Klokka var bare litt over halv ni lokal tid da jeg gløttet på øynene i dag tidlig. Følelsen av å være uthvilt lot vente på seg, for jeg hadde våknet en rekke ganger i løpet av natta av kløe. Forhåpentligvis på grunn av myggstikk, og ikke andre årsaker - stedet vi bor på tatt i betraktning.
Det var fortsatt stille fra naborommet, der jentene lå, så jeg brukte morgenstunden til å gjøre litt mer research i forhold til veien videre, og fikk også tid til å tenke litt.
Jeg elsker dette wanderlust- og ferielivet, og kjenner allerede at det er litt vemodig at godt over halve reisen er over for i sommer - i dobbel forstand. Noen lever for hverdager, og for å jobbe. Jeg lever for ferier, helger, og jobber for å leve. Det vil jeg nok aldri gå fullt og helt på kompromiss med. Hver sommer smetter følelsen av misunnelse litt inn, når jeg ser pensjonister som bare er på veien og lar humla suse hver dag. Uten noen deadlines andre enn livet selv, og den vet de fleste av oss heldigvis ikke noe om når er. Så derfor er det viktig å fokusere på nuet, og jeg prøver også få det perspektivet inn hos jentene - og synes også tidvis de er gode på det.
Det er mest sannsynlig både første og siste gang vi er her i Alavieska, og selv om alt her i The Projects virker litt shabby for oss, så kan dette være drømmen for andre. Gi litt av din pizza til andre i stedet for å kaste den.
Og sånn apropos. Jeg kom plutselig på at pizzarestene fortsatt lå i kjøleskapet her, og konkluderte med at det nok ble vanskelig å pay it forward. Så jeg skrudde på ovnen, og varmet de opp til frokost - mens jeg fikk tatt en grundig dusj i tilfelle alle myggstikkene jeg kjente klø egentlig var lopper fra senga.
Etter å ha satt i oss litt pizzarester til frokost, så ordnet vi oss, skrev noen kort, ryddet oss ut, og kom oss av gårde. Hele gjengen begynner å få dreis på den faste drillen nå, og selv om vi ikke hadde det noe travelt i dag, så var det i alle fall ikke noe poeng å bli lenger enn nødvendig i ghettoen.
Første stopp i dag ble av kortreist art. Vi hadde lest at strandområdet i Kalajoki var av Finlands mest populære, og det ville vi se. Fattern prøvde først å kjøre på god, gammeldags retningssans, men havnet da i stedet noen kilometer nord for byen igjen. Kloklig nok fikk 15-åringen overtalt fattern til å kjøre på GPS, og hun plottet velvillig inn adressen for en av resortene nede ved stranda.
Etter en liten omvei, så rullet vi inn på et område som så ut som et sommerens Hafjell, eller som jentene utbrøt: “Dette ligner jo litt på Granca!”.
Her var det luksusresorter og dyre sommerhus på rad og rekke, og vi så en rekke dyre SUVs med finske skilter på vår vei langs strandveien. Vi kjørte også forbi et enormt badeland, likt det vi også hadde lest oss opp på i Vaasa - men som jentene hadde slått i fra seg.
Vi fant en parkering langs veien der vi kunne stå i to timer gratis med parkeringsskive, og dro frem den trofaste som Iris og jeg hentet i Arvika for 10 år siden.
Så ruslet vi korteste vei ned mot havet. Fattern barføtt, Evelin i slippers og Iris i sine fineste, mørkegrønne joggesko. Jeg fikk overtalt begge til å ta av seg fottøyet, og la den deilige sanden massere fotsålene. På den måten unngitt de også at de dro med seg unødvendig mye sand i skoene. Det var tross alt bedre å børste føttene når vi en gang returnerte til bilen, og tre på seg igjen relativt rene sko.
Det myldret ikke akkurat med liv nede på den kilometerlange stranda, men det var nok fordi det fortsatt var relativt tidlig på formiddagen. Det kan også ha vært fordi området var gigantisk, og mange kanskje prioriterte enten å kjøle seg ned inne i luksussuitene sine med aircondition, eller henge på badelandet.
Noen hadde imidlertid funnet veien, og de fleste av dem så vi bare i knappenålsformat langt, langt der ute. Det gikk flere naturlige sandbanker langt utover til havs, men vi nøyde oss med å vasse litt akkurat ved den første bredden vi kom til, og nøt heller utsikten og den svalende følelsen av saltvann som skyllet over allerede nydusjete tær.
