Vi våknet til nok en strålende dag utenfor Härnösand litt over halv ti. Det skulle bare mangle at vi fikk hentet igjen litt søvn etter noen sene netter, slik det ofte blir når vi er på road-trips - og ungene skulle gjerne sett at de kunne sove enda lenger.
I dag hadde vi ingen andre planer enn å kjøre noen småveier, og krabbe oss litt sydover - så derfor hadde vi heller ikke noen annen deadline enn at vi måtte sjekke ut innen klokka 12, som var fristen på campingen.
Fattern var først ute av posen, og ruslet ut for å sjekke klesvasken. Den hang jo nå i skyggen, og klærne var langt fra tørre. Da passet det fint at han kunne flytte litt rundt på snorene i takt med at morgensola beveget seg rundt det andre hjørnet på campinghytta, slik at vi forhåpentligvis fikk tørket klærne til avreise.
Frokosten i dag ble igjen av det enkle slaget. Vi hadde kjøpt med oss tre rundstykker fra butikken i går, og satte i oss ett hver - med svensk gräddost og skinke. Deretter gøv vi løs på jobben med å rydde oss ut av hytta, vaske opp det vi hadde brukt av dekketøy, og ta hver vår lange dusj i sanitæren. Ingen var særlig hypp på noe morgenbad i dag heller, så da brukte vi heller litt tid på oppgavene, og slappet av litt ekstra på plattingen mens klærne sakte men sikkert tørket nok til at de kunne pakkes i bager og kofferter.
Ti på tolv kunne vi kjøre ned bakken og sjekke ut. Fattern fikk betalt for oppholdet, og så kjørte vi den korte turen inn til sentrum av Härnösand, der vi hadde planlagt å starte dagen med å kikke oss litt rundt. Sentrumet var like koselig og fint som jeg husket det fra i fjor, og jeg fant igjen flere av stedene jeg besøkte da.
15-åringen har fått en fascinasjon for gamle neonskilter akkurat som sin far, så vi delte samme entusiasme da vi gikk forbi flere minner fra en svunnen tid. Lillesøster skjønte overhode ikke hvorfor vi absolutt skulle feste gamle skilt på film, men det brød ikke to eldste seg nevneverdig om - og knipset i vei. Altså digitalt, da. Det er snart like lenge siden jeg tok bilder på film som det var lys i skiltet utenfor konfeksjonsbutikken Treman.
En av favorittene mine fra i fjor var Re:Store, som var en slags kombinert bruktbutikk, galleri og et sted der lokale, kreative folk kunne selge sitt håndverk. Vi gikk rett på denne butikken igjen, og saumfarte de forskjellige avdelingene etter skatter. Det meste var imidlertid litt for høyt priset for oss, og selv om det var flere ting som ropte til meg, så klarte jeg å være edrulig nok til å spørre meg selv; “Men trenger jeg det virkelig?”. Det var allikevel veldig moro å se alle de artige og kunstneriske variantene av så vel glassbrikker, smykker, plakater og klær.
Fattern koste seg vel aller mest med den vesle vinyl-avdelingen innerst i en krok. De hadde gjort det enkelt, og sortert på jazz eller ojazz. Det enkle er ofte det beste, og det var ojazz-kassa som fristet fattern mest - uten at det ble noe kjøp her heller. En t-skjorte med teksten “Kvidd Kviddevitt Motherfucker” var nær ved å bli med hjem, men til prisen av ei natt på ei campinghytte, så stod jeg den av.
Vi ruslet i stedet i retning torget igjen, og smatt inn på Härnösand Konsthall, der de hadde en gratis, liten utstilling. Det var ikke veldig mye spennende å se, så runden gjennom de to etasjene gikk ganske så fort. Ute hadde en lokal, ung kunstnerspire satt opp fire staffelier, og inviterte barn til å male på lerret det man så, altså et eller annet motiv fra torget, folk som passerte, eller noe helt annet. Evelin hadde nok litt lyst, men hadde mer lyst til å komme seg inn et sted med aircondition - for nå kokte formiddagssola veldig.
Redningen fant vi på et gatehjørnet vis a vis Konsthallen, i Gånsvik glassbar. Det var en særegen liten iskafé, som kunne skilte med gult og kult interiør, og spennende smaker på kuleismenyen.
