Natta i den knøttlille hytta i Vaasa gikk overraskende bra, og jeg tror alle sov godt i det varme, lille rommet, sammen med den digre myggen som også overnattet der inne.
Eneste planen var i dag å komme oss ut før 12, men jeg været også at jentene kunne tenkt seg en siste tur innom en finsk butikk før avreise - og i byen visste jeg om nok en fristelse. Derfor var det heller ingen grunn til å sitte på campingen å tvinne tommeltotter etter at alle var oppe av posen, spesielt når ingen var særlig hypp på et morgenbad tross nok en glohet dag.
Jeg fant frem noen gamle ostebriks og litt pålegg mens jentene tok seg en dusj, og etter frokost pakket vi bilen og leverte nøklene i resepsjonen på slaget elleve.
Rett utenfor campingen hadde jeg kvelden før spottet en geocache på appen, som jeg tenkte vi måtte prøve å finne før avreise. Vi hadde til gode å finne en i Finland, og generelt vært litt for dårlig til å prioritere denne artige aktiviteten på turen. Evelin spottet det som lignet ei fuglekasse med en gang vi stoppet ved koordinatene, og løp bort for å sjekke ut.
Geocachen viste seg å være en særdeles gjennomført sak, med en lekebil med campingvogn på innsiden, og god plass til såkalte travelbugs. Vi fant ingen slike på innsiden, men ga cachen et velfortjent hjerte ved loggingen.
Vi hadde fortsatt en god time på oss før oppsatt tid for innsjekk på Wasaline sin ferge over til Sverige, så vi fartet bort til sentrum av Vaasa for å få postet et kort, og gjøre noen småærender. Fattern hadde funnet et postkontor på Google Maps ikke langt unna torget vi ruslet over i går, og vi fant en parkering i ei sidegate ikke langt unna. Byen hadde så vidt våknet til liv, men fortsatt var det ganske så stille i gatene.
Da vi kom til postkontoret, ble vi møtt av en stengt dør, og vi kunne skimte pappesker som var lagret på innsiden. Effektiviseringen hadde tydeligvis kommet til Finland også, for tilfeldigvis oppdaget vi at en matbutikk på det samme senteret hadde tatt over butikken - post i butikk!
Vi oppdaget at vi heldigvis ikke ble blåst da vi kjøpte frimerker i dyreparken i Ranua Zoo her forleden, da vi betalte det samme for et internasjonalt frimerke her.
Etter å ha sendt kortet på reise til Norge, så tuslet vi bort til torget, der vi i går hadde gått forbi en da stengt New Yorker-butikk. Vi elsker alle tre New Yorker - det er billig og tålig bra kvalitet, og klærne er hakket kulere enn de du får på H&M og lignende.
Jentene lot seg spesielt begeistre, og bunkret opp med spennende plagg de ville prøve. Fattern på sin side tok rulletrappa opp, og boltret seg i herreavdelingene mens jentene styrte på i førsteetasjen alene. Plutselig hadde omtrent hele den timen vi hadde til rådighet gått, og vi fått få opp dampen. Jentene gjorde sine valg, og handlet med seg noen nye plagg hver - mens fattern, som i sommervarmen virkelig har fått sansen for singlet, selv om det blant motepolitiet vel ikke er helt innafor, også fant seg noen nye ermeløse trøyer.
Vi hadde ikke mer enn maks fem minutter til å saumfare den nærmeste kolonialen for det vi ville ha med hjem fra Finland. Det var ikke stort, men jentene fikk kjøpt noe småtteri - og så klinket vi til med vår siste finske is for denne gang. Fattern brukte sine siste mynter på ei flaske kaldt drikke og en overpriset kjeksis - for han kunne rett og slett ikke sjansen til å prøve multeis gå i fra seg. På vei ut igjen mot bilen, rev vi alle av papirene og satte isen vi hadde kjøpt mot kjeften. Jentene var strålende fornøyd med sine valg, mens fattern var noe mer dempet. “Hvor er molta?”, spurte han retorisk på totning, og ba jentene smake. De kjente akkurat det samme som ham - det smakte i beste fall litt vanlije. Det som lignet på noe oransje i iskremen smakte i alle fall ikke multe. Vel, vel - da fikk jeg i alle fall kvittert ut det.
Flaska han hadde kjøpt var heller ikke det helt store. Han hadde hengt seg opp i bildet av sitron, og ikke sett at det også var avbildet en ingefær der. Visst er han altetende og altdrikkende, men ingefær har aldri fenget annet enn i form av varm te sammen med nettopp sitron - og honning. Det drikkes kun når formen er i ulage, og vinterforkjølelsen er i emning. Som et kaldt sommerdrikke, så ble dette bare helt feil. 15-åringen var derimot uenig, og fikk fattern på andre tanker, da han truet med å helle alt ut på asfalten ved siden av bilen. “Jeg tar den”, sa hun - og puttet den ned i kjølebagen til senere.
