I natt sovnet jeg ikke før etter klokka to av uvisse grunner. Det var god temperatur, og senga var god, men etter noen lange dager i heten, og langtekkelige skrivestunder på kvelden, så ville ikke Jon Blund ta helt tak.
Som om ikke det var nok, så våknet jeg før klokka viste sju på morgenen også, og ble liggende å vri meg før jeg til slutt stod opp, og tok meg en svalende morgendusj.
Deretter puslet jeg med litt forefallende, og svingte igang en luksus-frokost med medbrakt flesk og egg fra Sverige, og tomatbønner fra Norge. Nærmere enn Full English har vi ikke vært på lenge.
Jentene våknet ikke før de kjente lukta av bacon sånn ved ni-tida, og selv om de nok var fristet til å ligge lenger, så stavret de seg opp, og satte seg til bords. I dag hadde vi veldig god tid, men siden vi først var tidlig oppe, så var det ikke noe poeng i å dra det ut - så etter at frokosten var fortært, så ryddet vi sammen det vi trengte, pakket bilen og dro.
I dag skulle vi bare snirkle oss sørover i retning Vasa, der neste klare planen nå var å stå klare på fergeleiet tirsdag klokka 12.
Dermed kunne morgenen begynne relativt rolig i Rovaniemi, før vi tok farvel med denne svært så koselige byen ved polarsirkelen. Første stopp ble Angry Birds-parken nede ved Kemiälven. Finland har hatt mange merkevarer gjennom tidene; Marimekko, Fazer og Nokia for å nevne noen - men på ett tidspunkt var vel Rovio også et av de større, den gangen all spilte Angry Birds. Spillselskapet har ingenting med Rovaniemi å gjøre, selv om man kanskje skulle tro det på navnet - men her hadde de om ikke annet bygget opp en liten lekepark til ære for de sinte fuglene.
Parken var nok mest for de minste, så selv Evelin syntes det ble litt kjedelig etter å ha tatt zip-linen en gang. Derfor satte vi oss inn i bilen igjen, og svingte bortom K-Supermarket like i nærheten for å kick-starte søndagen med dagens første is. Kriteriene er de samme hver gang: alle kjøper noe vi ikke har prøvd eller hørt om før, og så smaker vi av hverandre.
Evelin litt valg fant på en mango- og pæreis signert den sinte finnen fra Borettslaget på NRK. Som om ikke det var nok, så skurret målgruppa litt for far, da han kikket på navnet. “Her finnes det noe for en hver smak”, tenkte han - og snudde isen rundt slik at også 15-åringen fikk se. Så gapskrattet vi høyt i butikken, så folk sikkert trodde vi ikke var helt vel bevart - akkurat slik danskene sikkert bryter ut i latter på Espa. Barnslig, I know - men sånn er vi nå.
Iris på sin side gikk for en Pätkis, som smakte en blanding av sjokolade og mint. Mint er en stor greie her i Finland, akkurat som lakris - og det er ikke en ting du ikke får med smaken av én aller begge av disse.
Fattern måtte da såklart prøve en ny is med lakris - og sitron. Det var en uslåelig kombinasjon, og hadde det ikke vært for at vi gikk på nok en gang med 30+ så hadde han nok stacket med seg flere av disse i kjølebagen, og fryst de ned igjen i dypfryseren hjemme .
Så bar det ut på veien igjen i retning sørover. Ingen av oss liker å kjøre den samme veien tilbake, så denne gangen la vi ruta til vei 48 i retning Pudasjärvi. Jeg hadde på forhånd sett at det like utenfor småbyen Ranua var en dyrepark med arktisk tema, og siden vi hadde rikelig med tid til å finne på noe underveis, så lanserte jeg det som et forslag for jentene.
Begge hadde lyst, men vi snakket også om at det potensielt kunne bli en skikkelig bomtur. En ting var å se dyr ment for et kaldt, arktisk klima streve i 30 varmegrader En annen ting var at de sikkert valgte å gjemme seg godt i husene sine på en sommerdag som dette.
Vi leste oss litt opp i bilen på dyreparken, og kunne heldigvis kvittere ut at parken var bevisste på sitt ansvar i forhold til dyrehold. Dyrene hadde rause områder å bevege seg på, og alle skulle etter boka være godt ivaretatt.