Det kjentes ut som sola stekte enda hardere enn tidligere, og svetteperlene stimlet seg under capsen til far. Jeg burde jo ha lagt den igjen i bilen, men den er kjekk å ha for å unngå å bli solbrent på den bare toppen.
Etter en snau time sa vi oss forsynt med Kalajoki, og ruslet opp igjen til bilen, gulvet et par flasker kaldt drikke på deling, og kjørte videre i sørgående retning. Temperaturmåleren i bilen viste nå 32 varmegrader utendørs, og Gud veit hvor varmt det faktisk var i sola.
Det fikk vi kjenne på da vi prøvde å ringe opp P på Snapchat. Det var hett i Gudbrandsdalen også, men i dag enda hetere i Mellersta Østerbotten. Så hett at telefonen etter kort tid bare gikk i svart, og en melding om at den var overopphetet vistes på det svarte, gloheite displayet. Om det var P eller sola som var for heit, fortalte telefonen ingenting om - men jeg tenkte jo mitt.
Vi hadde god tid i dag før vi skulle sjekke inn på campinghytta vi hadde bestilt og betalt for i går. Den ventet på oss på Top Camp Vaasa, og innsjekken startet ikke før klokka 16. Derfor kunne vi unne oss en eller flere pauser på veien med god samvittighet. Det har blitt mye kjøring i varmen, og tidvis lange strekninger. Mest av alt fordi vi ønsket å nå helt til Rovaniemi innen uka var gått.
Mondeoen er heldigvis dieselgjerrig, og vi hadde ikke fylt siden et eller annet sted utenfor Umeå. Nå nærmet det seg farlig reserven, så selv om prisene er mye høyere i Finland enn i Sverige, så måtte vi innom en vilkårlig stasjon langs veien for å tanke opp litt, så vi i alle fall kom oss tilbake til Svelandet før det blir full tank igjen.
Etter en stund svingte vi av mot byen Kokkola, eller Karleby på svensk. Her parkerte vi ved en bygning som atter en gang så ut som noe fra The Wire, gjemte unna alle verdisaker, og låste. Bildet og huset yter ikke byen rettferdighet, da, for resten av byen var faktisk veldig trivelig. Ikke vet jeg hvorfor denne ruinen fortsatt fikk stå.
Vi ruslet i retning sentrum av byen som visst nok huset over 45,000 innbyggere, men så ut til å ha et sentrum ikke større enn Lillehammer. Hovedplanen var å komme oss på en kafeteria, og få oss noe som kunne ligne på en lunsj. Vi hadde i flere dager nå skoftet måltider, og endt opp med å kun spise middag - så det ville vært klokt å porsjonere inntaket litt utover. Den andre planen var å få postlagt de kortene vi hadde rukket å skrive, og heldigvis fant vi ei gul postkasse nederst i hovedgata i den lille byen.
Etter at kortene var postlagt, så prøvde vi oss først på døra til en kuul amerikansk Diner med Betty Page-tema. Det viste seg å kun være en restaurant, men fattern satte foten ned for at vi skulle gyve løs på et burgermåltid så tidlig på dagen. Kake, derimot. Det måtte vel gå?
Så vi ruslet inn på en kafé jeg ikke bet meg merke i navnet på, og gikk bort til monteren for å kikke. Vi blir litt flinkere dag for dag til å dyrke en delingskultur på tur - så derfor gikk vi for én croissant med brie, tomat og salat, ei kake, og en boks med vannmelom-biter. Da ble det litt av hvert på alle. I tillegg måtte jentene få seg litt mer kaldt drikke, mens jeg tok sjansen på en Cappucino i varmen.
Lunsjen var god den, og alle tre var fornøyd med en liten smak av alt. Etter å ha summet oss litt i det svale, aircondition-kjølte inneområdet, så tok vi sjansen på å rusle ut igjen i solsteiken. Vi kunne valgt å rusle rett tilbake til bilen, men et eller annet i meg sa at vi måtte prøve oss opp ei sidegate. Jeg vet ikke helt hva jeg så etter, for jeg hadde ikke vært på Google Maps og jukset - men det var vel kanskje det man kan kalle mannelig intuisjon?
