Så var dagen kommet. Siste dag i Tyrkia for denne gang. Onsdag 14. juni 2026.
Vi hadde satt klokka på åtte slik at vi fikk utnyttet de få timene vi hadde igjen før utsjekk klokka 12 til å både pakke kofferter, ta et morgenbad i havet, og et lite dypp i bassenget, samt så klart spise en raus og god, siste frokost.
Før vi forlot frokostsalen, så gikk vi bort til familien fra Nordstrand og ønsket dem fortsatt god ferie. Spesielt den guttungen Ahmed syntes nok det var koselig å treffe på andre nordmenn på hotellet, og jeg hadde tenkt over at han pekte på oss, og pratet til faren sin, opptil flere ganger da han fikk øye på oss fra avstand enten i bassenget eller i havet. Spesielt kanskje Evelin; “der er hun jenta!”. Vi ba dem ta godt vare på seg selv i Beirut, dit de skulle etter oppholdet på Aydinbey.
Deretter hentet vi ut håndklær i Spa-avdelingen for siste gang. Masakråka som hadde vært på seg siden dag 1 hadde nå en litt mindre pågående tone, men mer munter og humoristisk. Han innså at slaget var tapt med å få oss til å kjøpe massasje. “Checking out today? No massage?”, humret han, mens vi travet ut av døra i retning stranda.
Der nøt vi en siste time i det deilige Middelhavet, og lot salt, sjø og sand bare herje med de litt solbrente og slitne skrottene våre. Jentene plukket noen siste, små strandsteiner - og jeg prøvde også å dykke etter noen fine som reisegave. Vi var forøvrig litt usikre på om det var innafor å ta med seg steiner tilbake til Norge fra Tyrkia, da en liten kikk inne på CoPilot og Google referte til opptil flere turister som var blitt huket tak i av tollvesenet - og faktisk blitt både bøtelagt kraftig, og noen ganger fenglset. Dette gjalt da primært steiner som var av historisk verdi. Enten deler av fossiler, eller gamle artefakter fra lang tilbake. En liten kontrollsjekk med bilder av steinene kunne betrygge oss nok til at vi tok sjansen, og puttet en håndfull i kofferten.
Oppe på rom 1111 pakket vi i sammen det siste, og la oss ned på de deilige sengene for en siste cowboystrekk før utsjekk litt før klokka 12. Vi hadde avtalt med sjåføren om at han skulle hente oss utenfor på slaget 12, og fått både bilmerke, kjennemerke og navn. En positiv fordel med å forhåndsbestille transport via Booking dot com.
Utsjekk gikk sømløst og raskt, og like etter rullet en svart Mercedes Vito inn foran inngangen. Den hadde imidlertid feil registreringsnummer i forhold til vår bekreftelse. Samtidig tikket det inn en melding på min mobil om at skyssen stod klar. Vi gikk ut, og jeg spurte om han var Ergun, som sjåføren vår skulle hete. Det var han visst ikke, og misforståelsene var igang. Han snakket dårlig engelsk, men fikk frem at vi hadde bestilt skyss til Land of Legends - noe vi absolutt ikke hadde gjort. Jeg prøvde sende melding tilbake til det nummeret jeg hadde fått SMS fra, men kom mest trolig bare tilbake til han. Plutselig svarte også noen annen fra samme nummer, og kunne informere om at de hadde byttet om på bil og sjåfør pga. en annen forsinkelse. Jeg vet ikke om sjåføren heller hadde fått med seg det, for det trengtes både én og to presiseringer før han skjønte at han skulle kjøre oss helt til Antalya og gamlebyen ved Old City Marina, der vi hadde forhåndsbestilt bagasjeoppbevaring via en app som heter Bounce. Lettvint og kjekt. Kjeden holder til over hele verden, og er tilknyttet ulike butikker og hoteller omtrent slik post i butikk er i Norge.
Etter å ha nøstet opp i misforståelsene var vi endelig på vei. I dag var det varmere enn noen gang, og på lystavla over bassenget ved hotellet blinket det vanvittige 45 grader med røde lys. Nesten rekord under oppholdet. Iris hadde sett det stod 48 grader midt på dagen en dag tidligere.
Heldigvis var Vitoen utstyrt med et svalende, godt AC-anlegg, så turen på rundt én time gikk overraskende bra i forhold til klimaet. Mer urovekkende var det at sjåføren, som vi da ikke visste navnet på, konstant satt og fiklet med telefonen. Heldigvis kjørte han trygt og sikkert, og var årvåken da det trengtes, slik at jeg aldri følte at han satte oss i noen farlige situasjoner - men særlig profesjonelt var det vel ikke. Etterhvert skjønte jeg at han fortsatt kommuniserte med de som hadde sendt ham videre til feil destinasjon, med feil gjester ombord - mot hans viten og vilje.
Da vi nærmet oss sentrum av Antalya var det mye spennende å se på fra bilvinduet. Alt fra store kjedebutikker, Porsche-forhandlere, IKEA - you name it. Byen fremstod som en hvilken som helst annen interasjonal storby, noe som heller ikke er så rart, da det i følge de fleste tellingene bor i overkant av 1 million mennesker der.