Dubai-sjokolade måtte prøves, så 11-åringen gikk for en variant i beger med det og cookies and cream. 15-åringen played it safe med sjokolade og nutella - mens fattern så klart ikke kunne la hjortronssorbeten forbli uprøvd. I tillegg smelte han til med ei kule jordbær, og en strut for forandringens skyld.
Den stakkars unggutten som jobbet i isbaren hadde sitt svare strev med å få lagd ordentlige og fine kuler av den litt for frosne isen. Sorbeter skal jo ikke være steinharde. Det visste både han og jeg. To godt voksne damer hadde stått foran oss i køa, og de hadde begge bestilt multesorbet - og jeg så at han slet allerede da, og unnskyldte seg til damene for at det ikke ble fine kuler. Jeg fikk litt vondt av ham, men kunne altså ikke unngå å bestille det samme. Jeg sa som sant var at utseendet absolutt ikke betød noe, så lenge smaken var god. Det kunne han garantere, selv om den skulle ha vært en smule mer temperert.
I denne varmen så gjorde det ikke noe at sorbeten både var steinhard og isende kald. Det smakte himmelsk, og det smakte faktisk multe. En helt annen opplevelse enn den multekroneisen i Vasa, altså.
Etter at isen var fortært så sa vi oss fornøyd med byvandringen. Ungene stundet inn igjen i bilen, der de kunne kjøre på med aircondition. Planen nå var å komme oss en alternativ rute sydover. E4 er jo bare kjedelig, selv om 11-åringen nok helst hadde prioritert å komme fort frem kontra å få andre visuelle opplevelser utenfor bilrutene.
Jeg hadde brukt noen minutter sammen med multeisen til å lage en slik alternativ rute litt lenger innlands, men da jeg åpnet den igjen i Google Maps på telefonen - så rutet den meg bare tilbake til E4. Jeg har ikke tall på hvor mange frustrasjoner jeg har hatt med den kart-appen, og vurderte faktisk i stedet å hente frem igjen min høgg-gamle TomTom-GPS fra lengst inn i hanskerommet.
Men nå hadde vi vel egentlig ingenting å komme frem til for dagen. Dagen skulle bli til mens den gikk. 15-åringens eneste ønske for bilturen sydover var å svinge innom en eller flere loppiser, men vi hadde helt glemt å ta ut kontanter - og jeg forberedte Iris på at de neppe var utstyr med kortautomater i de private husholdningene som gjerne står bak slike roadside loppis-skilt på den svenske landsbygda.
Vi turet sydvestover, og gjennom et par byggefelt i utkanten av byen, før landskapet åpnet seg opp med jorder og skog, og et og annet idyllisk vann hist og her.
Det var imidlertid langt mellom husstandene, og enda lenger mellom loppis-skiltene. Det ene vi så, oppdaget vi for sent - og det var ingen muligheter for å få snudd på et par kilometer, så vi lot det være.
Fattern på sin side var litt for sen til å oppdage den lille, smale sideveien som gikk av til Härnö Gin, som tydeligvis hadde sitt destilleri og fabrikkutsalg her ute i ingenting. Det var heller ingen grunn til å snu for å få med seg det med jentene på slep.
Om ikke annet fikk vi i alle fall en annen opplevelse enn Europavegen, helt ned til vi hektet oss innpå den igjen ved Timrå og Solänget travpark. Der holdt vi oss på E4 frem til vi nok en gang kjørte inn i Sundsvall - litt over ei uke siden vi kjørte samme vei i nordgående retning. Jentene hadde nok i utgangspunktet lyst til å innom Eko-butikken på Birsta City igjen, men jeg lovet dem i stedet av vi en eller annen gang før vi kommer hjem skulle passere Eko-butikken i Gävle - så dermed ble den hansken kastet for veien videre etter i dag også.
Da vi rullet inn i Sundsvall, så begynte jentene å bli sultne. Klokka nærmet seg tre, og vi kunne like gjerne kjøre en kombinert lunsj og middag her, før vi prøvde oss på småveier på østsiden av E4 videre.
Siden vi ikke hadde fått besøkt noen loppis på veien, så vrengte jeg ut på en avkjøring der jeg så det stod skiltet til en secondhand-butikk i Skönsberg - en drabantby eller forstad på østsiden av Europavegen.
