Søndag før første offisielle feriedag, sommeren 2026 - og det hviles tradisjon tro ikke på laubærene. Juni har vært beinhard både i forhold til stor arbeidsmengde, men også i form av alt for lite søvn over tid. Ene og alene selvforskyldt. På grunn av fotball-VM.
Så også i natt. Jeg prøvde å få med meg Colombia - Portugal, ment fant det lurest å kaste inn håndkleet litt over klokka tre. Da var klokka stilt på halv ti, og Mondeoen skulle etter planen rulle ut av gårdsplassen ved 11-tida i retning Sverige.
Sverige. Sverige, älskade vän. Jeg elsker Sverige. Planen denne gangen var Göteborg og Liseberg. Parken jeg ikke har satt mine bein i siden jeg selv var på Evelin sin alder, da på en tur sammen med mitt søskenbarn fra Kopperud - og som blant annet inkluderte en krangel med påfølgende steinkasting på parkeringsplassen, hvis ikke minnet mitt spiller puss med meg. Forhåpentligvis ville det bli en litt mindre dramatisk tur denne gangen; skjønt det gled etter det jeg husker over etter andre steinen - og vi ble venner igjen. Kanskje vi til og med aldri egentlig var helt uvenner, men ble revet med i et øyeblikks uenighet om et eller annet. Ikke ulikt slikt jeg hører jentene mine også ha fra tid til annen; og som jeg dessverre har alt for dårlig tålmodighet og toleranse for i dag som den gangen. Kanskje ligger egentlig problemet hos meg. Jeg mangler trening i å bare la ting passere uten å blande meg inn eller ta kampen.
Kampene som skulle ha startet klokka fem i dag tidlig måtte jeg rett og slett droppe. Planen var å spole meg gjennom kampene før jeg hoppet i dusjen og pakket bilen, men da alarmen ringte for fjerde gang, og jeg fortsatt befant meg under dyna, så skippet jeg hele planen, og sveipet meg inn på livescore for å sjekke resultatene.
Evelin var allerede oppe, og satt med beina trukket godt under seg i sofaen, litt trøtt i fjeset, og skrollet på telefonen. Det var plutselig under en time til planlagt avreise, og nå hadde vi bare tida og veien. Jeg har i mitt hodet alltid en plan som ikke alltid deles med omverdenen. Jeg vil si heller høyst sjeldent. Planen var at det skulle være sterilt, ryddig og rent til vi returnerte hjem fra årets første ferietur førstkommende onsdag. Tre netter skulle vi være borte i denne omgang. Ei natt mer enn det jeg først hadde turt håpe på, men samtidig rykker det såpass i reisefoten, at tre netter også bare blir som en liten tease å regne. Siden kjæresten ikke har anledning til å være borte fra Siggy (katta) lenger enn maks. tre netter, så fikk det bli sånn denne gangen - og det var tross alt en eneste stor bonus, for til vanlig er grensa på to netter. Jeg klager absolutt ikke, altså. Tre netter på tur med hele gjengen blir helt strålende.
Litt over elleve var alle klare, og Forden pakket. Pernille hadde tatt med seg mye god niste og andre overraskelser til turen, og kjølebagen var pakket med reserver for de som ikke hadde rukket å få i seg særlig med frokost. E6 lå nå foran våre føtter. I følge GPSen var vi 5 timer og noen få minutter unna sommerferiens første reisemål. Spar Hotel i bydelen Majorna, i vakre Göteborg.
Turen sydover gikk raskere enn jeg turte å håpe på. Veiene har blitt bedre også her hjemme i Nisseland, så forskjellen var ikke stor fra før og etter riksgrensen. Noen ti-talls kilometer i timen var det dog, og ikke minst den sedvanlige hakket bedre kvalifiserte kjøreadferden. Hvor vanskelig kan det være for den gjengse nordmann å skjønne hvordan navigere seg mellom et venstre- og et høyrefelt på en fire-felts motorvei?
I bilen hadde jentene installert seg med en alternativ form for bilbingo, som jeg hadde overhørt med et halvt øye under England - Ghana i går kveld at de hadde kokt sammen. En bilbingo med fraser, rants og andre mer eller mindre lite overraskende ord, uttrykk og oppgult som potensielt kunne strømme ut av kjeften på far. Det gikk ikke lang stund før den første kunne kvittere ut et treff: irritasjon bak rattet på medtrafikanter. Kun avløst i perioder av en ny sommer-spilleliste på Spotify, og noen artige bilturleker fra kortstokken gjemt i lomma bak seteryggen. Før vi visste ordet av det var vi i Østfold. Plutselig var vi i Sverige. Välkommen, välkommen hit. Vem du enn är, var du än är.
