Klokka ringte kvart på ni på rom 433 i Majorna, og da jeg reiste overkroppen halvveis opp fra den gigantiske dobbeltsenga, så jeg rett inn i øynene på 12-åringen, som lå i overkøya vis-a-vis rommet og fulgte med på om noen andre snart skulle våkne.
Endelig. Jeg dro ut voksklumpene fra øregangene, og ble møtt av lyden av trikkene, som allerede var godt inne i arbeidsdagen utenfor det åpne vinduet vårt.
Iris og Pernille våknet samtidig, og etter en kort deling av nattens drømmer, en kjapp tur på dass, og et par smågodtbiter i gapet, så var vi rett før halv ti på veg ned trappene mot frokostsalen.
Der mesket vi oss i det vi selv ønsket. Noen gikk for knekkis, melon og bacon - mens andre var innstilt på å kjøre en klassisk hotellfrokost-spesial (!); rugbrød, majo, hvitost og sylteagurk. En fattern spesial siden tiden i Gardeleiren på 90-tallet. Men hvor i svarteste, heiteste er majonesen? En buffe uten majo? Er dette også en rant på pappabingoen, montro? Ingen lot til å knytte neven under bordkanten, og i stillhet juble for bingo. Jeg gikk for Temu-varianten uten den uforlignelige sausen av olje og eggeplomme, men supplerte i stedet med en klebelig croissant med tilhørende fryste, smakløse jordbær. Takk Gud for jordgubbsylt!
Vel oppe igjen på 433, så gikk diskusjonene rundt påkledning. Grønt eller svart skjørt? Langt eller kort? Jeg har pakket for få overdeler, men har en haug med underdeler. Alt mens fattern satt med beina høyt og ventet. Og ventet.
Vi kom oss ut ikke langt etter planlagt tid, og kastet oss på første og beste trikk i retning sentrum - der vi skulle bytte til trikken i retning Liseberg. En haug med tenåringer fra Tyskland på fotballcup var ute i samme ærend. Trikk, altså. Det var så tjåka fullt at selv Göteborg Stads utsendte korps av billettkontrollører ga opp å sjekke vognene. På tre stopp ble de nektet påstigning av sjåføren, som enkelt og greit dro pekefingeren over halsen da han fikk blikkontakt med kontrollørene. Ikke nå. Ikke her.
I en stinn, varm spårvagnsvogn trikket vi oss mot Brunnsparken, der jeg hadde tenkt at vi skulle bytte til trikken mot Liseberg. Da samtlige fra det tyske fotballaget hastet ut på Valand, så skjønte jeg at vi sikkert også fint burde gått av der. Vi gikk av på neste. Kungsgaten, eller noe med Kung. Jeg flikket opp mobilen og appen “Västtrafik To Go” for å sjekke avgangene. Alternativet her ble buss 18 i retning Mölndal. Jeg hadde googlet meg frem til at Korsvägen var nærmeste holdeplass til inngangen til Liseberg. Så overhørte Iris ei svensk mor på trikken som mente Liseberg stasjon var nærmere, så vi endret planen og gikk for det. Dermed trikket vi oss forbi inngangen, mens far hyttet med den ene neven i bukselomma. Som tur var lå det også en annen inngang rett ved stasjonen med samme navn som parken. Det var til alt overmål også det som viste seg være hovedinngangen. Konklusjon: Lytt alltid til lokale kjentfolk!
Vi fikk printet ut åkpassene våre, og bent dem rundt håndleddene før vi steg inn gjennom porten, og inn i den imponerende parken som har forlystet både lokale lekne og forlystelsessugne, samt etterhvert horder av turister, siden 1923. En fornøyelsespark på godt over 100 år altså.
En av de klassiske gamle attraksjonene som fortsatt er med videre er Lisebergbanan. Skjønt gammel og gammel. Den ble bygget i 1987, og var på den tiden Europas både lengste og høyeste. Siden den gang har parken utvidet med en hel haug med raskere og brattere berg- og dalbaner, hvorpå mange av dem omtrent flettes inn i hverandre i et flettenettverk av stål.