Plutselig svingte han brått til høyre, og inn en smal gate ved en sikkerhetsport. Der rullet han ned ruta, og skravlet litt med vakta, før han sakte, med telefonen fortsatt i ene hånda, prøvde å snirkle seg gjennom de trange brosteinsbelagte gatene. Han prøvde å kjøre etter Google Maps, men vi skjønte straks at han ikke helt fant frem. Han stoppet flere lokale tyrkere på veien, og spurte etter veien til Necip Bey Hotel, der vår Bounce-lagring skulle være.
Til slutt fant han frem til siste farbare vei, og geleidet oss til fots de siste 50 meterne rundt et hjørne til der hotellet lå - midt en av de største markeds- og fest gatene i gamlebyen Kaleici. Dette var tydeligvis et område der det lå flust av backbacker-hotell, og vi så mange slitne backpackere, som hang utenfor de mange, litt semi-alternative billig-hostellene som fantes i nær sagt hver en stikkgate.
Etter å ha satt fra oss bagasjen, fått en kvittering, og tatt bilde av bagasjen på telefonen som sikkerhet, så bar det ut i den glohete sola. Klokka var nå ett, og sola stod på sitt høyeste. Heldigvis var det små tegn til skygge langs murveggene i den veldig trivelige og historiske gamlebyen. Det var allikevel godt å stikke hodet innom en del av souvenir-butikkene, som lå butt i butt oppover gata, bare for å kunne kjenne på litt aircondition.
Som seg hør og bør i slike turiststrøk, så var også produktene her stort sett uten prislapper. Jentene var fristet til å begynne shoppingen. Det var i dag eller aldri. Jeg fikk imidlertid overtalt dem til å vente til vi kom litt lenger opp i byen, og ut av gamlebyen - som jeg mistenkte både var en potensiell turistfelle, og litt overpriset i forhold til litt utenfor.
Jeg hadde på forhånd lastet ned et kart over området her offline, som vi fulgte ut av gamlebyen. Det var bare å gå straka vegen, og plutselig var vi ved den ene, og kanskje mest kjente porten: Hadrian’s Gate. Den eneste porten som står igjen i bymuren, som bare delvis er bevart, i dag. Porten skal visst nok ha blitt satt opp så tidlig som i år 130 etter vår tidsreise, etter at byen fikk besøk av selveste Keiser Hadrian. Du kan trygt si at vi med litt ærefrykt tråkket på historsk grunn, da vi labbet over de eldste steinene midt under porten på veg ut.
Rett utenfor Hadrians gamle port fulgte vi en av gatene i retning sentrum, og det litt mer moderne strøket i storbyen. Husene rundt bar allikevel preg av at dette ikke var det mest prominente boligområdet i byen. Det var veldig fascinerende å kikke på folk og butikker i en ekte, tyrkisk by - og ikke minst slippe de slitne kremmerne fra basarene og turistfellene. Her kunne vi gå i fred, ja bortsett fra de ivrige Dondurma-selgerne da, som også her hadde et behov for å vise sine kunstner med den seige, tyrkiske signaturisen. Enn så mye vi hadde lyst på en iskald og svalende is i ekstremvarmen, så ristet vi bestemt på hodet da vi passerte disse, og gikk videre.
Det var ikke bare vi mennesker som hadde utfordringer i temperaturer som bikket 40 varme. De mange løskattene i byen hadde det også hett. Tross alt dessverre kanskje ett av få problemer. Vi har sett mange hjemløse katter i løpet av uken i Tyrkia, og de fleste ser sørgelig radmagre ut. Flere virker også til å ha åpenbare skader og sår, og det virker til å være et aldri så lite problem her nede. Flere butikker og kanskje barmhjertige lokale og forbipasserende passet heldigvis på å sette ut både vannskåler og litt mat flere tilfeldige steder på gata. Vi traff på en gjeng som hadde søkt tilflukt i en litt skitten bakgata, på vår vei oppover i retning et av byens større og mer moderne kjøpesentre. Jentene tenkte flere ganger på at de burde ha brukt noen av pengene sine på å kjøpe kattemat eller godteri, som de kunne mate de vi kom over med - men det ble med tanken. Kattene fikk imidlertid mye varm kjærlighet av dem da vi passerte, selv om de aller fleste var for sky til å komme nær oss da de ble lokket på.
Nå var det vår tur til å trenge en nedkjøling. Vi så egentlig etter noe iskaldt å drikke, men da vi ruslet innom en liten kiosk langs veien, så ble vi fristet til å prøve en saftis til 15 tyrkiske lire - i underkant av 4 norske kroner. Vi hadde lett etter saftis i flere dager, men stort sett kun funnet kremis - og det ble litt for voldsomt i denne varmen. Herre min skaper for en deilig forfriskelse og smak. Hånden på hjertet en av de absolutt beste saftisene jeg har smakt i mitt liv. Jentene var også skjønt enige. Innertier - også med et herlig, morsomt lag av popping candy i det øverste, grønne trekket. Denne isen burde vi seriøst begynne å importere til Norge! - Men vil den ikke smelte på veien da? Her burde vi rett og slett fått tak i en tyrkisk frysebil som skulle oppover til Norge med gods, og fått ham til å smugle med seg noen kolli.
