“Det regner - kanskje vi skal pakke sammen før teltet blir for bløtt?”
Stemma kom fra P, som lå og frøs inni den litt for sommerlige, tynne teppeposen, og prøvde få min oppmerksomhet. Jeg våknet til, og kjente på en vond følelse da det viste seg at hun hadde vært både frossen og våken store deler av den kalde julinatta i Setesdal. Det siste jeg hadde sagt før vi sovnet var at hun måtte vekke meg hvis hun frøs, eller ikke fikk sove. Jeg kunne jo gladelig ha byttet bort den varmere soveposen min hadde jeg bare visst.
Storhjertet som hun er tok hun selvfølgelig kuldesjokket selv, og lot meg sove. Nå hadde det imidlertid begynt å tromme mot teltduken, så da var det bare å bryte seg opp, og rive leir. Det har blitt en slags sommertradisjon for meg å rive teltleir i øs-pøs norsk sommerregn, og jeg tenkte i retrospekt på at vi burde gått for campinghytte i stedet for telt da vi ankom Rysstad i går kveld.
Gjort var gjort. Vi pakket leir og tok en tur på sanitæren, før vi satte oss i bilen og kjørte av gårde. Herfra og til Egersund var det bare snaut 2 og 1/2 time, og innsjekk på Air BnB-leiligheta vi hadde leid for neste døgn var ikke før nærmere 15. Ikke hadde vi fått tid til frokost eller kaffe, da det fristet lite å sitte ute i regnet og tilbringe en koselig, rolig lørdagsmorgen utenfor teltet.
Siden vi nå hadde så god tid, så bestemte vi oss for å kjøre en liten omvei, og tok turen sørover i retning Evje - i traktene der undertegnede var installert i Garde-rekrutten noen måneder i 1998.
Vi ankom Evje litt etter klokka 10, og peilet oss selvfølgelig inn på Pernille cafe.
Der ble det både frokost i form av to rekesmørbrød, og en juice på deling og et par kopper deilig morgenkaffe.
Vi benyttet muligheten til å svinge innom et par butikker, før vi satte oss i bilen igjen, og fartet videre vestover i retning Egersund.
Trøtte og slitne etter natta i telt, så kjente vi at suget etter mer kaffe meldte seg da vi nærmet oss tettstedet Tonstad i Sirdal. Der stoppet vi ved en koselig liten kafe, og kjøpte oss en kopp bryggkaffe med gratis påfyll, og tok oss en god pause.
Resten av turen mot Egersund gikk gjennom det spesielle landskapet som minnet oss begge om en blanding av Irland, Skottland og Island. Et landskap helt anderledes enn det vi er vant med fra Østlandet, og som ga oss følelsen av å være i et helt nytt land.
I tillegg hørte vi oss opp på en del av artistene vi senere skulle se og høre live på Egersund visefestival, mens heier og små fjellknauser passerte forbi bilvinduene.
Omtrent på slaget 15 ankom vi Egersund og Kirkegaten 28, der vi det neste døgnet skulle bo på ett av to gamle barnerom i andreetasjen til ei med nå store unger. Vi stoppet utenfor, ringte på og sa hei, og bar inn det vi trengte for natta - før husverten pekte meg i retning mot der jeg kunne parkere bilen, et lite kvartal unna.
Vi var de første som ankom huset. Begge soverommene i andreetasjen var utleid i anledning festivalen, men nå kunne vi få velge rom først. Vi gikk for det som lå først til venstre opp den smale, trange trappa, i det som måtte regnes som et klassisk sørlandshus på det som husverten helst allikevel ville kalle for “vestlandet”. Sørvestlandet, skal jeg være med på.
Det ble tydelig for oss at husverten hadde en stor kjærlighet for lilla, for her var alt i matchende farger med lilla som hovedfarge, og en palett med lilla, sølv og hvitt forøvrig. Det gjalt ikke bare rommet, for på badet i førsteetasjen - som gjestene måtte dele med husverten selv - så gikk det også i lilla. Selv dobørsteholderen var lilla!