Der, i enden av sidegata, åpenbarte det seg en vaskekte vinylbutikk. Det er ikke mange av dem å treffe på lenger, så gleden blir derfor ekstra stor hver gang vi gjør det. Gledelig er det jo også at både Evelin og Iris nå viser interesse for slike butikker, som de bare for et par år siden sukket tungt over at fattern ville innom. Nå kunne vi kose oss i butikken alle tre.
Inne i butikken var det en blanding av både brukt og nytt. Det var også en liten scene innerst i lokalet, og den unge gutten som jobbet der kunne fortelle at de arrangerte konserter nå og da, men ikke så ofte som de skulle ha ønsket. Musikkmiljøet i byen fortalte han imidlertid var aktivt og godt, med spesielt mange yngre band som interesserte seg mest for metal-sjangeren.
Jeg slo av en prat med gutten, mens jentene kikket videre i vinyl-avdelingen. Så kikket jeg gjennom et par hyller med CD’er i håp om å finne noe ny reisemusikk til bilen - men dessverre uten hell. Jeg bladde også igjennom min skjerv av vinylplater, men det fristet egentlig ikke stort å legge ei vinylplate baki den gloheite bilen, når vi skal holde oss på veien i sikkert ei god uke til.
Jeg unnet meg derimot ei t-skjorte med butikkens navn og logo på. Da hadde jeg også vurdert et par lokale finske vinylplater uhørt, og ikke minst et par vesker som noen lokale kreative hender hadde brodert og sydd.
Jeg berømmet butikken, og ønsket dem lykke til videre med alt. Gutten bak disken satte på ei Dio-plate, men ikke fordi jeg akkurat lyste Ronnie James. Så fortalte han meg at de eneste fysiske vinylbutikkene i mils omkrets var i byene Oulu og Jyväskylä, og at vi dessverre ikke ville finne noe lignende når vi etterhvert ankom Vaasa. Til introen av “Rainbow in the Dark” i hodet takket jeg for meg, og gikk ut til jentene, som hadde blitt utålmodige.
Nå hadde vi brukt såpass med ekstra tid i Karleby at vi like godt kunne bruke litt til. Det var så hett i toppen hos alle nå, at det neste på agendaen måtte bli is. Vi ruslet inn på et lite kjøpesenter midt i hovedgata, og ruslet bort til en isbar med et massivt utvalgt av kroneis.
Jentene hadde lyst på kun ei kule hver, og fattern kunne fint klare seg med ei selv - ja, så fremt den var hakket større enn de små kulene vi hadde fått servert i Luleå, da.
Prisen for ei kule i beger var 4.80 Euro, mens klinket du til med tre så var prisen 6.90. Det gjorde valget enkelt, selv om 15-åringen ble litt flau, og tenkte det ikke var innafor. Vi tar ett beger med tre kuler på deling, og spiser på tur. I teorien skulle jo ikke kulene være noe mindre i størrelse om du bestilte én alene, eller tre.
Jeg fikk rett i min teori. Vi fikk en massiv bøtte med is på deling, men kun ei skje. Jeg hadde tenkt å be om to skjeer til, for de hadde gjemt skjeene sine bak kassa, men tenkte det ville bare blitt for flaut for 15-åringen. Dermed fikk vi heller sitte der på stas, og alternere på spisingen - og såklart smake av hverandres kuler.
Det funket som ei, eh, kule - og det var knapt så vi orket alt sammen på deling. Evelin sitt valg var melkesjokolade, som havnet på toppen. Fattern gikk for en appelsinsjokolade, som var utmerket, og som hadde mest vanlije og appelsin i seg. En killer smakkombo i alle mulige formater. Iris på sin side valgte seg pæresmak, og den ble så klart plassert helt i bunn. “Typisk min flaks”, tenkte hun sikkert, men da pæreisen kom til syne - så var det nok den alle tre endte opp med å rate høyest av alle, det til tross for at alle var veldig gode
Nå hadde hatt en såpass raus pause i Kokkola at GPSen viste ankomsttid 16.30 på Top Camp Vaasa, da vi slo inn adressen igjen på en nå litt mer avkjølet smarttelefon. Vi var kun halvannen times kjøring unna, og alle var skjønt enige om at vi nå bare skulle ta siste etappen i ett jafs - og komme oss til hytta. Alle tre var passe lei av å sitte i en varm bil, som tross aircondition på full fres allikevel ikke virket særlig svalende. Solstrålene brant nærmest på huden der de reflekterte inn gjennom de insektsskitne rutene, og vi var allerede over på sprayflaske nummer to av solkrem på turen.