Da vi om litt så skiltet til Ranua Resort Zoo, en park bygget opp etter samme lest som flere av parkene vi har her hjemme - med overprisede hoteller og souvenirbutikker, så parkerte vi bilen på den plassen som hadde mest skygge, smurte oss med solfaktor 50 og tålmodighet. Parkeringsplassen var ganske så full. De fleste finskregistrerte, men vi vi spottet også en annen norskregistrert bil - med ZT-skilter. Jentene synes det er artig å spotte andre nordmenn på tur, så spente på om vi kom til å høre dem i parken labbet vi mot inngangen.
Etter å ha løst inngangsbilletter for 75 Euro, så var vi klare til å ta fatt på den store rundturen i parken etter kronologien gitt i parkkartet. Da skulle vi etter planen ha kommet halvveis, og opp til bjørnenes rike i tide for å syne matingen klokka 13.
Både beveren og ilderen hadde gjemt seg da vi passerte deres innhegning, og i fugleavdelingen var det kun noen ugler å se. Ja, også en ravn. Kongeørnen, derimot, klarte vi ikke å spotte. Kanskje han hadde funnet seg en lun plass i skyggen for både sola og de skuelystne turistene.
Selv sangsvanene syntes det var for varmt til å være på vannet i dag, så de hadde også funnet seg en plass i skyggen, der de tok parklivet med en tilsynelatende ro.
Sola var nå så sterk at vi trengte flere suppleringer av solkrem på stien. I tillegg burde vi i retrospekt også ha tatt med oss myggspray - for nå fikk vi endelig også kjenne på at vi var i myggens rike. Jeg skjønte tegninga da jeg så en finsk to-barnsfamilie foran oss på stien spraye ned både voksne og barn før de fortsatte videre. Men det fikk gå. Noen myggstikk og litt kløe nå ville egentlig vært det minste problemet. Jeg var mer skeptisk til om vi hadde med oss nok kaldt drikke. Jeg hadde stappet et par flasker Novelle med bringebærsmak i stringbagen jeg tok med meg inn. De var isende kalde da vi forlot Rovaniemi, men hadde allerede rukket å bli pisslunkne. I tillegg nærmet flaskene seg tomme.
Men vi hadde vel ingenting å klage på. Det var verre for den stakkars isbjørnen, som vi ble overrasket over å se utendørs lengst opp i den store parken. Stakkaren lå helt utslått oppå noen steiner, som neppe kunne være annet enn glovarme i denne heten. Vi fikk lyst til å helle resten av det kalde drikket vårt ned til den, og dusje den med iskaldt vann fra en brannslange - men vi fikk nå bare stole på at de som jobbet her hadde noen triks for å øke trivselsfaktoren til dette utslåtte eksemplaret av verdens største landlevende pattedyr.
Hvordan stod det så til med brunbjørnen? Da vi kom til dens rike, så var det ingen andre å se i den store innhegningen enn en svart ravn som satt på en stein. Kanskje ventet den på maten til brunbjørnen, eller muligens ventet han bare på kameraten sin.
Rett etter klokka 13 så kom en av de ansatte dyrepasserne med et par bøtter med fryste fristelser: En gedigen, fryst ball av masse deilig frukt, og noen digre gulrøtter og pærer. De var visst tydelig bevisst på at brunbjørnen ikke skulle få skeie ut med kostholdet tross varmen. I det øyeblikket den frosne frukten traff bakken og den lille, møkkete dammen med lunka vann - så luntet bamsefar ut i sitt gjemmested i skyggen under der vi stod.
Hen fisket opp litt frukt, og la seg forsiktig ned ved siden av kompisen på steinen, og begynte så smått å gnage litt. Matlysten virket ikke være på topp i varmen hos denne krabaten heller.
Nå var også vi blitt så varme og tørste, at vi måtte komme oss en tur vekk i fra den stekende sola, og forserte noen finske turister for å komme oss videre på den smale trestien som gikk gjennom hele parkområdet.
Heldigvis kom vi etter noen meter til en drikkestasjon, der folk kunne fylle opp igjen vannflaskene sine med drikkevann. Det hjalp litt, men ikke stort. Vannet var så klart også pisslunka, all den tid det sikkert hadde stått i rørene i lang, lang tid.
Visst var det allright med et avbrekk fra å kuske og kjøre bil gjennom finsk skog, men nå stundet vi alle allerede tilbake til bilen og da primært airconditon-anlegget.
