Jeg våknet i sjudraget av at vinden utenfor skar som skjemme kniver inn i øregangene gjennom de upålitelige voksproppene. Jeg hater vind mer enn Børretzen hater måker. Tar gjerne en flokk måker i stedet, ass. Anyday.
Jeg forholdt meg i ro nede i soveposen, selv om jeg skjønte at jeg ikke kom til å sovne igjen. Jeg plukket opp boka jeg leser, og forsvant en liten tur til folk som tross alt hadde det værre, i Oregon et sted. Noen sjenerende, iskald vind stod det derimot ikke skrevet noe om.
Jeg la fra meg boka, og åpnet bakluka. Morgenen så tilsynelatende fin ut fra der jeg lå i soveposen og kikket ut, men vindkastene ulte på utsiden, og det jeg i natt hadde trodd var en svak lyd fra en TV eller noe musikk, skjønte jeg at var bare lyden fra metallet på badebrygga - som jamret sørgelig i pine.
Jeg strakk meg etter en pose med flytende Polly, som jeg hadde lagt på gulvet foran baksetet, og som i løpet av natten hadde stivnet til en diger klump. Rev av en bit, og puttet i gapet. Som et insentiv, en premie, for å motivere meg til å stå opp, få på meg badetøy, og trosse den sure, kraftige vinden for et morgenbad.
Det ble en prøvelse. Vannet var det kaldeste til nå på turen. Det kaldeste i sommer. Vinden pisket huden min som slag av bjørkekvister da jeg steg opp av vannet. Jeg var rein, og det føltes fresht. Alt annet føltes helt jævlig. Helvetes vind. Jeg tørket meg, og kom meg opp igjen til bilen. La meg ned igjen i soveposen, men kunne kjenne at jeg allerede hadde fått likfingre. Vi skriver altså 27. juli. Likfingre. Ferien nærmer seg slutten. Sommeren virker alt på hell. En ubarmhjertig høst og vinter truer. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gruer meg. Så puttet jeg fingrene langt ned i posen, og prøvde få følelsen i fingertuppene tilbake.
Smerten i de kritthvite fingertuppene begynte å bli uutholdelige, men jeg visste at jeg snart bare måtte hoppe i det. Ingen koselig morgen utenfor bilen. Ingen frokost i det fri. Jeg måtte pakke sammen i hui og hast, slik at jeg fikk startet bilen, og satt på varmeanlegget. Kanskje klarte jeg å redde fingrene før amputasjon.
Jeg kom meg ikke lenger enn inn i vesle Aneby, der jeg bare måtte inn på den første og beste - og mest sannsynlig den eneste - cafeen.
Der kjøpte jeg meg en varm og god kopp kaffe, og et påsmurt rundstykke til frokost. 41 kroner for en fralla med ost, er salatblad og paprika syntes jeg var litt i overkant, men sammenlignet med hjemme, så var det vel ikke gæli.
Jeg passet også på å lade telefonen og den nye powerbanken litt. Etter en snau time var fingrene tint, og begynte å få tilbake den normale hudfargen. Det var på tide å dra videre.
Men først måtte jeg få et bilde av et gammelt, vakkert lysskilt jeg så like bortenfor kafeen. Jeg elsker slike gamle skilt. Der har jeg nok et kunstbokprosjekt - en samling gamle neonskilt. Slike bøker finnes det sikkert mange av også.
Hvor nå? Jeg hadde prøvd å tenke ut en løs plan på kafeen, men tenkte nok en gang å la tilfeldighetene styre. Jeg tok først av veien i retning nordover, men angret meg tvert da jeg syntes himmelen var blåere lenger syd. Jeg tok av igjen på første avkjøring, og kjørte tilbake. Denne gangen peilet jeg meg inn på Eksjö. Jeg hadde vurdert å kjøre dit fra Nässjö i går, men kjørt nordover i stedet. Nå var jeg på vei tilbake mot traktene jeg allerede hadde vært, bare litt lenger øst.
Jeg krysset gjerne mine egne spor både en og flere ganger, men jeg vil nødig kjøre de samme veiene. Jeg så meg derfor ut noen småveier i kartboka, og tenkte det uansett var mer spennende.