Klokka var nå rundt kvart over elleve, og parken hadde kun vært åpent et kvarter. Friske og overmodige ruslet vi rett opp til køa til Lisebergbanan. Vi hadde i forkant lastet ned Liseberg sin app, der man også kunne sette seg opp på virtuelle køer, som gjorde at du fikk et fast klokkeslett - og et vindu på ytterligere ti minutter - som gjorde at du kunne gå forbi de potensielt lange køene. Her var imidlertid ikke køa blitt så lang enda, og etter snaue ti minutter stod vi klare til å boarde vognene som skulle ta oss opp i høyden. Den tøffeste karusell-kjøreren av oss er Pernille, og nest etter henne må det vel være Iris. Far er bare middels glad i ting som snurrer, eller går opp og ned. Han vil heller ha full kontroll utfor en skibakke i 100 kilometer, enn å bli slengt hit og dit i ei vogn han ikke kan kontrollere selv. Så har vi 12-åringen, som nok er den som er minst glad i både fart og brå bevegelser. Allikevel var alle fire nå allerede klare for sin første tur i det som en gang var Europas største og lengste.
Sistnevnte angret seg nok ganske så umiddelbart at kjedeheisen begynte å dra vognsettet bratt og langt oppover. Jeg kikket bort på henne der jeg satt ved siden av, og tenkte at vi nå uansett var på et point of no return. Det fikk bære eller briste. Om tre minutter var vi alle helskinnet nede igjen på bakken, med asfalt under beina våre igjen.
Berg- og dalbanen ble nok solgt inn som “omtrent som Il Tempo Gigante”, som i fjor ble den raskeste og bratteste 12-åringen hadde tatt etter den mer barnevennlige på Lilleputthammer. Det skulle raskt vise seg at den var hakket både større og raskere enn Reodors Hunderfossen-variant.
Det ble en skrekkblandet fryd, med vekt på det første. “Den skal jeg aldri ta igjen”, var den første umiddelbare responsen. Men det gikk jo bra jo, som Teodor sa.
Litt shaky i beina og i hodet, så ruslet vi videre innover i parken i formiddagssola, og fant veien helt frem til den enorme trekonstruksjonen Balder. Iris og Pernille var ikke vonde å be, og forsvant raskt inn i køa. Fattern ble i stedet med Evelin tilbake til en karusell med gamle biler, som vi hadde gått forbi på veien. “Da får vi ta den i stedet”. Karusellen så veldig harmløs og grei ut, men bak det uskyldige utseende i form av fronten av noen gamle Volvo-modeller, så lurte nok en karusell som fikk balanseorganene til å få kjørt seg, og med en hastighet som ikke akkurat var skreddersydd trygghetssøkende.
Vi rakk en blid og optimistisk selfie før karusellen startet, og pipa fikk en litt annen lyd. Etter et par lange minutter var det heldigvis stopp, og vi kunne atter en gang stavre ut av et forlystelsesobjekt helskinnet. Nok en gang var konklusjonen at denne skal vi heller ikke ta igjen.
Vi rakk tilbake til området nedenfor den kilometerlange tre-berg og dalbanen Balder før Iris og Pernille som små miniatyrer ble skimtet som et slør, i det de druste forbi over hodene våre i 90 kilometer i timen. Vi kunne høre både latter og skrik i fra passasjerene, men tilsynelatende av glede og ikke skrekk.
Det samme ble bekreftet da to smørblide jenter kom ruslende ut mellom noen trestolper. “Så kult”, “Den beste jeg har tatt”, “Det var så morsomt”. Det er ingenting som er bedre enn at alle finner sitt nivå på spenningsskalaen. Luftige svev og krappe svinger med negative G-krefter er ikke for alle - og fint er det.
Turen gikk videre til Kållerado, som er Liseberg sin rafting-variant tilsvarende den vi har hjemme på Hunderfossen. Baljene så omtrent identiske ut, men banen var både lengre, og med en litt mer interessant profil.
Her hadde vi tatt den virtuelle køa i bruk, og kunne labbe forbi køa når det ble vår tur, og appen ga oss grønt lys. Utgangsbasen var forseggjort, og bygget opp som et slags stilistisk sagbruk, uten at jeg fikk noen som helst små-skumle Twin Peaks-vibber.
Raftingen har vært en slager i alle år på Hunderfossen, og fortsatte å være en slager her også. Den gule balja forener samtlige i vår lille utvidede familie, og alle hadde store smil rundt munnen, ispedd noen iskalde gys da kalde vannstråler helt vilkårlig ble skutt ut i fra dyser plassert langs den konstruerte kanalen. Det var enda godt at Göteborg viste seg fra sin beste side i dag, med strålende varm sol som fikk tørket oss litt opp igjen mellom turene.
Etter raftingen gikk turen naturlig nok videre til den klassiske tømmerrenna - Flume Ride. Også her tok vi i bruk den virtuelle køa, slik at vi slapp å stå nevneverdig lenge i kø. Ventetiden brukte vi til å kikke oss litt rundt ellers, og ta en del av de andre attraksjonene i nærmere øyesyn. Pernille fikk seg en latte servert fra en mobil kaffestasjon i en ombygd liten Piaggio Ape - med sine karakteristiske tre hjul.
