Klokka ringte allerede kvart over sju i dag tidlig. Jeg klarte så vidt reagere, og listet meg i dusjen mens jentene fortsatt sov tungt. Jeg var helt i ørska, men i dag måtte det bli tidlig frokost, for halv ni skulle en transport stå klar for oss utenfor inngangen, og frakte oss til en eller annen relaxing boat tour vi bestilte i går.
Etter en rask frokost gjorde vi oss klare. Pakket solkrem, iskaldt vann og litt skift. Jeg åpnet safen, og rasket med meg en bunke tyrkiske tohundrelapper. Jeg la noen i diverse lommer på sekken, just in case.
Litt før halv ni vandret vi ut i solsteiken, og en eldre tyrker vifter umiddelbart på oss nede fra veien. Boat trip?, undret han. Yes, svarte vi, og steg inn i den kokvarme minibussen. Nå ventet en god halvtimes sightseeing rundt på diverse hoteller for å plukke opp andre reisende. Alle med det til felles at vi hadde fikset oss tur med Harley Travels.
3150 TRY hadde jeg avtalt med en fyr på WhatsApp i går. Visst nok en special price for you som skulle spare oss for 250 lira. Pengene skulle betales cash kontant før vi satte sjøbein, så derfor hadde jeg en raus bunke på 16 lapper, og bare kalkulerte med at vi ikke kom til å noe av en 50-seddel. Så koster turen 3200, da. Slettes ikke gæærnt allikevel sikkert - for en hel dag på Middelhavet, med tre badepauser og inkludert lunsj og en soft drinks.
Da vi ankom havna måtte vi først gjennom ei piratskute fra samme firma, før vi kom til den litt roligere båten bak. Der vi var lovet en relaxing tur, men ikke før vi hadde betalt og kommet om bord som de første (resten av bussen skulle på piratfest), så startet masinga. Relaxing, my ass. Vi skjønte lunta da tre tyrkere kom i mot oss, som de ottomanske Kasper, Jesper og Jonathan.
Den ene bar på et speilreflekskamera, den andre på ei papegøye, og den tredje på en haug med rekvisitter: kapteinslue, sjørøverhatt, og Gud vet hva.
Samme hva dere gjør, ikke møt blikket dems, prøvde jeg meg til jentene. Men vi var jo de eneste ombord, og et perfekt bytte. Før vi visste ordet av det stod vi på akterdekket og poserte foran fotografen. Èn etter èn fikk vi holde papegøya Jennifer, som ikke akkurat så ut som hun hadde the time of her life. No pay, sa de tre i kor - men jeg visste jo godt allerede da at før dagen var omme, så satt vi igjen med noen papirbilder i hånda, og en del liras fattigere.
Jeg hadde smugkikket på passasjerlista før vi gikk ombord, og heldigvis skulle vi ikke være alene på tur. Det skulle etterhvert komme flere minibusser fra alle kanter, med folk som fordelte seg 80/20 på pirat og relax.
Først ut var en polsk far med to barn litt yngre enn mine. De rakk heller ikke knapt å sette seg før de hadde ei papegøye i hendene. Sånn varte det og rakk. Ei britisk mor, og det jeg trodde var den 13-år gamle sønnen, havnet på nabobordet vårt etter at vi flyttet oss opp på soldekket. Noen minutter senere satt begge og drakk Corona, så Gudene vet. Han er vel ikke gammel nok for å drikke øl, hvisket Iris. Briter er noe for seg selv.
Deretter hørte Evelin et par i 30-åra hun trodde var norske. Det viste seg at de var svenske. Det var litt rart å høre et språk vi skjønte etter snart tre dager blant slavisk.
Det tok ikke lang tid før fotografen kom opp på øverste plan, og begynte pushingen på de som ikke hadde fått. Jeg skjønner jo dette er greia her, selv på en relaxing tur - men jeg kunne virkelig ha klart meg uten. Alt maset virker faktisk mot sin hensikt, og det samstemte jentene i også. Jeg hadde heller kjøpt av noen som ikke maste, sa Iris i Belek i går. Helt enig. Tankene gikk helt tilbake til da jeg var i 20-årene, og bevisst valgte restauranter uten innpiskere med overtenning.