Etter å ha spist opp isen fortsatte vi i retning kjøpesenteret. Vi var ikke veldig langt unna nå, og jentene begynte å storglede seg over å komme innendørs, der det forhåpentligvis både var skygge og en bedre, mer svalende temperatur.
Langs den siste gata i retning MarkAntalya Mall begynte plutselig byen å se litt ut som Los Angeles, noe også de film- og TV-bevandrede jentene mine kommenterte.
Da vi endelig kom frem til det som vel skulle være Antalyas største kjøpesenter, så ble vi møtt av noe høyst forunderlig, som onkel reisende Mac i Fragglene ville ha sagt. Ved inngangsdørene måtte vi inn gjennom en sikkerhetskontroll slik de har på flyplassene, der belter og smykker måtte av, og verdisaker og sekker legges i bakker, som skulle gjennomlyses - før vi måtte gå gjennom en kroppsskanner. En førstegangsopplevelse for oss, som gjorde spesielt Evelin litt skeptisk. Hvorfor? Ja, si det. Man kan vel ikke være sikker nok nå om dagen, dessverre.
Inne på kjøpesenteret tok det ikke mange skrittene før jentene forsvant inn på dagens første klesbutikk. Kjeden Bershka hadde de god kjennskap til. Fattern hadde så klart aldri hørt om den. Den lå i nederste etasje, der vi hadde startet rundturen. Planen, hvis de noen gang klarte å gjøre seg ferdig i den første butikken, var å saumfare alle etasjer fra bunn til opp - minst seks i tallet; med en gigantisk kino på den syvende og siste.
55,000 kvadratmeter og 155 forskjellige butikker ventet på oss. Ikke rart fattern var smørblid.
Det varte og rakk allerede på Bershka. Herreavdelingen var knøttliten, så mens jentene koste seg med å kikke på - og prøve - klær, så vandret jeg over gangen til en butikk som het LC Waikiki. Denne butikken strakk seg over tre etasjer, men jeg holdt meg i den ene etasjen der de hadde herreklær, og rasket etterhvert med meg tre nye singletter - perfekt for heite sommerdager. I tillegg klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte jo ha en liten souvenir til meg selv, og tok med meg en nøkkelring av Galatasaray. Den kommer til å passe så fint til Fenerbache-drakta jeg har hjemme!
Jentene kom etter hvert i retning butikken der far drev og romsterte, med hver sin pose i hånda og store smil rundt munnen. Endelig litt ordentlig shopping, og ikke bare basarer med dupes og skrot. Prisene var det ingenting å si på jamfør norske forhold, selv om flere av butikkene her på senteret var såkalte merkebutikker. Jentene var også innom en annen butikk som et Mango, der det også ble kjøp av bukser - som visst nok hadde kostet det mangedobbelte her hjemme.
Etter å ha labbet rundt i butikker, og drømt om alt vi kunne ha fylt en Ford Mondeo med, så var det tid for litt lunsj. Den nest øverste etasjen - over butikkene, og under kinoen, var en eneste stor food-court - med rikelig med sitteplasser, og all mulig mat du kunne tenke deg. Selv den amerikanske burgerkjeden Arbys var her. Den tror jeg aldri jeg har sett utenfor Statene før.
Vårt valg falt på en kyllingburger og to pide. Det er så genialt med slike food courts, der folk kan bestille fra ulike steder, og allikevel sammen. Mer av det takk, også på Lillehammer!
Etter å ha spist fortsatte vi å utforske butikkene. Jeg syntes det var spesielt gøy å suse rundt inne på Decathlon-butikken. Kjeden som har de geniale Quecha-teltene i sortementet sitt - og som vi trofast har feriert med i snart 15 år. Det samme pop-up teltet som vi har stod utstilt i butikken, til den latterlige lave prisen 4000 TYR - altså under tusenlappen. Jeg tror jeg måtte bla opp noen tusenlapper da jeg på tidlig 2010-tallet bestilte det tilsvarende på eBay - og det var før toll og porto.
Vel, vel - det har gjort jobben sin og vært verdt hver krone. Vi så også en større modell av de enkle og veldige solide pop-teltene, med et stort, genialt fortelt. Igjen var det fristende å tenke på om man bare hadde hatt bil…
Da klokka nærmet seg halv seks begynte vi å bli forsynt med kjøpesenter. Det var ikke stort mer igjen av plass i hverken håndbagasjen eller koffertene. Vi ruslet ut igjen - denne gangen uten å måtte igjennom noe sikkerhetskontroll - og gikk rett på en mobil henger som solgte Antalyaspor-effekter. Fattern vurderte et lite øyeblikk å gå inn. Det er alltid artig med supporterutstyr fra lokale lag. Men så husket han hva Suleyman hadde sagt - han som kjørte oss inn fra flyplassen for én uke siden. Laget er rævva. Egentlig bare en god grunn for meg til å begynne å heie litt på dem - samt såklart at de hadde Bøverbru-drakter; røde og hvite striper. Men det ble med tanken.
