Litt over klokka ni torsdag morgen, så rullet vi ut på E6 i Mondeoen i retning Egersund, der vi i morgen hadde fredagspass til Egersund visefestival. Et innfall vi fikk da vi så at Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys skulle intervjues live i podcasten til Egon Holstad, og senere på kvelden spille konsert med sitt eget duo-prosjekt Du&Du.
Navnet til tross, det meste vi hadde sjekket ut på programmet var vel alt annet enn det jeg i alle fall tenker på viser - i alle fall hvis man begrenser viser til et format som definert av Evert Taube, Lillebjørn Nilsen og Alf Prøysen med flere. Men det er klart - viser er jo så mye mer. Kan man ikke kalle en hver låt ei vise?
Vi hadde planlagt for et lite stopp hos mor på Raufoss, der vi ble servert kaker både med og uten gluten, og litt kaffe. P insisterte på å kjøpe med en blomsterbukett noe den 90-år gamle dama som møtte oss satte umåtelig stor pris på.
Først ved 13-tida kom vi oss avgårde fra Raufoss i sørgående retning på Rv. 4. Andre etappe gikk via Hønefoss, Vikersund, Kongsberg og Notodden. Første stoppested ble en bensinstasjon i Notodden - byen der P for en del år siden pendlet til i et par år som deltidsstudent.
Vi bunkret opp med kaffe, og planen videre var å se oss om etter en fin rasteplass der vi kunne spise lunsj. Vi hadde pakket med oss niste i kjølebagen, og været var såpass innbydende at en rast utendørs ville passe perfekt.
Før vi kom så langt, så gjorde vi et raskt stopp utenfor Norges største stavkirke - Heddal stavkirke. Vi knipset noen bilder, og beundret hva de hadde fått til på 1200-tallet, før vi satte oss i bilen igjen og kjørte i retning Seljord og Vest-Telemark.
Først da vi kom til Hjartdal fant vi et sted som så perfekt ut for en rast, på et fint grøntområdet i enden av den lille innsjøen Hjartsjå - som P hadde spottet i fra bilen.
Der benket vi oss ned med et par hjemmebakte, glutenfrie rundstykker med pålegg, før undertegnede falt for fristelsen til å prøve badetemperaturen. Det ble med kun vassing. Vannet var litt for kaldt til at det fristet å bli bløt og stivfrossen over det hele. Det holdt lenge nok med å bli kald på beina.
På vei tilbake mot bilen passet vi på å logge en geocache, som lå langs stien tilbake til parkeringsplassen.
Vi satte oss inn igjen i bilen, skrudde opp varmeapparatet og stilte det inn på “bein”, og svingte ut igjen på veien i retning Seljord.
I Seljordsormens rike gjorde vi et nytt lite stopp. Vi hadde ikke med oss noe til middag, og det var ingenting som tydet på at vi kom til å passere noe sted der slikt var å få kjøpt.
Det begynte også å bli for sent til å få napp på noe AirBnB eller tilsvarende, så nå stålsatte vi oss for å tilbringe den første natta på tur i teltet vi hadde tatt med som reserve, og preparere vår egen middag et eller annet sted mellom her og Egersund. Derfor tok vi turen innom en matbutikk for å proviantere litt. Valget falt på en boks med Sodd i fra hermetikkavdelingen, og vi svingte innom Europris for å kjøpe en ekstra boks gass til primusen.
På vei ut av Seljord svingte vi innom en bensinstasjon for å gå på do, og kjøpte med oss en softis for neste etappe langs landeveien.
Turen vestover fra Seljord gikk gjennom nydelig Vest-Telemarksk landskap: ned og opp dype daler, og over heier. Mest spektakulært var nok nedstigningen mot det lille tettstedet Dalen, som ligger klemt nederst mellom to fjellpartier ved nordenden av innsjøen Bandak.
