Siste dag i Göteborg startet med at alarmen gikk, og fattern spratt ut av senga for å unngå at den vekket resten. Jeg hadde allerede vært våken noen minutter, og bare slappet av i senga til lyden av passerende trikker og våkne parkfugler. Jentene sov tilsynelatende fortsatt, men nok en gang tok ikke lang tid før de også gløttet på øynene. Like greit. Det var jo siste dag. Frokost og pakking før utsjekk, og deretter ut på veien.

Jeg kjappet meg gjennom dusjen, og var allerede ganske så ferdigpakket - så mens de tre andre gjorde seg ferdig, så tok jeg turen ned til bilen i hotellkjelleren med de første sakene som skulle pakkes. Samtidig var jeg spent på om det lå en bot å ventet på bilen, da det i går kveld gikk et par timer mellom parkeringen gikk ut, og jeg fikk fornyet den. 200 kroner dagen kostet parkeringen i hotellkjelleren. Greit nok det sikkert - i en sådan by, men det burde jo være mulig å lage en ordning der man kunne betale for tre dager i en jafs; i stedet for ett og ett døgn. Vel, vel. Mistroisk som jeg er, så tenkte jeg i mitt stille sinn at det sikkert bare var en måte å potensielt øke inntektene på i form av bøter.

Det lå heldigvis ingen bot på bilruta. Jeg pakket de to bagene jeg hadde med inn i bilen, og tok trappene opp igjen til frokostsalen for å møte resten. De hadde enda ikke kommet, så jeg fant et firer-bord og forsynte meg en siste gang av den standard, kontinentale hotellfrokostbuffeten.

Etter at alle fikk seg en siste frokost på Spar Hotell, så bestemte vi oss for å rusle ut i Göteborgs morgensol en siste gang før avreise. Vi hadde ved flere anledninger tatt trikken forbi Bengans skivor & cafe ved Stigbergstorget, noen kvartaler nærmere sentrum. 16-åringen hadde lyst til å sjekke om de hadde The Pixies 7-tommeren med coveren av “Que Sera Sera” fra TV-serien “From”, og de to eldste var heller ikke vonde å be. Lillesøster ble med på ren trass, men håper alltid på en god benk eller stol de gangene vi velter innom ei platesjappe.

Vi skjønte at tida begynte å renne fra oss. Siste innsjekk var klokka 12, og klokka hadde nå allerede bikket 11 med god margin. Siden vi fortsatt hadde aktive 3-dagersbilletter til trikken, så kastet vi oss etterhvert på den, og tok den ett lite trikkestopp bort til butikken.

For en fantastisk perle! Dette var et sted jeg en gang drømte om å selv drive eller ha. Et sted jeg skulle ønske fantes i mitt nærområdet. Et sted jeg fint kunne ha slått ihjel mange timer i. Et fantastisk flott retro eksteriør omkranset inngangen. Innenfor var det en bar/cafe, og deretter ei trapp ned til Bengan Records - som også huset en liten konsertscene.

Her var det både vinyl, CDer, strykemerker, t-skjorter og alt annet snadder. Noe “Que Sera Sera” på sju-tommer hadde de derimot ikke, og da klokka bikket halv tolv måtte vi rusle tomhendte opp igjen trappa. Vi stakk hodet innom “Trainspotting-dassen”, før vi gikk ut igjen i formiddagssola og over fortauet bort til trikkestoppet.

Utenfor på selve Stigbergtorget hadde et knippe ungdom stilt seg opp for å underholde forbipasserende under samme parole som nede i sentrum i går: kultursommarjobb. Det gikk rett hjem hos ungdomsskolelæreren blant oss, men opplevelsen ble nok dessverre litt farget av den surmaga murringen til han gretne, gamle gubben i følget - som syntes reportoaret var alt for folkehøgskole. Note to self bør jeg egentlig bare holde surmulinga mi for meg selv. Da, nå og alltid. Sorry.

Vi hoppet på neste trikk tilbake til Chapmans Torg. En vemodig følelse begynte å spre seg i magen. Det var straks farvel Göteborg. Men gråt inga tårar för oss, Göteborg. Vi kommer tilbake.

Byen seiler igjen opp som en av mine favoritter. Henger dere i byen noen dager anbefaler jeg på det sterkeste å skaffe seg et 3-dagers kort - hvis ikke mer - på kollektiven. Da kan man farte hit og dit som man vil innenfor en ganske så raus sone. I retrospekt burde og kunne vi ha kjørt enda lenger ut i periferien. For eksempel til Mölndals Stadsmuseum, som fristet med et par interessante sommerutstillinger inne på trikkeveggen.