I stedet begynte vi på en ny, varm vandring i retning gamlebyen igjen. Det var morsomt å skotte på folkelivet og de mange butikkene nedover gata. Her kunne du få kjøpt stort sett alt du både trengte, ikke visste du trengte, og langt i fra trengte, innenfor noen hundre meter. Prisene var det heller ingenting å si på, så fristelsene var store - hadde bare bagasjen vært stor nok. Neste gang blir det bil ned, jenter!
Vi ruslet ned til klokketårnet, ved en av de andre inngangene til gamlebyen. I dag det eneste gjenværende av rundt 80 klokketårn, som i sin tid stod rundt bymuren for å primært varsle om farer før den moderne klokka ble mer viktig.
Derfra gikk turen nedover de etterhvert brosteinsbelagte, trange gatene igjen - helt til vi kom helt nederst, så vi kunne se havna. Det var rett og slett et nydelig syn, da vi så Taurus-fjellene langt der borte i horisonten langs Kemer-kysten. Vi vandret ned de bratte og ruglete steintrappene med forsiktige skritt, før vi måtte ta oss en velfortjent rast på en steinmur i skyggen.
Der fikk ungene nok en selskap av noen katter, som kom trippende da de hørte lokkene fra de katteelskende, norske turistene. En ganske stor kontrakt i forhold til hvordan mange oppfører seg mot dem her i byen. Vi har observert vår skjerv av lokale som har kjeppjaget både katter og bikkjer avgårde.
Etter å ha summet oss litt, og tatt noen bilder nede ved havna, så ruslet vi langs en oval av promenaden, og opp noen andre, bratte steintrapper. Vi kom opp igjen i gamlebyen ikke så langt unna der hotellet som oppbevarte bagasjen vår lå - og bestemte oss nå for å bare slå ihjel tiden frem mot avreise med å sette oss ned et sted med god aircondition.
Først måtte vi finne et spot. Det førte oss inn i noen interessante sidegater, med både salgsobjekter (med potensiale?) og et interessant back-packer-sted med en gammel, flott skrabb av en bil utenfor.
Vi gikk forbi enda flere løskatter, før vi etterhvert kom inn igjen i hovedgata i gamlebyen, der de fleste restaurantene og pubene lå. Det var tydelig at denne gata hadde et litt mer party-preg, og selv om klokka var relativt tidlig på kvelden, så var det alt nå en god del som var godt i farta - stort sett folk som lignet på enslige, sjelsøkende back-packere.
Vi ruslet litt rundt på måfå, i små, trange sidegater. Kikket rundt etter noen steder å bruke de siste liraene. Evelin fant en liten godteributikk med priser, men mye av det var relativt dyrt og av en slik art som ganske sikkert hadde smeltet tvert i det øyeblikket vi kom oss ut igjen i varmen. Heldigvis var sola nå på vei ned, og hadde krøpet seg under murtakene i de smale smugene. Det var fortsatt et par timer igjen til vi trengte å dra til flyplassen. Noe transport dit hadde vi enda ikke fått bestilt oss. Jeg hadde prøvd meg på både Bitaksi, Uber og Booking, uten at det lenger kom opp noen alternativer på en litt større bil. I følge vår venn Chat GPT så var det ingen garantier for at de gule taxiene fikk plass til våre tre kolli med kofferter, siden de opplyste om at de fleste av drosjene her i byen trolig var sedaner. Planen var nå å få fyren som jobbet på hotellet som passet bagasjen vår til å bestille, når det etterhvert ble tid for å dra.
Men først trengte vi å slå ihjel litt mer tid. Vi var ganske så slitne i beina, og lei av å traske rundt på gammel brostein. Alle var skjønt enige om at væske var det vi trengte - og et sted å sitte. Ingen hadde lenger noe behov for å bruke kontantene som var igjen. De fikk vi heller bruke til å betale drosja, eller spare dem til neste Tyrkia-tur. For selv om det tidvis har vært en del mas fra kremmere, som nok har dratt det generelle inntrykket ned - så skjønte jentene også at dette landet har så mye, mye mer å by på - og at majoriteten av alle tyrkere tross alt bare er veldig gjestfrie og hyggelige folk. Disse jobber bare ikke på markeder, i basarer og på spa-avdelinger.
Vi bestemte oss for å rusle i retning hotellet der vi hadde levert koffertene, for der hadde vi sett en skotsk pub som het Edinburg tidligere. Det måtte være en fin spot for å slappe av i skyggen med noe kaldt og drikke, og hvile beinene.