Nå hadde vi bare tida og veien før vi skulle være på kaia. Siste frist for innsjekk var én time før avgang. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner, for da vi ankom ti minutter før tida, så var det fortsatt ganske glissent på plassen. Nå var vi da der, og vi kunne åpne dørene og strekke litt på beina før det var tid for å kjøre ombord. Temperaturen viste fortsatt 30 røde, selv om det var langt flere skyer på himmelen enn i går.
Etter en god halvtime med venting fikk vi endelig kjøre ombord, og smatt ut av bilen på det trange bildekket, og tok trappene opp til dekk sju. Der fant vi oss et bord i en café, og for å rettferdiggjøre at vi satt der, så stakk fattern bort for å kjøpe tre Zingo appelsin. Det var litt for tidlig for mat, og jeg var heller ikke særlig hypp på å betale i dyre dommer for Wasaline sin buffet - selv om de ferieklare finnene rundt oss gaflet i seg digre tallerkener med svenske kjøttbullar og finsk rugbrød.
Overfarten skulle ta tre og en halv time, så det var greit å ha et sted å sitte - men det gikk ikke lenge før vi ble litt rastløse. Vi spaserte en tur opp på soldekket på plan 9, og skuet tilbake på Vaasa by mens vi forlot havna. Farvel, Finland!
Deretter ruslet vi litt rundt for å sjekke de andre oppholdsstedene på båten. Det var ikke stort, men vi fant i alle fall en slags bar, en pet lounge - et eget rom for kjæledyr - og en tax-free butikk. Sistnevnte åpnet ikke før om en halvtime, så vi bestemte oss for å sette oss ned i baren i påvente av det.
Bartenderen som jobbet i baren hadde en rolig dag på jobb, for det var ikke mange som bestilte fludium på denne overfarten. Det er nok mest aktuelt for de som tar nattkrysningen, som ankom Umeå hver natt litt før klokka ett. Jeg hadde først peilet meg inn på denne avgangen da jeg begynte å undersøke fergemuligheten. Prisen var lavere enn dagoverfarten, men det hadde blitt litt keitete både med tanke på overnatting og veien videre.
Plutselig var klokka blitt to, finsk tid, og vi kunne rusle bort igjen til butikken og sjekke ut den. Prisene var astronomiske, og langt dyrere enn i butikken. Det hindret ikke 11-åringen i å bruke nærmere 70 norske kroner på en pose “Godt og blandet”, selv om fattern prøvde å si at hun sikkert kunne kjøpe den samme i Sverige om noen timer for under halvparten. When in Rome osv. “Du får bare huske å sjekke kontoen din, så”, prøvde jeg meg. Hun hevdet at hun hadde kontroll, men jeg var litt usikker. Der storesøster sparer, så ødsler lillesøster ut. Jeg får bare håpe det blir igjen noen kroner til vi om noen dager skal grensehandle litt før vi returnerer til moderlandet.
For min del ble det endelig ei pakke finsk lakris. Er det noe munngodt som er typisk finsk, så må det vel være det - og et hvert lite sted virker å ha sine egne lakrisprodusenter i både liten og stor skala. Ikke så bra for blodtrykket, så klart - men det er heldigvis såpass stabilt så lenge jeg ikke stresser meg opp i ferietrafikken.
Vi hadde fortsatt mye tid å slå ihjel, så vi vandret opp igjen på soldekket. Båten var full av folk med bikkjer, og et par av disse hadde litt tidligere røket uklare i cafeen, og skremt både oss og andre med høye bjeff og gneldring. Det så ikke ut til å affisere eierne nevneverdig, og situasjonen løste seg etterhvert - og folk fortsatte å gafle i seg fra buffeten.
Ikke bare virket båten å være skreddersydd for hunder med en egen pet lounge, men jammen hadde de ikke fått seg et eget toalett ute på soldekket. Det som jeg først trodde var kongen i et Kubb-spill, viste seg nemlig å være en god, gammeldags (!) pissestolpe for bikkjer - lekkert og fristende dandert i ei kasse, med kunstgress rundt - for that natural feeling. Finnene vet å ta vare på kjøterne sine. Det skal de ha.
