjappene ristet på hodet selv. Inntrykket folk på ferie får av tyrkere blir jo helt misvisende. Synd, egentlig.
Jeg leste et sted at Tyrkia bare ble mindre og mindre attraktivt som ferieland for nordmenn, og at mange trekker frem alt maset som en av årsakene.
Russere og øst-europeere, derimot, de stimer til området her. Like uoppdragne. Like frekke. Like barn leker sikkert best.
Vi fikk oss i det minste en liten spasertur. Fikk se utkanten av hotellrivieraen her. Vårt ligger ganske nære enden, og bak der igjen er det jorder og en fin utsikt til fjellene i det fjerne. Hadde vi hatt bedre tid, så skulle vi tatt en dolmus ut på landet. Møtt autentiske tyrkere. Sett det som faktisk er Tyrkia. Ikke Temu-Tyrkia.
I stedet ruslet vi tilbake til hotellet. Vår all-inclusive himmel. Vårt helvete.
Det var tid for middag. Det var lenge siden vi hadde spist sist, så vi gikk rett til matsalen. Der var det charterfeber 2.0. Flere folk enn noen gang. Kald mat. Nesten ingen ledige bord. Bestikk som manglet.
Tilslutt fant vi et bord som noen akkurat hadde gått ifra. En av ungguttene med sommerjobb kom etterhvert med nytt bestikk.
Jeg satte tenna i sjømaten som hadde sett så fristende ut, vel vitende om at blåskjell og blekksprut har gjort meg matforgifta i Syden før. Alt var kaldt. Jeg dyttet det fra meg. Lot alt stå.
Jentene er godt oppdratt til å ikke kaste mat. Jeg så det gikk smått med Evelin og spaghettien hun hadde tatt. Er den også kald? Ja.
Bare sett den til side, og ta noe nytt. When at all-inclusive, do as the Russians. Her eier ingen skam. Folk sulter i verden, og det kastes sikkert tonnevis med mat daglig bare på dette hotellet. Hvis de ikke har en ordning for det da. Men hvorfor skulle de ha det, når de ikke klarer håndtere søpla si?
Jeg begynner å innse at hvis du skreller vekk solgaranti, bading og alt det deilige med å være her på ferie, så blir det som er igjen ikke noe å være stolt av. Hvordan vi sakte men sikkert transformeres som årvåkne, hensynsfulle og moralske mennesker, til å ta fullstendig ferie også fra det, og bli med på spillet.
Så vi forsyner oss av dessert. Jeg spiser kake til jeg blir kvalm. Så går vi på rommet og legger oss i senga, mens vi hører underholdning gå sin gang fra scena. Bulgarsk pop i Tyrkia. Alt for høy lyd. Solbrente folk som drikker med begge hender. Jeg stod forresten bak en russer i strandbaren i dag, som skulle ha seg en Cuba Libre. Make it strong, sa han.
Jeg humret litt inni meg, og tenkte tilbake på den kalde krigen. Da Cuba og Sovjet var kjærester. Om ikke tidvis litt it’s complicated.
Så tenkte jeg på den kalde middagen. På krigen ved serveringsfatene. På frontlinja ved bazarene. På skyttergravene nede ved bassenget, og på stranda - der solsengene forsvares med håndkler og tørre badebukser.
Etter å ha stappet innpå litt for mye dessert - igjen - så vagget jeg opp trappene igjen, med andungene på slep. Deretter kastet vi oss ned i hver vår seng, og forsvant inn i relax-modus.
Skjønt avslapning. Vår tids digitale innpiskere og kremmere er alltids online. Pågående tyrkiske bazarfolk er kanskje ikke så langt fra å være O.G’n til pop-ups, reklameavbrudd og varsler - som vi blir pepret med i det øyeblikket vi tar opp telefonene. Forskjellen? De kan heldigvis enkelt skrus av!
Etter nattens eskapader og Wire-gate i Miami slash Belek, så var ingen spesielt gira på å få med seg kveldens live-musikk. Mest sannsynlig var det ikke noe som gjorde annet enn å irritere øregangene heller.
Så vi ble i sengene. Kun avbrutt av en tur ned for å hente opp litt forfriskninger.
Vi får se da, om vi klarer å sovne i nogenlunde normal tid.
For i morgen skal vi ut til strid. Vi skal bevæpne oss med håndkler, og prøve å få plass ved bassenget.
The game is on!