Første badestopp var lagt inn utenfor Lara Beach, som visst nok er en av strendene med klarest vann her i traktene.
Det som trekker ned Tyrkia som ferieland i tillegg til pusherne, er at samme hvor billig det egentlig er i forhold til Norge, så føler jeg at det er en potensiell rip off rundt hver sving. De har mange triks i boka. For det første kan de veldig dårlig engelsk. Ingenting er priset, og ofte samsvarer ikke Informasjonen med virkeligheten. I folderen stod det at soft drinks var inkludert på båten.
Etter første badepause bestilte jeg derfor to pepsi, av typen 1 1/2 liters butikkflaske fra fryseren, som ble helt over i to pappkrus. Så fikk fattern øye på en iskald Corona, og lot seg friste. 350 liras skulle han ha. Det var ikke noe poeng å spørre om det var kun for Coronaen. Hun som bestilte Corona før meg ga over en 100-lapp. Skal jeg prute også her? Jeg flekket opp 400. Jeg hadde jo ingen 50-lapper. Det hadde ikke han heller, så da ble det 400, da. Så klart en del billigere enn hvis jeg skulle kjøpt en Corona på bar i Norge, men læll da gut.
Jeg satt med følelsen av at det var rip off allikevel. Resultatet er at man da kvier seg for å kjøpe noe. Godt jeg tok med to kalde flasker vann fra hotellet.
Vi fartet videre mot Antalya, og så snart storbyens høyhus og de karakteristiske stupbratte klippene. I det fjerne kunne vi også se det kjente fossefallet, som avbildes på et hvert postkort herifra - Dudenfossen.
Nok en fyr kom gående med noe han åpenbart ville selge. Det er et mersalg på alt her nede. Da han endelig kom til oss, så viste det seg at han hadde et par uimotståelig tilbud på ekstra opplevelse. En tur med rib til en grotte i nærheten, og én det vi kunne kjøre inn i det himmelhøye fossefallet. Kun 2200 tyrkiske lire for oss tre. Special price. Nå tok jeg nok en gang mot til meg, og prøvde prute tilbake. Han kunne strekke seg til 2000. Jeg sa jeg ikke visste om jeg hadde så mye i cash. Som tur var hadde jeg jo på forhånd stacket flere totalsummer i ulike lommer. Jeg prøvde meg på ei. Der telte jeg opp 1700, og sa at det var alt jeg hadde. Det var såklart greit, og han skrev ut en billett for hånd vi skulle bruke, selv om avreise var nå, og ribbet hang fast til båten.
Det var i grunn flaks at fyren husket oss, og at det ikke var fullt av folk på båten - for i det jeg grep videokameraet som lå på bordet, så fløy billetten med vinden til havs.
Stresset fòr jeg ned trappa for å si i fra, men fyren med billettboka hadde allerede registrert vår på havet, og betrygget oss om at det var helt uproblematisk.
Vi fikk til og med jomfruturen, og ble satt oppi ribben sammen med de to britene. Så ga sjåføren full gass over bølgene, og jeg var et sekund bekymret for Evelin, som satt bak sjåføren. Jeg kikket, og hun hadde et blikk av skrekkblandet fryd. Her var det bare å holde seg fast, mens saltvannet pisket oss i fjeset.
Vi hadde fått beskjed om at alt som ikke tålte vann måtte bli igjen på båten, så eneste vi kunne dokumentere noe med, var med Evelins vanntette kamera. Hun var redd for å miste det, så det hadde jeg fått i hendene, men i full fart over bølgene inn mot fossen klarte jeg ikke annet enn å prøve å knipse noe helt random. Resultatet ble så som så, skulle det vise seg.