Første stopp ble Nordby-senteret rett over grensa. Der jaktet vi på våtservietter og ei nål for å feste tråden i det siste håndarbeidsprosjektet til P - en bøttehatt i Norges farger, inspirert av den nye trenden signert Heklene Spilling. Tross alt skulle vi nå befinne oss i Sveariket også tirsdag kveld, når Norge løper ut på banen i Dallas for sin sekstendelsfinale mot Elfenbenskysten.
Vi tok oss en tur innom New Yorker og Gottebiten, samt at far fikk gjort seg en tur innom snusbutikken. Så var vi klare for litt rask, sen lunsj på McD. Klokka var nå blitt nærmere halv fire, og siden jeg var skeptisk til om vi skulle få plass i “først-til-mølla”-kjelleren til Spar Hotel Majorna, så falt valget på å kjøpe maten i gråpose, og innta maten i bilen. Det ble tre VM-menyer på jentene, mest av alt fordi spenningen lå i hvilken fotballspiller som skulle manifistere seg på den gratis plastkoppen som fulgte med. Alle tre dro opp Thierry Henry av posen, og virket ikke spesielt euforiske. Maten derimot smakte, og før vi passerte Tanumshede var alt satt til livs, og søpla nitidig stappet ned igjen i gråposen.
Med en marsjfart på 140 bar det nå videre mot Göteborg. Litt etter klokka halv seks rullet vi inn foran hotellet, som lå langs Karl Johans gate vest for sentrum. Majorna var en helt ny bydel for meg, men et område jeg hadde lest en god del om, og som virket veldig allright. Prisen for et familierom på tre netter var edruelig til juli å være, og trikkeskinnene passerte rett utenfor hotellinngangen.
Vi sjekket inn, og pakket ut. Jentene tok seg opp til rom 433 med bagasjen, mens far tok bilen og kjørte den ned i parkeringshuset, der det fortsatt skulle være igjen et par plasser for dagen. 200 kroner dagen for parkering var heller ikke ille sammenlignet med hvis det hadde vært i Oslo.
Jeg rygget bilen på plass, og ålet meg ut av den smale åpningen mellom egen dør og bilen ved siden av. Så slo panikken inn. Telefonen min!? Jeg hadde snusboksen i den ene lomme, og kortholderen i den andre. Telefonen var borte vekk. Jeg hastet opp trappene til fjerde etasje, og buste inn på rommet til jentene: “Har dere sett telefonen min?”, “Den er borte vekk?”. Sist jeg husker jeg hadde den oppe var i resepsjonen ved innsjekk. Jeg fikk med meg 12-åringen ned igjen, og henvendte meg i resepsjonen. “En telefon, ja… .hvordan ser den ut?”. “Brunt deksel", svarte jeg. Deksel skjønte han ikke hva var, men etter litt forklaring med hender og ord, så viste det seg at noe brunt futteral ikke var å finne på telefonen de hadde funnet gjenglemt på disken litt tidligere. Den var altså ikke min.
Stresset hastet jeg ned igjen i kjelleren, i dobbel forstand. Så klart lå telefonen der den alltid ligger når jeg jager meg opp fordi jeg tror jeg har mistet den: godt plassert mellom setet og døra, nede i “sprekken”.
Etter en liten omrigg på rommet, så fartet vi ut igjen i den varme Göteborg-lufta. Vi hadde nå installert oss med to stk. tre-dagers billetter med kollektivtransporten, og var klar for å kjøre så mye spårvogn som vi bare ønsket i tre dager. 250 kroner pr. voksen, og en stk. under 20 som kjører gratis pr. billett. Inntjent etter fire turer. Derfor burde vi jo kastet oss på en trikk, men vi tok heller beina fatt og beveg oss østover langs Karl Johan i retning Majorna Bowling, som jentene hadde funnet ut at lå 900 meter bortafor hotellet.
Tre etasjer ned i en litt kjøligere kjeller bestilte vi én time med bowling, fikk på oss sko, bestilte oss noe kaldt drikke, og satte i gang med runden. Bowling er stor moro på ferie, og noe vi egentlig alle har lyst til å gjøre mer av. Det blir allikevel alt for sjeldent, og dermed går det fort i renna de første gangene før vi får spilt oss inn. Eller, jeg får vel prate for meg selv. Etter et par vaklende første runder, så bedret kastene seg for samtlige, og både Pernille, Iris og undertegnede fikk veldig sporadisk både noen spear og en strike hver. Kanskje til og med jentene fikk to?