Vi hastet oss forbi dyrene på den siste sløyfa i parken. De fleste glimret også der med sitt fravær i sola. Gaupa så vi ingenting av. Jerven skimtet vi snuten på, der den lå inni en hul trestamme. Noen ulver tittet frem fra skyggen av noen trær lengst bak i deres innhegning.
Elgen og reinen holdt derimot stand ute, men også de visste å velge steder å ligge der tilfanget på skygge var bra. Bestefar rein sjøl, med det største geviret jeg noen gang har sett, lå derimot på sjefsplassen inne i sin egen lune gapahuk. Som en slags reinsdyras sjuende far i huset.
Nå var vi godt forsynte alle sammen, og ruslet ned igjen mot utgangen. Vi styrte unna alle turistfellene i gavebutikken foruten et kort og en kjøleskapsmagnet til samlingen hjemme. I stedet ruslet vi inn på den dedikerte Fazer-butikken på andre siden av tunet, og der var det atskillig mer som fristet. 11-åringen er den minst kritiske av oss når det gjelder pengebruk, og hadde ikke far stagget henne litt til tider, og for eksempel minnet henne på hvor fort en stor pakke med sjokolade kan smelte til det ugjenkjennelige i en svart bil i denne varmen, så hadde enda flere penger flydd ut av kontoen. Jeg prøver imidlertid ikke å ta i fra henne gleden av å bruke feriepenger hun har fått på akkurat det hun har lyst til - så hun får stort sett kjøpe det hun vil Jeg vet bare hvor skuffet hun ville blitt hvis hun hadde brent av dobbelt så mange Euro på en pakke her kontra i nærbutikken, bare for at alt hadde smeltet før hun rakk å åpne det.
Den enorme multa utenfor inngangen, derimot. Den var aldri i fare for å smelte bort. Finland er multeland, og de promoterer multa som om den skulle vært gull. Det er den jo på sett og vis også. Skogens gull. Jeg elsker multe, så jeg kunne fort vært et lett bytte for alle produkter med multe som kastes på turister til en stiv pris her oppe. Jeg har stort sett klart å styre unna, sett bort fra en kartong drikkeyoghurt med multesmak, og en liten reisegave til a bestemor (som dere søskenbarn i land ikke må nevne når dere leser dette!).
Vi styrte glatt unna restaurantene på Ranua Resort. De var så klart også overprisa alle som en. Gjengen begynte imidlertid å bli sultne på noe mat, så derfor bestemte vi oss for å sjekke ut mulighetene der vi skulle svinge av i retning Bottenviken igjen et stykke lenger fremme.
I byen Pudasjärvi hadde vi sett oss ut et par muligheter for pizza, som var det jentene hadde mest lyst på til lunsj. Jeg var helt enig i valget, for vi hadde faktisk styrt unna pizza hele turen - så dette ville bli vår første i sommer.
På vei tid snakket vi om opplevelsen i dyreparken, og 15-åringen sa at hun egentlig helst ville ha sett en vill rein på turen - men den sjansen var trolig long gone nå. “Typisk vår flaks”, sa hun til meg - og jeg visste hun hadde rett.
Like etterpå fikk vi øye på noe som så ut som en syklist i det fjerne, som lå litt farlig nær midtstripa på veien. Da vi kom nærmere, fikk vi se at det jammen meg var en enslig, liten rein. Muligens en kalv. Iris smilte fra øret til øret, og filmet det hele da vi passerte den i krabbehastighet. Jammen meg hadde vi ikke litt flaks, allikevel.
Da etter en stund ankom Pudasjärvi, så parkerte vi utenfor det som så ut som et nedlagt hotell fra kalde krigens dager, eller en kulisse fra en Aki Kaurismäki-film. Jeg elsker slike gamle, slitte bygg. Jeg elsker slike gamle neonskilt!
I nabobygget holdt en pizzarestaurant til. Av den typen du finner i alle småbyer, som også har kebab og salad [leses på svensk] på menyen. Her var det allerede ganske folksomt, men det var et par båser igjen. Før vi satte oss måtte vi prøve å oversette menyen ved disken ved hjelp av Google Lens.