Pernille er den desidert tøffeste i hurven når det gjelder berg- og dalbaner. Alt som går rundt og rundt bryr hun seg lite om, men det som går i krappe svinger, opp ned, og i vektløs tilstand eier hun ikke frykt for. Derfor var det også noen lange øyne mot en del av de tøffere attraksjonene i parken, og både Helix og Valkyrien stod høyt på lista over berg- og dalbaner hun ikke hadde nølt med å kaste seg ut i. Responsen fra oss andre var imidlertid dessverre lunken. Visst ville vi gjerne unne henne opplevelsene, og sitte trygt på bakken å heie. Fristelsen var nok til tider veldig stor, men hun valgte i stedet å kjøre med oss; enten med alle fire eller to-og-to i stedet.
Jeg strakk meg til å bli med en tur på en høy pendel som svingte seg høyt over bakken, med beina dinglende under. Et stort skritt for fattern, men da det begynte å svinge - så ble det helt tyst fra den ellers så åpne kjeften. Alt dette mens barn som knapt hadde bikket minstegrensa på 110 cm med voksne hoiet av latter rett ved siden av. Luftige pendelsvingninger er ikke noe for meg altså. Barnevennlig og snilt eller ikke. Da står jeg heller ned svartløypa i Hafjell.
Iris og Evelin valgte å ta en litt mer snill karusell mens vi var oppe i pendelen: Fisketuren. Den var mer levelig også for fattern, som da sjansen bød seg ble med 12-åringen på en ny runde mens Iris og Pernille slappet av i skyggen.
Nå var det tid for en liten pause i sola med softis, churros og is, før vi tok flere runder på noen av favorittene som samlet gjengen til nå: tømmerrenna og raftingen. Alt blir litt mindre skummelt når det er i vann, så selv om det delvis virket som et nært loddrett fall også i tømmerrenna, så klukket til og med 12-åringen da vannspruten stod i enden av renna.
Blaute og fornøyde la vi nå turen innom noen boder, og prøvde lykken på diverse rulletter. Aldri på mine 49 år her på jorda har jeg kommet hjem i fra et tivoli, en marken eller et annet evenement med en diger sjokoladeboks under armen. Vinnerlykken passerte etter at jeg vant en tur med småfly tur/retur Reinsvoll - Leirin på begynnelsen av 90-tallet - på et kakelotteri (!) utenfor Samvirkelaget på Bøverbru.
Så ble også resultatet denne gangen. Ingen Toblerone. Ingen chips. Ingen rosa Bubs.
Vi tok turen opp til et område av parken vi ikke tidligere hadde utforsket. Der oppe fantes det en spennende berg- og dalbane som alle fire hadde blinket seg ut som spennende og “kanskje” før avreise: Luna. En slags rakett som ble heist bakover langt opp, før den ble skutt ned i full fart. Et par motsatte svinger senere skjøt den opp i en nær loddrett ende - før den tok samme veien tilbake; baklengs.
På vei oppover så vi plutselig at Lisebergbanan hadde stoppet midt i sløyfa; langt der oppe - og et fullt vognsett med lekne barn og voksne satt bom fast i høyden, mens en ansatt febrilsk rotet med et eller annet i en slags trafoboks like i nærheten. Takk Gud at det ikke skjedde på turen vår. Like etter ble alle åpenbart evakuert, fordi da vi kom opp til Luna, så kikket vi ned igjen på vognsettet - som da var tomt, og på appen poppet Lisebergbanan opp med informasjonen “for tiden ikke tilgjengelig”.
Skrikene og skrålet fra de vi så tok Luna virket ikke fristende på de to yngste, men denne hadde fattern også lyst til å teste - så derfor ble det til at de to eldste tok en runde i denne. Så fikk jeg heller bli med 12-åringen på en klassisk, gammeldags tivoli-karusell med hester i hardplast etterpå. Passe tempo og action for ei som allerede hadde tatt skrittet langt utenfor komfortsonen flere ganger denne dagen.
Klokka nærmet seg nå fire, og det var dags for å få seg noe middag. Vi kikket kort igjennom appen og matmulighetene inne på Liseberg, men konkluderte med at det sikkert kunne vært spennende og ikke minst mer økonomisk (fattern sin innskytelse!) utenfor. Et lite søk på Google Maps lette frem et lite Sushi-sted rett utenfør søndre inngang. Dermed ruslet vi en tur ut av området, og steg inn på Ichiban Sushibar for dagens middag.