Det får bli en annen gang.

Ti på tolv ruslet vi opp igjen trappene en siste gang, og prøvde å komme oss inn på rommet igjen for å pakke ut det siste før utsjekk. Men nei. Det lyste rødt samme hvilket nøkkelkort vi prøvde. Vi kom oss ikke inn i gangen fra trappeoppgangen en gang; uten å få hjelp av en renholdsoperatør vi fikk øyekontakt med på andre siden av glassdøra. Rommet funket heller ikke.

Dermed hastet jeg ned igjen tre etasjer, og traff på den hyggelige Jakob Widell-Zetterström lookaliken Bruno i resepsjonen. “Ja, det er noe strul”, sa han - og refererte litt oppgitt til at det var flere gjester som hadde hatt samme problem. Han insisterte imidlertid på at det ikke var noe å stresse med i forhold til 12-fristen. Han la inn igjen tilgangene på kortene, og jeg løp med lange skritt opp igjen svingtrappene. Samme resultat. Rødt lys. Ingen tilgang.

Dermed bar det ned trappene enda en gang. Bruno virket omtrent like frustrert som meg over ting som ikke bare fungerer, men tok velvillig på seg jobben med å bli med opp for å låse oss inn en siste gang, slik at vi fikk pakket ut - og sjekket ut.

Jeg tok turen ned i kjelleren for å hente ut bilen, og kjøre den frem til inngangen mens jentene sjekket ut. De var allerede klare utenfor da jeg rullet inn foran fasaden. Mens de satte seg inn i bilen, så tok jeg jeg beina fatt en siste gang, og la på sprang vestover langs Karl Johan uten å si et ord. Trodde de jeg bare skulle stikke av? Ta beina fatt og rømme fra både bil og familie?

Nei, han var nok bare fysen på noe…

I anledning vemodet kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte tilbake til livsbutikken og handle med meg fire stk. Farbror Arnes Lemon Curd-pinneis for veien ut av Majorna.

Det var så klart plutselig ei lita kø inne i butikken, og noen foran meg skulle for sikkerhets skyld også hente ei PostNord-pakke. Så det tok sin tid. Kanskje de seriøst lurte på om jeg bare stakk?

Noen minutter senere var jeg tilbake i bilen. Noen minutter eldre, og litt mer anpustet - men med fire deilige is for veien.

Jeg plottet inn “hjem” på Google Maps, og festet telefonen i holderen under bakspeilet. Det som var en lett vei inn til Majorna ble til en langt mer komplisert vei ut igjen, men etter noen runder rundt i bydelen, så kom vi ut igjen på noe som lignet på en hovedvei. Etterhvert fant vi også skiltene til E6 Oslo, og selv om jeg tok feil av en avkjøring, og fikk en liten strafferunde - så kom vi oss etterhvert ut på selve E6 i riktig retning nordover.

Isene var forlengst fortært. Nå var neste stopp litt shopping på Torp utenfor Uddevalla, før vi sikkert også tok et pitstop på grensa. Da var det bare å gire ned, og trykke gassen i bånn. I 140 km/t burde det ikke ta så veldig lang tid oppover.

Men nei, da. Vi hadde ikke kjørt langt før det var tilnærmet bom stopp. Google Maps viste forsinkelse på rundt en halvtime, og køa med ferieturister og arbeidsfolk bevegde seg som raskest i sneglefart fremover. Og slik ålet vi oss fremover. Meter for meter. I en snau time til ende.

Da det endelig løste seg opp, så viste det seg at det egentlig ikke var noe aktivt veiarbeidet heller. Så enkelt som at to felt snevrer seg inn til ett fører til det sanne kaoset. Det finnes jo matematiske formler og seriøst forskning på slikt. En ting er kreftgåten - men den som klarer å finne en løsning på hvordan løse opp bilkøer, har min fulle oppmerksomhet.

Etter å ha passert innsnevringen der to unge karer i hver sin Viggo Venn-vest stod og flyttet på noen kjegler, som om de spilte et slag veiarbeidersjakk, så bar det heldigvis fort opp i 140 igjen.

En god del etter skjemaet rullet vi inn på parkeringsplassen til Dollarstore, på andre gata fra E6 i forhold til Torp-senteret. Det har blitt fast takst på turene til Sverige, og selv om det ikke ble noen storhandel denne gang, så fikk vi i alle fall med oss det faste: potetsticks. Noe annet småtteri ble det også, og fattern fant noen chipstyper som enda ikke var testet. Da er han aldri vond å be.