Der, kun et lite steinkast i fra sosialstyrelsen, lå den største bruktbutikken vi hadde sett på en god stund. Vi har det nok i blodet fra bestemor, for vi elsker alle å lete etter skatter i slike butikker. Dessverre hadde vi bare en snau halvtime på oss før de skulle stenge, men den tiden skulle vi fint klare å bruke.
For fattern sin del, så er det som oftest avdelingen med bøker, film og musikk som frister aller mest. Så har jeg så klart øynene åpne for andre skatter også, men det er ikke bare bare å få dratt med seg gamle teak-møbler hjem fra Sverige.
Dessverre er det stort sett rask i vinylavdelingen på slike steder. Jeg regner med at det av verdi eller kvalitet som kommer inn til slike steder raskt blir sopt opp av profesjonelle som skal tjene penger på videresalg. Det er i alle fall slik erfaringen til bestemor er fra Ting & Tøy hjemme i Norge. Så og si hver dag, så står de først på døra for å se etter skatter for videresalg - enten på nett eller i egne antikvariater eller på bagasjeromssalg.
Det ble ikke rare fangsten vi hadde i hendene da en av de ansatte ropte at det nå kun var fem minutter til de stengte, men jentene hadde funnet seg hver sin 12” - mens fattern faktisk fant ei t-skjorte han ikke kunne gi slipp på, og to filmer - deriblant “The Breakfast Club”, som han digger - men som han aldri har anskaffet seg i fysisk format.
Men så var det den middagen, da. Vi var enda mer sultne nå enn før vi svingte av mot bruktbutikken - så da vi kjørte forbi en Pizza Hut på vei ut igjen mot E4, så ble løsningen enkel. Pizza Hut har ungene til gode å prøve i livet, og jeg har ikke spist der siden jeg prøvde det i England i 93 eller 94.
Konseptet her var fast food-enkelt. Du kunne kjøpe buffet i kassa, eller du kunne gå inn via en QR-kode på bordet, og se menyen forøvrig. Vi valgte det sistnevnte, og fant til slutt ut at vi skulle prøve oss på en kombo på menyen som var tilpasset 2 voksne: en stor pizza, seks løkringer og to kopper dispenserdrikke med påfyll.
Vi gikk for en pizza med ananas og kylling, og etter et lite kvarter stod et lekkert serveringsfat på bordet. Dispenserbrusen kunne jentene hente selv, og som alltid så 11-åringen sitt snitt til å mikse og trikse med alle mulige smake i én.
Pizzaen smakte fortreffelig, og vi traff for en gangs skyld veldig godt på doseringen når alle tre skal spise mat ute. Ofte blir det alt for mye med tre porsjoner fordelt på oss tre, og ofte er barnemenyene så kjedelige at ingen vil ha noe fra den - og det er ironisk nok ofte den som er innafor reglementet for barnemenyer, som gjerne også helst vil ha noe fra voksenmenyen og faktisk ofte er mest sulten.
Gode og mette kom vi oss ut igjen på E4. For første gang på turen så vi nå også skilter til Stockholm, og plutselig føltes det som vi var lenger syd enn på ei uke. Det var vi også i det vi så Sundsvall forsvinne i bakspeilet, og hektet oss på en svensk Toyota som noe misvisende hadde fått BMW på kjennemerkene.
Fattern hadde nå plottet inn Hudiksvall som neste destinasjon. I fjor var han der på sin road trip, og husket godt den fantastiske bruktsjappa for alt mulig av media som het BOA/Skivakuten. Ei sjappe som får tankene tilbake til svart-hvitt filmen “Clerks” av Kevin Smith og så klart konseptet Råkk n Rålls i Oslo. Et sted der det meste alltid ligger hulter til bulter, og du må lete med lykt og lupe for å finne det du er ute etter, eller det du ikke visste at du var ute etter. Jeg hadde tenkt at det ville være den perfekte butikken for Iris, så målet var å komme frem dit så vi rakk det innenfor åpningstid.
Ned til Hudiksvall ville det ta godt og vel en time hvis vi holdt oss til Europaveien, men vi ville jo kjøre mindre veier - så da måtte vi jo teste ut disse på kystsiden av E4.
Fattern hadde sett seg ut veien som var promotert og skiltet som “Kustvägen” nedover. Vi tok av noen kilometer syd for Sundsvall, og navigerte oss i retning steder som Skatan, Galtström, Norrfjärden og Sydfjärden.