For oss tobeinte var det minst like ulidelig på soldekket som for de firbeinte. Det var så hett at det brant gjennom olashortsen da vi prøvde å sette oss ned på gulvet i en liten krok med skygge. Der kunne vi ikke bli. “Jeg er litt sulten”, sa 11-åringen. Vi andre kjente også på at det hadde gått litt tid fra den tørre ostebriksen til frokost - og isen i byen var heller ikke noe som mettet nevneverdig. Buffet ble fortsatt uaktuelt, og med prisene som rådde på båten, så tenkte jeg vel at vi bare måtte stå ‘an ut til Umeå.
Da vi gikk forbi baren på soldekkets nederste plan, så fant vi imidlertid ut at de solgte “Hot Dogs”. Tenkte jeg meg det ikke. Dette er virkelig en hundenes båt!
10 Euro senere stod vi med tre spinkle, rødmussede pølser i hånda - lagt sirlig ned i det billigste pølsebrødet de kunne oppdrive. Hva gjør man ikke for de sultne ungene sine? Et par turer med ketsjup og sennep, og ei lita skje sprøstekt løk - og det ble faktisk etandes. “Dette får holde til vi tar en middagsstopp på vei til Härnösand”, sa jeg. “Härnö-hva-for-noe”, stod å lese i ansiktet til den yngste. Allerede ved det provisoriske frokostbordet utenfor hytta hadde jeg sagt at jeg allerede hadde sendt en bookingforespørsel til en camping i Härnösand, og fått et ganske raskt tentativt positivt svar - så planen i Sverige var å kjøre de drøyt to og en halv timene ned fra Umeå og til byen ved Höga Kustens port.
Det er vel reisen som er selve målet, og ikke destinasjonen. Akkurat slik det bør være. Så jeg tok det ikke så tungt at spesielt Evelin sjeldent hadde oversikt over hvor vi var, og hva det het hvor vi var. Litt forunderlig for en fyr som da han var på hennes alder satt med hodet borret fast til ei NAF-bok og studerte kart på bilturer - men jeg anerkjenner at vi alle er forskjellige.
Etter at pølsa hadde sklidd ned i magen, så beveget vi oss inn igjen til baren. Der var de i gang med underholdning for de minste: både bingo, disco-dans med en intetsigende Wasaline-maskot, og quiz. Jentene var ikke interessert i noe av det. Evelin vurderte et øyeblikk bingoen, men slo det fra seg, og åpnet heller “Godt og blandet”-posen.
For 15-åringen ble det litt for mye barnestøy, så vi trakk oss etterhvert tilbake til cafeen én etasje opp, der vi hadde startet overfarten. Der underholdt vi oss selv med litt spilling på mobilen, og 11-åringen utfordret både fattern og storesøster til god, gammeldags kurong - digitalt, så klart.
Det fikk resten av tiden til å gå, og plutselig var det klart for å gå tilbake til bilene, og vente på klarsignal for å kjøre av fergen.
Etter at køa fra fergeleiet løste seg opp like før Umeå, så tok vi sørover på E4 igjen - i retning Härnösand. Her kjørte vi sørgående den samme veien vi kom nordover for noen dager siden, og selv om fattern egentlig ikke liker å kjøre de samme veiene, så var det den desidert mest praktiske og effektive ruta dit vi skulle. Omveiene er litt for drøye og få her oppe i det som fortsatt er Norrland.
Etter å ha vært på veien i litt over én time, så var vi tilbake i Örnsköldsvik. Der stoppet vi for å fylle på med litt diesel, og da vi fikk øye på en Sibylla rett ved siden av Circle K, så slo vi to fluer i en smekk - og fikk oss både en pause, og noe som lignet på en middag.
15-åringen liker i utgangspunktet ikke burgere, men denne her kunne hun gå god for. Det var noe helt annet enn McD, Burger King og den slags. 11-åringen på sin side var fornøyd med at det var Bamse-tema. Den svenske tegneseriefiguren har hun fortsatt et varmt og nært forhold til, etter flere turer innom Bamselandet i Kolmården opp gjennom sommerferiene våres. I år blir det ikke tid til Kolmården - så da fikk det heller bli en Bamsepose på Sibylla.
Fattern på sin side ble et lett offer for reklamen som hang på disken. “Oriental Burger”, stod det. Forandring fryder, tenkte han, og bestilte den minste varianten. Den var så sterkt krydret at han angret seg med en gang han satte tennene i den. Det sier litt, for han elsker jo i utgangspunktet litt fyrrig føde.
Det ble da et varmt måltid, og nå trengte vi ikke å tenke på noe mer mat når vi en gang ankom campingen. Jeg hadde meldt med ei som het Sarah, som hadde tatt i mot bookingforespørselen på e-post. Hun ville vite sånn ca. når vi kom, og jeg hadde svart et sted mellom sju og åtte. Vi lå an til å rekke det med fem minutters margin.