Men fargevalget til siden - husverten hadde gjort sitt ytterste for å få oss til å føle oss velkomne. Det var rent og fint på rommet, og hun hadde satt ut litt dekketøy og en flaske vann hvis vi var tørste.
Vi pakket ut det mest nødvendige, før vi litt slitne etter bilturen og natta i forveien veltet oss ned på den litt for myke dobbeltsenga på rommet.
Etter en liten cowboystrekk, så ordnet vi oss, og ruslet de få meterne ned til Grand Hotel, der Egon Holstad skulle ha live podcast-innspilling av en episode med “Feedback” klokka fem. Gjest for anledningen var DumDum Boys-hjernen Kjartan Kristiansen, som senere på kvelden skulle spille med sitt eget duo-prosjekt “Du&Du”.
Foajeen i hotellet begynte allerede å fylle seg opp da vi steg inn dørene, men vi fikk tatt med oss to stoler, og plassert oss ganske langt frem. P var spent på om Egon nok en gang kom til å kuppe hele intervjuet, da hun som fast følger av Feedback ofte har tenkt tanken at Egon ofte er mer glad i sin egen stemme enn å slippe til gjestene. Heldigvis var Kjartan i det pratsomme hjørnet, med sin underfundige, stillfarne, og litt mystiske stil.
Han serverte blant annet ferske historier om da opplaget av den nye singelen til Du&Du på 10” vinyl kom tilbake fra trykkeriet med feil størrelse på omslaget, så han hadde hatt sitt svare strev med å dytte litt for store plater inn i litt for små platecover, slik at alle revnet, før han hadde kastet seg i bilen på vei mot Egersund.
I tillegg fikk vi blant annet historier om hvorfor Wannskrækk-platene var så ettertraktet og få i antallet: en kloakklekkasje på lageret de hadde kuppet i Oslo. Han prøvde også å fortelle litt om tiden før Wannskrækk, da han som 5. klassing hadde sin første spillejobb sammen med noen kompiser, i en konstellasjon han omtalte som et “slags danseband”. Den historien kom han imidlertid ikke i mål med, for den enda mer prateglade tromsøværingen ville pense Kjartan over på å snakke om sitt musikalske DNA, og hvilke tre plater som hadde inspirert ham mest. De fikk snakket om kun to av disse (Exile on Main Street av Rolling Stones, og ei plate av The Flying Burrito Brothers) før tiden rant ut.
Etter at Egon og Kjartan rundet av, så ruslet vi ut igjen i regnværet og gjorde oss kjent med de andre scenene. Samtlige scener lå innenfor det samme kvartalet: Grand Scene og Konsolatet lå begge inne på hotellet, mens Smiå lå i andre enden av kvartalet, vis a vis Turnhallen rett over veien - som faktisk var en gammel turnhall, med en gammel ribbevegg, en basketballkurv og interiøret til en 70-talls barneskolegymsal.
Det var i Turnhallen vi hadde pekt oss ut de fleste konsertene vi hadde lyst til å høre, men før programmet begynte der, så var duoen Misty Coast i gang med sin konsert på Smiå. Vi ruslet inn for å gi det en sjanse, og ble umiddelbart fjetret av musikken og sounden. Duoen bestod av Linn Frøkedal og Richard Myklebust, bedre kjent fra Bergensbandet The Megaphonic Thrift - og musikken kunne kanskje beskrives som et slags Thinkerbell/Mazzy Star/Eels-inspirert prosjekt med mye romklang, men med litt mer indie-skitten innpakning, spesielt i møtet mellom duoens stemmer.
Etter Misty Coast var det en liten pause i programmet, før det rullet i gang igjen ved halv åtte tida og utover til over midnatt. Vi hadde ikke spist middag, og fant derfor ut at vi måtte ha noe mat i kroppen før vi gikk løs på resten av kvelden og den lokale Berentsen-pilsen. Etter en kjapp tur inn på Google Maps i duskregnet, så bestemte vi oss for å gå for asiatisk. Peking House lå bare noen meter opp fra Grand Hotell, i enden av gågata. Der fant vi oss et bord, og gikk for en kombo av okse og scampi, og en Peking and - begge med to chillier på den lokale styrkeskalaen.