På veien gikk vi nok en gang forbi en del skilt av Tyrkias modene far, Herr Mustafa Kemal Atatürk. Han henger fortsatt over alt i landet. Et land som i dag har Atatürk å takke for sin selvstendighet, men der også fortsatt mange ser på ham med et sterkt kritisk blikk. Han ledet landet kun en femten års tid - fra Tyrkia som republikk ble etablert i 1923, og til hans død i 1938. Han moderniserte landet, og avskaffet det gamle kalifatet og sterkt religiøse ordener. Religiøse symboler og klær ble forbudt. Dette gikk også ut over mangfoldet og alle minoriteter, og hans autortære og nasjonalistiske syn rammet de mange kurderne, grekerne og andre minoriteter i et Tyrkia, som da skulle dyrkes som en selvstendig nasjon. På den andre siden så kom det blant annet kvinner til gode, som med Atatürk fikk både stemmerett og tilgang til utdanning - så i sum, selv om han var litt for nasjonalistisk anlagt, så la han grunnlaget for Tyrkia som en fri, selvstendig og moderne stat - med vestlige inspirasjoner. De fleste tyrkere i dag er særdels tro mot sitt land, og i tillegg til Atatürk, så vaier det tyrkiske flagget i vinden stort sett overalt. Her nede er hver dag en flaggdag, ikke bare ved offentlige og private bygg - men også i naturen; på små høyder, på fjellet og så videre.
I dag er det mye kritiserte Erdogan som leder landet. Det har han gjort siden 2014, og han er helt på den andre siden av Atatürk politisk. Der Atatürk ønsket vestlige strøminger og ønsket at religion skulle være et personlig anliggende, og at staten helt og holdent skulle holde seg unna påvirkning av religion - så er Erdogan ekstremt konservativ, og jobber for at Tyrkia skal dyrke sin islamske og ottomanske religion og arv. Han er heller ikke spesielt begeistret for det moderne liv, og har jobbet hardt for å innskrenke vestlige innflytelse. Kunstnere, musikere, urbane mennesker og spesielt kvinner har fått et vanskeligere liv under Erdogan, og drømmer seg ofte tilbake til gamle Atatürk - mens mange konservative, eldre, religøse - spesielt menn - fortsattt synes Erdogan er rett mann i stolen. Sistnevnte lar forøvrig Tyrkia fortsatt offentlig hylle og tapetsere vegger med bilder av Atatürk, fordi noe annet ville ha vært en katastrofe for ham som statsleder: et hån mot den selvstendige nasjonen Tyrkia. I praksis vil jeg vel tro at det også mest av alt er fordi det i den tyrkiske grunnloven, fra lenge før Erdogans tid, fortsatt gjør det straffbart å fornærme Atatürks minne.
Med Atatürks bestemte blikk i nakken ruslet vi videre, og så oss ut et bord på Ediburghs uteservering, rett ved ei utendørs vifte som ikke fungerte. Da kelneren kom med menyer, så spurte vi om han hadde mulighet til å skru på vifta før vi satte oss. Etter å ha fått hjelp av en annen kollega, så fikk de etterhvert start på vifta, og fikk dermed også tre rødmussete, varme, norske turister som kunder i fanget. Vi hadde tenkt at dagen kom til å bli glovarm, så vi hadde så godt som tømt kjøleskapet med gratis vann på flaske på Aydinbey før vi sjekket ut. Samtlige flasker lå så klart igjen i bagasjen som nå var lagret 100 meter borti gata, men siden det neppe var lov med medbrakt her - og vi allerede hadde dumpet ned på stolene, og ikke aktet å bevege oss igjen på en god stund - så bestilte vi på direkten to glassflasker med iskaldt vann, som gikk ned på høykant hos de tørste jentene. Far bestilte seg en duggfrisk, iskald hveteøl. Oh lykke!
Jentene supplerte med nok ei flaske vann hver, som også gikk rett ned. Den verste tørsten var slukket, så nå kunne de kose seg med en Sprite og en Cola, mens vi studerte gatelivet og samlet krefter for en lang natt i vente.
Det hadde nettopp tikket inn en SMS fra Ving om at flyet som hadde avgang fra Antalya klokka 00.20 lokal tid dessverre var forsinket, og ny estimert tid var 01.15. Heldigvis ikke lange forsinkelsen, men nok til at vi også måtte sende P ei melding om at også flere måtte stålsette seg for ei lengre natt. Snill som hun er skulle hun ofre nattesøvnen for å hente oss på Gardermoen utpå morgensida.
Da klokka nærmet seg ni fant vi det best å betale for oss, og rusle bort til hotellet for å hente ut bagasjen. Der fikk vi innehaveren til å ringe etter ei drosje som hadde plass til alle tre pluss alt pikkpakket vårt. Posene med klær vi hadde kjøpt på kjøpesenteret tidligere på kvelden ble også fordelt og omplassert i koffertene, mens jentene - i frykt for overvekt på kofferten - tok seg en tur på toalettet i bakgården for å skifte til bukse. Et vovent valg i 35 graders varme!
Drosja var på plass raskere enn vi hadde tenkt, så plutselig måtte vi bare raske i sammen tingene våre; stappe alt overskytende ned i kofferten til far - som hadde betalt for 10 ekstra kilo sånn i tilfelle - og komme oss ut.
Der ble vi møtt av en vennlig, eldre kar - som i god serviceånd både stablet kofferter og vesker i bagasjerommet, og åpnet dørene for jentene. Jeg satte meg foran, og før vi rakk å summe oss var vi på vei ut av gamlebyen; ut av sentrum - og på vei ut av drømmeferien i Tyrkia, sommeren 2026.