Etter en og 1/2 runde gikk tiden ut, og en gjeng ungdommer fra Nederland stod klare til å ta over banen og kulene våre. Da var det 16-åringen som tronet på toppen, og som velfortjent tok seieren - både etter første ordinære runde, og etter de rundene vi rakk i runde to.
Vi byttet sko, og forlot lokalet. Kastet oss på første og beste trikk, og tok den noen trikkestopp ned til Järntorget, der vi tok bydelen Haga i nærmere øyesyn. Klokka nærmet seg nå åtte på en søndag kveld, og det meste var nå stengt og lukket. I stedet fant vi på en artig lek der vi alle fikk en farge hver oss, og oppdraget var å ta bilder med våre respektive farger, slik at vi i løpet av kvelden kunne sette sammen en kollasje. Ingen konkurranse, men en kreativ og morsom idé for å gå på litt fotosafari i Haga-området - det koselige, lille kvartalet udødeliggjort av Albert og Herbert på 80-tallet.
På veg rundt Hagakyrkan, så kjente far at sulten egentlig begynte å snike seg på i det jeg fikk øye på restauranten “Salsa Salsa”, som jeg noen dager tidligere hadde lest om på nett. Der visste jeg at de hadde flautas, som jeg har drømt om siden vi spiste det i Praha på vår road-trip rundt i Europa for et par somre siden. Ikke har jeg spist det siden da, og jeg vet både Iris og Evelin har sett etter det ved flere tilfeller senere også.
På “Salsa Salsa” hadde de det på menyen, og entusiastiske bestilte vi fire stk. klink identiske retter. Pernille ble altså også dratt inn i opphausingen av disse frityrstekte tortillaene, og da kjøkkenet viste seg å kunne levere også på glutenfritt, så ble det en no-brainer. Like etter stod maten på bordet, akkompagnert av en alkoholfri Coronoa med limebåt, to flasker Zingo, og en etterlengtet Mojito - meksikansk dandert - til far.
Det ble en ørliten nedtur fra Praha, siden disse små, rulla lefsene ikke akkurat var frityrstekt nok til å få den gode stekeskorpen ala vårruller. Smakene satt imidlertid, og mat var det mer enn nok av - så vi var alle gode og mette da vi tråkket ut igjen av restauranten en god time senere.
For å få igjen pusten, så ruslet vi en liten tur videre nedover i retning sentrum; forbi den arkitektoniske flotte pizzarestauranten Moreno, i lokalene som tidligere huset Majorna sin bydelskino, før vi satte oss på trikken østover igjen tilbake mot der vi gjorde et siste stopp på en lokal ICA og provianterte litt smågodt, og noen produkter vi hadde innsett at vi manglet; deriblant tannkrem.
Deretter labbet vi tilbake til hotellet til resultatet 0-0 i VMs første 16-delsfinale; Sør-Afrika - Canada. Det var fem minutter igjen, men fristelsen var større til å se ferdig resten og eventuelt ekstraomganger på rom 433 enn å kikke på den lille TV’en i lobbyen.
Rett etter at vi kom inn igjen på rommet, så scoret Canada. Publikumet jublet som besatt, selv om kampen gikk i solfylte LA. Canada var videre!
Jentene på sin side var nok mer opptatt av å kaste seg ned på hver sin seng, og ta seg en velfortjent dusj. Far var ute i samme ærend like etterpå, men måtte træle seg igjennom den evindelige ferieblogginga for første gang på et snaut år. Det tar tid, og det tar mental kapasitet. Før jeg i det hele tatt nærmet meg slutten hadde kjæresten sluknet på senga, mens de to yngste tradisjon tro ikke helt klarte å roe seg på rommet blottet for aircondition, og med litt for varme dyner. De spratt opp og ned, og styret med noe jeg i sidesynet kunne skimte var et par ekstra puter, før jeg også måtte innse at nok var nok, og at søvn var mer viktig enn å prioritere å få lastet opp bilder, og publisert disse hardt prøvede ord. Klokka var nå passert 00.30 natt til mandag med god margin, og både PCen og taklyset ble slukket.
Nå var det kun lyden av biler, trikker og lyset fra gata som fylte rom 433, mens vi alle prøvde å falle til ro, og lade batteriene før en lang dag på Liseberg venter i morgen…. eh… dag… tidlig.
Men natten är ljus i ett land utan ljud.