Som alltid var porsjonene litt for rause, og ingen av oss klarte å spise opp. Gode og mette, og både litt trøtte og matstinne, takket vi for oss, betalte, og labbet ned igjen til Grand Hotel, der en britisk singer-songwriter og tekstforfatter skulle tekstbades av Tore Renberg.
I tillegg til musikk hadde også festivalen en litterær gren, med daglige bokbad i en bar på hotellet. Vi fikk ikke med oss fredagens bokbad klokka seks, men fikk en liten smak av konseptet på hovedscenen, der altså den for oss ukjente Richard Dawson ble intervjuet av Kompani Orheim-forfatteren.
Dawson viste seg som en pussig skrue, som hadde funnet sin spesielle nisje med sine eksperimentelle tekster og låter. Det slo meg at jeg på et tidspunkt var litt usikker på hva jeg egentlig satt og bivånet. Noe i meg ville like dette, men det slo meg litt som at artisten var en som “was stealing a trade” - og jeg fant ikke noe fascinasjon i hverken tekst- eller låtutdragene som ble presentert. P var heller ikke overbevist, så vi benyttet muligheten til å snike oss ut igjen av lokalet, og ruslet i retning Turnhallen, der Vilde Bye med band hadde begynt sin konsert klokka åtte.
Turnhallen var stappet med folk, men vi fant ei luke og fikk beveget oss litt fremover i lokalet og plassert oss inntil veggen på høyre flanke. Bandet låt tight og bra, men jeg klarte ikke frigjøre meg fra at stemma til Bye skar litt for mye i ørene mine. Hun var et sjarmerende vesen, og låtene var det ingenting å si på. Rent sang hun også, men det var noe med lyden i stemma som jeg ikke klarte å bli helt venn med. P hadde tenkt litt av det samme da vi hadde spilt noen låter i bilen på vei til Egersund tidligere på dagen, men hadde på sin side blitt positivt overrasket av hvordan det hørtes ut live.
Vi var fortsatt både litt trøtte og mette etter all kinamaten, så nok en gang sneik vi oss ut av en konsert før den var ferdig, og ruslet tilbake til Grand Scene der den walisiske artisten Sweet Badoo var i gang med sin konsert. Et totalt ubeskrevet blad for begge to. Vi fant oss en ståplass bakerst i lokalet, og fikk med oss et par-tre låter og noen underfundige og humoristiske historier. Stephen Black, som han het, slo meg som en artist som bare var genuint litt sær, og måten han kommuniserte med publikumet på, og hvordan han introduserte låtene, følte jeg lå litt i skjæringspunktet mellom Andy Kaufman-aktig stand-up og walisisk blyghet. Låtene vi fikk med oss var helt ordinære på sitt beste, så vi så nok en gang etter en utvei - for å rekke Kjartans konsert med Du&Du i Turnhallen klokka ni.
En stakkars krok reiste seg fra stolen sin litt lenger fremme like før vi hadde tenkt å gå, og ble omhørlig omtalt av Sweet Badoo fra scena. “Du går glipp av side 2”, ropte waliseren etter ham. Vi ville nødig settes i det samme lyset, men fant en luke noen minutter senere, og rasket oss ut på lette bein i et øyeblikk da Black kikket ned i et hefte med tekster han hadde med seg på scena.
Tilbake i Turnhallen var lokalet fullstendig tømt etter Vilde Bye-konserten, og vi kunne plassere oss lengst frem før Kjartan og Thomas etterhvert entret scena. Dette overskuddsprosjektet til DDB-Kjartan var tydeligvis noe han gjorde ene og alene fordi han syntes det var moro. Han ruslet selv inn med pedalbrettet sitt, og koblet seg til. Et pedalbrett som han hadde mekket i DIY-stil med et teleskopstativ til mikrofonen, litt på tverra, og som han hadde klistret på et gammelt Volvo-metallskilt på. God humor!