Drosjesjåføren vår viste seg å være turens mest hyggelige, og klarte utmerket godt å holde en samtale på enkel engelsk, selv om han var godt voksen. Han var veldig interessert, og stilte oss spørsmål tilbake som den første. Et utrolig koselig, kort bekjentskap. Han spurte først hvor vi var fra, og vi svarte Norge. Som alltid er den første responsen da såklart, “Ahh, Haland! - ERIK Haland!”
Yes, that’s right, sa jeg: Erik Haland! Jeg har hørt at jeg tidvis nok kan oppfattes som pirkete og belærende, men lot han få leve i livsløgnen om at han het Erik. Det var tross alt lettere å si enn Erling, og navnet skjemmer vel ingen - om enn så feil det er.?
Jeg presenterte meg, som jeg stort sett bruker når jeg er utaskjærs, som Josef. Han lyste opp. Det er alltid en positiv icebreaker når jeg møter mennesker fra denne delen av verden, når jeg hoster opp et navn de faktisk har et forhold til, og kan uttale - og jeg trengte ikke å nevne at jeg skrev det med J og ikke Y.
Han fortalte at han het Mustafa, akkurat som Tyrkias far. Han var opprinnelig fra byen Çorum, en 10 timers biltur herifra. Vi fortsatte praten om fotball, og han kunne fortelle at han var Fenerbache-supporter. Dermed har vi altså i løpet av turen kjørt drosje med fyrer som har heiet på hvert av de tre største Istanbul-lagene.
Han fortalte at han var godt gift, og hadde bodd i Antalya de siste 40 årene av sitt 64 år gamle liv. Byens fotballag fikk også det glatte lag av Mustafa. De hadde rykket ut av Superligaen i vår, og skulle dermed spille på nivå to igjen fra høsten. No good, gjentok han, mens han viste tommelen ned.
Det kom etterhvert frem til at laget i hans hjerte egentlig var laget fra sin hjemby, og han kunne fortelle at de i år hadde rykket opp til øverste nivå, og til høsten skulle spille i Superligaen: Çorum FK - eller Çorumspor, som han fortsatt kalte dem. Det var første gang i løpet av historien at de skulle spille på øverste nivå, og han var spesielt begeistret for akkurat det.
Vi snakket litt generelt om tyrkisk fotball, og nok en gang lyste han opp når jeg dro opp navnet Hakan Şükür av fotballhukommelsen. Şükür er vel den som har flest kamper for Tyrkia opp gjennom historien, men har de siste årene levd i eksil i USA fordi han åpenlyst har kritisert dagens leder Edrogan.
Mustafa fortalte at hadde to barn, som begge var i 30 årene og ikke lenger bodde i Antalya - og at hans øyesten nå hverken kona eller de utflytta barna; men bikkja. Med en hånd på rattet viste han stolt frem bilder av hunden, som også jentene i baksetet fikk se. I tillegg viste han ivrig frem et bilde av de tre kattene han også hadde.
Den trivelige samtalen fortsatte helt ut til flyplassen, og vi innså etterhvert at Mustafa var den perfekte fyren for å dumpe resten av våre tyrkiske liraer på. Jeg snudde meg bakover mot jentene og spurte; skal vi ikke gi ham resten av pengene vi har igjen i kontanter, men si at de ikke er til ham - men til kattene og bikkja?
Jaaaa! De var veldig enig med far, og dermed hadde vi en plan.
Da vi nærmet oss flyplassen så vi plutselig mange biler som stod parkert med nødblinkerne på, på høyre siden av veien. Mustafa gjorde tegnet for penger med to fingre, og fortalte at bilistene stod her i påvente av å hente folk på flyplassen, fordi de ikke ville betale for parkering på flyplassen. Der var det ikke lov å stå lenger enn 10 minutter gratis ved av- og pålassing. It’s the same in Norway, sa jeg - og tenkte tilbake på rasteplassen utenfor Gardermoen, som var tettpakket med biler på tomgang da vi kjørte innover forrige tirsdag.
Han kunne fortelle at det ikke var uten risiko at de stod her og ventet heller, fordi politiet ofte slo hardt ned på dem. Dette var sikre penger inn i den tyrkiske statskassa, da bøtesatsen visst nok var et femsifret antall tyrkiske lira.
Plutselig var vi fremme ved terminal 2 på flyplassen, og Mustafa hoppet ut for å slippe ut jentene, og løfte ut bagasjen for oss. Jeg ble sittende igjen i forsetet for å telle tyrkiske kontanter. Taksameteret hadde stoppet på 850 tyrkiske lira. Denne drosjeturen var altså også både den første og siste der taksameteret viste summen - og det var ingen behov for diskusjoner hverken før eller etter angående pris. En god grunn til å hylle Mustafa som den triveligste lokale vi hadde møtt i løpet av oppholdet - og nok en grunn til å la han få resten av kontantene våre.