Sushien var både smakfull og mettende, selv om det skortet litt på presentasjonen i forhold til andre “svenske” sushisteder vi har besøkt. Samma det! Det er jo smaken som vektes tyngst, og alle var enige om at det var helt perfekt akkurat i dag.
Så fikk det heller stå sin prøve at toalettet ikke fungerte, og at spisepinnene var klønete glatte. Vi velger oss tre over plast hver dag i uka.
Tilbake i parken var det fire mette norrbaggar som forsiktig rekalibrerte seg til fornøyelsesparkmodus. Først med en ny, blaut tur i tømmerrenna, før Iris også slang seg med på Luna-raketten - mens Evelin velvillig bare eide det å stå i å si “nei takk”, og solidarisk fant seg en plass alene nedenfor inngangen, der hun passet på sakene og prøvde å dokumentere reisen til de tre eldste.
Deretter ble det nok et par turer på raftingen før far innså at batteriet begynte å bli flatt. Ikke det fysiske denne gangen, men på den særdeles batterisvake Google-telefonen. Styr unna Google Pixel-telefon hvis du ikke ønsker å drasse med deg en Powerbank hvor enn du går. Heldigvis for hans del, så ruslet de forbi en Powerbank-utleie-automat like ved raftingen - og han lot fantom-sunnmøringen i seg ta seg en bolle, mens han dro kortet velvillig for å supplere med noen ti-talls prosent før resten av parkkvelden.
Vi begynte nå snart å bli forsynt med denne delen av parken, og la en plan om å vandre bort til et annet område vi heller ikke hadde besøkt enda. Et område øremerket for de minste. Kaninland. Alder er bare tall, bruker bestemor å si. Hvem er egentlig eldst? Hvem er egentlig yngst? Diskusjonen blusset opp igjen da både far og P skulle ta den mest snille berg- og dalbanen på området - i Kaninland. Den voksne skal sitte ytterst, stod det. Ja, hvem var så det - om noen?
Selv om målgruppen her nok var en god del år under den yngste av oss, så fant Evelin her sitt park-paradis - og endelig kunne hun også ta karuseller uten å kjenne frykten tære på kropp og sinn. Storesøster lot seg også moro med karuseller hun selv husker hun tok som barn. Ikke i denne parken, men tilsvarende i andre parker - deriblant det snurrende skipet, som også har en søster på Kolmården utenfor Norrköping.
Fattern lot seg også begeistre, og fikk overtenning på en barneversjon av tekoppene. Dette var en langt, langt snillere variant enn den voldsomme sentrifugen som hvert år gjør sin visitt på Gjøvik Marken og andre tilsvarende omreisende tivolier. Her kunne man bestemme snurren selv ved å vri på et hjul i midten, men selv om jeg vrei for harde livet, så ble det aldri en sånn hastighet at det føltes som noe ubehag.
Pernille stod gladelig over det som gikk litt rundt. Det er en ærlig sak. Hun ville jo tross alt heller ha kastet seg loddrett ned med Valkyrien, eller vært tre ganger vektløs i korketrekkere og looper med Helix. Det er fascinerende hvordan vi alle sammen er ulike, og har våre ulike preferanser i forhold til hva vi kjenner på av frykt, komfort og spenning. Vi møtes på mye alle fire, og så finner alle sitt perfekte punkt til slutt. I Kaninland fant Evelin sitt - og jeg er sikkert på at hun kunne ha tatt karuseller en ny dag til ende bare i dette området av parken. Det var herlig å se henne helt fri og bekymringsløs igjen, og bare kose seg med karuseller uten å kjenne på en eneste flik av skummelt.
Klokka begynte etterhvert å nærme seg stengetid. Pernille vurderte en siste gang å ta Helix, men landet nok en gang på å være solidarisk. Hun er den desidert mest solidariske av oss alle, noe vi på sikt også garantert tar lærdom av alle sammen. I stedet tok vi den siste turen mot det gigantisk, høye pariserhjulet i enden av parken - hele 60 meter over bakken. Her var det 16-åringen som for første gang i dag fikk kjenne på det å være langt utenfor komfortsonen. Hun ville i utgangspunktet sitte igjen på bakken og passe sekken, mens vi tre tok turen langt, langt over tretoppene. Her var Evelin den modige, og ville opp i høyden.