Det gikk så som så. Både 15-åringen og far prøvde, men vi endte opp med nogenlunde de samme resultatene. De som ble oversatt var stort sett fylt med tunfisk, ansjos eller andre ting som 15-åringen grein litt på nesa over. 11-åringen kunne spist hva som helst, så sulten var hun - men når vi ikke klarer å bli enige, for avtalen var å dele en stor pizza om mulig - så fikk vi heller gjøre vendereis.
Stemningen da vi kom tilbake til Forden var ganske så laber. Lave på energi, og litt mugne over at fattern ikke orket å ta en lengre diskusjon om valg foran søndagspizzaspisende finner. “Vi kan svinge innom matbutikken og kjøpe med noe brødmat”, prøvde jeg meg. Skuffelsen lå tjukt utenpå jentene, og jeg skjønte jeg ikke kunne dra den strikken noe lenger. Vi prøvde oss innom en Hesburger like i nærheten, men de to eldste hadde jo egentlig ikke lyst på burger heller. 11-åringen kunne spist hva som helst nå, og ble like snurt her, da de to eldste plutselig trampet ut igjen med uforettet sak.
“Det får heller bli pizza i Oulu”, sa jeg, og startet opp igjen Forden. “Men da blir det middag”.
Det var fortsatt en god time igjen til Oulu, og jeg måtte ha noe energi i skrotten for ikke å freake ut i varmen. Valget falt på en sammenklistret pakke med Vestlandslefse, som hadde reist helt fra 50-prosenten på Coop Lillehammer den dagen vi forlot hjemme. Ikke godt, men nok til at jeg klarte en time til bak rattet. Jentene smattet litt på hver sin lefsebuss også, uten at de egentlig følte for å sette skikkelig tenna i den. Men den gikk ned. På ren trass.
De siste restene i en gammel potetgullpose som lå på gulvet fikk også bein å gå på.
Det var ikke bare i våre egne hoder at det nå begynte å skye litt over. Plutselig så vi flere skyer på himmelen enn vi hadde sett siden vi forlot Norge forrige tirsdag, og for en gangs skyld ble ikke fattern himmelfallen negativ over synet.
Det fattern derimot ble, var litt småstresset i forhold til hvor vi skulle ende opp for natten. Vi begynte å innse at campingplasser med hytter ikke akkurat er metervare i Finland - for de fleste av de særdeles få campingplassene vi hadde passert langs veien, hadde kun telt- og campingbil/-vogn-plasser.
Dermed begynte han med ting han egentlig ikke skal gjøre - nemlig å sjekke ut diverse nettsider mens han kjørte. Jobben prøvde han å delegere videre til co-piloten foran, men 15-åringen sliter fortsatt med at hun blir bilsjuk hvis hun begynner med noe på telefonen i bilen. Det er i og for seg en blessing in disguise - men det fører også til at det noen ganger blir litt vanskelig å få multitasket for han bak rattet. Vi hadde det tross alt ikke mer travelt enn at jeg burde ha stoppet hver gang jeg skulle sjekke noe, noe jentene også minnet meg på da vi plutselig hørte lyden av ‘ta-ta-ra-ta-tatt-tatt-tatt-taaa’, og dekkene var kommet over midtstripa som skilte øst- og vestgående.
Det var best å holde seg lovlydig og prioritere sikkerheten til alle parter. Jeg så den. “Jeg får sjekke mer i Oulu”.
Etter en god stund med kjøring åpnet landskapet seg litt mer da vi nærmet oss storbyen, og plutselig rullet vi inn i Finlands fjerde største by, som på svensk bærer navnet Uleåborg, med sine rundt 200,000 innbyggere. Her måtte det vel for Guds skyld være en pizzasjappe med engelsk meny å oppdrive.
Jeg valgte å kjøre på skilt og ikke på Google Maps denne gangen. I tillegg brukte vi den sultne magefølelsen. Vi fulgte skiltene mot Keskustan slik vi hadde gjort flere ganger før, og nå hadde det for alvor gått opp for oss at “keskustan” faktisk betød “senturm”. Vi passerte stadionen til fotballaget i byen, vakkert plassert langs Uleälven, og kom oss etterhvert inn i det som lignet på downtown. Der fant vi en parkeringsplass i ei sidegate, som til alt overmål var gratis på søndager. Vi steg ut i det som fortsatt var 30 varme, og ruslet i retning der vi så den største ansamlingen av mennesker.