Vi hadde ikke igjen veldig mye, men det ble rundt 400 lira ekstra - som jeg ga Mustafa da han kom tilbake til førersetet. Jeg takket for turen, og for samtalen - og sa at vi hadde satt stor pris på både samtalen og møtet. Jeg rakte ham først 900 for turen, og etterpå ga jeg ham resten: These are not for you, but for your dog and cats. Buy them something good, sa jeg.
Jeg tror ikke jeg hadde sett et større lokalt smil i løpet av oppholdet enn det som bredte seg i ansiktet til den høflige, snille 64-åringen. Han lyste opp som ei sol, og takket pent.
Nice to meet you, ropte han, da vi rullet koffertene våre bortover asfalten i retning avgangshallen på terminal 2. Jeg snudde meg, og ropte det samme tilbake - og livene våre fortsatte i hver sin retning: han ut av terminalen, og vi inn i avgangshallen.
Evelin hadde ikke rukket å skifte til bukse da vi måtte forte oss i drosja tilbake i gamlebyen, så planen var nå å skifte på toalettet før vi pakket om kofferten på nytt. Den planen trodde vi gikk i vasken, da det første som møtte oss innenfor døra var scanning av all bagasje - uten at det var noen toaletter tilgjengelig i forkant.
Det viste seg kun var ett av flere sikkerhetsmomenter - så etter at vi kom oss igjennom den første, så ble det tid til å gjøre klesskiftet i neste venteområdet. Der måtte vi vente en god stund før skranken endelig åpnet, slik at vi fikk sjekket inn og sendt kofferten inn på rullebåndet.
Det var fortsatt rikelig med tid til flyet vårt gikk etter vi fikk avlevert koffertene, og gått gjennom én ny sikkerhetskontroll med håndbagasje- og kroppsskanning, og enda en sikkerhetskontroll med pass og boardingkort.
Deretter kom vi til et stort område som hadde et rikholdig utvalg av alt mulig tax free. Prisene var derimot ikke noe som lignet på rabattert. Det var norske priser på alt - og vel så det, så det ble bare med titten for vår del.
Det var lenge siden vi sist hadde spist, så det siste vi nå hadde tenkt å gjøre før vi satte oss til å vente utenfor gate 219 - var å få i oss en liten matbit. Vi tok rulletrappa opp en etasje, til en liten mathall inne i lokale. Der falt valget på KFC, men prisene der var også langt dyrere enn det vi kunne forvente selv i Norge - og alt var priset i Euro. 30 Euro skulle de ha for en delemeny på to personer. Motvillig bestilte jeg en slik, som vi kunne dele alle tre. Da fikk vi om ikke annet litt føde i magen før den lange turen hjem til Norge. Vi hadde nemlig ikke bestilt noe flymat på turen hjem, siden det var en natteflight, og vi hadde en viss forhåpning om å få noen timer på øyet.
Lystavla på flyplassen hadde nå oppdatert avgangstiden til 00.50 - altså ikke mer enn en snau halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tid. Vi sendte melding til P om endringen, og avtalte å ta kontakt med henne så snart vi hadde hentet ut bagasjen på Gardermoen. Estimert ankomst der var nå oppdatert til ca. klokka 04.00 norsk tid.
Jeg skulle ønske at flyet ble så forsinket at vi fikk ei natt til, sa en av jentene. Vi andre nikket. Selv om det alltid er litt trist å skulle reise hjem etter en ferie, så visste jo alle innerst inne at det skulle bli litt godt også. Se P igjen. Se mamma igjen. Sove i sin egen seng. Slippe pruting og mas på gata.
Vi ruslet i retning gaten vi skulle dra fra, og kom forbi et tre som Iris hadde snakket om at skulle befinne seg på flyplassen. Et tre som var fylt opp av all-inclusive armbånd fra turister verden over, og som visst nok hyppig var blitt delt og vist på diverse sosiale medier. Vi avstod fra å bidra - alle var enige om at armbåndene vi fortsatt hadde på oss skulle være med oss helt hjem, og puttes i minneboksen eller i scrapbooka - alt ettersom.
Det var fortsatt over en time til avreise. Jeg hørte noen kjente lyder fra en pub like i nærheten, og fikk øye på en stor skjerm der de viste semifinalen mellom Frankrike og Spania. Vi ruslet bort dit, men innså at det ikke var en eneste plass ledig - så vi satte oss ned på gulvet ved en vegg rett utenfor. Omtrent akkurat da jeg satte meg, så økte Spania til 2-0 ved Pedro Porro. Det slo meg plutselig at jeg både hadde glemt å oppdatere Fantasy-lagene mine for denne runden, og at VM i år har vært en historisk, lang nytelse. Det begynte lenge før jeg i det hele tatt hadde tenkt på sommerferien, og var fortsatt ikke ferdig her vi satt på et gulv i Tyrkia - snart på vei hjem i fra årets drømmeferie.
Ti minutter før slutt ruslet vi videre i retning til gaten, og fant oss et mer komfortabelt sted å sitte. På en slags barkrakk der kunne vi i tillegg lade telefonene våre en siste gang, før vi etterhvert køet opp for å boarde flyet som skulle frakte oss - og de fleste andre som tok turen ned sammen med oss for litt over ei uke siden - hjem. Samtlige litt mer slitne, litt mer brune, og litt mindre kledd enn sist gang vi var samlet.