Vi hadde ikke lest oss noe opp på Vaasa enda, men Iris fant ut at den kun hadde i underkant av 70,000 innbyggere. Jeg hadde trodd det var en større by, og den så også mye større ut da vi kjørte gjennom sentrum på vei ut mot øya Vaskilouto, der både campingen, badelandet Tropiclandia - og fergeleiet til Umeå holdt hus.
Vi fant enkelt frem til veien som gikk ut mot vestspissen av øya, der campingplassen var plassert. 11-åringen og jeg ruslet inn for å sjekke inn, og like etter satt vi i bilen med nøklene til hytte nr. 20. Valget hadde jeg tatt i blinde da jeg bestilte via nettsidene dems i går, uten at jeg ante hvor hytta var plassert. Det var på det tidspunktet en god håndfull ledige hytter igjen, men 20 hørtes ut som et rundt og fint tall - i alle dets tilfeldighet.
Hytta vår viste seg å ligge lengst inn i en liten sving på hyttefeltet, som var bygd opp i en slags vifteform, med flere veiarmer. Den lå også lengst inntil et lite skogholt på campingen, noe som for all del var positivt med tanke på skygge - men langt mindre postivit i forhold til den finske myggen. Vi befant oss jo tross alt fortsatt i det som vel må betegnes som nord, regnet ut i fra svensk geografi - men som i Finland i aller høyeste grad bare er en del av Vest-Finland.
Etter å ha installert oss på hytta, og pakket ut kun det mest vesentlige inn i den knøttlille stugan, den minste hittil på turen, så skiftet vi om til antrekk som kunne bades i. Den yngste og den eldste stundet nå etter et svalende bad, mens den mellomste kun skiftet om sånn i tilfelle. Hun gledet seg nok mest til å bare flate ut i sola på et pledd, og den gleden unnet jeg henne av hele mitt varme hjerte.
Vi ruslet gjennom campingplassen, og lette nok en gang etter andre norske kjennemerker. Vi kom over ett par. En bil med vogn, som var registret i Trondheim - og en med ZT-skilter, som vel er Alta. En gang i tiden kunne jeg alle disse på rams, da favorittsysselen ved siden av å skrive opp kjennemerkene, var å bla i familiens NAF-bok da vi var på vår ukentlige road-trip til Vestlandet.
Interessen har på sett og vis smittet litt over på jentene også, som viser interesse i kjennemerker, og har allerede lært seg noen. Så har de jo også fått den lærdommen med seg at det nødvendigvis ikke er der folkene i bilen kommer fra, men der bilen var førstegangsregistrert - og for å komplisere det hele; nå har det jo blitt slik at du faktisk kan velge hvilket kjennemerke du vil når du kjøper nybil, og det ikke er el-bil. Ja, hvis de har ledige tallrekker, så.
Da vi kom ned til stranda, så lempet vi oss først ned i skyggen, men trakk oss ganske så kjapt ut i sola. Det var en svalende, liten bris som gjorde at det faktisk var helt greit å ligge rett mot sola. Saltvannet var såpass kjølende at det også trengtes litt direkte sol på skrotten til han som pusher 50, for at han i det hele tatt skulle få varmen igjen i kroppen.
Så der ble vi en stund. Fattern og 11-åringen vekslet på å bade og varme seg i sola, mens 15-åringen koste seg pal i solskinnet på pleddet, med en friskt, nytt lag av solkrem på kroppen.
Jeg tenkte nok en gang tanken; “livet er herlig”. Det eneste som manglet her nå kjæresten, men jeg vet at hun koser seg hjemme med Siggy, og ikke er så glad i varmen - og for den saks skyld ikke bading heller. Og hun vet at vi koser oss glugg med vår måte å feriere på.
Det eneste som skurret litt i bildet, da jeg gløttet på øynene, var at stranda og campingen var plassert med et industrikompleks lenger fremme på venstre side. Et kompleks som lignet et slags Barsebäck, og som faktisk viste seg å være et finsk kraftverk. Akk det hadde vært tyske Kraftwerk, si - men de ble igjen i 33 RPM i Kokkola.
Etter at vi var ferdigbadet og ferdigsolet, så ruslet vi videre rundt campingen, og kikket på området der jenta i resepsjonen hadde fortalt oss at de hadde gratis minigolf og en liten pub med enkel servering. Den åpnet litt senere, og hvis vi ville spille minigolf, var det bare å komme tilbake til resepsjonen å hente ut køller og ball.