Etter en drøy halvtime rullet jeg inn i Eksjö. Jeg vurderte egentlig først bare å.kjøre forbi, men instinktivt svingte jeg av mot sentrum. Det skulle jeg ikke angre på.
Jeg parkerte ikke langt unna ett severdighetsskilt, der det stod at Eksjö hadde en veldig spesiell trebebyggelse. Det måtte jeg sjekke ut.
Jeg la en av de provisoriske parkeringsskivene på dashbordet, og ruslet inn i kvartalene med de gamle, flotte trehusene.
Det var et vakkert skue. Rett og slett. Jeg vandret gjennom hovedgata, der de fleste butikkene lå. Her kunne du finne alt fra arts and crafts, klær, sko, is, mat, souvenirer, og til smalere greier som wicca-greier og røkelse. Ja, og brukte greier da. Og museer.
Men det beste var at det ikke var en eneste kjedebutikk der. Selv klesbutikken var uavhengig og sikkert lokal - og hadde jo så klart også et vakkert lysskilt på fasaden.
Eksjö var ikke bare den gamle trehusbebyggelsen. Rett på andre siden av torget, der en skulptur av en uidentifisert smålandsk soldat voktet det majestetiske Stadshotellet, og speidet i retning byens kirke, var det også mer moderne bygninger, også med diverse butikker - men heller ikke der kunne jeg se noen kjedebutikker. Så befriende deilig!
Jeg vandret frem og tilbake, på kryss og tvers, og hit og dit. Tok inn alle inntrykk, og kikket i butikker. Beundret de mange skulpturene - mange helt hverdagslige, som den unge jenta som bare satt på en benk og ventet, og den litt trassige guttungen, som sikkert ikke hadde fått isen han hadde så lyst på.
Jeg begynte også å få lyst på is. Eller kake. Jeg ruslet innom et par av konditoriene i den gamle deler av byen, men der var køene allerede lange, og bordene opptatt. Det var ikke bare tilfeldig besøkende omstreifere her i dag. Jeg hørte dansk, tysk, fransk og engelsk rundt meg - men ingen andre som snakket norsk.
Etter å ha kikket litt mer i noen av de pussigste butikkene, og blant annet beundret de gamle plakatene fra den legendariske Hultsfredsfestivalen - så bestemte jeg meg for to ting..
Jeg var ikke ferdig med Småland enda: jeg må jo på et tidspunkt innom Hultsfred! Også skulle jeg ha is.
Jeg endte opp med to kuler i beger, som jeg tok med meg ned til bilen. Tiramisu og sitronsorbet. Været var skiftende, men akkurat nå var sola fremme og varmet fingrene mine - så derfor nøt jeg isen utenfor bilen, ved en flott kanal som gikk parallelt med veien der jeg hadde parkert.
Nå bar det videre. Jeg hadde fått for meg at jeg måtte til Hultsfred, men jeg hadde også fått for meg at det måtte skje i morgen. I dag ville jeg trekke mot kysten. Mot havet. Det jeg egentlig hadde skrinlagt for et par dager siden. Jeg ville prøve å unngå å krysse mine spor, så fant da en rute bestående av veldig små veier gjennom den smålandske landsbygda. På skrått sydøsover. Dropper å kjøre hovedvegen mot Vetlanda, men peilet meg i retning Virserum.
Turen gikk på smale bygdeveier, gjennom grender og gårdstun. Gjennom skog og jorder. Gjennom havre og mais.
På noen av småstedene gjorde jeg korte stopp, som ved kirka i Mellby - midt i ingensteder.
Andre ganger bare kjørte jeg gjennom. Stort sett uten å se folk. Uten å møte andre biler, og i alle fall ikke turister.
Noen ganger stoppet jeg for å sjekke kartet - både det fysiske og på Google Maps - bare for å sjekke at jeg holdt nogenlunde rett kurs. Tanken var nå å nå kysten litt syd for Oscarshamn, og få med meg både sistnevnte og Hultsfred i morgen. I dag begynte timeglasset å renne litt ut, siden klokka nå nærmet seg tre.
Jeg kom inn igjen på en av hovedveiene østover et stykke øst for Vetlanda. Da jeg hadde kjørt den et lite stykke, ble jeg nysgjerrig på et skilt der det stod Ädelfors - Sveriges Klondyke.
