I dag våkner jeg av at solstrålene snek seg gjennom gardinene allerede ved sjutida, og utrolig nok følte jeg meg lys våken og klar for å starte dagen.
For første gang på turen så jeg mulighetene til å både ta et morgenbad og spise frokost før jeg pakket opp og dro.
Jeg pakket med meg egg, brød, pålegg, primus og badetøy, og ruslet bort til svabergene like bak bilen. En nydelig morgen, og praktisk talt vindstille. Endelig litt vind i seila - uten vind! Men hvor var det blitt av de hersens fyrstikkene? Jeg hadde jo hatt dem da jeg lagde middag i går kveld. Nå var de søkk borte.
Jeg la igjen primusene og kastet eggene som straff for egen sløvhet og manglende materiell kontroll. Da fikk det bli frilla og pålegg i stedet. Og svensk sjokolademelk!
Etter et forfriskende og deilig bad i havet, så nøt jeg morgensola og frokosten, før jeg pakket sammen bilen, og var ute på veien igjen rundt halv ni.
Dagens første etappe var bare den korte turen bort til Oscarshamn sentrum. Der parkerte jeg på torget, og ruslet meg en runde i de tomme gatene. De fleste butikkene åpnet ikke før ti, men det var ikke shopping jeg var ute etter heller - så det gikk veldig bra.
Jeg var mer interessert i å fortsette jakten på vakre, gamle lysskilt. Jeg tror det har seilet opp som en ny hobby, selv om jeg hele livet har vært tiltrukket av dem. Nå hadde jeg virkelig funnet interesse i å dokumentere dem også.
Etter en liten skiltsafari, så var det så klart tid for et konditoribesøk. De åpner jo som kjent veldig tidlig, og siden jeg er en hund etter godbiter - så kjørte jeg rett og slett på med ei nougatstang til kaffen rett etter klokka ni. Himmel og hav. Jeg hadde aldri sett eller hørt om nougatstang før, men det var helt ubeskrivelig godt - selv om fasongen muligens var så som så.
Etter å godtet meg en god halvtime på kafé, og fått ladet opp telefonen litt, så ruslet jeg ut igjen, og bortom et av de eldre, brosteinsbelagte strøkene i byen. Skiltene der ba innstendig turistene om å vise hensyn, og det skjønte jeg godt. Dette var jo boligene til folk, og flere drev allerede ute i trädgården og pysslade da jeg vandret forbi.
Jeg hadde egentlig allerede sett meg ferdig, så jeg ruslet tilbake i retning torget og bilen. Jeg gikk forbi noen interessante installasjoner på veien. Jammen gjør det ikke stor forskjell å få på litt farge på en litt trist parkbenk - og ikke minst også koble opp en USB-lader, slik at moderne mennesker enkelt kan lade telefonen sin.
På vei ut av byen kjørte jeg også forbi et par interessante utsmykninger, som igjen kanskje bare bekrefter at smålendinger ikke er helt som alle andre. En stor mural på en vegg, som sikkert skulle forestille en stolt raggere foran sin gamle Volvo - og ikke minst et par som ble viet av en prest midt i ei rundkjøring. Hvis intensjonen var å trekke folks oppmerksomhet, så funket det i alle fall. Jeg endte opp med å kjøre tre runder rundt i rundkjøringa før jeg fikk tatt et bilde!
Nå bar turen videre til dagens andre bestemte stopp, nemlig Hultsfred. Jeg drømte om å dra på festivalen der allerede da jeg var i tenårene, men kom meg aldri dit. Nå skulle jeg om ikke annet tråkke på den samme marken, 13 år etter festivalen sist ble arrangert. Dette var en tanke jeg hadde hatt helt siden jeg dro fra Norge for én uke siden, og som egentlig var det eneste konkrete jeg hadde bestemt meg for å prøve å få til i løpet av turen.
Jeg fulgte hovedveiene opp for at det skulle gå kjappest mulig. Så fikk jeg heller surre rundt småveiene resten av dagen.
Turen tok ikke mer enn en snau halvtime, og på veien passerte jeg nok en rundkjøring-installasjon. En gradestokk i Målilla. Et symbol på at det visst nok skal være det stedet i Sverige som har vært varmest. Et svensk Nesbyen, altså! Eller Baker i Nevada.
