Det begynner å bli lite spennende å melde om fra strandlinja i Tyrkia. I går lovde jeg at vi skulle gå i krigen i dag morges, men det var vi ikke våkne nok til å gjøre. Den kampen gadd vi ikke å ta. Vi trykket heller på slumre, og dro oss helt til klokka bikket halv ti, og vi bare måtte opp for å rekke frokost.
Det nede møtte vi familien fra Nordstrand, og svigerinna til Osama, som vi tenkte måtte være Natalies tvilling - der var jo så like, meldte om at hun hadde vært nede ved stranda allerede halv ni, og det hadde vært et kaos med folk som grabbet til seg de beste solsengene. Galskap, altså. Total galskap.
Etter frokost gikk vi opp igjen på rommet og ordnet oss kort for en ny dag med charterfeber. Gjøre ingenting. Bare være. Ligge i sola å dorme. Aller helst under parasollen, slik at vi får sola indirekte. Den er mindre ulidelig da, og ikke minst styrer vi forhåpentligvis den verste solbrentheten.
Bade, slumre, bade, slumre. Bare være.
Jeg elsker å bare være. Helt uten planer. Jeg er også ambivalent rundt dette. Kanskje det er et elsk/hat-forhold, egentlig. Jeg blir jo litt rastløs også etter hvert, og jeg kan sikkert bli lei det…. etter et par-tre måneder.
Så der var vi da. I nuet. Nøt hvert bidige sekund. Helt til lunsj.
Den siste lunsjen på all-inclusive ferien 2026. Min andre i livet. Jentenes tredje.
Vi måtte velge med omhu. Prøve det vi ikke allerede hadde prøvde, eller gå for det sikre. Utvalget er stort, men relativt like hver dag. Det er jo både på godt og vondt. Vi finner noe vi liker alle sammen, men vi rekker ikke prøve halvparten en gang, selv om vi smaker av hverandre.
Noen ganger er betjeningen her litt for på, for da Evelin var i ferd med å gå bort til kyllinglårene, som begynte å minke i bakken, så kom en og bar alt vekk foran ansiktet hennes, og byttet den ut med en annen type kylling. Det går mye i kylling her. Stort sett ganske tørt. Kalkunen er bedre. Fisken best. Men det grønne trumfer alt av kjøtt her. Deilige grønnsaker i alle former og fasonger. Rått, kokt, stekt, grillet. Det er tydelig en slager for mange her, for under hvert måltid har jeg observert folk spise kun grønt - og jeg mistenker det ikke har med at de er veggiser å gjøre. Smakene er bare sjukt gode. Bedre enn alt kjøtt jeg har funnet her. For ikke å snakke om frukten. Jeg har spist mer kaker enn frukt, men i dag måtte jeg prøve både plomme og nektarin. En helt annen liga enn de jeg kan plukke med meg på Kiwi. Sukk.
Ved halv sju tida gikk vi for å levere håndkleene, og fikk tilbake tre håndklekort. Vi skal jo klare å få lagt inn en badeøkt i morgen tidlig også, før vi må sjekke ut av hotellet klokka 12.
Så ruslet vi opp på rommet for å dusje og skifte til den siste middagen på huset. Nå var siste sjanse til å eventuelt prøve det vi ikke hadde prøvd.
Etter lunsj tok vi en kort cowboystrekk på rommet, og skiftet tilbake til badeklær. Resten av dagen hang vi på stranda, og den siste halvannen time ved bassenget. Bare var. I solsenga. I bassenget. Melket det siste ut av charterfeberen for i år.
Jeg prøvde noe småtteri av grilla grønnsaker, og smakte okra-gryte for første gang. Okra var faktisk veldig godt, og noe jeg kunne tenkt meg å prøvd mer av. Ellers ble det retter vi hadde kvittert ut som ok før: sushi, mac’n’cheese og pide. Nytt for kvelden var at de også hadde satt frem rekechips, men i denne luftfuktigheten var de mer soggy enn sprø dessverre.
Det ble så klart en siste runde rundt de to lekre dessertbordene også, som hver kveld har ledet oss inn i fristelse og nær overspising.
Mette og gode tok vi et siste blikk over de rikholdige bordene med mat, og ruslet bort til gaming-rommet. Jeg hadde tatt ut noen Euro på lørdag, for å bruke i Belek. Noen av disse ble byttet inn mot poletter, så jentene fikk spilt litt. Maskinene bar preg av å være gamle og slitte, men hva skal man egentlig forvente på et sånt sted. Vi fikk i alle fall kvittert ut en ny aktivitet på hotellet, og sannelig vanket det ikke premie for å ha spilt for 5 Euro: to armbånd som de kunne velge fritt fra en skiboks. Samtlige nesten garantert for små for håndledd over 5 år.
Deretter ruslet vi en runde rundt på hotellet, og knipset noen siste bilder. Vi stakk innom en liten park vi ikke tidligere hadde vært innom, men bare gått forbi, og prøvde ta inn alt. Prøvde å fatte at en uke her straks allerede var over.