Etter å ha gjort oss ferdig på Dollarstore, så kjørte vi over veien igjen til selve kjøpesenteret. Det var egentlig ingenting vi skulle ha der, men la turen innom for å få unna et dobesøk, og kikke innom klesbutikken New Yorker. Evelin ønsket å kjøpe en ekstra topp av den hun hadde kjøpt på New Yorker på vei nedover søndag. Den gang i filialen på Nordby-senteret.

Skulle vi ta grensehandlingen her også? Kanskje spise? Vi kastet litt verbal ball frem og tilbake, og ble enig om å vente med mat til Nordby-senteret. Der måtte vi jo stoppe uansett, siden Evelin ikke fant toppen i denne avdelingen.

Fattern derimot fikk kjøpt seg en retroaktig hvis singlet, så vi gikk ikke helt tomhendte ut igjen. Jeg elsker singleter. Det ser ikke ut, men det er utrolig deilig å ha på seg. Akkurat som Crocs. Jeg assosieres glatt med en karakter fra “Ja vi elsker camping” - såpass skjønner jeg. Harry, vil noen si. Vel, jeg omfavner “harry” tvert, ass. Er det sommer, så er det sommer. En vakker sommerdag kommer jeg vel helt sikkert til å begynne å bruke gamle helsetrøyer også. Det skulle ikke forundre meg.

Vi spant ut igjen av Torp handelssentrum, eller hva det nå het. Med oss var også en full tank med diesel til litt over 16 svenske pr. liter. Jeg skjønner jo noen ganger at jeg kan virke å være på helt andre skalaen enn det jeg faktisk er både i forhold til det ene og det andre. Dieselpriser og campingplasser. Jeg ser greia. Men tro meg. det renner kun rødt blod igjennom meg.

Da vi ankom Nordby-senteret var det dags for dagens middag. Siste måltidet i Sverige for denne gangen. For å bare forsterke dieselpris- og campingplass-narrativet, så var så klart fristelsen størst til å gå for en klassisk buffet. “Spis så mye du vil” er ikke akkurat spesielt gunstig økonomisk for en relativt småspist fyr som meg. I alle fall når det kommer til middagsmat - ikke snop. I et hav av muligheter på Food Courten i andre etasje, så var de to yngste jentene skjønt enig om at dette nok var greia. Food Garden, med alle muligheter fra asiatisk til pizza. Ja, til og med rekechips hadde det på disken.

Etter å ha kastet i oss et siste måltid, og tømt nedpå litt dårlig dispenserbrus, så bar det innom Gottebiten og matbutikken for en siste proviantering, før vi vendte snuten mot riksgrensen.

Der var E6 sperret, og alle biler rutet gjennom Tullvesenet. Stemningen var god i baksetet, og jeg fulgte opp med at de sikkert bare skulle sjekke om det var god nok kvalitet på tullet. Jeg tror ikke de fikk det med seg.

Ikke tullerne heller, da. For de bare kikket på oss, nikket med hodet, og vinket oss videre.

Så bare det inn i Fedrelandet igjen. Det eneste nordiske landet som er med videre i årets VM. I bilen kom jeg plutselig på at det snart sikkert var kamp mellom England og Kongo. Da hadde kampen vart omtrent en omgang, og kongoleserne ledet overraskende 1-0.

Dermed ble det fotball på radioen, mens de andre vekselsvis duppet av, og drev med sitt. P insisterte på å kjøre slik at jeg kunne se på kampen. Kommentatorene på radio var ikke av den beskrivende typen, så det var vanskelig å danne seg et bilde av kampen. Jeg valgte allikevel å takke nei. Jeg blir ufattelig trøtt av å ikke kjøre selv, og da går tiden sakte - så dermed ble det radio og kjøring på lilla ego.

Etter et lite stopp for kaffe og kakao på Minnesund, så gikk det forholdsvis radig hjem - og vi rullet inn på gårdsplassen på Vingnes rett før halv ti. En lang dags ferd på natt var snart forbi. P pakket over sakene sine i eGolfen, og hastet seg hjemover mot Sigrun - mens vi andre begynte så smått å pakke ut, før det var klart for Belgia - Senegal på far, mens jentene slappet av med sine egne greier. Endelig fikk 16-åringen også litt egentid, og smatt opp på rommet sitt ved første anledning.

Takk for turen, jenter. Og gråt virkelig inga tårar för oss, Göteborg - selv om jeg feller et par for deg.