Ikke lenge etter rullet jeg endelig inn i Hultsfred. Det første sjekkpunktet var å ta turen bort til et lite 50-tallsmuseum på en Hembygdsgård ved siden av et eldresenter i utkanten av det lille tettstedet. Jeg hadde sett en plakat for dette stedet i Virserum i går, og siden jeg også er over snittet glad i nostalgi og gamle dager, så måtte jeg få med meg dette når jeg først var her.
Jeg gikk inn døra, og hørte en fyr på innsiden som prata i telefon. Han enset nok ikke meg først, men var opptatt med å prate med en eller annen kundeservice for fordi TVn var trasig.
Jeg ventet høflig i gangen til han ble ferdig, for jeg hadde lest at det kostet 20 svenske kroner å komme inn. På et skilt i gangen stod det 40. Jeg hadde bare 50 kontant.
Da han endelig ble ferdig kom han ut for å si hei, samt ta i mot 50-lappen. Noe veksel hadde han ikke, men det fikk være greit sa jeg. Han takket og bukket på Hembygsforeningens vegne.
Så ble han med meg en runde rundt, slik at jeg fikk en omhuelig omvisning med forklaring på hvor disse stedene faktisk hadde vært i Hultsfred. Butikken til Eric Lundgren, frisørsalongen til Rune Frode, og interiøret til et hvilket som helst smålandsk hjem på 50-tallet.
Jeg koste meg med å kikke og ta bilder, og vi skravlet om hvor finere alt var før. Så kom jeg til å nevne at jeg også hadde tenkt meg bort til Folkparken for å gå på plassen der den legendariske Hultsfredsfestivalen ble arrangert. Jeg hadde på cafeen i Oscarshamn funnet ut at det fantes en Hultsfred: The Walk app, som ved å skanne 40 utplasserte skilt med QR-koder skulle gi en interaktiv og ar-lignende opplevelse, med både historier, anekdoter og musikklipp.
Denne sa jeg ikke hadde fungert. Jeg fant den rett og slett ikke. Lenken på nettsiden var død. Dette syntes fyren på Hembygdsgården for forsmedelige, og tilbød seg å undersøke det umiddelbart.
Jag ringer Putte nu, sa han, og kastet seg på telefonen.
Fyren han prøvde å få tak i var selveste gründeren bak hele festivalen, Putte Svensson Sahlin. Han jobbet visstnok på hotellet borti sentrum nå.
Han fikk ikke tak i ham, men fikk tak i ei på kjøkkenet, som skulle melde fra videre om at appen ikke lenger fungerte.
Jeg takket ham for titten og at han hadde prøvde å fikse det med appen, men sa at det ikke var så viktig for min del. Jeg skulle jo uansett ikke være her så lenge, og hadde tenkt meg rett til det gamle festivalområdet ved folkparken nå.
Jeg fikk et par siste tips på veien ut. Det var best å parkere rett ved folkparken, og hvis jeg skulle til sentrum måtte jeg innom biblioteket, der Swedish Rock Archives var.
Jeg takket for meg og tipsa, og dro.
Fem minutter senere stod jeg utenfor hovedinngangen til folkparken, og beundret både det gamle skiltet, og de gamle telleapparatsvingdørene.
På innsiden gikk jeg rett på en av de 40 plakatene som var satt opp på The Walk, og fikk med meg bakteppet til det som ble til Hultsfredsfestivalen.
Jeg vandret videre over den store plassen rett utenfor gjerdene til folkparken. Det var det i dag en discgolfbane, og noen gutter i 12-13 års alderen koste seg med sommerferie og å kaste presisjonsfrisbee.
Det var på denne sletta hovedscenen visst nok hadde stått, med fronten mot innsjøen Hulingen.
Jeg drømte meg tilbake til da band som Kent og Oasis spilte her, mens jeg trasket rundt i solskinnet og leste på de plakatene jeg fant.
Så var jeg vel forsynt her også. Sett og gjort det jeg kom for. Vært på Hultsfredsfestivalen post mortem. Kvittert ut. Som en pilgrim.