Jeg svingte av veien, og kjørte de to kilometerne bort til resepsjonen på det som viste seg være en kombinert campingplass og DIY-gullgraving. På utvalgte tidspunkter kunne du også bestille guidet tur med en vaskekte - pun intended - gullgraver. Det beste av alt; da kunne de garantere at du fant gull. Jeg måtte lese meg litt opp, og parkerte bilen for å sjekke litt på internett.
Områdene her omkring var visst rike på mye forskjellig. Her var det flere nedlagte gruver, som man også kunne besøke - og ikke langt unna var Sveriges eneste forekomst av kloygranit - en granitt med små, runde formasjoner skapt da isen trakk seg tilbake i forrige istid.
Sikkert fascinerende det. Jeg kunne tenkt meg å grave gull også, men det fikk bli en annen gang. Jeg hadde ikke tid. Eller, jo. Tid har jeg jo nok av akkurat nå. Bortsett fra at jeg skulle hatt et par måneder til med ferie, eller best av alt - blitt førtidspensjonist. Den gang, ei.
Jeg valgte å kjøre videre uten å løse billett. Tok de samme to kilometerne tilbake til hovedveien, og planla heller å stoppe ikke langt unna krysset der jeg hadde kjørt inn. Faktisk bare noen hundre meter tilbake mot der jeg kom fra. Der hadde jeg sett på Google Maps at det skulle stå en gammel runestein like ved veien. Men jeg hadde ikke sett noe skilt.
Joda. Nå spottet jeg steinen. Det var riktig nok verken skiltet fra veien, eller noen tilrettelagt parkering. Jeg svingte inn ved en låve, som så litt privat ut, ikke bortafor. Parkerte, kikket meg rundt etter folk, og trasket i retning runesteinen - langs den ganske tungt trafikkerte 47:an.
Jeg kan ikke huske om jeg har sett en ekte runestein før. Det var i allefall veldig interessant og artig for en fyr som er litt over snittet interessert i historie.
Visst nok er det et hundretalls slike steiner bare i Småland. Ved siden av selve steinen stod den svenske oversettelsen på en plakett: Boe satte denne stein etter Torgör sin broder.
Mens jeg betraktet steinen, så var det en gjeng like bakenfor som ble atskillig mer interessert i meg, og vipps hadde jeg fått besøk av et kobbel med kyr. Ryktene spredte seg fort, og enda flere kom til.
De undret seg fælt over denne skalla mannen i blå basket-singlet og olashorts, som holdt opp en firkanta dings, og pratet et språk de ikke forstod. Jeg undret meg mest over runesteinen, men lot meg overtale, og endte opp med en liten passiar på kvegsk. De hadde kanskje håpt på noe mer, men vi delte om ikke annet et lite øyeblikk der og da - på historisk grunn.
Jeg ønsket gjengen en fin dag videre, og fant tilbake til bilen. Nå var neste sjekkpunkt i Virserum, og for å komme dit tok jeg av 42:an ved Järnforsen. Langs veien gjennom skogen støtte jeg plutselig på skiltet om klotgraniten. Jeg så det ikke før jeg akkurat hadde passert, og det var ikke annen parkeringsmulighet enn langs veien - så jeg droppet en tur inn. Jeg angret meg noen kilometer helt til jeg kjørte inn i vesle Virserum. Der så jeg et nytt skilt som tok oppmerksomheten min; møbelindustrimuseum og konsthall.
Dette måtte jeg sjekke ut. Jeg fulgte skiltene ned en liten bakke. Områdene her i Småland er av de mest kuperte jeg har sett til nå, og etter å ha kjørt gjennom flate landskap i flere dager virket det nesten litt eksotisk med litt helling.
Jeg parkerte på den allerede nesten helt fulle parkeringsplassen, og gikk inn.
Det var mye spennende å kikke på. Møbelindustrimuseet tenkte jeg ikke var så viktig for meg, men telefonmuseet, som også lå på området, virket mer spennende. Jeg gikk inn døra, men ble bare møtt av ei ny dør som var låst. Det stod vitterlig at det skulle være åpent til fem, og klokka var bare litt før fire - men her hadde de tydeligvis allerede lagt på røret.
I stedet benyttet jeg meg av den rene, fine dassen i entreen.
Aldri så gæærnt at det ikke er godt for noe, si.