Klokka hadde bikket 01.00 lokal tid før flyet endelig var klart til å lette. I det hjulene lettet fra asfalten, og lysene fra Antalya ble svakere og svakere, og lenger og lenger borte, så begynte vi å innse at neste gang vi nå fikk landjord under beina igjen - så var vi tilbake i Norge. Stemmen til piloten brøt inn da vi etterhvert hadde nådd marsjhøyden, og kunne trøste alle ombord om at temperaturen i Norge akkurat nå, var identisk som i Antalya. En fattig trøst for noen, kanskje - men en god trøst.
Jentene var som meg litt ambivalente med å vinke farvel til Tyrkia for denne gang. Det skal bli godt å slippe maset fra alle selgere. Tenk om de hadde stått sånn utenfor butikkene i gågata på Lillehammer?, filosoferte Evelin. Vi ble der og da enig om at vi en vakker dag skulle tilbake til Tyrkia. Kanskje neste sommer? Eller kanskje en eller annen gang i fremtiden.
Fattern dyttet to sov-i-ro inn i ørene, og da kapteinen skrudde av taklyset var han allerede borte.
Neste gang han åpnet øynene, så var sola allerede i ferd med å stå opp. Han så rett i øynene på to trøtte jenter, som begge hadde problemer med å holde latteren tilbake. Gled deg til å åpne snap, humret Iris. Jeg skjønte tegninga - og fikk se råbildene av meg selv, som med lukkede øyne, og vidåpen munn, hang over midtgangen, og sov. Du snorket også, kastet Evelin seg på. Ja, og folk så på deg - og lo.
Jeg humret. Samtidig kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre. Jeg var ikke alene. Det var flere som hadde sovet. Til og med Evelin hadde vært borte en times tid. Kanskje to. Iris derimot, hadde ikke fått sove ett eneste sekund - og hadde i stedet underholdt seg med å se på filmer fra Ving sin underholdningstjeneste via telefonen - som på returen faktisk hadde fungert.
Ikke lenge etter at jeg kom til meg selv igjen, så brøt kaptein inn igjen over speakeranlegget, og meddelte at de straks startet innflygningen til Oslo Airport Gardermoen.
Vi landet perfekt, men i motsetning til da vi reiste ned - så var det ingen som applauderte. Kanskje melankolien og ambivalensen over at årets langferie var over også satt igjen hos flere av passasjerene?
Da vi kom til gaten, så var det ingen tegn til noe bakkemannskap. Derfor ble vi sittende å vente i noen minutter ekstra på flyet, før vi kunne spasere ut midtgangen, og ta rulletrappene og gangene bortover til tax-free butikken og bagasjebåndene. Jeg slo av flightmodus på telefonen, og sendte melding til P. Hun hadde allerede kommunisert med Iris på Snap, og sendt bildet av at hun allerede var innendørs og ventet på oss i ankomsthallen.
Selv om det var litt trist å forlate Tyrkia, så var gleden destod større av å se P igjen. Vi ruslet sammen ut svingdørene, og pustet inn den friske, gode, norske morgenlufta. Vi kunne kjenne på temperaturen at det også ville bli varmt i Norge i dag - så akklimatiseringen burde gå bedre enn fryktet.
Iris proklamerte at hun endelig i sitt 17. år hadde klart å gjennomføre en ekte døgning. En litt merkelig følelse, sikkert. Å våkne på et hotell i Tyrkia, og ta et deilig bad i morgensola i Middelhavet, og så morgenen etter ta plass i baksetet på Ford Mondeoen på parkeringsplassen, uten at øynene hadde vært lukket.
Vi overleverte noen reisegaver, som P ville vente med å se på til vi kom hjem til Vingnes. I bilen ventet det i stedet overraskende velkomstgaver til oss: hver vår kalde Cola Zero, og ei pakke med Panini VM-klistremerker.
Så ble det akkurat som vi innerst inne sikkert egentlig visste - jammen var det deilig å komme hjem igjen også!
Egentlig var vi litt sultne, men det var ingen døgnåpne bensinstasjoner eller matsteder før vi kom til Brummunddal. Der ble et lite stopp på den gamle 24-timern, og Iris fikk seg en baguett, og Evelin ei pølse. Utrolig nok holdt alle seg våkne helt til vi rullet inn igjen på gårdsplassen hjemme på Vingnes.
Da kvitret allerede fuglene, og vi hadde følelsen av at det allerede var langt på dag. Koffertene lot vi bare være i første omgang. Vi låste oss inn, og kastet oss ned i sofaene. Iris ruslet opp på rommet sitt, og fikk endelig noen timers søvn - mens vi voksne duppet av på sofaen. Evelin holdt koken med et eller annet på telefonen.
Takk for en fantastisk tur, jenter! Takk for skyssen, P!
Og takk for følget til alle (!) som tok seg bryet med å lese om turen vår i år også!
På gjensyn!