Det ledet oss til noe som lignet på ei hovedgata, og i ei sidegate av denne oppdaget en av jentene at det stod ‘pizzeria’ på et skilt. Vi var ikke vonde å be, og like etter hadde vi fått oss et utebord i skyggen på Pizza Il Forno.
Øynene var nå langt mer sultne enn magen blitt, og det som var avtalen med to pizzaer delt på tre endte opp med å bli to pizzaer + en barnepizza fordelt på tre. Evelin var som alltid skråsikker på at hun kom til å orke en hel alene. I tillegg ble det ei flaske isvann for tørstens del, og en 0.5 Jaffa på deling alle tre. Totalt endte vi på rundt 47 Euro, og denne gangen ble det ikke en cent i driks. Vi måtte bestille selv inne i restauranten, og hente eget bestikk. Ingenting galt med det, altså - men det skriker i alle fall ikke driks. Ikke at noe skriker driks i Finland, heller. Etter gårsdagens episode på Amarillo hadde jeg lest meg frem til at det slettes ikke var vanlig å drikse her til lands - akkurat som hjemme.
Da pizzaene kom på bordet, så gaflet vi i oss stykke etter stykke - men så skjedde jo det som alltid skjer, at magen blir fortere mett enn øynene. Vi hadde vel nærmere én hel pizza igjen av rester, men hastet ikke med å gå. Jeg hadde allerede betalt da jeg bestilte, så vi kunne bare ha stukket - men det var litt godt å sitte ned i skyggen, og jeg fikk også mulighet til å sjekke litt mer ut angående overnatting. Det var et sørgelig syn. Stort sett veldig overprisede hotellrom og AirBnB-leiligheter herfra og ned mot Vasa. Eller Vaasa, som de skriver på finsk. Den ene campingplassen jeg fant som hadde hytter, hadde ingen ledige. Det var ved en kystby lenger syd som het Kalajoki, og som visst nok var finnenes ferieparadis nummer én - med en gigantisk stand, og en hel haug med partybuler og turistfeller. Ikke noe rart alt var fullbooket der.
Mens vi satt og lot maten synke, så la jeg merke til en ung gutt som satte seg på en trapp like bak gjerdet til uterestauranten, midt i mot meg. Da hun som serverte oss kom ut, og skulle rydde nabobordet bak oss - så tok gutten kontakt med henne. Han så litt lurvete ut, og jeg skjønte at han da pent ba om å få skalkene som lå igjen etter de som hadde spist på bordet bak oss. Hun ga ham velvillig skalkene, og han sa høflig “kitos”, og stappet dem i munnen omtrent før han rakk å ta sats for å gå.
Der og da fikk jeg en ídé. Jeg rakk ikke summe meg før gutten forsvant, men vi hadde også rikelig med pizza igjen, og det var ingen god idé å frakte de videre i en pizzaeske med på ferie. Ble de ryddet inn, så ble de jo bare kastet. Det er jo en fantastisk idé hvis leftovers fra restaurantgjester kan mette de som ikke har råd til å sette seg ned å bestille litt for mye mat.
Skulle jeg høre med hu som serverte om hun visste hvem denne fyren var, slik at vi kunne få ham tilbake, og gi ham resten av pizzaen vår? Nei, jeg tenkte som så at de sikkert ikke kjente hverandre. Vi snakker jo tross alt om en by på størrelse med Trondheim i innbyggertall.
Jeg lanserte ideen til jentene, og vi kom alle på at vi hadde sett YouTube-klipp av snille barmhjertige som har bestilt mat og gitt til uteliggere og tilsvarende.
“Vi ber om en pizzaeske, også tar vi oss en tur rundt i byen, og ser om vi ser noen som vi kan gi den til”, foreslo jeg. 11-åringen tente umiddelbart på ideen. 15-åringen var mer lunken, og begynte å tenke på om det kunne bli stigmatiserende hvis vi tok kontakt med “feil folk”. Det er tross alt litt stigmatiserende, og vi ville jo ikke risikere å kontakte noen som ikke selv så på seg selv om trengende, i mangelen på et bedre ord.
Men vi var villig til å ta sjansen. Jeg ba om en eske, og vi stappet restene av pizzaene i den, og gikk. Vi så dessverre ingen som passet til profilen vi lette etter på vei tilbake til bilen.