Det låt tøft og rufsete, og han kostet på seg både litt selvironi og litt harselering med publikum fra scena. Turnhallen var nesten folketom, så det var tydelgvis noe annet som dro majoriteten av festivalgjengerne samtidig - nemlig Teenage Fanclub-frontmannen Norman Blake, som parallelt spilte på hovedscena i kjelleren på hotellet. Jeg hadde et større forhold til Teenage Fanclub enn DumDum Boys på 90-tallet, men Norman Blake solo kunne jeg fint stå over.
Som en av landets mest ihuga DDB-fans kjenner P Kjartan fra tidligere møter både før og etter konserter, så da konserten var ferdig slo hun av en prat med Kjartan, som umiddelbart kjente henne igjen mens han satt på huk og pakket sammen pedalbrettet sitt. P spurte om hun kunne kjøpe et eksemplar av duoens nye 10” - som han hadde snakket om tidligere på kvelden i podcasten, og som var trykket opp i kun 120 eksemplarer. Han sa at hun selvfølgelig kunne få én, men i alt mylderet så forsvant han etterhvert backstage for å gi plass til neste band på programmet - britiske Jamie Perrett, som hadde fått en snau time på programmet før hans mer legendariske far Peter Perrett skulle headline i Turnhallen klokka elleve.
Neste artist ut på scena var britiske Jamie Perrett, som startet settet sitt alene med svarte velour-bukser, svarte solbriller og en hvit el-gitar med matchende linskjorte. Han var nok den artisten jeg hadde høyest forventninger til etter forhåndslytten i Forden på vei til Egersund tidligere i dag.
Etter tre låter solo fikk han selskap av en trommis og en bassist på scena, og de sparket skikkelig - og ga meg litt den samme følelsen som jeg fikk da jeg så Muse varme opp for Live på Rockefeller for herrens mange år siden. Musikalsk tenkte jeg at dette lå tett opp mot tidlig Muse på flere låter, og Jamie sang uforskammet bra. Da han var ferdig annonserte han at han straks ble å finne igjen på scena, da som gitarist sammen med faren sin. Det å være sønn av en kjent - for mange - musiker var forøvrig noe han også hadde skrevet ei låt om - “Nepo Baby”. Jamie var en av få som hadde med seg litt merch til salgs, men det ble aldri så jeg kjøpte plata og fikk den signert - noe jeg i retrospekt sikkert burde ha gjort, men jeg skal absolutt sjekke ut musikken hans nærmere i tiden fremover.
73-år gamle far Perrett stavret seg frem på scena kledd i svart med matchende solbriller. Vi hadde også hørt oss litt opp på Peter i bilen på vei hit, og hadde konkludert med at dette nok var det nærmeste vi kom Lou Reed og legendariske Velvet Underground i 2025.
Nå var lokalet fylt til randen, og temperaturen var så høy at jeg kjente svetteperlene piple opp av hodet under Arnemoen-capsen. Peter og bandet leverte en skikkelig kraftsalve av en konsert, selv om hovedpersonen selv forholdt seg ganske så i ro fysisk på scena. Ikke rart, siden han i mange år har slitt med KOLS på grunn av flere års rusmisbruk.
P dyltet meg i siden og gjorde meg oppmerksom på at Egon Holstad også digget Peter Perrett. Han stod noen konsertgjengere til venstre for oss, og sang av full hals med på låtene. Det var tydelig at han hadde et mer enn ordinært forhold til den gamle frontfiguren i The Only Ones.
Etter konserten ruslet vi tilbake til hotellet, der kveldens siste band var godt i gang med sin konsert. Fem energiske unggutter fra Moss leverte et skikkelig høyenergisk show i kjelleren på Grand Scene - og spilte så både gitarstrenger og slips gikk veggimellom. Musikalsk hørtes de ut som et sted i skjæringspunktet mellom Honningbarna og Oslo Ess.
Bandet takket for seg nærmere ett, og vi ruslet de tre minuttene hjem igjen til rommet i Kirkegaten 28, og tok natta.