Så kikket jeg litt på en liten papirmølle i miniatyr. Småland hadde mange gründere i gamle dager også, og her var det flere som var tidlig ute med å lage papp og papir.
Jeg ruslet ut igjen i sola, som nå endelig varmet godt. Så gikk jeg inn i et hus der en gjeng lokale kunsthåndverkere solgte produktene sine. Her var det alt fra strikkevotter til akvareller; fra fletta kurver til keramikk.
Jeg så mitt snitt til å handle litt av den trivelige dama som hadde dagens vakt på vegne av gjengen, og til min store glede tok hun også i mot kontanter. Vi hadde en god prat om hvor tullete vi begge syntes et kontaktløst samfunn var, og jeg rakte henne stolt den 500-lappen jeg hadde tatt ut på dag to, og som jeg var sikker på jeg aldri fikk brukt. Hun ga meg like stolt taktil veksel tilbake - og gjorde seg flid med å tulle inn det jeg hadde handlet i gråpapir - mest sannsynlig ikke fra den lokale papirmølla.
Jeg takket for handelen, og gikk i retning kunsthallen som lå like bortenfor - på andre siden av en grønn portal.
Der ruslet jeg inn, og håpet å få kikke på litt mer spennende samtidskunst.
Dessverre for meg nærmet det seg stengetid. De som jobbet i kafeen var opptatt med å vaske og rydde, og døra inn til hallen var lukket. Jeg så et slikt om at inngang for voksne kostet en hundrings. Da hadde jeg vel sikkert droppet det åkkesom.
I stedet passet jeg på å gå nok en gang på dass når jeg først hadde sjansen, og så dro jeg videre.
Gjennom landsbygda. Forbi åker og eng.
Først svingte jeg innom den lille byen Högsby, som virkelig levde opp til navnet sitt. Selve bysentrumet lå oppå en liten høyde. Den også med gamle trehus og brostein i gatene. Alle de små butikkene virket stengt, også det lokale konditoriet med nok et flott lysskilt. Det var først da jeg kom ned igjen på andre siden jeg fikk gjort et stopp, og det på noe så kjedelig som Coop.
Siden jeg hadde kastet alt av mat etter gårsdagens varmebag-fadese, så måtte jeg passe på å handle til eventuell middag og frokost i morgen. Utvalget var ikke all verden her, men jeg gikk ut igjen med tre ostebrickar og en 3-pk ostepølser. Ketsjupen og sennepen har tross alt overlevd.
Ute på parkeringsplassen sjekket jeg Park4Night-appen, slik at jeg hadde en viss oversikt over mulige steder for natta. Det var nå helt blå himmel, og ei kulrund sol - så det hadde faktisk vært allright og funnet en plass snart.
Jeg peilet meg nå inn på kystbyen Mönsterås. Der skulle det være to alternativer for overnatting: en grafisk plass ved en gammel klosterruin, og en liten parkeringsplass utpå ei øy utenfor som het Oknö.
Først kjørte jeg til klosteret. Der stod det en svensk bobil med to eldre pensjonister. Plassen var ikke veldig spennende, og det var hverken vann eller noe annen utsikt enn klosterruiner og jorder. Fint nok det, altså - men det hadde vært deilig med vann i nærheten.
Så kjørte jeg gjennom sentrum i retning Oknö. Mönsterås var også ei lita perle av en småby. Eller strengt talt et tettsted. Trehus og brostein her også, og kupert med noen stikkgater som ga meg mer følelsen av Lillehammer eller San Fransisco - ingen sammenligning forøvrig.
Jeg kjørte ut mot Oknö for å sjekke neste. En flott tur med ei vik av Østersjøen rett utenfor vinduet.
Jeg parkerte på den anviste plassen på Park4Night-appen, og gikk ut. Tusenvis av mygg ønsket meg velkommen. Ikke at jeg ble spesielt overrasket, for det var også noe folk hadde nevnt i anmeldelsene av plassen. Jeg tok meg kort runde på en tursti like ved, og skrinla overnatting her også.
Da måtte jeg over på plan C. Neste tettsted langs kysten hadde en selvbetjent naturcamping, der overnattende kunne legge 200 svenske kroner i en konvolutt, og dytte ned i en låst postkasse - og så velge og vrake i ledige plasser. Tettstedet het noe så spenstig som Påskallervik, og for å komme dit måtte jeg først en liten strekning på Europavei 22, som av alle ting strekker seg fra Holyhead i Wales og helt til en liten by på I i Russland. Jeg skulle heldigvis ikke så langt.