Så fant vi oss en plass utenfor den store scena i påvente av kveldens underholdning. Det jeg trodde skulle være en eller annen mongolsk tropp, men som viste seg være noe helt annet. Noen dansere og akrobater, som etter plaggene å dømme skulle kvittere ut et slags vestafrikansk tema. Fargerikt og med mye høy hodepryd. To av dem brøt innimellom ut for å balansere på forskjellige ting, eller feste noe til håret for så å bli heist opp i lufta, og bli svingt rundt. Ikke veldig spektakulært, men heller ikke for amatørmessig. Som et middels Tyrkiske Talenter-innslag vil jeg tro.
Vi stilte oss i kø for å få oss noen forfriskninger, og der stod Osama og sønnen plutselig foran oss igjen. Osama barn på to drinker som så fristende ut, så jeg spurte hva de het. Det var visst ikke noe på menyen, men en spesial som akkurat denne bartenderen hadde laget. Osama tok saken i egne hender, og ropte til bartenderen på vei bort; en av den samme til han!
Publikum var også ganske lavmålt i responsen. Tough crowd med lite klapping. Hva er greia med å ikke klappe, selv om det kanskje ikke faller helt i smak? Jeg tenker det handler om respekt og folkeskikk det også, så vi klappet da vi kunne.
Konferansieren hadde forøvrig innledet kvelden fra scena med å ta en håndsopprekning blant de fremmøtte i forhold til hvilke land de kom fra. Ikke alle responderte på det heller, mens mest jubel og hender i været var det ikke overraskende på Russland. Ved middagen i dag spottet jeg én godt voksen fyr med CCCP-tskjorte. Sovjet. Jeg tror ikke han brukte den som et slags alternativ trendplagg heller, men var nok noe han hadde hatt liggende siden 80-tallet.
Lista var nok ikke uttømmende, og mange land manglet. Ingen responderte på Nederland og Irland. En familie jublet høyt da Tsjekkia ble nevnt, og en annen det samme med Kazakhstan. Nest flest etter Sovjet var Polen og Romania. Så tynnet det også ut litt med England og Tyskland. Frankrike glemte han. Det samme med de andre stan-landene og Sørøst-Asia. Jeg tror det er en god skjerv derfra her også.
Noen flere land, spurte han. Norway, kom det fra venstre flanke, en del rader foran oss. Det var Osama og familien. Han fikk respons fra scenen, og vi strakk også hendene i været og kauket. Eller jeg da. Jentene var litt pinlig berørt, men Osama reiste hånda mot meg med den grønne drinken, og skålte. Jeg skålte tilbake.
Egentlig trives jeg best med å ikke treffe andre nordmenn på slike turer, men akkurat her var det gull. Mye på grunn av litt under pari folkeskikk blant flere av gjestene, men mest av alt - eller egentid bare på grunn av - at denne familien var et veldig hyggelig bekjentskap. Særdeles trivelige folk, som vi avtalte å møte til frokost i morgen slik at vi fikk sagt farvel
DJen klarte underveis i showet ikke å dy seg, og skrudde atter en gang opp lyden til det plagsomme. En russisk far foran meg tok umiddelbart hendene mot ørene, og flere med små barn valgte å forlate området.
Vi holdt så vidt ut til siste nummer, før vi reiste oss, og ruslet en tur i retning stranda.
På stranda hadde vi i løpet av oppholdet sett mange skilt som var satt opp ved små forhøyninger, eller små dokk. Skiltene ba folk om å vise spesielt hensyn fordi det var skilpadde-reir.
Et lite dykk inn på internett kunne fortelle oss at dette området faktisk er et av de viktigste hekkeområdene for den truede havskilpadden Caretta caretta, som fra mai til september om natten kommer opp på for å grave reir og legge egg.
Se, ropte jentene i kor, da vi nærmet oss vannkanten. Plutselig så vi en stor skikkelse bevege seg sakte i sanda, i retning akkurat ett av disse skiltene som markerte reir. En annen turist hadde også lagt merke til den, og skrudde på lyset på kameraet sitt for å filme. På skiltet stod det at folk måtte vise hensyn, og ikke gå for nære eller lyse på den. Det gjorde skilpaddene både redde og forvirret.
Jentene hadde nok veldig lyst på både film og bilder, og de hadde nok helst ville gått helt bort til - men i respekt for dyrelivet, så lot vi den bare være. Holdt god avstand, og lagret opplevelsen i minnet. Akkurat som med oss på tur, så tror jeg havskilpadden også setter pris på akkurat det. Å bare være.
Jeg gjorde et forsøk med nattkamera-funksjonen og zoom, som bare ble så där i forhold til det vi hadde sett med det blotte øyet.
Uansett var dette en helt unik naturopplevelse, som kronet den siste kvelden på Aydinbey Famous Resort.
Vi ruslet opp på rommet igjen, og fant senga. Der ble det litt avslapning med skjerm før vi skrudde av lyset, og sa god natt.
I morgen tidlig venter frokost, et siste bad og så pakking, før vi sjekker ut, og kaster oss på en forhåndsbestilt transport, som hvis alt går etter planen plukker oss opp utenfor hotellet klokka 12.