Det er ikke noe poeng i å være en snål gnier på ferie. Følelsen av å bli lurt får jeg bare la ligge, for det viktigste er tross alt alle opplevelsene vi får. Da får det ikke hjelpe hvis vi ender opp med å betale en god del mer enn de lokale. Vi drikker jo, og spiser godt, på hotellet - uten å legge igjen noe mer enn det vi forhåndsbetalte.
Det at vi kostet på oss denne rib-turen inn i fossen ble en fantastisk opplevelse for livet. Ei uke før vi dro på ferie så vi en tornado-film ala Twister hjemme, og det var nesten så vi fikk følelsen av å være i dets øye da vi skar inn i fossen, og kjente vannstrålene slå i mot oss som hagl fra 40 meters høyde. Singletten min ble søkk våt på første tur, og da vi kom ut igjen, snudde sjåføren på ribben, og kjørte på én gang til - til høye skrik og stor glede. Til og med Evelin, som sikkert hadde kviet seg hvis hun hadde visst, hadde et digert, vått smil om munnen. Jeg var et lite øyeblikk bekymret for at brillene rett og slett skulle knuse, og det som virket som hagl gjorde faktisk også litt vondt mot huden. Ikke rart med de kreftene. Fra den høyden. En uforglemmelig opplevelse for alle tre, rett og slett.
Vi ble skysset tilbake til båten, der neste gjeng spent stod klare. Etter at en håndfull flere hadde blitt tatt med på tur under det majestetiske fossefallet, så kjørte vi videre langs kysten bort til der de som hadde bestilt grotteturen fikk sin opplevelse.
Deretter fulgte vi klippene bort til et nytt spekulært stopp, der den digre skuta navigerte seg farlig nær land under en svalende og fascinerende dusj med frisk, kaldt vann fra en eller annen kilde fra oven. Følelsen var omtrent som duskregn. Som en dusj fra ei gedigen sprayflaske.
Jentene var ikke vonde å be, og benytter seg muligheten til en dusj helt i front av båten. Iris gikk til og med helt ut på tuppen, og kom så nær at hun nesten kunne ta på klippene.
Deretter tøffet vi videre til det som ble siste destinasjon, og snuplass.
Vi ankret opp ved ei lita bortgjemt strand, som så litt privat ut. Der ble det et raust stopp på en time, med både bading og lunsj. Lunsjen var som de bruker å være på disse turene; kald pasta, salat og lunken kylling. Håper vi ikke blir matforgifta, kom det fra 16-åringen. Det går nok bra.
I programmet jeg leste på nett virket det som at denne relax-turen skulle ha tre badestopp. Det var primært badinga som dro jentene. Derfor var vi litt spente på hvor neste stopp skulle bli, da båten snudde og tok veien hjemover igjen, men skar utover havet i stedet for å følge land.
Plutselig merket jeg at båten kjørte på kryss og tvers, og knapt bevegde seg fremover. Innskytelsen var at de sikkert gjorde dette for å dra det ut, slik at de kunne kvittere ut de 6 timene turen skulle ta. Vi var heller aldri nære land, så noe tredje badestopp virket det heller ikke til å bli.
Så plutselig steg et kjent fjes opp trappa til øvre dekk, der vi hadde etablert oss på turen. Det var fyren med kameraet fra i stad. Først stoppet han hos den polske faren, som endte opp med å kjøpe noe som så ut som et bilde i ferdig ramme. Deretter kom han bakover til oss, og dro opp en haug med rammer fra en pose. Alle med assorterte bilder av oss. Alle tre, jentene alene, og de individuelle bildene av alle tre, som i tur og orden hadde posert med Jennifer, prakket på alle mulige rare hodeplagg.
Han hadde også med seg en haug med bilder som ikke var i ramme. Alle rammene var cheesy plastikkrammer. Noen med pirattema, andre med glorete reklame for Antalya eller Side - som lå på helt andre siden fra der vi var nå; pun intended.