På vei gjennom det lille tettstedet fikk vi øye på en tilstelning på parkeringsplassen utenfor Vest Telemark videregående skole. Noe av magien med road trips uten et stramt program er at man bare kan svinge innom slike, så vi blinket av, parkerte og kom oss ut.
Arrangementet nærmet seg dessverre slutten, men vi fikk med oss en takketale og en vel gjennomført coverversjon av “Purple Rain”. Låta ble introdusert som at den skulle representere den siste fargen i regnbuen, så vi begynte med ett også å tippe hvilke låter som hadde representert de andre fargene.
Det vi trodde kanskje var et årlig PRIDE-arrangement, fikk vi etter konserten vite at var en ekstra markering for å vise avstand mot “det som skjedde i forrige uke”, som hun som serverte oss gratis kaffe i en bod sa. Vi ville ikke spørre om hva, men googlet oss frem til det da vi kom tilbake til bilen.
Over lengre tid hadde en lokal ung voksen opplevd hatytringer og hærverk, og i forrige uke hadde det kulminert i at garasjen hadde blitt påtent - en garasje som lå vegg i vegg med huset.
Da vi kom ned fra heiene og inn mot Valle, så var alt av kafeer og bensinstasjoner allerede stengt. Klokka var nå blitt så mye, at mest trolig var også resepsjonene på campingplassene allerede stengt. Hvor skulle vi da sove i natt? P kom på at hun kjente en fyr som bodde i Valle, og hun sendte en snap for å se om vedkommende kanskje ville tilby oss en plett av hagen sin, eller om han hadde noen tips til overnatting. Vi fikk ikke noe napp der, så vi kjørte sørover i retning Rysstad, der vi på Google Maps hadde sett en campingplass som så litt mer sjarmerende ut enn campingplassen like ved hovedveien i Valle.
Et kvarter senere ankom vi Rysstad camping. Klokka var nå blitt rundt 22 på kvelden, og på et skilt kunne vi lese at resepsjonen stengte klokka 21. Restauranten var imidlertid åpen, så vi gikk inn og spurte ei jente som jobbet i baren. Hun pekte oss videre til en svenske ved navn Anders, som velvillig kunne sjekke oss inn og peke oss til området nede ved vannet, der vi kunne sette opp teltet vårt. Da hadde vi ikke en gang spurt om de hadde ei campinghytte ledig, for begge var nå litt innstilt på ei natt i telt - som i utgangspunktet var pakket i bilen som en reserveløsning.
Været så nydelig ut, og til tross for en del knott - så virket dette tross alt ganske så idyllisk, med en flott utsikt mot både vannet og en fin, liten fjellknaus.
Jeg dro frem primusen, jekket opp hermetikkboksen med Sodd, og begynte å tilberede middag, mens P ordnet med liggeunderlag og soveplasser i teltet. Så klart hadde jeg gjort en del tellefeil da jeg pakket campingboksen min i forkant av turen. Ingen dype tallerkner, og bestikket jeg var sikker på lå i boksen, det hadde jeg tatt ut hjemme på Vingnes, vasket opp, og glemt å legge tilbake.
Dermed ble det Sodd på deling rett i fra kjelen - med kun ei diger røreskje i plastikk som spiseverktøy. Vel, vel - vi fikk oss da litt varm Sodd i magen, om ikke annet.
Etter middag ruslet vi en tur opp igjen til restauranten. Det lå også en pub der som svensken vi snakket med i stad sa han holdt oppe “kanskje en halvtime lenger”.
Vi ruslet inn, og bestilte oss en drink og en GT - og avsluttet kvelden i en sofakrok innerst i hjørnet, før vi etter en god halvtime ruslet ned igjen mot teltet klare for natta.
“Se på den utsikten vi kommer til å få i morgen da”, sa vi i kor. Det blir fint å våkne tørre og uthvilte i et telt, og nyte en campingfrokost med nytrukket pulverkaffe i morgen tidlig.