Vi kostet på videre sørover, og da vi endelig så Härnösand, så kom vi på at vi var helt i manko på både drikke og frokost til i morgen. Dermed ble det en tur innom Maxi ICA for å proviantere litt. Butikken var enorm, og det var litt for mange fristelser der. Ikke bare mat, men både bøker, leker og alt - som et gigantisk Coop OBS-marked.
Vi måtte på et tidspunkt bare avbryte, og ta med oss kun det vesentligste til kassa. Der betalte vi, og hastet oss videre i retning Sälstens campimg. Klokka hadde nå bikket åtte, men jeg regnet jo med at vi hadde hytta for det. Spørsmål var om resepsjonen fortsatt var åpen.
Da vi ankom campingen kvart over, så virket alt stengt. Ei dør så ut til å stå på gløtt i resepsjonen, så jeg tok sjansen på å åpne den. Der ble jeg møtt av en litt brysk mann med to bikkjer, som kunne fortelle meg at de hadde stengt på litt gebrokkent polsk-svensk. Hun som tydeligvis var Sarah befant seg lenger inn i lokalet, for jeg hørte hennes stemme si at hun “nettopp hadde sendt meg en e-post”. Jeg tenkte med ett at det nå var kjørt, og at hytta var leid ut til noen andre på drop-in - men neida, hun hadde bare skrevet at de stengte åtte, men at hun hadde åpnet hytta, og lagt nøkkelen på bordet innenfor på nr. 5.
Så da var det bare å kjøre opp til hytta, og pakke ut. Betalingen trengte vi ikke styre med nå. De ville nok komme seg hjem for dagen, så vi kunne bare gjøre opp for oss ved utsjekk i morgen.
Campingplassen hadde så godt som ingen fasiliteter, men det var den desidert beste beliggenheten og utsikten så langt på turen.
Fra plattingen utenfor døra hadde vi panoramautsikt både mot solnedgangen, og mot sundet utenfor byen.
Fattern hadde et par dager lett etter en mulighet til å vaske klær, for nå gikk det litt på stumpene løs, og selv om det ble supplert litt på New Yorker tidligere i dag, så hadde i alle fall 11-åringen trengt noe mer rent undertøy. Håpet var derfor at det skulle være en vaskemaskin tilgjengelig på serviceanlegget her, men den gang ei.
Dermed måtte han i gang med godt, gammeldags håndarbeid - slik han har gjort på mang en road-trip tidligere. Frem med balje, og reisevaskepulver. Hell oppi så vamt vann du kan få fra springen, og gjør som de gjorde i bekken i gamledager. Det måtte om ikke annet bli bedre enn ingenting.
Mens skittentøyet godgjorde seg i balja, så testet fattern og Evelin ut badestranda like nedenfor. Her var det rullestein, og ikke så barnevennlig - men med crocs og slippers som flyter til overflata, så var det ingen sak. Det var deilig med en dukkert etter nok en varm dag, og med den vakre solnedgangen som bakteppe.
Vi tørket oss, og ruslet opp igjen til hytta, der 15-åringen koste seg på plattingen med ei bok. Så bar det opp igjen til servicehuset med klesvasken for å skylle ut såpa, før jentene sporty tok jobben med å henge opp vasken til tørk - på det høyst provisoriske tørkestativet vi hadde konstruert utenfor inngangsdøra. Fattern har alltid med seg ei lang klessnor med noen klyper i camping-boksen, og den kom virkelig til sin rett i kveld.
Så gjenstår det å se om noe av det faktisk blir tørt innen avreise i morgen. I morgen er forøvrig den første dagen på turen der vi faktisk har null planer. Nå er vi ferdig med transportetappene for å nå frem til Finland og Rovaniemi, og deretter ned igjen til Vaasa og over til Sverige igjen.
Nå skal vi bare la humla suse noen dager til. Bestillingen fra jentene nå er å kjøre mest mulig småveier i stedet for hovedveier, og dra innom loppis og bruktbutikker. Så har vi som alltid også et håp om å ramle innom noen små eventyr vi ikke visste eksisterte langs vår vei.
Resten av den vakre kvelden og natta ble tilbrakt på hytta sammen med enda flere mygg. En horde smatt inn da vi prøvde å lufte litt med lyset på i hytta. Ikke akkurat et sjakktrekk. Det tok imidlertid ikke gleden fra Evelin, siden hun slo oss to ganger på rappen i Rummy - før jentene trakk seg tilbake til køyesengene sine, og fattern fikk blogget seg ferdig for i dag - langt, langt på overtid som alltid.
I morgen venter en ny dag, og forhåpentligvis også litt rent og tørt undertøy.
Peace out fra nr. 5