Jentene syntes det var veldig stas å få holde ei ekte papegøye. Jeg syntes det var en artig opplevelse selv også, så jeg skjønte jo at vi bare måtte handle bilder koste hva det kostet. How much for these three without frame, spurte jeg. Han latet som han ikke skjønte noen ting. Så hostet han frem at han skulle ha 15 Euro pr. bilde - uten ramme.
45 Euro for tre bilder altså. Too expensive, prøvde jeg meg. Han hadde jo printet ut bildene, så alternativet var jo bare å kaste dem hvis vi ikke kjøpte. De var ikke spesielt fototeknisk gode, heller - så det at han flagget seg selv som profesjonell sår jeg vel mine tvil om. Profesjonell lurendreier, kanskje.
Han hostet da opp et uimotståelig tilbud. Specially for you. 50 Euro for alle bildene han hadde printet. Jeg burde satt hardt mot hardt, men har det jo ikke helt i meg å stå i denne prutinga. Jeg tenkte jaja. Vi betaler jo for en opplevelse og gode minner, og jeg fikk ikke tatt noen bilder sjæl. Jeg hadde sikkert fått de for 30, hvis alternativet var å kaste dem på havet - men i et øyeblikks galskap sa jeg bare ok - hvis jeg kan betale med kort. Jeg hadde ikke på nær så mye cash igjen i lokal valuta. 2600 skulle han altså ha for 10-12 papirbilder - og sannelig, det fikk han også av denne lettlurte totningen, som samtidig sikret jentene et taktilt og visuelt minne for livet. Det er jo ubetalelig.
Jeg kunne allikevel ikke la være å tenke på at vi kun betalte 600 lira mer for hele båtturen på 6 timer inkl lunsj og hotelltransfer. Forstå det den som kan.
Ikke ble det noen flere badestopp heller. Båten fortsatte på kryss og tvers langs kysten, før den tilslutt tøffet inn igjen i akvadukten vi kom fra. Der la vi til kai, og ruslet ut. Først såklart etter å ha dratt mastercardet til Hr. Ilhan Kaya - profesjonell kremmer og amatørfotograf.
På vei ut stod crewet og ba om driks, men jeg så kun en liten gutt som putter på noen verdiløse tyrkiske mynter. Jeg kunne gjerne betalt driks jeg, hvis turen hadde vært relaxing. Kanskje det en vakker dag også går opp for tyrkere at cashflowen blir større hvis du gir turistene litt slack?
Bussjåføren fra i stad ventet tålmodig oppe på veien, og der ble vi også gjenforent med de samme som ble fraktet hit i morges, men som samtlige hadde vært på piratskip. Takk Gud vi ikke gikk for den. Enn så moro et skumparty sikkert hadde vært i tjue sekunder, så hadde ørene våre hatt det vondt nå. Vi passerte båten noen ganger i løpet av dagen, og syntes alle at lyden og musikken var alt for jævlig selv på flere titalls meters avstand.
Jeg var forøvrig spent på om folk drikset sjåføren. Jeg hadde lest at dette var vanlig, og hadde lagt en 200-lapp i ei egen lomme på sekken til ens ærend. Snaut 50 kroner. Heldigvis skulle vi av sist, og da ingen av de andre drikset, så valgte vi bare følge strømmen. Vi takket bare høflig for turen, da det på siste stopp var vår tur til å gå av.
Vi gikk rett på rommet for å skifte til nytt badetøy, og legge fra oss litt stæsj. Bildene ble lagt i safen. De må vi nå vokte med vårt liv til vi er trygt hjemme igjen i Norge. Noen digitale kopier fikk vi nemlig ikke. Da skulle han ha ytterligere 20 Euro.
Vi gikk så ned til Aura Spa og hentet ut tre håndkler på tampen av dagen. En ny fyr stod der, og han begynte på samme regla som den vi nå prøver å unngå; Massage? Please come! Nei, takk, vi har allerede fått. Vi skal bare bade!