Minigolfbanen så veldig slitt og forfallen ut, men det var et par unger som lekte seg med å spille mens vi passerte. Det var nok en grunn til at tilbudet var gratis, tenkte jeg. Her hadde det ikke vært vedlikehold på lang tid - vel, bortsett fra at noen av kantene på enkelte baner faktisk var nylig spraylakkert - og noen skilt med “nymalt” var satt opp. Det norske uttrykket “å sminke grisen” dukket opp i hodet mitt.
Minigolf regnet jeg imidlertid at jentene uansett ville spille - falleferdig bane eller ei. De elsker minigolf, og det har blitt fast sommertradisjon at vi spiller minigolf der campingplassene vi lander på har slikt.
I mens fattern finstuderte menyen på Caravan Pub, så fant jentene et utendørs sjakkbrett like i nærheten av minigolfbanen, og startet et parti - før de etterhvert ga opp, da Evelin virket å få overtaket på storesøster, og vi ruslet tilbake til hytta for å henge fra oss bløte håndklær og få på oss tørre klær.
I Sverige var vi stort sett flinke og lagde middag selv, men her i Finland har det sklidd ut litt. Typisk det, her som alt jo er litt dyrere enn i nabolandet, men noe av det vi liker å kose oss ekstra med på road-trips er mat, så da får det bare gå.
Egentlig var planen å spise på Caravan Pub på campingen, men der hadde de kun pommes frites og pølse - makkara - igjen på kjøkkenet.
Dermed tok vi en felles avgjørelse om å ta bilen bort til sentrum, og bestillingen fra jentene var noe kinesisk.
Fattern prøvde å navigere seg frem til en kinarestaurant han hadde spottet på Google Maps, men da vi kom frem til destinasjonen, så var det ikke noe annet enn en asiatisk matbutikk der. Dermed måtte co-piloten ta over navigeringen, mens blodtrykket til han bak rattet steg i takt med enveiskjøringene og innkjøring forbudt.
Til slutt fant vi en parkering ikke langt i fra Gustav Wasas torg - svenskegubben som ga navnet til denne svenskfinske byen. Her er de aller fleste tospråklige, så menyer på svensk er også å finne på de fleste steder - akkurat som på veiskiltene. Det gjør alt litt lettere for oss som ikke er så stø på finsk.
Vi tok beina fatt i retning Beach Buns, som Iris hadde spottet som asiatisk nær torget. Det viste seg å være en street-vogn. Helt sikkert god mat, men vi ville sitte ned et sted.
Da vi lette etter neste alternativ dukket plutselig stedet vi først hadde prøvd å finne opp, rundt hjørnet for der Google Maps mente.
Restauranten var folketom, men vi tok sjansen, og gikk inn. Borte var prinsippene om to retter delt på tre, for igjen var øynene mer glupske enn både magen og pengeboka hass far. Vi ble plassert på et bord ved vinduet ut mot gata. Et kjent triks som restauranter benytter seg av, slik at folk som går forbi skal se at det er folk som spiser, og dermed potensielt friste andre til å velge restauranten.
I praksis endte vi opp med fire retter, da den minste og mest matglade av oss gikk for en dagens, som også inkluderte en forrett på fire vårruller.
Storesøster gikk for sin vante klassiker på slike etablissementeter: Innbakt kylling i sursøt saus.
Fattern burde holdt seg for god til å bestille noe som helst, da han visste det ble igjen mat - og denne maten var ikke like praktisk å prøve å dytte på byens mest marginaliserte.
Men, han kunne bare ikke dy seg da han så dumplings på menykartet.
Matstinne og parkerte ble vi sittende en god stund etter at magene var mette, og bare stirre ut i lufta, og på tallerkenene som fortsatt hadde igjen en del godsaker.
Til slutt måtte vi bare ut å gå, og fattern gikk bort til disken og gjorde opp for gildet. Ikke bare var maten utrolig god, men den var overraskende billig til Finland å være. Vi havnet på klink 50 Euro med tre retter, to halvvlitere med brus, og ei diger flaske med isvann. Langt mindre enn det vi måtte ut med for to på deling på den meksikanske restauranten i Rovaniemi, som vi nå hadde funnet ut var en kjede. Vi hadde nemlig gått forbi en Amarillo på vei til Tian Long.
