Øynene åpnet seg på tredje dag i Götariket først langt over klokka ni, og tilsynelatende var resten av rommet fortsatt i drømmeland. Jeg gjorde et diskret og forsiktig forsøk på å åle meg ut av senga for å fullføre det jeg aldri fikk avsluttet i natt - det evinnelige blogginnlegget fra dag 2.

Hver sommer skaper jeg et lite monster for meg selv, men målsetningen som en gang var å få ut innleggene samme dag har nå blitt en konsolidering om at publiseringen uansett må skje dagen derpå.

Jeg hadde ikke fått mange timene på øyet. På et tidspunkt var jeg oppe igjen og romsterte etter smertestillende grunnet en sår bakpart, om enn så forstyrrende en slik informasjon er for det fåtallet som forvirrer seg inn på denne feriebloggen hvert bidige år.

Det endte med at jeg også vekket opp hun ved siden av, som heldigvis fant et par paracet og kom meg til unnsetning. Beklager. Og takk.

Evelin gløttet med øynene like etter meg, og da tok det ikke lang tid før resten av gjengen var våkne. Vi unnet oss en rolig morgen på rommet, og var ikke klare for frokost før et godt stykke etter ti.

Helt greit det. I dag hadde vi tross alt ingen stramme planer. Sephora stod på lista til de to yngste, og fattern hadde egentlig kun øynene på kveldens VM-kamper. P stod med ett bein i begge leire, og var generelt positiv til alt.

Nærmere tolv var vi endelig klare for å ut i et litt lunere og mer overskyet Göteborg, og gikk rett på trikk nr. 3 i retning sentrum.

Vi tok den helt ned til Brunnsgatan, og steg ut til lyden av noen ungdommer som hadde rigget seg opp på ei scene utenfor. Et beachflagg meldte om Kultursommarjobb, og tonene til Here Comes the Sun strømmet ut av de provisoriske høyttalerne de hadde rigget opp. Åpenbart var dette ungdommer fra enten en kulturskole eller et lokalt rocke verksted av noe slag, som i anledning sommeren hadde valgt underholdning og sceneerfaring som en del av sin sommerjobb - trolig ubetalt sådan. Skjønt det må vel være god betaling å bli møtt med applaus av en norsk kvartett som stilte seg opp for å lytte i et mylder av travle forbipasserende?

Da de startet på Super Trooper fant vi det klokt å spasere videre inn i sidegaten i retning Sephora. Først forbi en sekstett korglade ungdommer som sang acapella under samme fane, før turen gikk inn på den sagnomsuste sminkebutikken, som har en like stor stjerne hos de to yngste som fotball-VM har hos far.

Jeg spottet en kaffe rett over gata, og ga raskt beskjed om at dere finner meg der når dere blir ferdig. Bruk den tiden dere vil. Jeg kjøper meg en kaffe.

Etter en stund kom P først tilbake med en liten pose, og kjøpte seg en kaffe og en kald glasscola i påvente av at de to yngste skulle gjøre seg ferdig.

Noen minutter senere kom det to smørblide jenter inn svingdøra til Le Belle med hver sin stripete Sephora-pose i St. Mirren-farger. Lykke kan altså også kjøpes for penger!

Vi ruslet gjennom kjøpesenteret i bakkant av cafeen på vei ut, og rusler forbi et flertalls dyre og eksklusive butikker. Like ved utgangen fikk jentene øye på en egen Caia-filial, som også visst nok var en greie som krevde et kort besøk.

Det ble ingen handel, og turen gikk derfor videre på gateplan i retning Magasingatan, som vi på nett hadde funnet ut at var et potensielt område for gode varp og spennende butikker. På veien dit svingte vi innom Åhlens, der det var slutrea. Fattern var fysen på en ny hatt, men klarte å la være.

Vi svinset videre gjennom Göteborg sin gater, og etterhvert meldte sulten seg. Klokka nærmet seg halv fire, og vi begynte derfor å speide etter et sted å spise. Først måtte vi bli enige, og det kan jo være lettere sagt enn gjort.