Etter å ha lett rundt hele bassengområdet fant vi tilslutt tre senger lengst bak som ikke solsengmafiaen hadde okkupert, og kastet håndkleene oppi. Så hoppet vi uti det deilige klorbadet - godt fornøyd tross alt med dagen, men samtidig veldig glade for å være tilbake til all-inclusive heaven, der vi uten diskusjoner bare kunne hente ut det vi ønsket.
Rett før klokka sju pakket vi sammen, leverte håndkleene, og ruslet opp igjen til rommet. Der sonet vi ut litt i hver vår seng etter nok en lang dag i sola. Jeg tror til og med fattern var borte litt.
Deretter ruslet vi ned til middag, og hva ble vi møtt av ved inngangen? En fotograf, som febrilsk prøvde å samle oss for å ta bilde. Jeg kjørte frekk turist, bare overså ham og gikk videre inn.
Innafor var det et lurveleven av en annen verden. Var hotellrestauranten også forvandlet til en piratbåt? Det viste seg være tyrkisk folkemusikk. Alt for høyt, selvfølgelig. De tyrkiske flaggene hang over alt. Stolene var pyntet i rødt og hvitt, og til og med dessertbordet var pyntet flaggets karakteristiske halvmåne og stjerne - i kakaopulver!
Det var tydeligvis temaaften, og det kan jeg absolutt like. Buffeter kan bli litt ensformige hvis hver kveld er lik. Nå var det både grillet kebab, og alle mulige lokale og tyrkiske spesialiteter på menyen - så her var det bare å utforske.
Ikke overraskende hadde de også rigget opp en tyrkisk iskiosk i restauranten, med ekte tyrkisk is - eller dondurma som den heter. En slik kiosk som svindler tusenvis av turister hver dag, og som YouTube flommer over av. Et sirkus og et show mer enn en servering. Ofte til det kjedsommelige. Går det ikke bare an å få en is? Hva som jentene i Billitkiosken hadde begynt sånn med softisen hver sommer?
Noen synes sikkert det er gøy, da. Og de tjener sikkert gode penger på det. Ellers ville vel hele greia dødd ut.
Iris orket ikke tanken på noe opplegg, så jeg ble med for å hente til henne. Evelin syntes nok det var litt underholdende, så hun var først ut av oss. Heldigvis var det såpass mange i kø at han ikke gjorde mer enn et par finter før hun fikk isen i hånda. Så var det min tur. Ikke noe tull. For en befrielse. Kun en tyrkisk is i hånda, uten noe ekstra rør. Muligens fordi det var all-inclusive, men samtidig så jeg at han hadde lagt frem ei egen skål for driks på arbeidsstasjonen sin.
Jeg tok en smak av Iris sin for jobben. Jeg hadde heller aldri smakt tyrkisk is før. Forrige gang jeg var her styra jeg glatt unna, kanskje fordi jeg den gang ble rundlurt også av en som solgte ordinær kuleis på ei varm strand.
Herre min skaper for en konsistens og smak. Jeg tuller ikke når jeg sier at dette var den beste isen jeg hadde smakt på mine snart 50 år på planeten. Perfeksjon i alle ledd. Ja, minus all staffasjen, da.
Jeg måtte bare ha min egen. Da smalt det så klart. Tyrkeren slo i klokka si med den lange metallstanga, og så sitt snitt til å tulle litt ekstra med far. Opp og ned, ut og inn, frem og tilbake. Han dunket meg i magen med kjeksen på et tidspunkt, og førte metallstanga mot skåla med driks. Han gjorde jo ikke dette bare for å underholde meg, men med et ørlite håp om driks.
Han traff på feil fyr. Jeg takket, men signaliserte at jeg ikke hadde cash. Det var jo sannheten også. Alt var lagt tilbake i safen. Det lille som var igjen etter den avslappende båtturen.
Evelin syntes isen var så absurd god at hun ville ha en til før vi returnerte til rommet. Hun var et øyeblikk inne på en god idé om å pranke tilbake. Hva om jeg later som jeg tar i mot, men bare drar hånda over hodet når han kommer med den? Kan du filme, Iris?