Nå var planen bare å kjøre tilbake til campingen, parkere bilen, og rusle bort til resepsjonen for å plukke opp tre minigolfkøller og tilsvarende baller. Så skulle vi få spilt ut metthetsfølelsen av kroppen, samt at fattern også gledet seg til å ta et glass med noe godt på Caravan Pub, som ikke stengte før klokka 22.
Å komme seg gjennom de rundt 18 banen var derimot ikke gjort i en håndvending. Banene var ikke i vater, og ballene trillet hit og dit. Vi hadde satt maks sju slag pr. spiller pr. bane, og flere ganger makset vi ut dette. Jeg kikket litt utålmodig på klokka i frykt for å gå glipp av et glass på puben. Ikke at det var noen stor deal, men det hadde vært forfriskende etter denne varme dagen med bilkjøring.
Jentene var såpass rause at de ville jeg skulle gå i veien dit. Jeg hadde lovd dem kaldt drikke der også, men jeg ville jo helst fullføre minigolfrunden sammen med dem. Men takket være at vi brukte så lang tid, så dro det ut. Ti på ti fikk jeg lov til å gå i veien. Da gjenstod tre hull, som jeg aksellerte for å fullføre alene - slik at vi fikk summert opp rett, og det ble en fair konkurranse. Det endte med 7, 3 og 2 poeng.
Så ruslet jeg inn på Caravan Pub, men der hadde de allerede stengt gluggene før tida, og det selv om det fortsatt satt en håndfull turister og koste seg med en kald en, og så på oss som spilte minigolf, utenfor.
Jaja, slik fikk det nå bli. Jeg prøvde å skjule den lille skuffelsen da jeg ruslet tilbake til jentene, og sammen fullførte vi runden. Opptellingen viste at Iris gikk av med seieren med ett knepent poeng, med fattern på andreplass. “Det må vel være første gang vi har spilt minigolf på ferie, og jeg ikke har vunnet”, sa jeg, uten at jeg prøvde eller mente og høres arrogant eller selvgod ut. De vet inderlig godt at jeg aldri spiller med såkalte tanteregler, og derfor smakte nok denne seieren ekstra godt for Iris - som kunne bekrefte at ja, det var første gang hun hadde slått meg i minigolf. Jeg mistenker det heller ikke blir den siste, og det lever jeg veldig godt med. Jeg bryr meg om å tape, så lenge jeg har gjort mitt beste - og det er vel en holdning jeg også prøver å formidle til jentene. Resultatet har ikke så mye å si, så lenge du gjør ditt beste.
Etterpå ruslet vi tilbake til den vesle hytta, og koste oss resten av kvelden innendørs. Det lille rommet ble som en sauna i den varme, stille sommerkvelden - og flere ganger måtte vi ut på plattingen foran inngangen for å lufte oss. Vi prøvde også å ha døra oppe, men da så myggen sitt snitt til å fly inn - så dermed måtte vi finne andre løsninger for å akklimatisere oss.
Jeg så at vi begynte å gå tom for drikke, så vi vurderte et øyeblikk å dra inn igjen til byen for å handle mer kaldt drikke - men herfra var det ganske så langt til nærmeste matbutikk, og tankten på å ut i bilen igjen var ikke særlig forlokkende. Dermed holdt vi ut varmen så best vi kunne ut i de små timer, før vi etterhvert avsluttet kvelden med en rusletur på campingen, som endte i kveldsstell og tannpuss på sanitæranlegget.
Så får vi bare håpe at vi får sove i natt, varmen og den tette lufta tatt i betraktning. Heldigvis oppdaget Evelin ei lita lufteluke nederst på døra, som vi fikk satt opp - og Iris fant ut at vi kunne skru opp den høyst provisoriske aircondition-løsningen som satt utenpå den ene ventilen - ikke at vi merket store endringen i hytta, med tre varme kropper som også prustet og pustet oppå de alt for varme soveposene sine.
I morgen har vi ingen andre planer enn at vi må sjekke ut senest klokka 12. Det gir ingen mening å sjekke ut tidligere heller, for fergeleiet ligger kun 5 minutters kjøring herifra. Avgangen er 13.30 lokal tid, og siste innsjekk for biler er 12.30. Det blir jo perfekt - og skulle vi våkne litt tidlig, så kan vi kose oss med både bading, minigolf og kanskje en siste handletur til et K-marked før vi forlater Finland for denne, og kanskje siste, gang.
Peace out fra den varme, innestengte nr. 20!