Jeg kjørte deretter i retning sentrum igjen. Jeg kom over et skilt der det stod Rock City, og vl nysgjerrig. Tenkte først på Namsos. Så at det var rart han fyren i stad nevnte dette.
Jeg fulgte skiltene og endte opp i et industriområde. Jeg fant et bygg som skulle være stedet, men skjønte ingenting. Alt var stengt. Alt var låst.
Jeg spant ut igjen, og peilet meg i stedet inn på biblioteket. Da jeg kom dit hadde jeg helt sikkert skrudd forventningene litt for høyt opp - for makan til nedtur. En skjerm som bare viste en nettside jeg ikke gjerne kunne lest på telefonen, en lyttestasjone med gamle, svenske pophits, og en vegg med flere gull- og platinumplater. Det var mye gammelt, mens også en del nytt.
Det morsomste for min del var plakaten etter Stefan Sundströms strålende album Fabler från Bellingebro. Den fikk jeg rett og slett lyst til å høre igjen fra start til slutt.
Men så var det ikke mer å se. Ingenting å gjøre. I stedet gikk jeg ut, og begynte å lese og beundre alle festivalplakatene fra festivalens karriere - samt jeg jeg fikk studert et nytt, vakkert lysskilt.
Resten av dagen gikk med på å kjøre gjennom små tettsteder, langs mindre veier og mellom skog og åkre.
Jeg hadde egentlig skrevet ganske mye om ruten videre frem til Tranås, men alt ble borte da jeg klarte å komme borti knappen som tappet luftmadrassen for luft, og jeg desperat kastet meg rundt for å blåse den opp igjen mens jeg lå oppå. Da forsvant telefonen under meg, og jeg klarte på magisk vis å komme bort i en imaginær knapp også der, på skjermen, slik at alt siden forrige lagring forsvant. Kan det være så jævlig vanskelig å få til autolagring i denne appen, da?!
Kort oppsummert: det gikk i kirker, lysskilt og loppiser.
Jeg kjøpte meg en is i Österbymo, for å kjøle meg ned litt i varmen.
Så endte etterhvert opp i en by som het Tranås - som både var finere og langt større enn jeg hadde sett for meg. Der prydet byens stolthet, Ove Fundin, et helt kryss utenfor en iskremkiosk. Ikke noe rart han da hadde fått is på det ene øyet. Eller var det måkedrit? Jeg tror ikke det var måker der.
Fundin var 11-ganger verdensmester i Speedway, og bodde fortsatt i byen på sitt 94. år. Svenske har noen greier, de også. Bandy er en ting, men den Speedway-feberen med lag og tabeller har jeg aldri skjønt helt greia med.
Så ble det videre lysskilt-sightseeing innover bygdene og tettsteder i Östergötland, som jeg nå hadde tredd inn i.
På et eller annet tidspunkt måtte jeg begynne å kikke på Park4Night etter noen alternativer for natten.
Først prøvde jeg meg et sted midt i ingensteder, som het Trehörna. Et under at det både bodde folk der, og at det var noe som liknet på et lite lokalsamfunn der.
Plassen var tom, men så lite fristende ut. Neste jeg hadde blinket meg ut lå nesten en time lenger syd igjen,i retning Vättern og Jönköping.
Etter noen snirkle de veier gjennom skog og små tettsteder, alle med kirker, så kom jeg etterhvert ned mot E4 langs Vättern.
Jeg fulgte gamleveien til Ölmstad, der jeg stoppet innom Handlarn i krysset for en siste proviantering til middag og frokost.
Jeg klarte ikke dy meg, og kjøpte med meg en softis med nötblanding som strø. Denne nøt jeg mens jeg kjørte inn mot Siringe, og fulgte Römsjön helt til sydspissen, der jeg hadde lest noen gode anmeldelser av en parkering ved en lokal, liten badeplass.
Jeg svingte av mot Nickarp i sørenden av vannet, og fulgte grusveien et stykke før jeg kom frem.
Der stod det allerede en gammel, rød brannbil fra Tyskland - med en skokk med tenåringer utenfor. Basen vandret rundt i ei Køln bortedrakt, og kunne fortelle at han var brannmann i Køln, men bilen var en gammel brannbil fra Østerrike. Jeg kunne jo ikke dy meg, og måtte prate litt om fotball. Den ene sønnen som var med hadde sesongkort på stadion, og vi kom jo ikke utenom noen ord om Ståle Solbakken.