11-åringen ville ikke gi seg så lett, så vi tok et lite familieråd ved et ærverdig gammelt bygg, med noen fascinerende figurer utenfor på et steingjerde, så ble vi enige om at Iris fikk vente i bilen, og så tok vi en ekstra runde rundt noen kvartaler i nærheten, og gjennom noen parker.
Plutselig fikk vi øye på en mann i militærklær, som rotet i noen søppelbøtter på jakt etter pant. Vi motet oss opp, og gikk opp til ham. Jeg sa unnskyld på engelsk, og spurte om han ville ha pizzaen vår. Prøvde å forklare at vi nettopp hadde spist, og hadde varme rester som vi ikke kunne ta med oss videre, siden vi var turister. Fyren kikket opp fra søppelkassa, og så sjokkert på meg - og viftet med hendene og ristet på hodet: “No, no, no”, og forsvant.
En god gjerning var forsøkt, men som jeg sa til 11-åringen - det er nok ikke bare bare å skulle ta imot noe slikt fra fremmede. Ikke visste han vel at vi hadde bare gode intensjoner, og han har sikkert hatt en god mor og far en gang i livet, som kanskje lærte ham allerede som barn å ikke ta i mot noe godt fra fremmede. “Akkurat sånn du har sagt til meg”, parerte Evelin. “Ja, akkurat slik”, svarte jeg.
Vi tenkte et sekund på å sette igjen pizzaen, og skrive en beskjed på boksen. “Please have this” eller noe. Så tenkte vi oss om, og ville ikke forsøple unødvendig heller. Jeg fortalte Evelin om den gangen jeg la igjen ei jakke i et litt sketchy strøk i LA, og skrev en lapp som jeg la i lomma om at jeg håpet den kom noen som frøs litt mer enn meg til nytte, og med e-postadressen min hvis noen en gang ville si takk. Jeg hørte aldri noe.
I stedet tok vi med oss boksen med pizzarester inn igjen i bilen, og kjørte ut av Oulu i sørgående retning - på jakt etter et sted å sove for natten, akkurat som de som kanskje hadde trengt pizzarestene mest.
Klokka begynte nå å bli mye, og det var fortsatt ingen tegn til noen campingplasser med hyttemuligheter. Vi svingte innom en liten by som het Pyhäjoki, der det var et skilt med telt og campingvogn avbildet. Kanskje blir det turens første overnatting i telt?
Det viste seg at det slettes ikke var en campingplass en gang, men et lite grøntareale nede ved sjøen der folk kunne telte og campere som de ville i finnenes frie natur. Allemannsretten er forøvrig gjeldende her også, akkurat som hjemme.
Fattern tok seg i stedet en ny tur inn på telefonen, og saumfarte alle sidene han bruker til slik én gang til. Jeg var ikke veldig hypp på å brenne av 1500-2000 kroner for ei natts søvn, spesielt ikke nå som vi har sprengt budsjettet som vi var i så god rute på i Sverige, med blant annet dyreparkbesøk, en bedre TexMex-middag i Rovaniemi og ikke minst fergebilletter til 2k over Bottenvika førstkommende tirsdag.
Så fant jeg plutselig et lite krypinn til rundt 550 kroner litt inn i landet for ferieoasen Kalajoki. I et lite sted som het Alavieska skulle det altså bli en mulighet. Jeg forhørte meg med jentene, og de hadde ingen andre krav enn ei seng nå. De var lei av å sitte i bil, og det var jeg også.
Jeg kastet meg rundt, booket rommet, og betalte. Så tastet vi inn adressen på Google Maps, og kjørte i retning Alavieska, gjennom smale bygdeveier, og små grender på den finske landsbygda. “Dette elsker jeg”, kom det fra 15-åringen. Akkurat som faren sin elsker hun å kjøre småveiene i stedet for hovedveiene. Der er det alltid mye mer spennende ting å se, og vi elsker begge å se på helt vanlige ting som hus på landsbygda, jorder og slikt.
Vi passerte en butikk som fortsatt var åpen da vi nådde utkanten av Kalajoki. Der svingte vi innom, og fikk supplert litt mer kaldt drikke, og litt frokost til i morgen. Selvfølgelig ble det også med en ny type, finsk chips med ut igjen, og noe annet digg til sengekosen med blogging, TV-serier og bøker - tradisjon tro. Jeg sa som finnene: “Halvalla!” - “Hyvä tullet!” - hva nå det betydde.