Kustvägen, my ass! Det var ikke mye kyst å spore langs veien. Det var skog, skog og atter skog. Vi kunne like gjerne ha vært på en skogsbilsted en eller annen plass utenfor Jokkmokk for alt jeg visste.
Etterhvert gikk også asfalten over til oljegrus, som igjen gikk over til god, gammeldags grusvei. Der snirklet vi oss sydover i toppen 50 km/t, og så ingen verdens ting spennende annet enn noen sporadiske, fraflyttede bruk og gamle løer.
Kystvegen gikk utenom de små perlene som faktisk lå ved kysten. Som Skatan. Vi tok en kort omvei, og kjørte mot sentrum av Skatan, som viste seg å være en eneste lang blindvei som endte ved en liten sjøbod. Jeg kom på at jeg gjorde meg samme erfaring i fjor, da jeg en eneste gang prøvde meg vestover fra E4, da i nærheten av Härnösand. Det var tydeligvis akkurat det samme også sydover. Sammenlignet med kystvegene vi kjenner fra Norge, så ble dette en ordenlig nedtur - ikke minst tidsmessig.
Da vi hadde passert Sydfjärden, så så vi ingen annen råd enn å komme oss tilbake på E4. Jentene var skjønt enige, og planen ble nå omgjort til å fokusere på overnatting i stedet for bruktbutikk.
Vi så et skilt som preket om campinghytter like før Harmånger, og svingte forventningsfullt inn. Det som en gang hadde vært en campingplass var nå fullstendig gjengrodd, og fikk The Projects i Alavieska til å virke som pur velstand.
Vi tok en u-sving, og freste ut igjen på E4. Den neste campingen lå i Hudiksvall. Den hadde jeg allerede kvittert ut som uaktuell, både fordi den virket fullbooket - men mest av alt fordi de tok 1200 kroner for ei enkel campinghytte.
Da fikk vi i stedet prøve oss ned til Hudiksvall sentrum, strekke litt på beina, og se om jeg klarte å finne igjen BOA. Vi gikk rett på etter fars innebygde lokasjonsminne - overraskende nok. Klokka var nå ti på seks, og døra var fortsatt åpen. Det var ikke en kjekt inne i butikken annet enn karen som satt krumbøyd bak disken, og fiklet med noe vi ikke så hva var. “Dere stenger vel seks”, spurte jeg. “Ja”, svarte han. “Da skal vi bruke de siste ni minuttene godt”, svarte jeg - og sendte jentene i vifteform innover i den overfylte butikken.
Iris kastet seg over kassene med LPer, mens fattern begynte i CD-avdelingen på jakt etter noen nye godbiter til bilspilleren. Jeg har ikke lenger CD-spiller i heimen, men i bilen synes jeg det er koselig å bruke den som er - og nå hadde vi spilt alle vi hadde med på tur både én og to ganger, og trengte noe nytt.
Evelin på sin side syntes det var mest fascinerende i avdelingen der de hadde dataspill, brettspill og figurer fra så vel filmer som spill. Hun gikk derimot fort lei, og satte seg i stedet ned på en stol, som stod plassert lengst inn i lokalet. “Er dere ikke ferdig snart?”. “Joda”, svarte jeg, “de stenger hvert øyeblikk”.
Mannen bak disken kikket opp, og sa at det ikke var noen bråhast. Han skulle allikevel være igjen litt i butikken, så han kunne si i fra når han ble lei oss. Vi takket for ekstra ti minutter, men valgte å respektere tiden hans såpass at vi da gikk til kassa. Iris kjøpte seg ei Abba-plate på vinyl, mens jeg endte opp med tre nye, gamle CDer til bilen - deriblant Whiskeytown sin EP “Rural Free Delivery”. På den skal det visst nok være et hemmelig bonusspor som er lagt først, som fordrer at du spoler tilbake når du starter spor 1. På turen har jeg opplyst Iris om magien med hemmelige spor, og siden debutplata til Marry Me Jane, med filmmusikken fra If Lucy Fell også har vært med oss på tur, så har jeg både delt historier om hvor skremt jeg har blitt av bonussporet lang etter siste låt, og fått demonstrert det i praksis - da vi på en eller annen strekke glemte av at plata var “ferdig”, og plutselig skvatt til alle som én.