Vi gikk først forbi en liten food court, der det var flere muligheter i diverse matvogner. Stemningen var delt blandt de to eldste og de to yngste, så da ble det ikke noe måltid der.

Det viktigste var tross alt at begge de yngste kunne enes om noe.

Mens tankene om preferert type mat svirret, så slo vi ihjel litt tid på en vintage-butikk som het Pop. Noe artig, men mest av alt bare brukte klær. De to yngste fant begge noe som skulle prøves. De stilte seg i kø, mens vi dumpet ned i hver vår retro ørelappstol.

Heller ikke på Pop ble det noe shop. Bare drop.

Kvartalet bortafor så vi et kjent skilt. Espresso House. Slikt har vi jo på Lillehammer også, men plutselig var begge jentene enige - så derfor ble det lunsj der. Fattern syntes vel i utgangspunktet det var litt kjedelig, men samtidig var han ikke sulten nok til å fortsette argumentasjonen imot.

Dermed ble det to stk focaccias på jentene, en blings med ost og skinke, og et opptint, glutenfritt rundstykke til P. En kjede-cafe har tydeligvis ikke anledning eller evne til å lage egne alternativer. Det var ikke snakk om å kunne lage noen spennende toppinger eller påleggskombinasjoner på det opptina, glutenfrie rundstykket. I stedet fikk vi valget mellom en assorterte sykehusinnpakkede porsjonspålegg. Valget falt på smør og hvitost. Greit nok for hun som skulle ha det, men til litt murring fra han som egentlig ikke hadde noen han skulle ha sagt.

Maten ble akkompagnert av en schwær iste, og 16-åringen bestilte en iskaffe mocca. Den lot vente på seg så lenge at vi ante at noe hadde krøllet seg for de to bak disken. Da P ruslet bort for å spørre, så la gutten seg paddeflat, og utrøstelig på sine knær ba pent om unnskyldning. Like etter stod også den schwæringen på bordet.

Vi tok trikk 3 fra Grönsakstorget og tilbake til Järntorget, der vi hoppet av. Planen var først å stikke innom O’Learys for å høre om bord til kveldens Norge-kamp.

Fra før hadde fattern i en ledig stund lagt ut et agn på ei Facebook-gruppe for bydelen Majorna. Noen som viser matchen i kveld?

Pitcher’s et snaut kvartal bortafor hotellet kom opp som forslag. Noen tilbød seg å ringe Allan for å sjekke. De hadde visst ikke fått svar, så vi bestemte oss for å ta saken i egne hender.

Vi droppet O’Learys, og ruslet i stedet opp til den japanske butikken Kawaii i Haga. Det kikket vi oss rundt, og det ble handlet noe småtteri, før vi skar nedover mot trikkestoppet igjen.

På veien dit ruslet vi forbi ei spennede vinylsjappe, som vi måtte ta nærmere i øyesyn - til 12-åringens lange akk.

Det ble ikke noen handling her heller, selv om P gjerne ville kjøpe ei kul, off-white t-skjorte med et stilig Göteborg-mønster. Det er ikke lett å ha en kravstor kjæreste, for etter å ha prøvd den på, så var den visst både litt for lang, og litt for lite hvit.

Vi kastet oss på første trikk i retning Chapman’s Torg, og ruslet de snaut 200 meterne bort til puben Pitcher's. Det var null problem med bord til kampen senere, men Sverige-matchen klokka 23 var fullbooket. Det vil si, vi kunne fint henge i lokalet og rundt baren, men måtte frigjøre bordet vårt innen den tid. Greit nok det.

Vi ruslet tilbake til hotellet for en lynkort cowboystrekk og litt rouge. På veien tilbake stakk vi hodet innom en snabbmat, og kjøpte med oss kaldt drikke og turens første svenske pinneis. Farbror Arnes lemon curd ble en instant hit for de to eldste, som konkluderte med at dette måtte være den beste pinneisen de hadde smakt på lang tid. Kanskje ever.