Jeg sjekket bookingbekreftelsen nok en gang, og fant ut at det stod med liten tekst at vi måtte betale 50 Euro i depositum ved ankomst. Kanskje var det et frempek på at kvaliteten overgikk prisen. At vi virkelig skulle få value for money her ute på landsbygda. Jeg fant med god hjelp fra jentenes blikk til slutt en bankautomat, og fikk tatt ut nye 50 Euro - med de gebyrene som et slikt uttak dro med seg.
Så bar det videre gjennom grender og små jorder, før vi i ingensteder kom til det lille tettstedet Alavieska, og fulgte GPSen helt frem til der overnattingsstedet vårt skulle være.
Vi måtte le litt alle tre. Det så ut som vi plutselig hadde havnet på den kroatiske landsbygda, slik jeg husker den fra en road-trip et par-tre somre tilbake. Jeg skjønte godt hvorfor prisen var som den var, for var det virkelig her vi skulle bo?
Jeg sjekket e-posten, og hadde fått en melding fra de som leide ut rommet: “Ring når du ankommer!”, stod det på engelsk. Jeg fant nummeret, og ringte det opp. Ei dame svarte meg på gebrokkent engelsk, og prøvde etter beste evne å forklare hvor jeg skulle kjøre, og hvilket hus og rom vi skulle bo i.
Sett vekk fra den nordiske arkitekturen, så kunne dette vært et eller annet sted i en forfallen, amerikansk by i rustbeltet et sted. Eller i Baltimore. Tankene gikk til “The Wire”. Til “The Projects”.
Vi klarte fortsatt ikke å forstå hverandre, så dama i den andre enden foreslo at vi i stedet skulle ringe henne opp på videosamtale via WhatsApp, og så skulle hun vise.
Da vi endelig fikk kontakt, så hadde jeg heldigvis kameraet vendt i retning plassen vi hadde ankommet. Vi derimot, vi fikk se utleieren, som lå i ei sykehusseng, tilkoblet alle mulige slags ledninger og kabler - og derfra altså skjøttet utleiebutikken sin. Det ble helt stille i bilen. Jentene så det samme som meg, men vi hadde ikke ord.
Jeg fikk lyst til å spørre om hun var sulten, og om hun hadde lyst på pizza - men tenkte at det tross alt ikke var innafor, nå som 550 kroner var på vei til hennes konto, og hun tross alt var frisk nok til å vise oss riktig vei til rom nr. 6 i det bakerste av de tre husene, hvis man kan kalle dem det.
Jeg takket for hjelpen, og la på. Så åpnet vi døra hjemme hos familien Friedland, som også tydeligvis bor her. En gang i tiden trodde jeg at det var det mest vanlige etternavnet i Norge.
Det som møtte oss innenfor døra, stod helt i stil med det som hadde møtt oss utenfor. Det skulle de i alle fall ha: de kjørte på samme stilen. Jeg er ikke særlig fin på det, altså - og tenkte at dette bare ble nok en pussig og god historie for både minneboka og bloggen. Jentene var for så vidt enig, men 11-åringen syntes nok plassen var litt skummel.
Det gikk imidlertid fort over så snart hun fikk strukket seg ut på senga, og satt på en TV-serie, og jekket ei flaske Jaffa til kvelds.
Fattern på sin side vurderte et lite øyeblikk å ta en “tante Else”, og vaske ned hele rommet før vi i det hele tatt berørte noe som helst - men konkluderte med at vi i stedet bare fikk dusje oss grundig ved utsjekk i morgen.
Han tok en grundig titt på seg selv i speilet, og gikk gjennom de siste timenes hendelser i fort film. Så innså han et øyeblikk at han kanskje for første gang var på rett sted i livet, der han stod i en litt sliten singlet, og følte han gikk i ett med interiøret og eksteriøret forøvrig. Kanskje det er på en slik plass han egentlig skulle ha vært?
Så kom han på depositumet.
Det var åpenbart ingen bruk for det her, så den 50 Euro-seddelen får bli med oss videre i morgen. Da har vi kun to og en halv time ned til Vaaaaasa, så i morgen trenger vi virkelig ikke å stresse - og seddelen får vi etter alle solemerker uansett brukt på Tax Free’n på ferga tirsdag.
Peace out fra The Projects, celle nr. 6.