Tanken var prima, men hun fikk litt kalde føtter da hun nærmet seg. Kremmeren skjønte også at det ikke var noe å hente av denne familien, så denne gangen fikk Evelin isen uten noe mer om og men. Akkurat slik det bør være.
Da vi kom opp igjen på rommet var jeg stinn og mett etter nok en gang stappet for mye rart i gapet. Jeg kunne allikevel ikke slutte å tenke på isen, som visst nok får sin helt spesielle konsistens og smak på grunn av to ekstra ingredienser: salep og mastiks. Førstnevnte er pulver fra roten av en slags orkide, mens sistnevnte er harpiks fra mastikstreet (!). Resultatet er en helt unik smak og konsistens. Hard og myk på samme tid, og som tåler sol og varme ekstremt godt. Så godt at du kan spise den med kniv og gaffel i 35 pluss.
Det stod også å lese på internett at ekte dondurma-selgere aldri ville finne på å lage show. Det finnes flere ordentlige steder der du får kjøpt is, og is alene. Alle disse show-kioskene blir overalt bare omtalt som klassiske turistfeller. Så klart.
Egentlig er vel Tyrkia en eneste stor turistfelle, men samtidig - jeg går gladelig i den fella flere ganger!
Etter en ny cowboystrekk på rommet, så stakk vi hodet innom underholdningsområdet rundt halv ti. I kveld var det karaoke på programmet. Sist jeg var i Tyrkia sang jeg Green Day på karaoke sammen med en trivelig brite. Jeg tullet med jentene om at jeg også skulle gå på scena i kveld.
Det ble så klart med tanken. Vi holdt ut tre stykker. Først noe på polsk, så ei låt på russisk, og deretter noe på bulgarsk. Vi er omringet av øst-europeere på hotellet, og det gjenspeilte seg også i låtene som ble plukket ut. Folk i salen sang ivrig med på låtene hist og pist, men for oss ble det bare smertefullt for øregangene. Den lokale musikken fra disse landene er stort sett håpløst dårlige, og enda verre blir det av at folka der må være de mest tonedøve i verden. Av de tre vi hørte, så tror jeg ikke en eneste èn traff på en eneste tone.
Vi valgte derfor å gjøre retrett. Først ville jentene ha med seg en alkoholfri Mojito hver, og vi køet opp ved baren. Nok en gang var det spisse albuer som gjaldt, for her nede er det ingen som forholder seg til kø som et slags system. Når jeg tenker meg om begynner det å blir færre og færre av dem hjemme også. Først meg, så meg selv.
Bartenderen hadde åpenbart sett oss før. Han kikket på Evelin, og spurte; and chips?
Evelin ble så flau at hun bestemte seg for å aldri mer gå i baren og bestille noe som helst, og fniste rødmusset hele veien tilbake til rommet.
Jeg håper jo det preller av. De vil jo bare skape gode relasjoner. Få oss til å føle oss spesielle. Bli sett blant et mylder av andre. Det er jo også et godt utgangspunkt for å muligens bli avsett med litt ekstra driks for god service. Vi får se, da vettu.
På vei opp igjen til rommet gikk vi forbi rommet der VM-kampene blir sendt. Det var straks kick-off mellom Spania og Belgia, men alle stolene var allerede opptatt. Interessen for VM er tydeligvis ganske bra til tross for at de fleste her ikke har hatt laget sitt med i mesterskapet.
Vi stakk på rommet, og så kampen der i stedet. Det vil si far. Med et halvt øye i tillegg til den evinnelige blogginga!
Jentene forsvant inn i sine egne verdener, med det de ville kose seg med på sine telefoner.
I morgen kveld, derimot - da er alle tre klare for kamp. Nusa-drakt eller ikke. Planen er Belek, og så får tiden vise om vi kommer oss frem og tilbake, og ikke minst helskinnet ut igjen fra den engelske puben som viser matchen.