Da vi kom tilbake til bilen, så tok jeg meg tid til å sjekke en av camping-appene jeg har på telefonen. Jeg fant en campingplass i Iggesund, som så ut til å ha hytter til en rimelig pris i porteføljen, og prøvde meg med en online booking i siste liten fra hjemmesiden deres. De hadde fire hytter igjen, så nå kunne jeg bare velge, og gikk for nr. 25 - som i følge kartet så mest idyllisk ut i forhold til både utsikt og nærhet til ei badestrand ved den vesle innsjøen Iggen - eller Iggsjön.
Lettet over at det hadde ordnet seg nok en gang, og at vi nå hadde muligheten til å dra tilbake til Hudiksvall og BOA en tur i morgen, kjørte vi de 12 minuttene det tok sydover til Iggsund, der vi nå skulle bo på Ankarmons camping for natten.
Vi trengte imidlertid litt proviant til både kvelds og frokost, og kjørte forbi avkjøringa til campingen, og inn til vesle Iggesund sentrum. Der handlet vi litt på den lokale nærbutikken, før fattern fant seg en minibank, så han fikk tatt ut noen svenske kroner i cash, hvis det ble behov for det.
Litt over klokka sju rullet vi inn foran resepsjonen på campingplassen. Alt var da stengt og låst, og vi var litt i villrede der vi stod utenfor døra. Plutselig gikk den imidlertid opp, og ei jente som het Isabelle åpnet, og lurte på hva vi ville. Jeg fortalte at vi nettopp hadde booket ei hytte, og hun svarte kjapt at hun nettopp hadde sendt meg en e-post med instruksjoner. Som i går, så hadde vi altså bommet på resepsjonens åpningstid med noen minutter, men her hadde de også orden på sysakene. Hun pekte meg i retning til ei hvit postkasse på utsiden, og der fant vi en konvolutt med navnet mitt på, og en nøkkel til hytte nr. 25.
Hun pekte oss i riktig retning, og vi kjørte inn på campingen, og rygget oss til ved siden av hytta.
Et glovarmt, tett lite rom møtte oss da vi åpnet døra, så det første vi gjorde var å sette opp to vinduer og døra, og få litt gjennomtrekk. Så bar vi inn det mest nødvendige, før vi alle lot oss friste til å skifte om til badetøy.
Sandstranda rett nedenfor plattingen vår yret av liv, og sola stod vakker og rund på en skyfri himmel og lokket på oss.
Vi hoppet uti alle tre, og nøt det svalende badet mot de varme skrottene våre. Så la vi oss for å tørke litt på et medbrakt strandteppe, før det var dags for runde nummer to. Sola var i ferd med å synke på himmelhvelven, så fattern presterte faktisk å fryse litt da han lå på teppet etter svømmetur nummer to. “Jeg kunne fint ha klart ytterligere 10 grader mer med varme, ass”, sa jeg med en kjølig skjelving i stemma. “Enig”, kom det fra begge de to jentene.
Det fristet ikke å bade en tredje gang for så å prøve å varme seg opp igjen på nytt, så derfor endte det opp med at vi tørket oss, og returnerte til hytta. Der nøt vi litt kveldssol på plattingen, før vi trakk innendørs og dro frem Rummy-spillet fra underholdningsbagen vår.
Slik gikk nå kvelden, med spilling, litt chips, litt vannmelon, og litt kveldsmat i form av knuste kavringer med multeyoghurt på - en innovativ (!) og ny kombinasjon som har ligget på lur i kjølebagen siden vi passerte Umeå første gang.
Deretter trakk jentene seg tilbake til hver sin køyeseng, og koste seg resten av kvelden med skjerm - mens fattern gjorde det samme på det lille stuebordet. Døra stod fortsatt på vidt gap, og vi ble vitne til en helt fantastisk solnedgang, før vi ruslet bort til servicehuset for å pusse tennene og gjøre oss klare for natta.
I morgen må vi prøve å komme oss av gårde litt tidlig, slik at vi får tid til både et gjensyn med BOA, men også god tid til å kjøre flere småveier, og kanskje da endelig komme innom en loppis langs veien. Nå har vi tross alt både kontanter og blod på tann - men det som er sikkert, er at vi da kommer til å prøve oss vest for Europaveien.
Peace out fra nr. 25, og god natt!