Jeg parkerte i motsatt ende av parkeringen, og begynte å rigge meg til. Her så det perfekt ut for en natts overnatting, og det beste av alt - i morgen får jeg morgensola midt i trynet via bakruta.
I det jeg nok en gang satt på huk og stekte pølser, så rant det inn med folk. Først kom det to biler med lokale, som hadde med seg en liten båt og fiskeutstyr. De skulle nok ut for å enten fiske eller krepse.
Så etterhvert bare rant det på med overnattingsgjester, og til slutt så hele parkeringen ut som én eneste stor campingplass.
To campingbiler som var i følge med de i den ombygde brannbilen kom først. Så en svensk småbarnsfamilie, og deretter en tysk familie fra Hamburg med to små barn.
Ettersom jeg satt der jeg gjorde, og hadde litt dårlig samvittighet for en noe dårlig utnyttet parkering, så prøvde jeg å tilby at jeg kunne flytte bilen en meter nærmere den ene svenske, som uansett sikkert skulle hjem før natta, når de ble lei av å fiske.
Den tyske familien takket for tilbudet, men fant seg i stedet en pass på tverra bak grushaugen jeg hadde på min høyre side. De hadde vært i Astrid Lindgren-land i Vimmerby i hele dag, og kunne ikke vente med å kaste seg uti Römsjön for et svalende bad. Temperaturen i dag har vært god, med rundt 25 pluss og sol.
Så bare rant det på videre. Først kom ei dame med en katt, som presset seg inn mellom bilen min og grushaugen. Det gikk akkurat, og her måtte vi jo alle bare skrote den uttalte 4-meters regelen skulle alle få plass.
Hun hadde jobbet til i går, og reist tidlig i dag morges fra Tyskland - og var så varm og sliten at hun måtte rett uti for en dukkert. Etterpå slapp hun ut natta i bånd, og vi kom i prat. Både fordi hun nå var nærmeste nabo, men mest fordi hun reiste med katt på road trip. Det er faktisk mulig. Hvordan, spurte jeg. Alt handler om trening.
Katten var fortsatt bare en kattunge. 4 måneder gammel, og omtrent vokst opp i en campingbil.
Som om ikke det var nok, så var de på vei til Stockholm for å hente en hundevalp, og på grunn sv tyske tollregler måtte de etterpå kjøre fem uker rundt i Sverige før de kunne returnere.
Da får de vel sikkert trent seg opp til å tåle hverandre, og bli venner. Hun fortalte at den forrige hunden hun hadde hatt spiste katter. Mest trolig en stor overdrivelse, men katta ordnet hun seg først etter den bikkja døde.
Hun fikk en forsmak på hva som venter fremover i møtet med bikkja til storfamilien fra Køln. Den gikk nemlig løs, fordi det sikkert selv mente de hadde god nok kustus på den - men den var stadig vekk på vei bort for å snuse på kattungen - som skjøt rygg hver gang den nærmet seg.
Mens vi stod og skravlet, litt på engelsk, men mest på svorsk - siden hun hadde studert naturforvaltning i flere år i Umeå - så kom det et ungt polsk par, som også hadde rigget bilen for overnatting. Jeg sa at de fiskerne sikkert kom til å dra før natta, siden de var lokale. Så lenge de stod her, var det nå helt smekk fullt.
De tok ikke sjansen på å vente, så valgte etter en rusletur ned til vannet å snu og forsøke på neste.
Jammen bra jeg kom så tidlig som halv sju, tenkte jeg.
Da sola gikk ned over Römsjön, stod fullmånen opp - og mens jeg lå i Mondebobilen og slappet av med blogging og litt smågodt til arbeidet, så kom svenskene tilbake med båten, og dro.
Og sannelig min hatt; i nattens mulm og mørke kom det nok en bobil, som nå kjørte inn på den andre siden av meg. Uvisst nasjonalitet, og uvisst antall folk.
En ting er sikkert, det blir trangt om saligheta når alle skal ha morgenbadet sitt i sola i morgen tidlig.