Sola var i ferd med å krype ned mot horisonten, og det var blitt et kaldt drag i lufta. Ingen av oss hadde pakket med oss jakker, og i kortermet og skjørt, så fant også 16-åringen ut at hun like gjerne kunne kaste seg uti det - og bli med på Liseberghjulet. Alternativet var å fryse på bakken.
Jeg er så stolt over alle tre jeg har med på tur, for hvordan de tar sine egne valg, men samtidig også evner å respektere alle andre, og tør stå opp for seg selv. Det er fint å stå i det å si nei. Det er fint å stå i det å si ja. Det er fint å ta en for laget. Alt i alt tror jeg hardnakket på at jeg har den beste buketten man kan ha. Joda, det kan gå noen kuler varmt noen ganger. Kanskje da primært søstrene i mellom hvis noen spør meg, men mest av alt når jeg begynner å blande meg for å enten “løse opp” eller frustrerende høre på at de begir seg inn på noen diskusjoner jeg værer kommer til å ende i en uoverenskommelse. Jeg vet jo inderlig godt at det er høyst normalt for søsken. Jeg har bare ikke erfart det selv, og er helt uten øving. Og det er jo slik jeg sier selv: uten øving, så blir man ikke veldig god til noe. Jeg øver litt og litt på å stå i uenigheter og diskusjoner mellom søstrene hver gang det dukker opp, men jeg må også øve meg på å ikke skulle prøve å ordne opp i alt - men tenke at det er en høyst naturlig greie mellom en 12- og en 16-åring - og i sum; fy flate så flinke de også er med hverandre. Hvor rause de er mot hverandre når de selv vil. De lærer nok meg adskillig mer enn jeg kan lære dem.
Etter å ha gjort ferdig et par runder i det majestetiske Liseberghjulet, så var det tid for å si farvel til Liseberg for denne gangen. Vi tok stien ned igjen mot hovedinngangen. Passerte en del hender og føtter fra tidligere prominente gjester, før vi tok til fots i retning nærmeste bussholdeplass for å ta nr. 18 innover igjen mot sentrum.
I sentrum var det lite spennende som skjedde, og alle begynte å bli både slitne i beina og kalde - så da kastet vi oss heller på 3’er trikken tilbake mot Majorna enn å vandre hvileløst på måfå mellom stengte butikker i sentrum. Vi skal tross alt tilbake downtown på shopping og kikking i morgen tidlig.
Vi hoppet av på stoppet før hotellet, og tok oss en ny tur innom nærbutikken for å proviantere litt til resten av kvelden på rommet.
Det var jo tross alt en VM-kamp på gang. Tyskland mot Paraguay.
Litt (!) snop skulle smakes på, alle skulle få sin beinstrekk, og fattern måtte ta seg på tak for å få blogget litt innimellom sparkene fra Boston. Ting tar tid; ikke bare blogging, men også sekstendelsfinaler.
Før kampen gikk til ekstraomganger, så hadde alle tre jentene sovnet i hver sin seng, mens fattern satt på en stol med beina høyt på en puff. SVT med VM på veggen, og en PC i fanget. Snusen og smågodtet en håndsrekning unna. Slik går no’ kvelden på feriedag 1 - den siste mandagen i juni.
Pernille våknet til igjen rett etter at fattern trodde han hadde vekket hele gjengen med sine tause jubelbrøl og hastige skritt frem og tilbake på teppegulvet, da Paraguay etter tidenes mest spennende straffekonkurranse faktisk slo ut selveste Tyskland av VM. Jøsses. De to minste sov ufortrødent videre med klærne på i hver sin seng. Tenner upusset, og med hver sin mobil som hadde glippet ut av hendene ved siden av hodet. Slik får de bare ligge til de våkner. For det er jo tross alt ferie!
Da hadde blogginnlegget for lengst allerede smuldret opp i natten. Mistet alt sting, all struktur og forsøk på orginalitet. Tror jeg. Hvis det noen gang var spor av noe slikt i tastaturhamringmønstrene da klokka bikket ett, og de to gluggene over nesa begynte å miste sin egen bærekraft. Antageligvis hadde det mistet en god del artige observasjoner og beskrivelser fra dagen også. Jeg måtte i stedet på do. Hard avføring igjen. Halsbrann. Titralac. Tannpuss.
Snart var det kampstart Nederland - Marokko. En ny potensiell skrell, men egentlig ikke, var snart i emning. Jeg kastet inn håndkleet, og håpet på noen få timer på øyet før jentene plutselig kom til å innse at den nest siste frokosten på Spar Hotel skulle glippe, og at de lå rett ut i sengene sine fullt påkledd og med et lite slør av churros, sushi, godis og gode minner over tennene.