Etter en god halvtime på rom 433 ruslet vi tilbake til Pitcher's. Da hadde lokalet begynt å fylle seg opp. Stort sett av svensker, men også en og annen norsk familie. Jeg tok mot til meg, og ruslet med den nyhekla bøttehatten på hodet. Jentene hadde observert en liten gutt i 5-6 åra alderen gjennom vinduet til Pitcher's, som hadde pekt på meg, og strukket ut hendene for å gjøre ro-grepet. Tydeligvis en ung, norsk pjokk som ble glad for å se noen flere sammensvorne.

Vi fikk oss et bra bord i en bås lengst inn i lokalet, og hadde god utsikt til kampen. De fleste av svenskene i lokalet ga tydelig uttrykk for at de heiet på det afrikanske laget, og fair er vel det - siden vi snart slår svenskene i alt unntatt bandy. Vi skriver det på kvota misunnelse.

En genial oppfinnelse jeg aldri har sett før stod på bordet vårt. Et skilt med noen knapper, der vi kunne påkalle både service og be om regninga. At ikke alle utesteder har en slik er for meg en gåte. Det må være den mest geniale nyvinningen siden kineserne fant opp hjulet. Nesten.

Midt der, blandt våre svenske brødre og søstre, ble vi vitne til et relativt blekt norskt lag, som ved et lite mirakel allikevel dro i land en seier, og avansement til åttendelsfinale førstkommende søndag.

Alt akkompagnert av deilig pubmat; snackplates og tidenes møreste smashburgers.

Etter kampen måtte vi gi opp bordet vårt, og vurderte frem og tilbake om vi bare skulle henge eller fatte videre. Det var to timer til Sverige, og den elektroniske darten var opptatt. Vi ble delvis enig om å prøve trikken ned til Gamla Ullevi, der det var gratis inngang og storskjermvisning av kampen.

Et vanvittig folkeliv med mye gult og blått møtte oss nede i byen, mens sola gikk ned over byen. Folk i alle aldre, men en storvekt av tenåringer. Skrål og høy, grusom musikk overalt, og en anmasende DJ som prøvde dra opp stemningen. Han lyktes med svenskene. Litt mer usikker på oss. En opplevelse som vi aldri får igjen, så klart, men en opplevelse som jeg tror dessverre 16-åringen fint kunne vært uten. Hun er jo ikke interessert i fotball, og ser på kun når det er Norge. Bobben 4 life! Neida.

Det ble en interessant opplevelse tross alt. En snau time med vorspiel og vræl med dårlig 90-tallsmusikk, og deretter 22 minutter med fotball. Å høre halve Gamla Ullevi synge nasjonalsangen oppreist før kamp ga selv en nordmann ståpels. Nå er jeg jo egentlig mer glad i Sverige enn mitt eget land, og hadde faktisk ikke tenkt meg om to ganger hvis jeg hadde fått tilbudet om statsborgerskap. Trur eg. Eller kanskje ikke. Men jeg elsker Sverige!

I drikkepausa etter en halv omgang tok vi beina fatt, og ruslet ned et par etasjer og ut av stadion. Da hadde vi fått opplevelsen vi var ute etter, og samtidig en solid headstart på hordene av kids som etterhvert også sikkert skulle hjem.

Tanken var å rekke hjem igjen til rom 433 i Majorna til andre omgang, og etter å ha kastet oss på trikken utenfor Sentralbanestasjonen, så klokket vi ut av samme trikk på Chapman Torg litt før tolv.

Da kunne vi se at Frankrike hadde tatt ledelsen rett før pause, og fattern kunne nyte andreomgangen fra godstolen på hotellrommet, mens jentene strakk seg ut i sine respektive senger.

Ved ett-tida var det slutt. 3-0 til Frankrike. Game, set, match for Sverige. Jeg er spent på om de vante croissantene på frokostbufeen fortsatt står på menyen i morgen tidlig. Stekt potatis och sild holdt ikke mot froskelår og croissanter.

Siste natta i Sverige venter. I morgen blir det retur Norge før vi om en liten stund kaster oss ut i nye eventyr.

Takk for nå, Majorna - og god natt!