Ti minutter senere svingte jeg av den andre avkjøringen ned til Påskallervik. Den første suste jeg bare forbi, mens jeg hadde P på tråden hjemmefra.
Nå fikk hun også bli med på turen bort til Nötö camping.
Der fikk jeg vel omtrent samme inntrykket som på Oknö. Ja, det var fint - men det var alt for mye mygg. Jeg skal vel ikke være for kravstor når jeg absolutt vil ligge ved vann. Da får jeg gjerne en del mygg på kjøpet. Men det får da være grenser.
I tillegg fant jeg ingen ekstraordinære fine plasser, og syntes det da ble bortkastet å skulle betale 200 spenn for ei natt.
Jeg snudde og kjørte mot havna i stedet. Tok en tur ut for å beundre utsikten, og fant frem igjen Park4Night-appen for å finne en plan D.
Klokka nærmet seg nå halv åtte, og det neste stedet lå like utenfor Oscarshamn - nye ti minutter på E22 herfra.
Tilbakemeldingene i appen tydet på at folk kviet seg litt for å overnatte der. Dels fordi det var en del feriehus rett i glaninga, og dels fordi det var mange lokale som hang i området sommertid. Jeg måtte jo prøve. Med Mondebobilen ruver jeg mindre i terrenget enn de med bobil, så jeg hadde kanskje kommet unna med overnattinger langt flere steder.
Jeg fulgte kartet ut av E22, og deretter en mindre vei ut av selve Oscarshamn - i retning noe som het Stångehamn. Åpenbart et feriehusparadis for svensker. Kanskje alle de som var savnet i både Värnamo og Växjö tidligere.
I følge appen skulle plassen romme fem biler. Det måtte være store bobiler. Da jeg kom frem, til det som viste seg å være plassen til Oscarshamn kanotklubb, stod det allerede seks personbiler parkert der - og ingen så ut som tilhørte turister. Jeg tok en sjanse, og rygget meg inn ved siden av en av bilene.
Rett bak meg lå noen svaberg, og da jeg ruslet opp på disse bestemte jeg meg tvert. Her blir jeg!
Jeg fikset ferdig soveplassen i bilen, og pakket med meg det jeg trengte for å lage middag, og ruslet opp igjen på svaberget.
Der ble det pølser i brød for n’te gang på turen, mens jeg nøt utsikta og sola, som var i ferd med å synke i horisonten.
Mens jeg satt der kom det en enslig tysk bobil, som også tok sjansen på å parkere. Da var vi i alle fall to om det.
Jeg spiste, ryddet og vasket opp - og gikk tilbake til bilen med alt jeg bar opp. Så tok jeg med meg en kald Mellerud ljus, og satte meg på en benk utenfor kanotklubben sitt klubbhus.
Mens jeg satt der så jeg det kom fem stykker i kajakk inn sundet, og la til ved siden av. Jeg nikket høflig, og de nikket tilbake. Så var det deres tur til å rydde opp etter seg. De var kajakkene opp igjen til klubbhuset, og låste dem inn i et eget uthus ved siden av. Så gikk alle inn i hver sin bil, og dro. Vipps var det bare Mondebobilen igjen. Ja, og den tyske bobilen.
Jeg for min del nøt en halvtime på krakken, mens jeg tok inn lukta av saltvann og følelsen av å bare være. I det noen ungdommer ankom på sparkesykler for ø fiske, så fant jeg det best å rusle tilbake til bilen. Ikke fordi jeg måtte, men forbi stillheten og idyllen ble brutt.
Og der ble jeg. Hvem trenger hotell når man har en Mondebobil? Jeg må bare innrømme at jeg sover utmerket godt i bilen, nå som alt av rutiner med gardiner, pakking og dandering sitter i fingertuppene.
Så håper jeg at de samme fingertuppene får en bedre start på morgendagen enn i dag, og så er jeg spent på hva som venter videre. Oscarshamn og Hultsfred er planen. Deretter vet jeg ikke.
Det lar jeg bli opp til vær og vind.
Opp til tilfeldighetene.